torsdag, september 20, 2018

Akseptere

I fjor på denne tida var fokuset å være tilstede i her og nå. Denne dagen, det jeg vet. 

Nå, ett år etter, øver jeg meg på å akseptere. 

Med jobbstart, om enn i en fjerdedel av det jeg pleide, føles hverdagen å være i normalen igjen. Opp om morgenen, kampen mot klokka, lirke lillesøster inn i riktig humør, ønske god dag på skolen og klemme i døra på barnehagen, jobb eller trening på meg selv, lure på hva som skal serveres til middag, handlerunde, henterunde, middagslaging og middagsrydding, lage god stemning rundt leksene, leke, kanskje en aktivitet eller to, en gang og bad som pusses opp, kveldsmat og lesing på senga, litt husarbeid burde vel vært gjort inni der også, men kvelden avsluttes som regel på sofaen med en bok eller serie. Ganske normalt, ikke sant?

Men så er det ikke det likevel. En oppgave som før gikk lett som en lek, krever plutselig et krafttak. Hodet blir fortere tomt, kreativiteten bobler ikke. En samtale om planlegging av uka kan føre til at jeg helst vil holde meg for ørene for jeg klarer ikke å holde fast i alle trådene. Noen ganger får jeg ikke med meg hva andre sier, for inni meg er det et brøl som forstyrrer, som vil ha meg til å stenge igjen. Jeg kan til og med tenke at det hadde vært godt å bli lagt inn på isolat igjen. Sliten i det usynlige. 

Så derfor øver jeg på å akspetere. Akseptere at det tar tid før jeg blir meg igjen. Eller kanskje akseptere at det er en ny meg. 

Men hei - ingen dager er like og de aller fleste er bra! Det gjelder å finne pusterommene som funker. 

En forandring som er lett å akseptere, er den nye styrken i magemusklene, takket være Pusterommet og litt meg selv, da. Men du får tro meg på mitt ord for jeg  aksepterer ikke en utfordring!

2 kommentarer:

Elin G. Flataker sa...

Kjekt med comeback på bloggen! :D Tankevekkande og viktig det du skriver, ja til meir forståelse for ettervirkningar av tøff sykdom. klem!

Tonje sa...

Takk for at du deler!! God klem!!