onsdag, april 11, 2018

Bygningen og dens følelser

I dag var det tid for kontroll på Radiumhospitalet, jeg hadde gode forventninger til dagen, følte meg rolig og avbalansert. Men en bygning kan åpne opp for så mange følelser.

Inngangsdørene åpner seg, jeg gjenkjenner resepsjonisten, kjenner pølselukta fra Narvesen og husker straks den intense ingefær-shoten Mannen kjøpte der en gang, ser alle menneskene som myldrer rundt, noen uten hår, noen i rullestol, mange eldre, noen unge, et par barn, helsepersonell, vasketralla, kunsten på veggen, alle lappene med forskjellig informasjon, pianoet jeg aldri har hørt noen spille på, lukta av selve bygget - og med inntrykkene kommer også et tog med følelser.

Medfølelse. Sorg. Tristhet. Uro. Glede. Takknemlighet. Et sammensurium som det er vanskelig å finne ord til.

Jeg kjenner også min egen kropp når jeg står der, kjenner at jeg føler meg oppreist, sterk. Noe som kan likne en frisk kropp. Det er godt.

Og det er dette jeg forventer å høre i dag, i den grad en kreftlege kan si til deg at du er frisk.

Men først: Mammografi. Easypeasy, tenker jeg, jeg har ikke kjent noe unormalt i det høyre brystet. Vente litt, fylle ut skjema, Bergsland neste. Av med klær, lett framoverbøyd, puppen i skvis. Vent litt, må sjekke om det skal taes flere bilder. Kle på deg du, så gir jeg deg beskjed når de har sett på bildene. To minutter på venterommet. Kom, de vil også ta ultralyd av deg.

Her har jeg vært før. 10. mai 2017. Det endte ikke bra.

Av med klær, ned på benken, legen kommer straks. Venteminutter. Skal jeg tenke? Pusteøvelser. Døra går opp, legen kommer inn. Og en til. To leger. Hva betyr det? Begge hilser, jeg hører ikke hva de heter. Vi gjør dette for sikkerhets skyld. Vi sier ifra hvis vi finner noe. Ja, gjør nå endelig det. Lyset slukkes i taket, gelen sprutes på, armen over hodet, proben føres rundt. Fullstendig stillhet. Proben føres fortsatt rundt. Ingen sier noe. Gode muligheter til å tenke. Ny svulst? Ny operasjon? Kan jeg få mer cellegift nå? Sjekker hun ikke litt ekstra mange ganger på det samme stedet? Fortsatt stillhet. Hvor lenge skal jeg få lov til å tenke? Jeg kan tenke langt. Endelig begynner småpraten. Lette stemmer. Dette ser bra ut. Fine linjer. Ja, enig, dette er nok bare fett. Så henvendt til meg: Dette ser bra ut. Vi ville bare være sikre med tanke på historien din. Og du har jo lang reisevei.

Det var rimelig godt å komme ut av det undersøkelsesrommet. Mannen fant jeg sovende i en stressless. Så forskjellige halvtimer kan man ha.

Tid for samtale og undersøkelse hos legen. Legen med den rolige stemmen, de undersøkende øynene, små smil innimellom. MR-bilder er tatt av brystbeinet, i to omganger, men ikke alle resultatene er klare. De som er klare, viser ingen unormalitet. Jeg tror de andre bildene også er fine, sier jeg. Det tror jeg også, sier legen. Godt å være enige. Spør jeg om jeg er frisk? Jeg husker ikke. Jeg synes det er et vanskelig ord å bruke. Jeg tror jeg spør: Hva tenker du nå, om også de andre bildene er fine? Legen ramser opp med fingrene: Med tanke på spredningens lokasjon, krefttypen din, behandlingen med kurasjon som mål...jeg har et godt håp om at vi har oppnådd full helbredelse. Men du skal stå på medisiner i lang tid framover. År. For sikkerhets skyld. Nærmere kommer man kanskje ikke "du er frisk" fra en kreftlege? Noen tårer blir det i dag også, men det er takknemlige tårer til en lege som har betydd mye for meg.

Jeg er fornøyd med dagen. Forventningene ble innfridd. Og så vet jeg at fri for kreft er noe annet enn frisk etter behandling. Der har jeg fortsatt noen høner å plukke, men jeg kan ta en fjær av gangen.

(og så er det et par MR-bilder som må ventes på, men hva er vel en hverdag uten litt spenning?)

søndag, mars 25, 2018

Hei sveis!

Du kjenner til følelsen når du våkner til en skikkelig bad hair day? Håret ser ut som et fuglereir, det er fett, ingenting vil legge seg der det skal ligge, det skulle vært klippet, kanskje farget,  for to uker siden og du håper i desperasjon at en hårvask kan gjøre hårdagen litt bedre - hvis du har tid. Det er lenge siden jeg har hatt slike dager og nå digger jeg dem! 

Det siste året har brakt meg gjennom en hårete reise på så mange vis, men også helt konkret. Jeg begynte her...


(Okei, ikke hver dag var tiara-dag...)



...var innom barbermaskina til mannen...



...kjørte lue-looken både til lands og til vanns...



...prøvde meg på litt hårpynt da fjonene kom...



...og er nå tilfreds med å ha vært hos frisøren! Og skulle du savne litt hårskryt, kan jeg anbefale å gå fra flein til hår - da blir folk rause med komplimentene.

Men det er som kjent fra barnemunn man får det. «Pleide ikke du å være skalla før?» spurte ei jente meg da jeg var innom tegnebordet på SFO. Jeg kunne bekrefte det og måtte forklare hvorfor jeg valgte den looken. «Men vil dere se hvordan det er nå?!» spurte jeg og begynte å dra sakte i lua mens jeg lagde lydeffekter. Det var i grunn synd jeg ikke hadde noe annet enn hår å avdekke for ungene satt med trillrunde øyne og selv min egen sønn så ut som han trodde jeg kom til å trekke noe magisk ut av hatten. 

Ved legobordet var det også en oppmerksom ung herremann. «Har du vært hos frisøren?» spurte han da jeg steg inn i rommet. Ja, i dag, kunne jeg bekrefte og jeg ble aldri så lite imponert over observasjonen hans. «Men du pleide ikke ha grått hår», fortsatte han, plutselig var det liksom ingen grenser for hans observasjonsevne... Vel, vel, jeg har i hvert fall hår! 

tirsdag, mars 20, 2018

Hurra for Henrik!

Hadde det ikke vært for at han Henrik Johan logget av for lenge siden, så hadde han vært 190 år i dag. Det går ikke upåaktet hen i hans fødeby, og for Storebror er det Ibsen hele uka på skolen. Antakelig vet han mer om Ibsen når uka er over enn enkelte av elevene mine noen ganger gjør! 



Jeg er naturlig nok begeistret over ukens tema og lurte på hva han hadde lært om Ibsen etter første dag med temaet. Storebror kunne fortelle meg at Ibsen var lav, han hadde flosshatt og gikk med hæler. Vi er altså fortsatt et lite stykke unna en dyptpløyende analyse av Vildanden, men det kommer nok! Mannen bidro også med sin Ibsen-kunnskap og kunne fortelle sønnen at da mamma forelsket seg i pappa, hadde han kinnkoteletter akkurat som Ibsen. Det er så meget å lære.



Og her har dere selveste Henrik Johan, et resultat av dagens leksearbeid som var å lage en Ibsen-figur. Både mor og sønn var svært fornøyde med resultatet, og moren lot sønnen (innimellom) få slippe til i arbeidet. 

mandag, mars 12, 2018

Raskere tilbake



Denne døren på Aker sykehus går jeg inn hver onsdag for å komme Raskere tilbake, som kurset heter. Vi som er deltakere på kurset har som mål å komme tilbake i jobb, og alle har vært gjennom brystkreftbehandling som gjør at både kroppen og hodet trenger å bli raskere før vi kan klare det på en god måte. 



Dagen består av både undervisning og trening - og for meg som kommer langveisfra også noen timer i bil. Første gangen var det treningslære som sto på timeplanen, og kort oppsummert lærte vi at trening er bra. Forrige gang var det arbeid som var tema, og det er fint å få litt guiding inn i en verden med begreper som sykepengerettigheter (som snart tar slutt) og AAP (eller AFP som jeg gjerne sier, selv om jeg med den nye pensjonsavtalen antakelig er 100 år unna det). Legg en god plan, var noe av mantraet, men det er neimen ikke lett å vite hva den gode planen er - og det er mange gode råd og advarsler å få. 



Noen dager virker det også som våren vil raskere tilbake, selv om jeg synes den skynder seg langsomt. Og det gjelder å nyte solen mens det fortsatt er behagelig å gjøre det godt påkledd. Stråleområdet på kroppen må beskyttes med både høy solfaktor og klær, og til dere som frykter en kald sommer, kan jeg berolige med at det blir nok det motsatte for jeg har fått beskjed om å gå med skjerf på sommeren.... Forhåpentlig blir det også varmt i skyggen! 



tirsdag, februar 27, 2018

Vinterferie


Så du trodde jeg var ferdig? Ikke riktig ennå, jeg skal fortsatt få HER2-behandling. Hver tredje uke i to-tre år framover er jeg blitt forespeilet, så jeg kommer til å bli en gjenganger i lenestolene på sykehuset. Fint å vite at selv om den store behandlinga nå er ferdig, så er det fortsatt noen stoffer som jakter ulumskheter i kroppen min. 

Vel, når kroppen hadde fått sitt, var det klart for vinterferie på hytta i Vrådal!


 Fin miks av sol, snø, ski, aking, OL, leking, spilling, dansing, krangling, lego og strikking - ja, det gikk også med noen Kvikk Lunsj...


 ...og det var hele tiden jakt på bakkerekorder i aking...


...og Yatzy-mesterskapet varte hele hytteturen. Storebror fastsatte premien:  Omma (av andre kalt mormor) måtte gi vinneren 100 kr og andreplassen 50 kr. Stakkars Omma, tenker du kanskje, men hun kom ikke så verst ut av det for sisteplassen måtte betale Omma 150 kr. Det ble dessverre meg...

fredag, februar 16, 2018

Jeg burde vel ha blogget i går
for milepælens skyld
for jeg sto på venteværelset
og gråt en skvett
mest for gull i skiskyting 
og litt for meg
som er ferdig med
23 dager med stråling

Jeg burde vel ha blogget i går
for milepælens skyld
men så kom jeg hjem
og spiste mammas middag 
og pappa måtte ha hjelp med mobilen
og så var det storebrors lekser
og lillesøster sprang rundt med
sverd
og gjorde det litt vanskeligere 
å finne på ord på y
så ble det litt dans på stuegulvet
et slag med Uno
som jeg tapte
fisk på brødskiva til kveldsmat
rygger som skulle koses i søvn
før jeg selv fikk en skjeggete kos av mannen
som hadde klippet seg for anledningen 
og så ble senga dagens endestasjon
rydde kunne jeg gjøre i morgen 
(altså i dag...)

Jeg burde vel ha blogget i går
om at nå er det tid 
for å ta hverdagen
 tilbake

Jeg tror jeg er i gang


onsdag, februar 14, 2018

Ekspress i sneglefart

Velkommen ombord på Helseekspressen!


Den tar deg til Oslo på 3,5-4 timer - her er det ikke snakk om snarveier over Siljan.

Om man ikke synes tiden går i ekspressfart, er det hyggelige bussverter ombord som gjerne serverer deg forfriskninger.

Sitronteen er spesielt populær. Er det en passasjer som ber om denne teen, brer lukten seg og så er resten av gjengen på sitrontekjøret. Selv har jeg holdt meg til kakao, men har trappet ned etter at jeg fikk halve koppen i fanget i forbindelse med en hump i veien.

Å få en god plass er viktig for å få en optimal ekspresstur...


...og jeg jakter på ett av to singelseter i bussen. Der får jeg stort sett ro til å gjøre min favorittaktivitet...


...ja, sove. Det har gitt meg stiv nakke, tørrhet i munnen når jeg sover med gapet oppe og generelt mindre avslapping enn man skulle tro man fikk av å sove. 

Jeg jakter ikke på singelsetet fordi jeg ikke liker andre mennesker for jeg har gjort meg flere interessante bekjentskaper. For eksempel mannen som satte seg ved siden av meg og fylte sitt sete og halve mitt. Da han sovnet og slappet av i kroppen, ble det enda trangere for meg som satt innerst. Følelsen av klaus ble noe intens da han også slapp noen stille smygere i søvne. Eller den dagen da jeg satte meg på bussen hjem med sterk hodepine og jeg fikk en bergenser ved siden av meg. Han. Snakket. Hele. Veien. Til. Skien. Jeg visste ikke at det fantes så mange samtaleemner. Siste bekjentskap var en eldre dame med gule briller som ga meg kvikk lunsj-kake som lønn for å være hennes bodyguard og på kjøpet fikk jeg store deler av livshistorien hennes. På hjemveien satt vi dessverre ikke ved siden av hverandre. 


Jeg trenger imidlertid ikke lenger jakte singelseter. Antall timer på ekspressen har nå kvalifisert meg til ansettelse og jeg har fått ansvaret for det tekniske. Jeg håper ikke det er kritisk at det røde lyset blinker på knappen det står oksygen...