onsdag, august 02, 2017

For de bilinteresserte

Et aspekt ved denne perioden som til nå har gått under bloggradaren, er at jeg har fått ny bil. Den ble faktisk sporet opp og kjøpt under den første runden på Radiumhospitalet, og den prosessen kunne vært et innlegg i seg selv. Men altså: Den gamle Volvo v40en var moden for utskifting, og mannen syntes kanskje jeg hadde nok å stri med om jeg ikke også skulle friste lykken rundt i en bil som stopper i oppoverbakker om man ikke er påpasselig med å ha over halv tank på bilen.


Det å gå til anskaffelse av ny bil her i huset er ikke noe alle tar lett på. Det er også en ekstrem ubalanse i ønsket om å diskutere ulike alternativer, behov og ekstrautstyr. Mannen vil nok mene at jeg er vanskelig å kjøpe bil til, mens jeg vil mene jeg er lett - jeg bryr meg ikke om det er automat eller gir, cruisecontrol eller ikke, hva slags type ratt det er, sportsseter eller ei eller om det er paraplyholder i bagasjerommet.. Mine krav var: Liten. Lett å parkere. (Noe underforstått: Golf - fordi det er en av de mindre bilene jeg kan navnet på.)


Så med kreftkortet på hånda lot mannen alle sine kjepphester og hestekrefter falle og sporet opp en Golf til meg. Jeg er fornøyd, den har ikke stoppet i en eneste oppoverbakke selv om det er under halv tank. Selv vil han ikke en gang flytte den nye bilen i gårdsplassen fordi den har for lite hestekrefter og ekstrautstyr.


Men som han selv sier: Han er en omsorgsfull mann og han har flere ganger hatt oppfølgingssamtaler med meg om jeg er fornøyd med bilen. I de fleste samtalene har jeg ikke hatt noe å utsette på bilen, men ved den siste oppfølgingssamtalen uttrykte jeg plutselig misnøye. Det var noe som manglet ved bilen. I sitt indre kan jeg tenke meg at mannen tenkte: Endelig har hun oppdaget at cruisecontrol er utrolig bra. Eller at hun burde lett etter en bil med automat for en mer behagelig kjøring. At setetypen faktisk er viktig for optimal kjørekomfort.


I stedet fikk han dånedippen da han mottok klagen: "Utetemperaturen vises ikke i displayet! Jeg får ikke fulgt med på hvor mange grader det er ute når jeg kjører!"



Vel, det tok ikke lang tid før klagen var behandlet og mangelen var rettet opp i. I tillegg får jeg plutselig inn FM-signaler på radioen, så nå kjører jeg rundt i sus og dus og hører på radio uten reklame og følger med på temperaturen ute! 

Trendy

Det er ikke ofte jeg blar i den kulørte presse uten som alle andre å være hos tannlegen, men nå har jeg tilfeldigvis gjort det uten å ha tannproblemer. Det er heller ikke i den kulørte presse jeg pleier å opparbeide meg ny kunnskap, men denne gangen skjedde det: Det viser seg at jeg er trendy. I hårveien. Hollywood-stjernene har begynt å barbere av seg håret. Kate Hudson har latt sine blonde lokker falle. En annen skuespiller jeg ikke vet hvem er, har gjort det samme. Kristen Stewart synes det er godt å slippe problemet med hjelmsveis og kjører barbert stil. Jeg er fristet til å stille spørsmålet: Hva kom først, høna eller egget? Anette eller stjernene? Jeg lar det henge ubesvart.


Uke 30 er vel passert og opprinnelig skulle denne uken tilbringes på campingvis i nabolandet med store og små Molde-venner. Men siden landegrensa også er min grense og det i tillegg var kur-uke, ble det uaktuelt med noe farting. I stedet ble gårdsplassen campingplass og jeg fikk oppbyggelig selskap gjennom de kjipeste dagene. Og vips! ( i hvert fall føles det sånn når man har kommet så langt...) så var det verste av denne kurrunden over, og jeg skal prøve så godt jeg kan ikke å tenke på neste runde, bare kose meg med forhåpentligvis gode i dager i godt over en uke.

 

tirsdag, juli 25, 2017

Kur 3

Det betyr at jeg faktisk er over halvveis i EC90-kuren og det føles motiverende! Denne gangen skulle det ikke skje noe nytt, en kjapp kontroll hos legen og så inn på infusjonsenheten for å få dagens røde og blanke dose.

Det ble mer underholdende enn jeg hadde sett for meg fordi min sykepleier viste seg å være av den hyggelige og distré typen. Hun stilte spørsmål, fulgte med på noe annet da jeg svarte, spurte igjen og fulgte igjen på med noe annet da jeg svarte. Jeg kunne ikke annet enn å smile til mannen, og vi skjønte fort at her var det best ikke å stille spørsmål mens hun pratet med seg selv under forberedelsene med å få cellegiften inn i veneporten min. 

Mannen fikk et litt ekstra kontrollbehov under seansen og da sykepleieren var borte et øyeblikk, var han straks borte og sjekket slangene på pumpeutstyret jeg var koblet til. "Nå er det en vibrasjon i den slangen her og da betyr det at det er mottrykk, en av disse ventilene er kanskje ikke skrudd ordentlig opp", kunne han opplyse meg om, men ventilene var dekket av bomullskluter og tape og han rakk aldri å ta i bruk Reodor Felgen-refleksen før sykepleieren var på plass igjen. Men han rakk å sette en støkk i sykepleieren da han påpekte at posen hun avsluttet pumpingen fra ikke var tom, men det var posen med saltvann til skylling og ikke cellegift, så til tross for distréhet hadde nok sykepleieren mer kontroll enn hun utstrålte. 


Som vi snakker om det her i huset: Kjemomannen Kasper og vennene hans er på vei inn i kroppen min for å hjelpe de andre cellene med å spise de sure kreftcellene. Men kjemomennene ser dårlig og må bruke briller, og noen ganger mister de brillene sine og spiser de friske cellene også. Så når de spiser hårceller mister jeg håret og når de spiser mageceller blir jeg kvalm, men det går over igjen! 

fredag, juli 21, 2017

Uka...

...har jeg tilbrakt alene. Vel, helt alene har jeg ikke vært, men de tre andre musketerene har ikke vært hjemme. De har vært en uke i Danmark med tante AH og onkel P, og jeg har fått rapporter fra Legoland, dyrepark, strandliv, hytteliv og akvarium. Etter dagsrapportene å dømme ser det ut som de har hatt det topp og jeg regner med å få vite enda mer når de kommer hjem i morgen. 

Det er ikke ofte jeg har en hel uke å fylle på egenhånd, og her er noe av det jeg fylte den med:

 Fugleleiken, Svanstul. Med opphavet. Litt knott, lite blåbær. En moltegalning (foruten min far som bare fikk rykninger i moltefoten). Softis og pizza i Stavern med Moldevenner. En kjendis og en frekk måke.

 Litt for hode. Pluss Trond Viggo og Kroppen på podcast. 

 
Lunsjbesøk som hadde med lunsjen. Finnes det bedre? Årets porsjon med jordbærsyltetøy. Jordbærselgeren hadde ikke det beste innsalget: "Vi pleier å ha store jordbær, men i år er de små. Det er mange som klager på dem, men jeg synes de er gode. Vil du smake?" Jeg smakte, og smakte ingenting - men det får forkjølelsen ta skylden for. Lettlurt  kunde.  Stor porsjon kanelboller. Endte med å måtte elte deigen for hånd da mammas kjøkkenmaskin av god, gammel årgang ikke orket mer. (Min egen kjøkkenmaskin takket av etter ti års tjeneste for noen uker siden, det samme med vaskemaskina. Nå venter jeg bare på støvsugeren som også er ti år. Det samme er ekteskapet, jeg har mer tro på det.)

 Malt rommet til lillesøster i fargen Jadeite. Fikk for en gangs skyld ikke maling i håret. Nå venter jeg bare på tapeten som jeg plukket ut for et år siden og bestilte for en uke siden. Handlekraftig? På tur med Marco og Ringo. Eller omvendt. Innom Korsvei-festivalen i Seljord. Følte på at jeg hang med de feil folka - alle hadde telt, de hadde campingvogn. Fikk være dørvakt med A (3) mens jeg foret O (1) med Ritz-kjeks (når man er fadder er alt lov).

Serietitting. Noe alene, noe i selskap med min gravide, sofaliggende venninne. Alle anbefales. På hjul med Dag Otto ser jeg for andre gang. Mangefasettert smak. 

Ikke en verst uke, dette? Nå gleder jeg meg huset fylles i morgen! 

fredag, juli 14, 2017

Ned - og opp igjen

Tøff. Sterk. Robust. Positiv. Utrolig. Pågangsmot. Styrke. Tapper. Imponerende. 

Alle ordene har jeg hørt om meg selv i den nye tiden. Det er gode ord, og kanskje stemmer noen av dem, men jeg er i så fall ikke bare det. Selv om jeg både liker og synes det er viktig å finne det litt skjeve blikket på det jeg er oppi, har jeg ikke lyst til å skape et bilde av ei jente som fikser alt. Denne runden synes jeg fysisk har vært ganske lik den første (bortsett fra at jeg har byttet ut sykehusinnleggelse med kraftig forkjølelse), men den har vært tyngre for tanken. Frykt og urettferdighet er følelser jeg har kavet med, og det har ikke vært lett å få dem til å slippe taket. 

Det hjalp å få reise til hytta i Vrådal noen dager med ungene og mamma og pappa. Vekk fra hverdagsliv, sofaene jeg veksler mellom, tablettesker, legeattester der det bekreftes at jeg har en alvorlig kreftsykdom (ja, for slike attester må man ha når det finnes arbeidsgivere (ikke min!) som ikke tilrettelegger mer enn absolutt minimum av hva de må), gjøremål som burde vært gjort, følelsen av å stå på stedet hvil. 

I bytte fikk jeg heller servert blåbær av barnehender (med mindre hendene heller ville fylle egen munn), føle på og snakke om knott og knottefeller, spise sandboller og produsere vannballonger, se storebrors stolthet over fiskefangsten, danse med lillesøster til skurrete lokalradio, løse mengder med kryssord, spise mammas kanelboller, høre på snorkinga til pappa (neida, han snorker ikke) - bare være koblet  fra resten av verden. 

 

Og når dagene på hytta var over, var også formen bedre og humøret bedre. Jeg fikk til og med blomster av mannens barberer da jeg kom hjem - det får man kalle ekstraservice! 

fredag, juli 07, 2017

Debut

Det finnes så mange debuter og i dag var det tid for min seriøse parykk-debut. Anledningen var at jeg skulle besøke min demente mormor og et allerede forvirret sinn trenger ikke å uroes mer enn det må. 
 
Så - plutselig hadde jeg langt hår igjen, en anelse lysere enn før. Ungene var kanskje det største spenningsmomentet - de er nå vant til å se meg uten hår og plutselig dukket jeg opp i barnehagen med lange lokker igjen. Storebrors  store øyne til tross - barn er tilpasningsdyktige og ettermiddagen med mormor/oldemor forløp  med kjeksspising, saft, oldemors fornøyde og gode humør og bare et par tilfeller der lillesøster holdt på å rive av meg håret fordi hun skulle børste det. 

"Vi trengte ikke en gang en plan!", utbrøt storebror litt skuffet etter at besøket var over og oldemor aldri fattet hårmistanke. 

tirsdag, juli 04, 2017

Ny runde, ny informasjon og nye erfaringer

I går var det ny tur inn til Radiumhospitalet og runde 2 med cellegift. Denne gangen visste jeg litt mer hva jeg gikk til, selv om det var nye ting denne gangen også. Kl. 04.45 ringte klokka og der og da føltes det som det var det verste med dagen - jeg kvitret ikke like mye som småfuglene utenfor og skinte ikke om kapp med sola.

Vel, tidlig morgen fikk oss inn til Oslo før rushet, så tidlig at jeg var på plass på laboratoriet for å ta blodprøver før de i det hele tatt hadde åpnet. Men etter litt ventetid og en brannalarm, faktisk, begynte dagens program:

Samtale med overlege
En ny overlege denne gangen, og jeg møter nok flere forskjellige fordi det er ferietid. Jeg fikk fortelle om ukene som har gått, han mente jeg tåler cellegiften ganske godt og han var fornøyd med hvordan brystet mitt har endret seg etter jeg begynte på cellegift. Det har krympet masse og er ikke lenger vondt, så kroppen min responderer antakelig godt på behandlingen - og det er bra! Fordi jeg ved en tilfeldighet hadde fått lese et notat av overlegen som undersøkte meg første runde jeg var inne på Radium, var jeg også forberedt på at ikke alt ved samtalen med overlegen kom til å være rosenrødt. På MR-bildene ser legene en endring i brystbenet mitt som kan være spredning, eller sagt med deres språk: en metastasesuspekt forandring i corpus sternum. Men på nåværende tidspunkt er det vanskelig å se hva det er og om et par måneder blir det ny MR for å kontrollere funnet. Hvis det er spredning, blir sykdomsbildet mer komplisert og det vil bli tilleggsbehandling. Om noen gir meg en spade, kan jeg selvfølgelig grave meg ned i denne usikkerheten, men det tror jeg ikke er godt for noen. Jeg anerkjenner følelsen jeg har rundt dette, men jeg vil ikke at det skal være fokus. Så målet mitt er å forholde meg til det jeg vet og ha troen på at det skal gå bra.

Veneport og mitt første møte med herr Sobril
Før jeg fikk cellegift, skulle jeg få satt inn en veneport (VAP) øverst i  brystet. Det er en slange med et lite kammer som settes inn ved et lite inngrep og som gjør at jeg slipper å bli stukket med nål hver gang jeg skal ha cellegift inn i kroppen. Selve inngrepet var gjort på tre kvarter og hvis det var noe som var verst, var det vel å sette lokalbedøvelsen. Resten var en følelse av trykking og draing mens legen hele tiden forklarte meg hva som skjedde. Før inngrepet ble jeg bedt om å ta en Sobril, ren rutine antar jeg, i mitt indre kunne jeg ikke spore stor nervøsitet og uro. Dette var altså min første Sobril og jeg var spent på møtet. Under inngrepet var jeg rolig, men ikke noe mer rolig enn jeg vanligvis føler meg. Men da jeg ble trillet tilbake på rommet for å få cellegift, slo den inn. Jeg ravet inn på toalettet og tilbake i sengen ved hjelp av mannen, hørte at  mannen kommenterte at det var en gammel seng da han skulle legge ned hodedelen og deretter...

Cellegift
Jeg kan ikke fortelle dere noen ting om hvordan det føltes da jeg fikk cellegift for det registrerte jeg overhodet ikke. Helt utslått. Det var et par ganger jeg nesten var ved bevissthet og prøvde å våkne (litt fordi jeg merket at jeg snorket), men jeg måtte gi opp. En sosionom var innom for å prate med meg, men hun måtte  bare gå igjen. Men livløs hadde jeg ikke vært, ifølge mannen, jeg hadde både gryntet til spørsmål og snorket som et uvær (noe som er veldig rart fordi det er jeg helt sikker på at jeg aldri gjør). Etter to gode timer i fraværende tilstand klarte jeg endelig å våkne, sjaget inn til sosionomen og snøvlet i vei med henne (tror jeg unngikk sikkel), og så bar det hjemover igjen. Et lite stopp for mat og mannens belønning som var å sjekke ut én reol på Bauhaus og resten av kvelden ble tilbrakt vannrett og med noe kvalmeubehag.

Dag 2 er i gang og jeg forventer noen dager med litt ubehag og litt mindre krefter igjen. Ungene kommer hjem i dag etter fine dager på hytta med Omma og Adder, så da får jeg god hjelp med å holde fokuset på rett kjøl. Storebror har 3 dager igjen i barnehagen før den æraen er forbi og DET er rart!

Siden jeg ikke var helt i vater i går, velger jeg et illustrasjonsbilde fra noen dager siden da jeg fant en hylle med stort parykkutvalg. Selv om jeg foreløpig er mest fortrolig med hodeplagg, er det jo fint å vite at det finnes valgmuligheter der ute!
 

torsdag, juni 29, 2017

Uten hår i suppa

Forrige uke, da håret begynte å falle av, tenkte jeg at dette innlegget kom til å ha overskriften "Hudløst hårløs". For jeg følte meg virkelig ikke hardhudet da jeg skjønte at håret begynte å løsne, da var jeg god, gammeldags lei meg. Tanken på at nå kom jeg til å se virkelig syk ut, ha identiteten kreftpasient ropende ut til alle som så meg, var ikke god å kjenne på.

Men dagene gikk, jeg børstet av klaser med hår morgen og kveld, og da vi barberte av resten i går ettermiddag, føltes det helt greit. Vi gjorde det hele til en liten familiehappening: Storebror fikk klippe av det som var igjen av hestehalen, lillesøster satt på vasken og sa "tlippe håret" og far svingte seg med barbermaskinen. "Kan vi barbere helt ned til kreftcellene?" spurte en ivrig storebror og studerte nøye hodebunnen som kom fram. Og med et slikt serviceteam gled jeg inn i min nye hårløse identitet på en fin måte. Det er vel ikke til å unngå at det lyser litt kreftpasient av meg nå, det er jo tross alt en del av meg for tiden, men i det minste synes jeg ikke at jeg ser veldig syk ut og slik føler jeg meg heller ikke.

Å være hårløs...
...er en kald følelse. Det kjennes ut som jeg har noe kjølig på hodet når jeg ikke har på meg hodeplagg. En ny opplevelse for meg som har vært vant til det stikk motsatte - det er ikke ofte jeg har følt på behovet for å ha på lue.
...føles også litt merkelig befriende.
...gjør at jeg plutselig forstår min fars og andre relativt hårløse menns hang til den litt snedige luestilen der lua dekker issen, men ikke ørene.
...er jeg riktignok ikke helt, for det er mange stubber igjen. Så i natt føltes det som om jeg sov med en borrelås på hodet, det var rett og slett litt stikkete.
...betyr at jeg slipper å bruke penger på shampo og frisør, vaskemaskinfilteret tettes ikke av lange hår, jeg trenger ikke bekymre meg for fett hår, det blir lite bad hair-days og finner man hår i maten er jeg like uskyldig som jeg ser ut.

Man kan fortsatt gå tur og treffe på firbeinte venner når man ikke har hår. Og noe sier meg at hår er en ganske effektiv solbeskytter....
 

Mange har lurt på hva slags parykk jeg har skaffet meg. Det er mye å velge i, og jeg tenkte at nå var tiden inne for at min indre blondine skulle få komme ut!