fredag, desember 08, 2017

Nyoperert, enbrøsta banditt

Da var det gjort! Jeg våknet i dag tidlig med vondt i halsen, og var redd det skulle utsette hele operasjonen. Et øyeblikk vurderte jeg å la være å rapportere om utviklingen, men antok at kirurgen antakelig ville være informert og jeg valgte åpenhetens vei. Det var et godt valg og jeg fikk grønt lys for å ta pre-medikamentene. Kl 9 ble jeg trillet ned til operasjonssalen mens jeg informerte sykepleieren som trillet meg om at vi pasienter driver med hemmelig poengføring om hvem som er den mest behagelige sengekjøreren. Hun la seg i selen og fikk toppscore av meg. 

Vel nede fikk jeg en kledelig, grønn lue og blå plastsokker og så steppet jeg inn i operasjonssalen. Dessverre fikk jeg ikke ha med meg mobilen for å dokumentere dette, men dere hadde gitt meg ti i stil. Operasjonsbordet var dekket av varmetepper, nesten i varmeste laget, men jeg skulle jo snart ikke føle noen ting så jeg holdt det ut. En grønnkledd sykepleier fra Gvarv spiddet meg med nåler mens vi hadde en dialektprat, og så kom anestesilegen Ulf og ga ordre om medisinering. En maske ble lagt over ansiktet mitt og mer kan ikke jeg skrive om operasjonen, for da var det over og ut for meg! 

Litt over ett våknet jeg på OP, eller postoperativ avdeling om du ikke kjenner stammespråket. Jeg kavet meg ut av søvnen og irriterte meg over at jeg ikke klarte lese teksten på plakaten på døra. Forrige gang jeg kom ut av narkose gikk jeg rett i latterkrampe, men denne gangen var jeg bare lei meg. Sikkert fordi det føles sårt å miste et bryst, jeg er mer lei meg for det enn jeg hadde forventet. Fornuften og følelsene henger ikke helt sammen - ennå. 

Litt over to var jeg tilbake på sengeposten og her tusler jeg rundt i en blå morgenkåpe, type godt vasket, med et dren slengende rundt beina med sårvæske. På et tidspunkt gikk jeg avgårde mens drenposen var festet til senga. Jeg skal prøve å ikke gjøre det igjen, for å si det sånn, det røsket godt i operasjonssåret. Kirurgen kom opp for å se til meg og fortalte at hun var godt fornøyd med operasjonen. Hun hadde ikke mikroskopøyne, men fra det hun kunne bedømme, så og kjentes vevet bra ut etter hun hadde fjernet brystet og lymfeknutene fra armhulen. Riktig bryst er vekk også, så da får man være fornøyd! 

Nabodamen deler tv-en sin med meg, så nå blir det håndballkamp og en utmerket pose Knott resten av kvelden. Tror jeg skal rive i en mugge isvann, også! 

torsdag, desember 07, 2017

Ny etappe...

...er faktisk i gang. I skrivende kveldsstund sitter jeg på Radium og ser på repriser på lineær-TV og venter på morgendagens operasjon. For en midlertidig blogger er det jo fint at det skjer noe, men i dag er det ikke så mye å rapportere om - det har rett og slett vært mest venting på samtaler med kirurg og sykepleier. 


 Ventetiden har blitt brukt til å fundere over hvordan skjeggemannens skjegg kan pyntes med julekuler, og så tok vi venstrepuppen med på en siste luftetur, tekkelig tildekket vel å merke, og fant en mathall med nydelig calzone. 

Resten av kvelden blir nok tilbrakt i avslappet stilling i en blå sofa til det blir leggetid og jeg får servert min første innsovningstablett. Jeg antar det blir mer å rapportere om i morgen!

lørdag, desember 02, 2017

Hårfint

Det er lørdag og jeg er hjemme - uten feber. Lillesøster har imidlertid tatt over febertradisjonen og jeg får være sykepleier i stedet. 

Feberfriheten gir meg tid til å tenke på årets julesveis. Jeg har grodd akkurat nok hår til at en av lillesøsters babyspenner fester seg. Sveisen er i boks! 



lørdag, november 25, 2017

Fredagstradisjon...

...er slikt som taco og Nytt på nytt, men for meg ser det ut til å ha blitt feber. Dette var tredje fredagen temperaturen begynte å stige, og jeg måtte ta turen til akuttmottaket. Jeg var klar for å argumentere meg rett hjem igjen, men det er ikke lett å argumentere mot blodgassprøver og neseprøver. Så jeg måtte finne meg i en natt på sykehuset, men jeg slapp i det minste antibiotikaen. Og flaks for meg at skisesongen på tv er i gang igjen. 


Og har du fått med deg at jeg har kjøpt figurer til en julekrybbe? Jeg har virkelig slått på stortromma! De er i full menneskestørrelse, Jesusbarnet, Maria, Josef, en gjeter og de tre vise menn. Heldigvis er de oppblåsbare slik at de er ganske lette å lagre. Så nå trenger jeg bare å få snekret en stall som kan stå på verandaen i adventstida. Det var i hvert fall versjonen som jeg serverte svigerforeldrene mine ved middagsbordet, og jeg er takknemlig for at deler av min familie har så stor tillit til meg. Det kan være at jeg har begynt å slite litt på den tilliten....😉

mandag, november 20, 2017

Siste dose!

«24 uker med cellegiftbehandling» var noe av det første legen sa til meg da jeg fikk diagnosen i vår. Og nå er jeg altså inne i min aller siste uke! Jeg tenkte det var flere omstendigheter som kunne stoppe den siste kuren; et par dager med feber på meg, feber og mulig omgangssyke (takk for «dusjen» jeg fikk i går) eller  munn-, fot- og håndsyke på Lillesøster, men det viktigste var hvordan føttene mine kjentes ut og i akkurat i dag var det ikke så ille, så sykepleieren godkjente meg. 

For å underholde meg selv de timene det tar, lagde jeg en snapstory som inkluderte en liten kviss som jeg også deler med bloggleserne mine: 

Hvilke to ting på bildet er snart historie?

(Mine blogglesere anser jeg for å være svært oppegående, men de som går i klikklås av kviss, kan få sniktitte på teksten med liten skrift nederst i innlegget)

For å få et bilde med OK kvalitet til kvissen min, måtte jeg ta ganske mange bilder. Jeg var alene i rommet, trodde jeg, til jeg oppdaget sekretæren som satt bak den tynne gardina si og tittet ut på meg. Hva hun tenkte om pasienten som satt i stolen og tok bilder av sitt eget brystparti mens hun dro i genseren for å få passe mengde kløft, vil jeg ikke vite. Eller egentlig så hadde det vært litt artig, men hun dro fra jobb før jeg var ferdig. 

Og ferdig ble jeg og kunne vandre ut med min siste (forhåpentligvis, kryss i taket, ti fingre i tærne og alt det der) dose med kjemomenn i kroppen. Da jeg satte meg i bilen, måtte jeg rett og slett hulkegråte litt av lettelse for å ha kommet i mål med en lang og krevende etappe. 

Så nå er det bare resten igjen. Også julegavene, da. 



(1. Cellegift. 2. Kløft)

torsdag, november 16, 2017

Godt nytt!

Det er novemberkveld, ute er det vått, mørkt og kaldt, men her inne har vi fått se glimt av lys.

Legen min ringte med svar fra biopsien av brystbeinet: Det var ikke kreftceller i prøvesvarene.

Hva gir du meg?! Den så jeg ikke komme, men jeg er selvfølgelig veldig, veldig glad for å få noen gode nyheter i dette tunge maratonløpet. 

Hva har skjedd, spør du kanskje? Legen mente at det mest sannsynlige er at behandlingen har virket og at det er cellegiften og immunterapien som har tatt knekken på kreftcellene i brystbeinet. De kommer likevel til å forsette behandlingen som om det fortsatt er kreft der, i håp om at de skal klare å gjøre meg varig frisk. 

Jeg merker at jeg gleder meg med et forbehold for det er en lumsk sykdom jeg har fått, men i kveld er det lov å danse på bordet - hvis jeg hadde orket! 


mandag, november 13, 2017

Skoklang

I morges ble det skotravelt da jeg skulle ut døren for å rekke å ta blodprøver tidsnok før ny kur. På fredag hadde jeg endelig fått kjøpt meg nye, varme sko, men da jeg dro dem på meg i dag, føltes de for små. Jeg antar jeg ikke har fått større føtter i løpet av helga, men at det er nevropatien i føttene som spiller meg et puss - nervene var vel ikke helt i lage da jeg prøvde skoene i butikken. 

Vel, for små sko har man ikke lyst til å gå i, så jeg gravde bokstavelig talt frem et par gamle støvletter fra skapet. Jeg hadde ingenting å utsette på dem fram til jeg tråkket innenfor dørene på sykehuset. 

Det ljomet i gangen i når jeg gikk.

 Da kom jeg på at på begge støvlettene hadde sålen på hælen falt av, det var verken støt- eller lyddemper på plass. Hadde jeg vært veldig opptatt av «å se og bli sett», eller snarere «bli sett og hørt»,  ville støvlettene vært et godt virkemiddel, men det er jeg altså ikke. 

Som dominobrikker som faller, snudde alle hodene i den lange blodprøvekøen seg da jeg kom rungende mot kølappmaskinen. Og med alles oppmerksomhet festet på meg, trakk jeg den magiske lappen som skyver meg fremst i køen og jeg kom umiddelbart inn. Når man har sneket i kø og vet man må møte de man har sneket forbi, ønsker man seg å kunne gli lydløst gjennom lokalet. Jeg prøvde å gå lett som en fjær, men mislyktes fra første tråkk. Hodene i blodprøvekøen kikket igjen like intenst på meg og tenkte sikkert sitt om hun som sniker i køen. 

I et fattig forsøk på å bøte på sålemangelen fant jeg to servietter som jeg puttet opp i hulrommet i sålene. Kanskje det ville gjøre noe med resonansen? Det gjorde det ikke og jeg har klakket rundt i hele dag. I morgen blir det slippers eller tøfler med skinnsåle. 

Nevnte jeg forresten at taksolkur 11/12 fyker rundt i systemet og herjer? Hurra!