For det første: dere som leser bloggen min og som er friendsfan; ikke bry dere om kommentaren som er lagt igjen på gårsdagens innlegg...den om at Friends er dårlig TV. Personen har valgt å forholde seg anonym, men jeg kan avsløre at denne personen også i sin tid mente standhaftig at Nord-Norge kunne likesågodt selges til samene. Så vi bryr oss ikke om den kommentaren.
Når det kommer til kommentar nummer to, så er jeg enig at 5000 høres mye ut. Men la oss regne litt: jeg har 37 Disneyklassikere á 200 kr (de koster ofte mer enn det, men siden jeg også har fått noen, så går det sikkert opp i opp) - altså 7400 kr. I tillegg har jeg ca 66 DVD'er med vanlig film á 100 kr - altså 6000 kr. (jada, jeg har de sammen med Trond Vegar og jeg har sikkert ikke kjøpt alle, men likevel) Litt rask hoderegning......13400 kr.

Herlighet.....jeg må gå og legge meg litt....

En æra er over. Etter ni år (eller er det ti?) så blir det ikke lenger nye hysterier fra Monica, dårlige vitser fra Chandler, morsomme ansiktsuttrykk fra Ross, utrolige beretninger fra Phoebe, guttestyr fra Rachel og fantastiske kommentarer fra Joey (ja, jeg vet han kommer med egen serie, men vil han være den samme uten de andre fem?). Det var en fin og vemodig slutt, og samme hvor klisjé det er: jeg digget at Rachel og Ross endte opp sammen. Nå var ikke det noen stor overraskelse for meg siden jeg hadde presset ut av Dag Magnus hvordan siste episode skulle ende. Det var kanskje bra jeg gjorde det så slapp jeg å sitte og tute... Det slår meg at min ungomsserie nå er over. Finito. Betyr det at også jeg må bli voksen? Serieslutten skapte større eksistensielle spørsmål enn jeg hadde forutsett.

Sukk...

(jeg tror jeg må skaffe meg alle episodene på DVD...da slipper jeg å bli voksen!)

Friendsavslutning...noen var mer preget av stunden enn andre.

Ja, jeg vet oppdateringa går greit...jeg mener treigt. Men hva skal man gjøre da når både arbeidslyst og kreativitet er borte? Begravet i snøen kanskje? Ta en spade og grav. Det ville kanskje ikke vært så dumt. Jeg klarer ikke å grave meg ned i bøkene, kanskje snøen er litt mer samarbeidsvillig...

Poetisk realisme og nyromantikk er kritikkverdige begrep i litteraturhistorien. Mon tro om ikke unnasluntring er det også.

Det er best jeg legger ut bilder av vinteren før den forsvinner. Her i Trondheim har vi mørk vinter.

Vi har gul vinter.

Vi har også trolsk vinter...om enn litt uklar.

Og fremfor alt - vi slapper av inne!

Som bildene viser; det var litt av et naturfenomen trøtte øyne kunne skue i dag tidlig. En perfekt måte å starte dagen på, og all ære til superhelten som ringte og gjorde meg oppmerksom på det! :)

I går fikk håret mitt for første gang stifte bekjentskap med en glattetang. Jeg skal si det ble annerledes. Ingen fluffy krøller, bare paddeflatt. Og heldigvis karakteriserte frisøren håret mitt som tykt; kanskje jeg nå kan bli kvitt litt av min paranoia at alt håret mitt forsvinner ned i dusjen.

Det skjedde litt annet hos frisøren i går også. Ved siden av meg satt ei jente som fikk en telefon, og begynte å stormgråte. Hun fikk beskjed om at noen hun kjente var kommet på sykehuset, hva som hadde skjedd vet jeg ikke, men det hørtes alvorlig ut. Så da satt den stakkars jenta i frisørsalongen med fargeklatter i håret og samtidig hadde det skjedd en krise med noen hun var glad i. Plutselig hadde en annen hverdag grepet inn i hennes. Og plutselig var alle vi som satt i frisørsalongen en bitteliten del av livet hennes fordi følelsene hennes ble så åpenbare. "Det er lov å være menneske", sa frisøren til henne da jenta beklaget seg. jeg synes det var godt sagt, og alle vi som satt der tenkte nok litt over at også vår hverdag plutselig kunne bli forandret. Det er en uforutsigbar verden...

Litt av et syn å våkne til...regnbuen og felleskjøpet hånd i hånd.

Og det ser ut til at skatten i enden av regnbuen er huset til Silje...lucky girl :)

At ikke noen kan finne opp en medisin mot eksamenspanikk! Jeg trodde jeg hadde funnet den opp i høst ved jevn lesing, men det hjelper jo ikke med jevn lesing når man skulle hatt intens lesing for å komme i gjennom. (Ikke i mellom)

I går så jeg Hawaii, Oslo. En ytterst bra film. Den var trist, men hadde likevel en skjør kjærlighetstone gjennom hele filmen som traff godt. Og for de som har sett den skjønner hva jeg mener når jeg sier at det var en løpende film.

Idag tror jeg jammen man skal lage seg en kopp sjokolade.

I kveld satt jeg på bussen. Ved et busstopp gikk en kvinne av. Da hun kom ut, gikk hun ikke som den gemene hop hastig bort fra bussen. Hun begynte å hoppe og sprette som om hun var en hest som skiftet galopp. Hva var det hun holdt på med? Varmet hun opp til noe? Var hun gal? Var det en tvangstanke? Tenkte hun ikke på at noen kunne se henne? Blåste hun i det? Var hun rett og slett så glad at hun måtte gi utløp for det med noen hopp? Jeg kunne ønske jeg visste det.

Panikken har begynt å boble, og på denne dag er det nøyaktig 1 måned til min eksamen. Nå er det slutt på moroa.