Frøken Kresen i knipe

Jeg er i visse kretser kjent for å være kresen. Ja, jeg kan være kresen på så mangt, men jeg er vel kanskje mest kjent for å være kresen når det kommer til mat. Noen hevder dette er toppen av barnslighet, mens jeg hevder at det å være voksen innebærer å kunne la være å spise mat jeg ikke vil spise. (Og ja, også mat jeg ikke har smakt på og egentlig ikke vet at jeg ikke liker. Ordet lungemos byr meg imot, og da får jeg heller ikke lyst til å spise det.) Mannen i huset er en av dem som hører til i disse kretsene, og han kommer med stadige utfall mot mine foreldre om at jeg har blitt bortskjemt som barn. Ingen protesterer stort på det, jeg har spist mange boller med havregryn mens resten av familien spiste middagen som ble servert.

Nå har jeg havnet i en knipe. Nyttår skal i år feires på nordvestlandet. Og hva består festmåltidet av der? Pinner av kjøtt! Du ser kanskje hvor knipa er? Jeg sier ikke mer. Men til tross for min kresne gane (eller barnslighet), skjønner jeg at jeg ikke kan begynne å bråke med en gjeng vestlendinger om festmaten. Jeg har kun to østlendinger som jeg eventuelt kunne brukt som støtte, men den ene er mannen i huset som både er halvt vestlending i blodet og som ikke er barnslig i matveien, og den andre har giftet seg med en vestlending og må ha visst hva hun gikk til. Her må jeg rett og slett ut av min komfortsone.

Og siden jeg har fått høre av en psykolog at alt er psyskisk, har jeg begynt på det planet. I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut. Jeg spiste pinnekjøtt. Og det var ikke hvem som helst jeg satt til bords med på min mors kjøkken: kronprins Haakon, kronprinsesse Mette-Marit og prinsesse Märtha-Loiuse. Med slik rojal støtte skal jeg nok komme igjennom.

(De kongelige hadde imidlertid spist opp all kålrotstappa, noe jeg syntes var litt ufint (men kanskje greit siden jeg ammer). For jeg liker tilbehøret. For eksempel poteter. Hvis det er saus på.)