Det er en strålende mai-sommerkveld i Trondheim. Jeg skal treffe mine fine venninner på kafé og durer mot sentrum i Volvoen. Livet er fint, og det irriterer meg ikke at jeg må stoppe i et lyskryss.
Plutselig hører jeg noen tute. Først en gang, så en gang til.
Jasså, er det noen som driver med ureglementert kjøring her? tenker jeg. Eller er det bare en hissig trønder?
Jeg speider rundt meg, men kan ikke se noe dramatisk som skjer i trafikkbildet. Rart. Kanskje det er noen kjente bak meg som vil ha kontakt, er mitt neste forslag. Men nei, jeg kjenner ikke ekteparet som sitter i bilen bak. Jeg trekker på skuldrene og titter framover igjen.
Lyset skifter til gult, og så - til rødt.
Da går det opp for meg. Jeg har faktisk stoppet på grønt. Ikke rart bilen bak var utålmodig. Lettere flau vinker jeg i speilet, og jeg ser at mannen bak meg ler godt.
I det minste virker det litt tryggere å stoppe på grønt enn å kjøre på rødt...
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar