Det har begynt å bli en plagsom vane. Nok en gang sovnet jeg på lesesalen. Jeg tror jeg må gjøre noe med leggetidspunktet. Men det er en fattig trøst at jeg ikke er alene, det var nå en annen sliten student som lå lettere avslappet over pulten. Jeg ga imidlertid opp lesinga, og gikk bort til tv-rommet for å se på Den Syvende Himmel. Dagens porsjon med moral.

Idag har jeg og Live hatt presentasjon av et dikt på forelesning også. Det gikk bra, vi tok tilhørerne med sjarmen. Litt rart var det likevel at foreleseren trodde vi het Line og Monica...

Å sovne på lesesalen er en interessant affære. For det første så våkner man med et enormt rødt merke i panna, og det er utrolig hvor lang tid det tar før det merket er borte. Dessuten ser man ufattelig mer trøtt ut enn hva man gjorde før man sovnet. Det verste er likevel at man ikke har hatt kontroll over omgivelsene - eller for å si det enkelt; sin egen kropp. Har man snakket? Avslørt statshemmeligheter? Snorket eller kommet med snåle sovelyder? Siklet og surklet? Eller det aller verste - - - har man- - - PROMPET??

I dag pustet jeg lettet ut - nordiskoppgaven ble godkjent. Jeg siterer: "Oppgaven er dessuten skrevet i et godt språk..." Endelig! Etter å ha fått kommentert mitt svake språk opptil flere ganger var det endelig tid for litt ros. Det er verdt å nevne at oppgaven ble skrevet på nynorsk. Det nye var derimot at en representant for litteraturseksjonen kom og kjeftet på oss fordi det var så mange dårlige oppgaver og endel plagiater var visst blitt levert inn. Skjønner ikke at folk tør. De som sitter og leser disse oppgavene har jo lest endel litteratur, skal noe til å finne noe de ikke har lest før. Men jeg slappet av, lente meg bakover i stolen og tenkte med et smil om munnen: Dette gjelder ikke meg :)

Så nå presser jeg ut bokstav for bokstav på hjemmeeksamen i historie, og er veldig i tvil om jeg i det hele tatt svarer på problemstillingen min. Heldigvis har jeg kapret en masterstudent til å lese gjennom den. Så får vi se...

Så var andre dag av salsakurset over, og gøyheten i dag tangerte gøyheten i går. Det er skikkelig gøy å danse med noen som har dansen inne; man blir så mye flinkere selv også. Og så er det fint at guttene bestemmer, jenta kan bare slappe av og la gutten jobbe...passer meg fint.

I kveld er det tid for kakefest og spilling, og jeg har akkurat tatt en rykende fersk sjokoladekake ut av ovnen. Det ryktes også om daimkake og ostekake også; dette skal bli en søt aften. Egentlig burde jeg sitte med nesa begravd i hjemmeeksamen...jeg mangler fortsatt fem sider. Er det ikke en dag imorra? Håper det.

1 2 3..5 6 7..
I dag har jeg vært på mitt første salsakurs. Og jammen var det gøy! Selv om jeg er på et ekstremt nybegynnernivå så ble det dans av det likevel. Det er ganske spesielt å danse pardans med noen man ikke kjenner. Hvor skal man se? Ser man ned mister man balansen og får dårlig danseholdning, ser man i øynene til dansepartneren blir det veldig intenst. Det ender ofte med at man kikker stivt rett forbi den man danser med, og det ser rimelig dumt ut...:) Men jeg gleder meg nå til imorra likevel; dag to av salsakurset. I tillegg ble vi bedt på salsafest i kveld, men med kun et halvt grunnkurs i beina er jeg redd jeg gjør meg best som veggpryd. Neste gang kanskje...

Noen ganger så kan man miste tålmodigheten, og da er det best å gå. Eller være stille. Om en stund så har vel de negative ladningene passert, og da er det like greit å ikke ha kludret det for masse til. Men selv jeg kan miste tålmodigheten og positiviteten...det får være måte på hva man skal holde ut.

"Du må tenke sjæl..." Trond Viggo er et oppkomme av talenter.

Greit, jeg innrømmer at det kanskje er feil å skrive at jeg blir angrepet "i" feil. Det skulle helt sikkert stått "for" eller "på". Bjelken er som kjent større enn flisa, og mitt øye er nok som en byggeplass. MEN: jeg tar høyde for at det kan være et dialektfenomen. Synes noen det er rart å kjøre mellom byen? Eller gå mellom døra? For meg er det den naturligste ting i verden, og jeg ble ikke oppmerksom på denne umuligheten før jeg flyttet fra Skien. Og at folk ikke kan forstå hva jeg mener når jeg sier: "Det er deg'te", har jeg ennå ikke klart å venne meg til. Eller at det høres rart ut når jeg spør "Hvem bok skulle vi ha med idag?". At "hvilken" ville være grammatisk korrekt å bruke, lærte jeg faktisk i år. Så siden jeg ikke reagerer på at jeg blir angrepet "i" feil, så har det kanskje med å gjøre at jeg er oppvokst med å si det. Men jeg understreker kanskje for jeg holder muligheten åpen for at jeg har alvorlige feil i språkkunnskapen min.

Dagens utblåsning er over. Jeg har gått regnværstur og det var fint. Ikke ble vi angrepet av skumle busemenn heller. Det er mye å takke for. Takk.

Den kommer snikende som en tyv i natten. I går kom den om kvelden faktisk. Så ligger den og dunker seg gjennom natten, og når morgenen kommer har den etablert seg som en jernring på høyre side. Den virker kanskje uskydig med det første, men på to bein eksploderer den og kaster rundt seg med svarte flekker og et utrolig fyrverkeri. Det er ikke annet å gjøre enn å underkaste seg. De hvite motangrepene hjelper lite, og det eneste man kan håpe på er å lulle den inn i søvnen. Da stilner ofte raseriet, og resten av dagen kan leves forsiktig hånd i hånd.

Det er nesten en gåte.

(Dagens tekst tilegnes MonsterSilje. Vi er alle under påvirkning.)

-------

Hurra, jeg fikk min første historieoppgave godkjent. Ikke inneholdt den graverende feil heller. Ikke overraskende ble språket mitt nok en gang angrepet for å være litt muntlig. Det har vist seg å være en tendens i min universitetsoppgaveskriving. På bloggen min blir jeg heldigvis bare angrepet i og/å-feil. Selv om det for så vidt er alvorlig nok. Jeg skjems.

Tyngdekraftens utfordrer

Jeg føler meg veldig høstlig for tiden. Det virker som om kroppen har tenkt å følge opp naturen, og gå til dvale. Timingen passer dårlig - spesielt når fortsatt 700 sider gjenstår av historiepensumet, og det er halvannen måned til eksamen. Så da får jeg heller følge eksemplet til standfuglene - kjempe meg gjennom vinterhalvårets utfordringer. Det er jo litt sjarmerende med rim på bakken også da.

I går møtte jeg en salsaisk mann som ville lokke meg inn på et salsakurs. Så kanskje jeg blir salsadanser neste helg?
Igår så jeg også Gåten Jason Bourne. En fengende film. Kanskje jeg heller skal slå meg opp som leiemorder?
Salsadanser...leiemorder...hvor har jeg størst potensiale?

Det er høst i Trondheim, og fotgjengere og syklister er henvist til buskaset.

Luefine kjærester

Så har man vært på en liten høstferie i vårt kjære naboland. Bort fra barteby og inn i de dype skogene i Sverige. Det er påfallende hvordan svenskene har lagt alle veier midt inne i skogen; det er absolutt ingenting å se på. Dermed ble de tre reisekameratene sittende å leke billeker - det er utrolig hvor mange byer man kan ramse opp på bokstaven N. Det mest utrolige er kanskje hvor skremmende få byer jeg kan navnet på...

Så litt svenskekunnskap: Når man spiser et brødmåltid i Sverige, så får man ikke sin egen kniv. Det står én kniv i smøret, én kniv i leverposteien, én gaffel i skinka - du skjønner tegninga? Filosofien bak er at da slipper man å få annet pålegg i smøret og det blir mindre oppvask. Det siste argumentet fungerer kun hvis man er flere tilbords enn det er pålegg som krever bestikk. Dessuten er det ikke normalt å ha banan på brødskiva i Sverige.

Jeg fikk stiftet bekjentskap med et nytt spill på turen også - Taboo Body Language. Navnet høres suspekt ut, men det er slett ikke så pornografisk som det høres ut som. Man skal rett og slett mime gjennom en annen person, og tro meg: det blir hysterisk morsomt. Men å mime Henrik VIII er ikke lett...

Med utsikt over Falun

Siden jeg har skrytt så av at min blogaktivitet skulle endres kraftig når nettet tok veien til min hybel, bør jeg vel kanskje begynne og gjøre noe med det.

I dag har dagen bestått av lesing. Ingen interessante oppdagelser har blitt gjort. Jo, forresten; jeg og Nina ble angrepet av en gruppe barn i dag. De sto klare med vannpistoler uten vann og fyrte løs på oss med luftskudd. Det ene barnet opplyste meg om at nå hadde han skutt vekk den ene puppen min, men jammen sitter den på ennå. Hele angrepet toppet seg da vi la på sprang nedover veien, og det ene barnet syklet som en gal etter oss.

Jeg kan godt innrømme det. Jeg hylte.