torsdag, oktober 19, 2017

Tøffe tak

Spredning. 

Kanskje et av de ordene man frykter mest når man har en kreftsykdom. 

Nå må jeg forholde meg til det ordet. 

MR-bildene jeg tok på mandag, bekreftet det legene hadde mistanke om at de så på MR-bildene i juni: Det er spredning til brystbeinet. 

Jeg ble ikke så overrasket, jeg var forberedt på den beskjeden, men vi hadde selvfølgelig et håp om at det skulle være annerledes. Uvissheten er blitt visshet, og en sykdom med gode prognoser har nå blitt mye mer usikker. 

Selv om jeg på mange måter føler meg maktesløs, opplever jeg også at legen kunne gi meg noen strenger av håp å holde i: 
- Området på brystbeinet er blitt mindre. Det betyr at behandlingen jeg har fått, allerede har hatt effekt. 
- Legen kaller det en beskjeden spredning. Det er ikke funnet spredning andre steder i skjelettet, og siden det er lite, kan vi også håpe på helbredelse. 

Når jeg skal få stråling, vil de rette stråling også spesifikt mot området på brystbeinet. Og allerede fra mandag får jeg enda en tilleggsbehandling som man håper har effekt. 

Jeg har skrevet ordet håp flere ganger i løpet av innlegget. Og det får vi prøve å holde på. Nå skal hodet få fordøye litt den nye beskjeden og så er det tilbake til å ta etappe for etappe, komme gjennom det vi holder på med nå og la det som ligger langt framme, få ligge der til vi kommer dit. 


tirsdag, oktober 17, 2017

Lav på immun, høy på alder

Ja, du lurer kanskje: Hva skjer? Fortsatt isolert? Høy feber? Bergtatt av trønderdialekta? 

Det siste kan jeg svare bekreftende på, men ellers er jeg både ute i det fri og har normal kroppstemperatur. Jeg var på St. Olavs helt til mandag formiddag, ikke fordi jeg var så veldig dårlig, men fordi legene syntes situasjonen var for uavklart til at jeg fikk dra. De prøvde behandling både med og uten antibiotika, og havnet til slutt på at det var mest sannsynlig en virusinfeksjon som hadde vært i kroppen min. Så mandag formiddag fikk jeg reise, med tydelige advarsler om at blodprøvene viste at jeg hadde veldig lavt immunforsvar. Så til jeg vet at verdiene er noenlunde i vater igjen, får jeg avstå fra klemming og håndtrykk. Hils på meg heller gjerne ved å vise meg dine beste dansemoves - det tror jeg vil gjøre underverker for immunforsvaret!

Mandagen ble et kappløp med tiden for å rekke i det minste en av avtalene mine på Radium. Jeg sprang til flybussen, pustet meg rolig gjennom kø på Værnes, fløy fra regnet i Trondheim til nydelig sol i Oslo, trippet i et kvarter mens jeg ventet på bagasjen, hev meg på flytoget, var kartleser for mannen som brakte meg fra Skøyen stasjon til Radium og deiset ned i stolen foran legen min. Selv om jeg var sent ute, fikk de ordnet så jeg både fikk legekontroll, MR og cellegift. Det eneste jeg mistet, var samtale med kirurg, så det dukker vel opp en ny time snart. 

Under MR-seansen, som jeg denne gangen gjennomførte beundringsverdig (ifølge meg selv) rolig selv om det tok tre kvarter, fikk jeg også min alder påskrevet. Jeg skulle få ha på meg øreklokker med radio, og jeg sa til de to radiologene som var der at jeg forrige gang hadde bedt om P2, men der var det bare prat som ikke klarte å trenge igjennom dunkingen fra maskinen, så denne gangen ville jeg ha en kanal med musikk. "Ja, vi kan jo sette på mp3" forslo radiolog 1. "Men det er en ungdomskanal" innvendte radiolog 2. "Og ja, jeg er vel kanskje litt ung" svarte radiolog 1. Jeg lå på magen i blå badekåpe med en antenne på ryggen og tenkte: Og jeg er tydeligvis ikke ung! For å vise at jeg ikke var så mye eldre enn dem, foreslo jeg P3. Men da maskinen startet, var det P4 jeg fikk på øret, så jeg var tydeligvis ikke aldersegmentet for P3, heller...


lørdag, oktober 14, 2017

...og så litt action...

Dette innlegget kunne handlet om høstferien. Om togtur til Trondheim. Om lillesøsters beskjed etter en halvtime om at hun var ferdig med å kjøre tog. Om fars fornøydhet med kjøp av kjølebag og tilsvarende frustrasjon over at barna brukte kjølebagen som klatrestativ og laget fotspor på det hvite lokket. Om at det hele gikk ganske greit.


 Eller det kunne handlet om dagene med tante og onkel i Trondheim. Om skattejakt og lek på lekeplassen. Om storebrors spørsmål om de som var i domkirka var dumme. Om sjakkspilling og legokamper. 

Det kunne også handlet om fredag kveld 13. oktober da jeg sto i ekspedisjonen på legevakta på St. Olavs med 40, 5 i feber. Da hadde jeg gått i to dager med mye verking i kroppen og siden dette var noe jeg hadde kjent på før, regnet jeg med det var bivirkninger. Det som var annerledes denne gangen, var at jeg på den andre dagen også frøs noe innmari. Under lekeplassleken hadde jeg på meg like mye klær som jeg har på en gjennomsnittlig vinterdag i Skien og fortsatt frøs jeg. Hadde jeg blitt helt avvent det trønderske klimaet, selv om jeg har bodd her i 8 år? 

Men det var nok det indre klimaet som ikke var i vater, for sent på kvelden slo frosten over i hete og dermed gikk natta med til undersøkelser, blodprøver, blodtrykksmålinger, tempmålinger, innleggelse på kreftavdelingen og et juletre med antibiotika. Alle prøvesvarene er ikke kommet tilbake, men de tror jeg kan ha influensa, så leger og sykepleiere gjør sine oppgaver med munnbind og gule frakker mens jeg er henvist til rommet. 



Så her ligger jeg mens de andre har reist hjem med selskap av tante. Jeg underholder meg selv med å dialektfeste de som er innom rommet og jeg klarte nesten å lære meg et nordtrøndersk uttrykk. Håpet er at blodprøvene i morgen er ok og at jeg skrives ut slik at jeg kan være i Oslo på mandag. Hvor lett er det å få haik med luftambulansen, tro? 

mandag, oktober 09, 2017

Halvveis og i rute!

Med 6. dose taksol innabords har jeg nådd en halv milepæl, nå er det bare 6 doser igjen. Det er godt å passere små delmål! Nå er jeg også tilbake i mandagsruta igjen etter å ha tatt inn forsinkelsen som ble i starten av kuren, så jeg får applaudere kroppen som har klart det. De to siste gangene har verdiene for immunforsvaret mitt ligget i grenseland for at jeg blir godkjent for kur, men jeg holder meg stadig på rette sida av grensa. Med nok en høstforkjølelse hos lillesøster og deltidsstilling for meg som snørrtørker, er det nesten utrolig ( i hvert fall for meg som ufaglært helsepersonell) at jeg ikke har snappet opp noen infeksjoner. Bank i bordet, ti fugler på taket og alt det der! 

Husvarm begynner jeg også å bli her på infusjonsavdelingen, i dag gikk jeg på do uten å låse døra. Det drev jeg også med i mine år på masterlesesalen, så det er en kjent bivirkning når jeg oppholder meg mye på et sted. Men det er ikke bare meg som er husvarm, to ganger har jeg røsket opp døra og lukket den like fort fordi det var tissende menn i aksjon på do. Jeg kan vurdere en mer smygende åpning av dodøra for å forebygge søl på dosetet. 

Neste uke er det Radium igjen med flere poster på programmet. Men det nærmeste spenningsmomentet er likevel i morgen når hele den fine gjengen min setter seg på toget for en høstferie i Trondheim, meg selv inkludert. Jeg antar at det kan dukke opp litt bloggstoff - la oss håpe det ikke blir altfor mye!  

tirsdag, oktober 03, 2017

5. taksol

Da var dose 5 av 12 i kroppen! Nå har vi begynt å finne ut hvordan jeg bør få cellegifta for å unngå allergiske reaksjoner, så det går i sneglefart i starten før vi prøver oss på skilpaddefart, og så går vi gradene til vi når sebratrav, eller 250 ml/l. Jeg har begynt å kjenne at takstolen påvirker følsomheten i tær og fingre. Det er foreløpig mest i tær, det kjennes ut som når man har vært veldig kald på tærne og begynner å få varmen igjen - en slags nummenhet. Så blir det en vurdering av hvor store bivirkninger man skal tillate før man eventuelt stopper å gi meg flere doser. Jeg håper det nummenheten holder seg på dette nivået! 

Ellers....

...spiste jeg brunostskiva mi ute i nydelig høstsol i dag, i pausa mellom trening på Pusterommet og kur. Jeg har rykket opp til den sprekeste gruppa og får stadig komplimenter for min sprekhet. Det sier nok mer om den positive kraften blant folka jeg møter der enn min kondis, men jeg samler på godorda og går glad ut av treningsøkta. Jeg fikk vite at det er de yngste deltakerne som får hovedrollen i Pusterommets juleshow, så her er det bare å forberede seg! 


...jeg har også vært heiagjeng på den våteste cupdagen så langt. Flomvarsel er ingen hindring! Det er ikke alle som er like motiverte for å spille i regn, så det måtte en del instruksjoner til om å løpe, se på ballen og ikke bruke innbyttertida til å lage paraplytelt.  Å drikke varm saft i pausene mellom kampene  var det imidlertid ubegrenset motivasjon for, og medaljeutdelingen på slutten var verdt det hele - selv om det helst skulle vært en pokal! 


...jeg antydet i et tidligere innlegg at den tomme plassen etter byggeteltet nok snart ville bli fylt, og noen av dere som kjenner tilstandene her på bruket godt, ante hva som var på vei. En gratis brakke! Kan man egentlig få nok gratis brakker? Nå har vi to - jeg føler meg kvalifisert til å svare ja på det spørsmålet. "Skal dette bli en man cave, eller?" overhørte jeg lastebilsjåføren spørre mens jeg snikfotograferte leveringen. "Nei, den har jeg der nede," kunne den allerede erfarne brakkeeieren svare. Denne gangen gikk både forberedelser og levering smertefritt sammenliknet med forrige gang, så da får jeg være fornøyd. Det er jo en såkalt midlertidig løsning, er det ikke? 

torsdag, september 28, 2017

Slektstreff

I går var det duket for 4. dose taksol og lite ante jeg om at det skulle bli et lite slektstreff. Etter blodprøver kl 08, en gåtur ned til Kulturminneparken på Faret der jeg studerte fordums kirker og rettersted, satt jeg godt plassert i lenestolen på infusjonsrommet. Ved siden av meg kom det etter hvert en hyggelig og pratsom dame, og da vi hadde pratet en stund om ditt og datt, uttrykte hun at hun syntes hun hadde sett meg før. Jeg sa navnet mitt og hvor jeg bodde, men det ringte ingen bjeller. Selv hadde hun vokst opp på Tollnes, og siden mamma også har det, foreslo jeg at hun kanskje kjente henne - det er nemlig ikke sjelden jeg får høre at jeg likner på min mor, så kanskje det var henne hun egentlig dro kjensel på? Og rett fikk jeg. Da hun fikk navnet til mamma, utbrøt hun: "Da er jo vi to i familie! I hvert fall på en måte!" Det viste seg at den hyggelige damen var niesa til stemora til min mormor. Henger du med? Uansett fikk jeg høre noen artige historier om min oldefar Johannes og hans kone og ble litt mer kjent med min sleksthistorie.


Og ikke nok med det. Da vi hadde pratet en stund, kom det plutselig fra en litt grovere stemme litt lenger bort i rommet: "Jeg tror vi to også er i slekt". Han hadde hørt på samtalen vår og snappet opp navnet mitt, og han kunne koble seg på farsslekta mi. Så neste gang tror jeg at slektstreet får være med i veska.


Den observante leser har kanskje allerede tenkt: Skulle ikke du vært i Oslo denne uka, der er du jo hver tredje uke? Du har helt rett, kjære leser. Men siden rytmen på kuren ble litt forsinket etter 2. kur, har det det vært litt mange kokker som har ordnet med timene mine, men kjøkkenslasken følger med litt selv, og nå er det orden i systemet igjen. Denne gangen endte jeg med å få være i Skien for å få fjerde kur og andre sprøyte med Herceptin. Og siden du er så observant, har du vel også lagt merke til at jeg ikke har skrevet noe om den tredje dosen med taksol. Det skyldes kun at jeg har vært en trægost, for den ble mottatt torsdag i forrige uke. Den runden, som i går, fikk jeg også en allergisk reaksjon, men langt fra så kraftig som på den andre dosen. Så det går greit, det eneste er at da må vi sette ned farta på dryppet og det tar lang tid å få inn de 250 ml inn i kroppen. Forrige runde var ellers ganske hendelsesløs. Det eneste var at jeg satt og hørte med et halvt øre en annen pasient som ble spurt en masse spørsmål i forbindelse med utfylling av et skjema, og av en eller annen grunn kom et plutselig et spørsmål om hun kunne stave et ord baklengs. Og jeg hadde så lyst til å svare! Det er en av mine styrker i spillet Cranium som det er altfor lenge siden jeg har spilt. Men jeg stavet det stille for meg selv, det er ikke sikkert de hadde satt pris på at noen andre brøt inn med konkurranselyst og volum på stemmen og stavet ordet som om det ble gjort under tidspress.


En hyggelig overraskelse ventet på infusjonsrommet forrige gang. En gjeng som kaller seg "Kjærlighet og varme på veien" strikker luer til kreftpasienter og jeg kunne velge meg en ny lue fra en stor kurv forrige uke. Takk!




mandag, september 18, 2017

Pusterommet


Kroppen er ikke bare vrakgods! I dag har jeg vært på Pusterommet, et treningstilbud for de med kreft, og hatt min første treningsøkt på veldig lenge. Og Pusterommet er et godt navn - det var behov for å puste når pulsen gikk opp og det var et godt pusterom for tankene som har vært utfordrende i det siste.

Det var også et sted for å komplimenter, og jeg er ikke et mer komplisert menneske enn at jeg liker det. Jeg fikk intet mindre enn to komplimenter som begge omhandlet min fysiske kontroll, og jeg nedtegner dem her slik at jeg alltid skal huske dem. "Jeg kan se at du har beveget deg før" kom under en koordinasjonsøvelse og jeg tok det som et tegn på at armer og bein var i harmoni.  Den neste kom i det jeg må anta var en perfekt utførelse av planken: "Du har en veldig god kroppskontroll". Jeg fikk mitt pass påskrevet i den positive retningen, der altså, og jeg ser fram til flere pusterom framover!