fredag, februar 16, 2018

Jeg burde vel ha blogget i går
for milepælens skyld
for jeg sto på venteværelset
og gråt en skvett
mest for gull i skiskyting 
og litt for meg
som er ferdig med
23 dager med stråling

Jeg burde vel ha blogget i går
for milepælens skyld
men så kom jeg hjem
og spiste mammas middag 
og pappa måtte ha hjelp med mobilen
og så var det storebrors lekser
og lillesøster sprang rundt med
sverd
og gjorde det litt vanskeligere 
å finne på ord på y
så ble det litt dans på stuegulvet
et slag med Uno
som jeg tapte
fisk på brødskiva til kveldsmat
rygger som skulle koses i søvn
før jeg selv fikk en skjeggete kos av mannen
som hadde klippet seg for anledningen 
og så ble senga dagens endestasjon
rydde kunne jeg gjøre i morgen 
(altså i dag...)

Jeg burde vel ha blogget i går
om at nå er det tid 
for å ta hverdagen
 tilbake

Jeg tror jeg er i gang


onsdag, februar 14, 2018

Ekspress i sneglefart

Velkommen ombord på Helseekspressen!


Den tar deg til Oslo på 3,5-4 timer - her er det ikke snakk om snarveier over Siljan.

Om man ikke synes tiden går i ekspressfart, er det hyggelige bussverter ombord som gjerne serverer deg forfriskninger.

Sitronteen er spesielt populær. Er det en passasjer som ber om denne teen, brer lukten seg og så er resten av gjengen på sitrontekjøret. Selv har jeg holdt meg til kakao, men har trappet ned etter at jeg fikk halve koppen i fanget i forbindelse med en hump i veien.

Å få en god plass er viktig for å få en optimal ekspresstur...


...og jeg jakter på ett av to singelseter i bussen. Der får jeg stort sett ro til å gjøre min favorittaktivitet...


...ja, sove. Det har gitt meg stiv nakke, tørrhet i munnen når jeg sover med gapet oppe og generelt mindre avslapping enn man skulle tro man fikk av å sove. 

Jeg jakter ikke på singelsetet fordi jeg ikke liker andre mennesker for jeg har gjort meg flere interessante bekjentskaper. For eksempel mannen som satte seg ved siden av meg og fylte sitt sete og halve mitt. Da han sovnet og slappet av i kroppen, ble det enda trangere for meg som satt innerst. Følelsen av klaus ble noe intens da han også slapp noen stille smygere i søvne. Eller den dagen da jeg satte meg på bussen hjem med sterk hodepine og jeg fikk en bergenser ved siden av meg. Han. Snakket. Hele. Veien. Til. Skien. Jeg visste ikke at det fantes så mange samtaleemner. Siste bekjentskap var en eldre dame med gule briller som ga meg kvikk lunsj-kake som lønn for å være hennes bodyguard og på kjøpet fikk jeg store deler av livshistorien hennes. På hjemveien satt vi dessverre ikke ved siden av hverandre. 


Jeg trenger imidlertid ikke lenger jakte singelseter. Antall timer på ekspressen har nå kvalifisert meg til ansettelse og jeg har fått ansvaret for det tekniske. Jeg håper ikke det er kritisk at det røde lyset blinker på knappen det står oksygen...


onsdag, februar 07, 2018

Det viktigste først

Jeg hadde tatt plass i min faste blå sofa for å vente på dagens stråledose (som nå tar 30 sekunder å gjennomføre) da en stråleterapeut passerte min lille krok og oppdaget meg. 

«Skal ikke du ha behandling nå?» spurte han. 

Litt desperat i blikket nikket jeg bekreftende og svarte: 

«Jo, men jeg må bare strikke ut pinnen først!»

Han viftet med hendene og hastet videre mens han sa «ja, ja, ja». 

Et øyeblikk etter dukket en lege opp rundt hjørnet ved min blå sofa. 

«Jeg kunne ikke unngå å høre hva dere snakket om. Det er veldig bra du gjør det viktigste først!» 


(Og det var faktisk 2 min til timen min begynte, så jeg hadde goood tid.)

fredag, februar 02, 2018

Pust inn i det blå

...pust rolig ut.

Disse beskjedene har jeg fått i 14 ukedager nå, ca 17 ganger per dag. Det er ikke en yoga-instruktør til stede når jeg bombarderes av radioaktivitet, men strålene kommer ikke før brystkassa er hevet til et visst nivå og en mannsstemme forteller meg når jeg må holde pusten og når jeg kan slippe den igjen. Puste inn i det blå skal jeg gjøre i 9 dager til, jeg fikk vite denne uka at brystbeinet skal få 8 dager ekstra med stråler. Det blir forhåpentligvis et strålende resultat! 

Men nå er det helg, ingen busskjøring og jeg skal bare puste ut. For å feire inngangen til helga fikk jeg hanket inn bror og svigerinne som barnevakter, kjøpte billetter til poesiprat og intimkonsert med Stein Torleif Bjella og ga Mannen (altså min mann, ikke Bjella) en mystisk beskjed om å møte meg i byen når jeg hoppet av Helseekspressen. Bjella-konserten var først og fremst en gest til Mannen som stadig korer på sangene hans. Det viste seg imidlertid at Bjella og jeg har mer til felles enn jeg visste, til og med gleden over utlodning av fruktkurv. Dessverre vant jeg ikke denne gangen, men jeg hadde heldigvis en banan hjemme. 

Pust rolig ut. 

torsdag, januar 25, 2018

Buss-pause

Busstur er fint, (det handler som kjent bare om holdning), men jammen har det vært godt å tilbringe et par netter i Oslo og dermed sluppet unna ca. 15 timer i bussetet.




Timene jeg har spart, har blitt brukt til diverse former for avslapning, for eksempel studere svømmemønsteret til min roomie.




Jeg har også fått smake på storbylivets gleder som å kjøre trikk, passe meg for takras og hilse på Harald. For en landsens jente blir mangfoldet påfallende når man beveger seg rundt i hovedstaden. På individnivå kan jeg rapportere om en språkmektig mann som illustrerte høylytt på bussholdeplassen at han kunne slenge ut ubekvemsord på både nordnorsk, dansk og engelsk. Hans behov for å vise fram dette fikk ham riktignok i trøbbel etter hvert, jeg har ikke vært så nære en slåsskamp siden sist jeg fungerte som fredsmekler mellom storebror og lillesøster.



Jeg benyttet sjansen til litt kulturell støvsuging, og på Nasjonalgalleriet fikk jeg bekreftet at også på 1800-tallet var det utmattende å få babyer til å sove, jf. maleriet til Christian Krogh nederst til venstre.  Skriket til Munch måtte jeg mane fram i mitt indre for det var selvfølgelig til konservering. Glassplaten var fin, da.




På kvelden fikk jeg selskap av venner som jeg ser for sjeldent, men som jeg fortsatt ler godt med - og spiser godt med! Og skulle du komme borti bønnene som ser ut som sukkererter på bildet øverst til høyre, så gjør gjerne et forsøk på å spise hele. Det kommer til å bli underholdende for andre og du kan bli tatt opp som medlem i drøvtyggerforbundet. 

onsdag, januar 17, 2018

Strålende dager

Livet har ikke stoppet opp selv om jeg ikke har blogget siden i fjor (og der fikk jeg plass til en nyttårsvits, også!). 


...det nye året ble behørig feiret inn i snørike omgivelser
...og like etter ble jeg ett år eldre. Og det siste årets hendelser gjør at jeg nå gleder meg over aldersøkningen i stedet for å gremmes over den. 
...en kontrolltur på Radium har det også vært, og kirurg og lege er svært fornøyde med resultatene av behandlingen hittil. 
...og selv om det gror hår både her og der nå, er det lite bartevekst, så det ordnet lillesøster og jeg selv. 

Og nå er neste etappe i gang: stråling. Den skulle begynt forrige uke, men ble utsatt fordi legen min ikke var fornøyd med planen som var lagt. Så de la ned enda mer timer i forberedelsene og kom opp med en plan som begrenser stråling til de friske organene i større grad enn den første planen. Det er jeg glad for! 

I går var første stråledag og jeg sto klar hjemme kvart på 7 for å bli fraktet av drosjebil til Helseekspressen. Men der jeg sto i stearinlysglansen, forsto jeg at den bussen ville jeg aldri rekke fordi byen var rammet av såkalt snøkaos og verken drosjebiler eller elektrisk strøm kunne nå mitt hus på landet. Så pappa måtte frakte meg til byen og derfra ble det taxi for buss helt inn til Ullevål. Ikke en verst måte å bli rammet av snøkaoset på. 

Strålinga gikk som ventet helt greit. Men prøv å ligge på ryggen med armene over hodet med beskjed om at du absolutt ikke må røre på deg, og så begynner to personer å tegne med tusj på din bare overkropp - i armhulen, nedover sidene... Kan man kalle det kiletortur? 


Bussturen hjem tok 4 timer og jeg må innrømme at tanken på slike 12-timers dager i 15-20 dager framover  føltes en smule slitsom. Denne tanken lot jeg skinne igjennom til drosjesjåføren som hentet meg i dag tidlig, men der var det ikke mye medlidenhet å få. I stedet fikk jeg en leksjon om at jeg måtte endre holdningen min og se på dette som interessante turer. Fristende matpakker, lydbøker og googling av steder jeg passerte på reisen, var hans tips til en vellykket tur. Vel, til tross for oppstrammeren gikk jeg for et fjerde alternativ på vei innover: jeg sov. 

lørdag, desember 30, 2017

Tattis!



Jeg kunne kjørt en bloggkviss og spurt «hva er dette?»,  men jeg sparer kvissen til en annen gang og går rett på svaret: Dette er et bilde av min første tatovering. Ikke krysset, men den svarte prikken du ser midt i krysset. Fem slike prikker har jeg fått på statens regning. Det er kanskje ikke dødningehoder eller sommerfugler jeg har fått meg, men vi kan jo kalle det for kunst om vi putter dem i modernisme-sekken? 

Tatoveringene markerer starten på neste etappe: stråling. I går var jeg på Ullevål for forberedelse til strålingen som skal skje i januar, og tatoveringene fikk jeg av stråleterapeuten som tok bilder, markerte med tusj og linjer for hvordan jeg skal ligge og lærte meg hvordan jeg skal puste. Det vanskeligste var i grunn å få venstrearmen til å ligge som den skulle - over hodet. Muskulaturen og bevegeligheten er ikke helt på plass, og jeg fikk vel ca. 7 kramper i ryggmusklene mens jeg lå på benken mens stråleterapauten viste sin medfølelse med sine «huffameg!»

Jeg hadde også en samtale med lege som forklarte meg om stråling og dens bivirkninger. Stråling kalles av mange som sjarmøretappen i behandlingen, men jeg synes legen ofte tok i bruk formuleringen «Dette er det mange som ikke merker noe til, men i ditt tilfelle...», så det kan nok kjennes på kroppen denne etappen, også. Et av dilemmaene jeg må ta stilling til, er at hvis de skal stråle med full effekt mot brystbeinet, vil hjertet få en høyere stråledose enn det som er grenseverdien de har fastsatt. Men jeg tenker at det er viktigere for meg å kontrollere eller fjerne de kreftcellene som eventuelt er igjen der enn å prøve å unngå en hjertefeil som kan komme om 20 år. 

Uansett, skal jeg fortelle dere hvorfor et halvt år på cellegift har vært verdt det? Resultatet av obduksjonen av brystet mitt viser at svulsten som var 9x8 cm hadde krympet til 2 mm! Det er svært godt jobbet av kjemomannen Kasper og vennene hans! 

2017 er snart over og går inn i historien som det året da jeg fikk meg tattis, men mistet en pattis. Den så jeg ikke komme, så får vi se om 2018 overgår den!