Og så var julekvelden over. Som alltid var den en fin kveld, og som alltid var det mengder med mat, gaver og latter. Jøss, høres ut som et glansbilde. Det jeg skulle fortelle, var om gaven som fikk stemmen opp i fistel. Trond Vegar hadde pakket inn en storv pappeske, og oppi der lå det flere gaver. Deriblant boken "Typisk norsk". Akkurat det jeg ønsket meg, men det var noe mer med boken. Den var signert! O, glade jul! Jeg siterer:

"Kjære Anette! Annanas ringer! Håper du koser deg med boken. Hilsen Petter Schjerven"

Fantastisksuperdupertgresshoppendegladmegakult!

I ettermiddag blir det nok en julemiddag hos bestemor, og i kveld blir det bursdagsfest hos Ingvild med gamle venner. Gjett om jeg skal fortelle om min signerte julegave.

I dag er det lillejulaften, og på lillejulaften pleier vi å spise grøt. Og hva slags situasjon har jeg havnet i? Jo, det er jeg som må lage julegrøten! Både mamma og pappa er på jobb, og broren min - som sikkert ikke ville fått oppgaven uansett - er på jakt. Jeg lage grøt - jeg ser for meg at det ikke nødvendigvis behøver å bli vellykket. Mamma påpekte at jeg hadde jo oppskriften, men teori er noe helt annet enn praksis, kjære mor!

Til tross for at jeg har gjort minst mulig de dagene jeg har vært hjemme, har tiden gått skremmende fort. De beste stundene har vært når jeg har sovet på sofaen med Jacko sovende i armkroken. Og i går fikk jeg overlevert masse gaver fra Trond Vegar, og rommet er fullt av hemmeligheter -- og mange av dem er til meg! Siden jeg stort sett er et barn, lar jeg meg glede av alle gavene! Men jeg har lovet på tro og ære at jeg ikke skal riste eller klemme, så fram til nå har jeg klart å holde meg. Men når gavene blir lagt under treet, da er det fritt fram. I mellomtiden får jeg bare tippe på innholdet ut i fra formen, og passe på at pappa ikke kommer inn på rommet og begynner å lete etter sin gave. Det er i hvert fall to store barn i denne familien.

I julen skal man reflektere litt, og jeg har tenkt litt på juleevangeliet. Egentlig er jeg ganske imponert over Josef. Her kommer forloveden hans og forteller at hun er med barn - og Josef er ikke faren! Og likevel setter han henne på et esel og leier henne helt til Betlehem, skaffer husrom til fødselen og er sammen med henne. I tillegg oppdrar han barnet som sin egen sønn. Han Josef, han Josef, han var jammen en grepa kar!

Nå er det bare tre kvarter til jeg skal begynne med julegrøten. Det spørs om det blir noe julegrøt i år. For ikke å snakke om riskremen.

Akkurat nå har jeg ikke noe hjem i Trondheim. Jeg har flyttet ut av Steinberget, og selv om jeg har flyttet tingene mine til Håkon Sverressons vei, så har jeg ikke flyttet inn ennå. Det er bare et rom med enormt mange ting stående på gulvet.

Flytteprosessen foregikk med en god porsjon dramatikk (om enn i liten skala). For det første gikk strømmen da Nina og jeg drev med finpusspakkingen. Den gikk i det jeg dyttet igjen skuffen på komfyren. Mørkt som en sekk. Med hodelykt og ingen anelse gikk jeg ned i kjelleren for å sjekke om jeg skjønte hva problemet var. Det gjorde jeg ikke, og vi måtte stå der i mørket med hodelykt som eneste lyspunkt. Siden Nina hadde et enormt IKEA-skap som måtte skrus ned, tenkte vi at vi kunne begynne med det så Trond Vegar slapp å gjøre alt. Første forsøk gikk til Nina. Hun ga fort opp og begynte å lete etter bruksanvisninga. Andre forsøk gikk til meg. Jeg ante min begrensning, og begynte med stanga inni skapet. Deretter tenkte vi at dørene var en smal sak å skru av. Ikke for oss. Det var fire skruer å velge mellom, og usikkerhet og uenighet gjorde at vi rett og slett lot hele skapet være. Etterpå var vi veldig glade for den avgjørelsen, for det første Trond Vegar gjorde var å løfte av skapdørene - ingen skruing. Han fikset også lyset, og kunne fortelle at komfyren hadde gamle, morkne ledninger og at isolasjonen var av ledningen. Det er fali' det.
Så var vi klare til å bære. Og jeg skal love deg vi måtte bære. Ute snødde det bomullsdotter, og vi måtte parkere bil med henger oppe på veien i frykt for å ikke komme opp bakken etterpå. Det er langt å bære tunge pappesker! Og som det snødde! Omtrent på hver eneste tur til hengeren kunne vi se biler som strevde med å komme seg opp bakken. De hadde ikke henger på for å si det sånn. Etter to timer med lasting var det tid for å manøvrere bil og henger i snøværet. Hadde det ikke vært for Trond Vegars eminente kjøreegenskaper, hadde vi nok aldri kommet fram. Det var glatt, det var sørpete og hengeren var tung. Nina og jeg satt musestille i bilen (av redsel) da vi kjørte oppover en lang slak bakke på E6 mens Trond Vegar nesten ropte til - jeg vet ikke hvem han ropte til - "vi må ikke miste fart, kom igjen, vi må ikke miste fart!". Utrolig nok mistet vi aldri fart, og vi kom fram.
Avlastninga gikk mye fortere og lettere, og snart satt vi og spiste pizza som ekte flyttefolk.

Fredagen gikk med til vasking, vasking, vasking og atter vasking. Det var litt rart å reise fra Steinberget om kvelden; jeg har tross alt bodd der i to og et halvt år. Rart, men godt. Jeg gleder meg til å flytte inn i et nytt hus! Men det er ikke før i januar - først er det jul. I dag skal jeg bare kose meg med julefrokost hos Ann Helen og Peter, så litt juleshopping og "King Kong" i kveld. I morgen tidlig setter jeg meg på toget og snart er jeg hjemme i Skien. Det blir bra! Jeg vet ikke hvor mye blogging det blir i jula; internettilgangen er ikke den beste. Men skjer det noe ekstaordinært får dere nok vite det. Jeg er jo tross alt litt avhengig av denne blogginga... :)

God jul alle sammen!

Jeg gikk inn på Norli i går, og hvem er det som sitter der i lys levende live? Petter Schjerven! herlighet, der satt han bare en halv meter fra meg og signerte bøker. Jeg kunne ta på ham om jeg ville, men jeg gjorde det ikke. Ikke kunne jeg kjøpe en bok og få den signert heller fordi jeg ønsker meg boka til jul. Så da gikk jeg i en sirkel rundt Petter og kikket på ham i stedet for. Da jeg i ti minutter hadde vært innom de samme bokhyllene flere ganger, alle veldig nære Petter, syntes selv jeg at det begynte å bli for påfallende at jeg spionerte på ham. Så da måtte jeg rett og slett gå.

En annen spennende ting hendte i går også. Vi skulle synge med koret på Odd Fellow. Det er en losje. Hemmelighemmelig. De som ikke er medlem får ikke vite hva som skjer på møtene. Derfor tør heller ikke jeg fortelle hva som skjedde. Men det var spennende.

Nå har jeg pakket og pakket og pakket og pakket. Og enda er jeg ikke ferdig. Snart kommer Trond Vegar med henger for å frakte alt sammen til min nye bopæl. Og jeg kan ikke fatte at jeg har så mange ting! Det er nesten flaut. Håper ikke vi bærer oss i hjel i kveld.

Jeg gratulerer meg selv med en velfortjent juleferie! :)

Og etter jeg fikk vite resultatet på syntaksen, synger jeg trAlAlA!

Akkurat nå føles det som jeg sitter i et tomrom. Ingenting jeg må lese på. Men det er mye annet som må gjøre siden jeg skal flytte om et par dager. Dessuten er det kaos både ute (les: bygge tunnel) og inne (les: gulvlegging). I går ble det lagt gulv i gangen, og da jeg kom hjem, fikk jeg ikke åpnet døra til rommet mitt fordi gulvet var lagt høyere enn døra mi. Elegant! Døra gikk bare opp hvis jeg tråkket ned parketten rett foran døra. Dermed måtte Nina stå opp kvart over syv i dag for å slippe meg ut av rommet slik at jeg rakk eksamen. Jeg var litt redd for at jeg plustelig måtte ut av rommet i løpet av natta, men ingenting skjedde heldigvis.

I går var Mona her. Stormen altså. Så da jeg og Nina gikk fra biblioteket, regnet og blåste det noe fantastisk mye. I det vi skulle til å krysse åpent lende på torget, så jeg i motlyset at det kom et enormt vindkast. Snarrådig som jeg er, søkte jeg ly bak en julebod. Nina som var veldig oppsatt på å komme fort fram, la ikke merke til vindkastet som var på vei og fortsatte med dødsforakt videre i stormen. Det endte med at hun ble truffet av en kongle midt på leppa. Mona rett og slett kastet en kongle i ansiktet på Nina fordi hun nektet å la seg kue. Jeg slapp heldigvis unna noen fysisk avstraffelse fordi jeg i respekt søkte ly bak boden.

Four down, zero to go!
Yeah

I dag begynte det. Vinterregnet. Da jeg og Nina kom ut fra biblioteket (etter at Nina hadde vært effektiv, og jeg for det meste slumret på pulten), strømmet regnet i alle gater. Snøen var blitt til is. Og slaps. Innen jeg var kommet hjem var jeg våt både på føtter og lår. Jeg kan ikke fordra is med vann på. Det får være snø eller ingenting.

Rommet mitt er veldig tomt nå. Torsdag kveld fikk jeg vite at dagen etterpå skulle det legges gulv på rommet mitt. Så da måtte hyller og skap tømmes i hui og hast. Hadde ikke Trond Vegar vært her og administrert det hele, så hadde jeg vel holdt på til tidlig morgen. Jeg kan visst ikke fordra pakking heller. Også så mange ting! Jeg har jo lagret ting her i to og et halvt år. Og plastposer. Jeg kastet 5 bæreposer fulle av bæreposer. Det var godt å få kastet de...

Og ja, vi har vært først inne på lesesalen både i går og i dag. Vi er snart dronningene av lesesalen.

Da klokka ringte, tenkte jeg: Såpeopera.
For en start på dagen.

I dag skulle Nina og jeg lese på biblioteket. Slik fikk vi plass:

Vi møtte opp utenfor døren ca. et kvarter før det åpnet. Det var allerede kommet en del folk, så vi fikk dessverre ikke stått i første rekke. Jeg begynte å forberede Nina på det som skulle skje. Siden hun er den av oss som er i best fysisk form, så var det hennes utholdenhet vi måtte satse på opp alle trappene. Jeg prøvde å coache henne så godt jeg kunne der vi sto og ventet på at damen skulle åpne. Vi kunne merke at folk begynte å presse seg framover mot døren. Nå var det avgjørende at vi ikke ble presset bakover. Damen gikk for å åpne. Presset ble større. Nina fikk presset seg inn i en liten åpning. Jeg sto like bak. Der ble døren åpnet! Alle stimlet framover. Nina ble presset litt bakover og fikk dessverre en litt dårlig start. Men da vi kom innefor dørslusa, fikk hun opp farten. Jeg lå like bak og kunne observere trekkene hennes. Armene lå tett inntil kroppen, og ved den minste åpning, smatt hun foran en av de andre deltakerne. Vi stormet opp trappene. Nye folk kom fra andre trappeoppganger. Men Nina holdt hodet helt kaldt, og da vi kom opp på toppen, lå hun på en repsektabel sjetteplass. En veldig god innsats når man tenker på at hun fikk et litt dårlig utgangspunkt. Da vi kom inn på lesesalen, tok jeg over. Jeg hadde merket ut de to pultene jeg ville ha. Med ett merket jeg at ei anna jente ville ha den samme pulten som meg. Lynraskt kastet jeg vottene bort på pulten. Vi kikket på hverandre. "Åh",sa hun, før hun tok seg sammen og stormet mot neste mulighet. Vi fikk akkurat de plassene vi ville ha. Vi fikk førsteplassen.

Jeg kunne ønske Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike kommenterte. Da hadde opplevelsen vært fullkommen.

(To timer senere ble jeg usigelig trøtt. Måtte...bare...hvile...hodet...litt...zzz. Sov i en halvtime.)

I dag har det skjedd en merkelig posthendelse. Da jeg hentet posten, lå det en stor,hvit konvolutt der til meg. Til meg! En stor konvolutt! Ved nærmere studering skjønte jeg at her var det noen ugler i mosen (huhuuu) fordi 1) det var en konvolutt fra Posten, uten frimerke 2)det sto kun navnet mitt og Steinberget 2, ikke noe Trondheim. Jeg kunne kjenne at det lå noe inni konvolutten, og jeg begynte straks å tenke på om jeg hadde mistet noe. Lommeboka hadde jeg jo på rommet, og mobilen lå i lomma. Jeg åpnet konvolutten og en pakke ramlet ut. Med en gul lapp. På den gule lappen sto det: "Husk brevet i postkassen v/sykkelsenteret." Hæ?? Jeg tok en titt på pakken. Den var postet til ei jente i Frankrike. Hæ?? Det var ikke noe frimerke på pakken, og det er sikkert derfor den har blitt retunert. Men det rare er at det står ikke så mye som en bokstav om hvem som er avsender. Så hvorfor leverer posten pakken til meg? Det viser seg at det er ei her i huset som sannsynligvis har sendt pakken. Hvordan i all verden vet posten at det er noen i dette huset som har postet den? Jeg står uten gode forklaringer. Det blir spennende å høre hvordan Ingrid har postet denne pakken. Noe spesielt må hun ha gjort siden den blir levert her igjen, og til meg! Uten noe slags informasjon om at denne pakken kommer fra Steinberget... Det er jammen sant; posten kommer alltid fram. Til noen.

Da jeg gikk hjem fra koret i stad, passerte jeg Prinsen Hotell. I andre etasje kunne jeg se det var en form for juleselskap, og det danset flere pensjonister rundt på gulvet. Noen fikk danse med en mann, og noen damer danset med hverandre. Det så så koselig ut! Sakte og koselig. Håper jeg kan bli sytti år, dra på førjulsselskap og bli budt opp til dans. Jeg kommer til å si ja.

(Kjøpte forøvrig én mandel på butikken i dag, vi skulle ha den i gløggen på koret. Vi putta mandelen i posen og la den på rullebåndet ved kassa. Vi fikk den gratis. Så da kjøpte vi den vel ikke heller da. Ugyldig start på parentesen. Nå holdt jeg på å skrive parantesen. Parangtesen. Parangtsen. Prngtsn. Vinneren av mandelen fikk heder og ære og resten av premien kommer som lønn i himmelen. Resten av osten fra kveldsmaten fikk han også med seg.)

Så var nok en eksamen unnagjort. Det gikk bra, oppgaven var av det lette slaget. Og det skal man vel ikke klage over. I tillegg gikk foreleseren rundt og ga oss godteri, strøk oss på ryggen og sa god jul. Da er det ikke så verst å ha eksamen.

Etterpå satt jeg nede i et lite lydlaboratorium og hørte på at Marthe-Julie leste inn 50 setninger. Så artig atte! Deretter tasset vi rundt i byen ,og jeg trodde jeg fikk unnagjort gaven til Trond Vegar fra bestemor. Men da jeg fortalte hva jeg hadde kjøpt, sa hun bare "nei,nei, du må kjøpe mer!". Så da må jeg vel det da. En halv gave unnagjort.

Nabohuset er i ferd med å rives. Det står et monstrum av en gravemaskin der, og den jafser til seg store biter av huset. Nå er loftet og andre etasje spist opp, og bare første etasje står igjen. Det er nesten litt trist.

I kveld tror jeg sannelig at jeg skal ta helt fri. Det er dessuten en håndballkamp jeg skal sitte og være nervøs til.

Three down, one to go. (yeah)

I går bakte jeg pepperkaker hos Silje. Og siden vi ikke hadde en eneste form, måtte vi gå løs på deigen med kniv og fantasi. Det er første gang jeg har sett en pepperkake forma som et beltedyr. Nisselue. Bordlampe. Hai. Svane. Hus. Utallige deformerte stjerner. Vi hadde også 4 ulike stekeutgaver av pepperkakene. Jeg visste ikke at man kunne bli så usikker på om en pepperkake er ferdig stekt. Det hele endte med at jeg forspiste meg på både pepperkakedeig og ferdige pepperkakefigurer. Og tapte så det sang etter i UNO. *hrmpf*

Jeg skulle ligge på senga og lese en intonologi-artikkel i stad. Sovna momentant. Våknet og skulle lese litt videre. Etter to minutter sov jeg igjen. Nå har jeg lagt bort hele artikkelen.

Nina har klart det kunststykket å overtale meg til å bli med på en joggetur etterpå. Hvordan hun fikk det til, aner jeg ikke, men jeg kan ikke trekke meg nå. Mitt tips er at det blir mest gangfart.

Jeg har besøk av knut1 og knut2. De har vært innom nå og da de siste ukene, og har som regel stikki av når jeg trenger å slappe av litt. Men nå er de her hele tida! Og de hjelper meg ikke i eksamenslesinga for å si det sånn. Nå er de også her når jeg skal sove, og passer på at det tar lang tid før Jon Blund får pulveret sitt til å virke. Jeg kunne ønske de ville reise. Nina sier at de drar hvis jeg trener. Hvilken onde skal jeg velge?

Trøtt og tom i hodet nå. Leksikalsk argumentstruktur og syntaktisk setningsstruktur tok dagens porsjon med energi. Knut1 og knut2 suger på restene.

Two down, two to go.

At jeg gikk ut fra eksamenslokalet med overskudd og lykke, er vel en drøy påstand, men jeg gikk derfra i hvert fall helt greit fornøyd og med skrivekrampe i hånda. Fordi jeg absolutt skal kladde det jeg skal skrive, så fikk jeg dårlig tid. Plutselig oppdaget jeg at jeg hadde ført inn veldig lite i forhold til den tiden jeg hadde igjen, og jeg skrev som en gal. Samtidig måtte jeg så forferdelig tisse, men kunne jo ikke bruke tid på et dobesøk. De som så meg utenfra så nok en som satt rolig og skrev, men inni meg var det et fullstendig kaos av skrivepress og blærepress. Fem minutter før tidsfristen kunne jeg smelle pennen i pulten og storme mot do. En befrielse...

Noen ganger, ganske ofte faktisk, når jeg har vært ute og kommer inn, så lukter det så innmari bål av håret mitt. Og jeg har ikke fyrt så mye som en pinne mens jeg har vært her i Trondheim. Det er heller ikke noe jeg innbiller meg for en kveld spurte faktisk Nina om jeg hadde vært på båltur. Lurer på om det skjer en kjemisk reaksjon når håret mitt kommer ut i frisk luft? Eller så er det røyk fra pipene. Eller fra eksosen. Ikke noe bedre det...

One down, three to go.

Lydene er isolert i snø. Det er fint.

Kvelden før eksamen har jeg alltid pleid å sitte og lese. Jeg har aldri hatt noen stor tro på at det er lurt å ikke lese kvelden før - jeg har satt på plass flere brikker den siste kvelden. Men i dag gjorde jeg det annerledes - til tross for morgendagens eksamen. Siden det var korøvelse, måtte jeg vurdere om jeg skulle forandre praksis. Så leste jeg i et blad:

"Å synge i kor framkaller en følelse av overskudd og lykke, spesielt hvis koret består av amatører. Det fant svenske forskere ut da de fulgte profesjonelle og amatører før og etter en korøvelse, ifølge New Scientist. Mange av sangerne ga også uttrykk for at de ble kvitt spenninger og kjente seg mer avslappet etter å ha sunget sammen med andre."

Så da jeg gikk jeg på kor da. I håp om overskudd og lykke. I morra vet jeg nok om det hjalp.

Dette skulle være en eksepsjonell lesehelg, men til å skulle være det, synes jeg den har inneholdt ganske mye. Harry Potter og Ildbegeret. En ivrig postfunksjonær. Landbruksskole. Kaniner. Fugler. Deguser. Kakerlakker. Håndballkamp. Norge-Danmark live. Blade Trinity.

Og så en del syntaks og historisk teori og metode. Men langt fra nok.

La meg ta et lite glimt fra helga: Jeg gikk inn på postkontoret (etter å ha måttet spore det opp, det er neimen ikke lett å finne rene postkontor lenger), og målet var billetter til håndballlandskampen mellom Norge og Danmark. "3 billetter til kampen", sa jeg til postfunksjonærmannen. " Vil du vite resultatet?" fulgte han opp med. Resultatet? Skulle ikke kampen spilles imorgen? "Jeg har drømt det, skjønner du" forklarte han da han så min forvirring. Og så var samtalen i gang. En riktig hyggelig postfunskjonær var det, om enn litt ivrig. Samtalen handlet om både håndball, Ivo Caprinos samlede og HC Andersen-dvden. Perfekt for studenter, mente han. Det får bli et julegaveønske, svarte jeg diplomatisk. Så snakket vi litt om at det snart burde gå an å printe ut billetter selv. Som postfunksjonæren så treffende påpekte: Det er jo så mye annet man kan printe ut! Og dermed var vi kommet til høydepunktet i samtalen. Plutselig ble han hemmelighetsfull, så på meg og sa: Men vet du noe du ikke kan printe ut? Dette! Triumferende trakk han noe ut av en bunke, hevet det litt opp i luften før han brettet det ut rett foran ansiktet mitt. Det var frimerker. Han så at jeg ikke helt skjønte poenget hans, og så kom oppfordringen: Lukt! Og der sto jeg på et postkontor med nesa stikkende oppi et par frimerker som mannen holdt frem. Motivet var appelsiner med nelliker i. Jeg luktet det jeg var god for med min tette nese, og kunne ane en kjent lukt, svak, men kjent. Hva lukter det? spurte han ivrig. Ut i fra motivet tok jeg en råsjans og svarte: Jul? Helt fornøyd med svaret var han vel ikke, men jeg var nære nok til at han kunne fortelle meg hemmeligheten. Det lukter kanel, sa han. Jeg kunne se på han at han hadde likt å se den printeren som kunne printe ut kanellukt. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å bifalle denne nyvinningen så ivrig som han var. Innerst inne ville han vel at jeg skulle kjøpe noen, men det får bli en annen gang. Billettene var mer enn dyre nok, spesielt siden jeg dagen etterpå fikk tilbud om gratisbilletter til kampen.

Og fordi de tapte. Så det smalt. Men jeg fikk lukte på frimerker på et postkontor da.

Jeg kom hjem og ble hoppende glad! Det hadde nemlig kommet post til meg. Den første posten var fra 3T, og jeg tenkte at det bare var noe reklame. Men den andre posten var en pakkelapp..."denne brevsendingen var for stor/tung til at postmannen kunne legge den i postkassen". Herlighet, hvem var det som hadde sendt meg en pakke? Og hva var det? En julekalender? Hadde noen virkelig laget en julekalender og sendt den til meg? Var det en gave? Jeg stormet straks avgårde mot postkontoret. På veien åpnet jeg brevet fra 3T...og humøret sank betraktelig. Oppi der lå det en regning på 1047 kr. Av en eller annen konspiratorisk grunn har ikke avtalegiroen fungert som den skulle, og dermed hadde de heller ikke fått betalt. Der røyk mitt julegavebudsjett, for å si det sånn...Med betraktelig dårligere humør leverte jeg pakkelappen på posten, og da jeg fikk se pakken, fikk jeg bange anelser. Det var ikke noen julekalender. Det var ikke en gave. Det var ikke en gang fra noen jeg kjenner. Det var et antikt kart fra 1601 - en rekonstruksjon. Hvorfor jeg fikk det i posten? Fordi jeg for en stund siden satt og kjedet meg i en forelesning, leste litt i "Dag og Tid", og kom over en lapp hvor det sto "prøv to nummer av Levende Historie for 49 kr! Få tilsendt et antikt kart for bare 36 kr i porto". Tror du ikke jeg krysset av på alle alternativer? Og dermed fikk jeg det i posten. Med et kart i den ene hånda og en regning i tusenkronersklassen i den andre hånda måtte jeg tusle mutt hjem igjen. For å lese til eksamen.

Men dagen startet ikke der. Først spaserte jeg rundt på Dragvoll med den ene skoen dekket av søle. Jeg hadde nemlig ikke merket at jeg tråkket oppi en litt dypere søledam enn jeg trodde det var. Og det synes godt på sko som en gang var hvite. Etterpå kopierte jeg noen ark, og gikk fra kopikortet mitt - som selvfølgelig var borte da jeg kom tilbake. Helt forståelig, men likevel gremmende. Og mens jeg i min navlebeskuenhet har sittet på rommet mitt og lest til eksamen, har det blitt jul i sentrum. Det oppdaget jeg da jeg busset mellom byen (vitende og vilje).

Jeg hørte på nyhetene at i et forslag til ny læreplan for historie så skal man ikke lære om verdenskrigene. Eller den russiske revolusjon. Eller kalde krigen. Eller nazismen. Det høres utrolig smart ut. Den som har utarbeidet dette forslaget har nok sovet i historietimen...

Jeg er virkelig ute å kjøre når det gjelder effektiv eksamenslesing. Og det verste (?) er at jeg ikke har så veldig panikk. Jeg sovner ikke før etter to på natta, sover lenge på morran, sovner midt på dagen...jeg må virkelig få snudd på døgnet igjen.

Mye av grunnen til at døgnet i det hele tatt har blitt snudd, er selvfølgelig en bok. Tirsdag kveld la jeg meg elleve, men da jeg ikke var sovnet til klokka tolv, tok jeg likesågodt og slo på lyset og leste til to. Ikke lurt, men jeg kunne ikke legge fra meg boka. Spesielt spennende var det da Bea og Daniel møttes i et forlatt hus og hadde en liten date inne på badet. Plutselig kom det et vindblaff og blåste ut starinlyset. Det ble stupmørkt, og der....bang!...var det noen som dundret på døra. Gosj, jeg skvatt skikkelig da jeg leste det. Med stive øyne leste jeg videre om Daniel som gikk ut for å sjekke...og det var ingen der. Noen ganger (ofte faktisk) er bøker mye bedre enn film. Jeg klarer i hvert fall ikke legge det fra meg. Og nå er det helt sikkert noen som lurer på hvilken (ikke hvem) bok det er. "Vindenes skygge" av Carlos Ruiz Zafón. Jeg var redd den skulle være en ren krimbok, men det var den ikke.

Hvis noen har sett forsida på Adressa i dag, kan man se pannebrasken til den godeste Nina. Hun satt på indre bane da grekeren knakk beinet på lille-Per, og man kan se at hun strever febrilsk for å se hva som skjer - i hvert fall om man legger godvilja til.

Jeg gleder meg så utrolig mye til jeg skal hjem. Vanligvis er jeg ganske moderat i min gleding, men ikke denne gangen. Så mye gleder jeg meg at jeg nesten kunne ønske at eksamen var i morra. Men bare nesten.

I dag skulle startskuddet gå for en storstilt og intensiv eksamenslesing. Men så ble jeg syk. Jeg ser meg nødt til å moderere mine ambisjoner.

Heldigvis begynte jeg ikke å bli syk før i går utpå dagen, så min langhelg på Bjerkely ble ikke spolert. Mye av helgen har gått til å hjelpe med forberedelser til dåp. Det er jammen mye som skal ordnes! Og holdes styr på! Jeg kommer nok aldri til å lage et koldtbord helt fra bunn - selv leverposteien var hjemmelaget.

Jeg fikk selvfølgelig også holde dåpsbarnet. Men jeg ga henne fort fra meg da jeg kjente gulpen renne innenfor t-skjorta...midt mellom...ugh

Nå tror jeg det er blitt krig. Det ruller enormt mange militærbiler forbi her ute. Jeg går i dekning.

Jeg kom meg hjem. Til snø og sludd. Skal si det er værete ute.

Vi har lagt ut annonse på hyblene, og mens jeg trasket butikker i Bergen, strømmet telefonene på. Det så virkelig lovende ut. Men nå faller de fra en etter en. Ikke sier de fra at de ikke kommer på avtalt visning likevel heller. Det er lite høflighet ute å spore for tiden.

Nå har jeg sett Harry Potter 123, og er klar for den fjerde. Ser at barnepsykologene anbefaler foreldrene å se den uten barna først - snart tør jeg ikke gå og se den.

Nå som det endelig ble oppdatert på bloggen min (om enn kjedelig), så blir det dessverre noen dager til neste oppdatering også. I morra reiser jeg til Bjerkely for å være med i en barnedåp, og er ikke hjemme før søndag kveld. Bunaden henger på skapdøra, og skjorta må strykes. Av meg. Selv. Jeg begynner å bli voksen.

Lynoppdatering: Jeg sitter i et hus i Bergen. Meterologisk institutt har sendt ut ekstremvarsel. Det er ekstremt mye nedbør og vind. Jeg skal ta fly i kveld.

Kommer jeg hjem i kveld?
Tørr? Neppe.

I dag sov jeg til klokka ti. Midt i den uka da jeg skulle lese så enormt mye pensum. Den gang ei. Jeg var egentlig klar til å stå opp litt over åtte, men jeg hadde så lyst til å vite slutten på drømmen så jeg slappet av litt til. Den slutten viste seg å være veldig lang.

Jeg storkoser meg når jeg kan framkalle litt frostrøyk fra munnen. I går kveld da jeg sto og ventet på bussen, kunne jeg stå og leke meg med frostrøyken. Først prøvde jeg å lage røykringer, men det fungerer ikke så veldig godt med denne typen røyk. Jeg tenkte at det hadde vært gøy å lage et skip av røyk slik Gandalv gjør, men jeg innså frostrøykens begrensning - og min egen. Så det endte meg at jeg sto og laget røyksignaler. S.O.S.

Jeg har begynt på min Harry Potter-opphenting. Jeg har ikke lest noen av bøkene og ikke sett noen av filmene - og jeg kan godt innrømme at det har vært litt av prinsipp. Men nå har jeg altså begynt å vokse prinsippet av meg, og HarryPotter-filmen som kommer nå før jul ser spennende ut. Og hvis jeg skal se film nummer fire, så bør jeg ha sett de tre første også. Så nå har jeg sett den første filmen, og begynt å samle kunnskap om Harry Potter. Foruten det jeg fikk vite gjennom filmen, har jeg snappet opp at det blir syv bøker fordi det tar syv år å bli en trollmann. Det er jammen en lang utdannelse.

Jeg hørte forresten at en pastor har sagt at man bøkene om Harry Potter bør brennes for å hindre at folk begynner å tro på spøkelser. Jeg tror pastoren bør jobbe med å fjerne sitt eget spøkelse først.

"Vi er bestevenner, eller så dreper jeg deg!"

Rett fram, klart og forståelig. Den fantastiske filmreplikken er hentet fra Pitbullterje som jeg så på kino i går. En herlig film som anbefales! (Straks jeg hadde skrevet den foregående setningen, tenkte jeg: Hvordan skal man analysere den tro? Og er den egentlig gyldig? Kjennskap til syntaks kan være en byrde å bære...) Siden det var Den Store Kinodagen i går, måtte det selvfølgelig sees minst én film til, og valget falt på The Legend of Zorro. Likte du den forrige Zorro-filmen, liker du sikkert denne også. Det gjorde jeg i hvert fall. Banderas begynner å dra på åra, men gi ham en maske, et sverd og en fantastisk hest (og selvfølgelig en smellvakker kone og en ramp av en sønn) så passer han utmerket i rollen som Zorro. Det var en vellykket Kinodag til tross for at jeg aldri kom meg på Lady&Landstrykeren...

Noen ganger holder jeg på å skrive ned nøyaktig det jeg tenker på. Men da popper Fornuftig-Anette opp på skulderen min, og sensurerer det jeg skriver. Hun gjør det bare for å beskytte meg.

Å ta hensyn til ~ vise respekt, ha omtanke for, være et medmenneske, la Anette sove når hun trenger det, bry seg om, sette andre enn seg selv først, være glad i, gi akt på, tenke lenger enn nesetippen, fjerne skylappene, være diskré, være høflig, taktsom, varsom

På Lives oppfordring - et lite knippe

Jeg glitrer (mer enn vanlig). Det er fordi jeg har begynt å produsere julekort.

Igår fikk jeg den morsomte telefonen jeg har fått på lenge. Det var en Hans Christian, og denne Hans Christian var leder for en lovsangsgruppe på Salem. Og denne gruppa trengte en alt, og så hadde han fått tips om at jeg sang alt-stemme i et kor. Såh; han lurte på om ikke jeg ville bli med i gruppa hans. For dere som verken vet hva Salem er eller hva en lovsangsgruppe er, så ble jeg i korte trekk spurt om jeg ville være forsanger. Jeg! Forsanger! Jeg må le....og det gjorde jeg også da jeg måtte beklage at han hadde fått et så dårlig tips. Takk til Eline og Maries utspekulerte tipsing som gav meg en god latter! :)

Noen har stukket av med doringen vår. Rettere sagt; vi har fått en "ny" do, men ingen doring. Det er ikke akkurat behagelig...

Helt til i går trodde jeg at ingen for alvor feiret halloween i Norge. Der tok jeg skammelig feil. Jeg åpnet opp døra, og utenfor sto det en flokk gutter som sa: "Trick or treat". Kledd seg ut hadde de også gjort, og det verste var at den ene av dem hadde på seg Skrikmaske. Er det noe jeg takler dårlig, så er det den maska. Jeg blir virkelig redd. Gutten med Skrikmaska kom gående mot meg, og det så ikke ut til at han hadde tenkt å stoppe. Jeg merket at jeg ble mer og mer nervøs, og tenkte at hvis han kommer nærmere nå, så slår jeg. Heldigvis stoppet han. Jeg hadde dessverre ikke noe godteri å gi bort, påsto jeg overfor guttene. Helt greit, svarte de, men jammen pælmet de et egg på døra da jeg lukket den. Og de ulike nyhetene jeg har lest om halloweenfeiringen som foregikk i Norge i går kveld, gjør meg bare enda mer overbevist om at denne tradisjonen ikke hører hjemme her. Det er kun en kapitalistisk feiring, og ser ut til å bringe fram lite tiltalende sider ved de som slenger seg på "moroa"...

Hva er det hun Anette driver med siden hun ikke oppdaterer? Jeg gjør et tilfeldig utvalg:

• tar med sin bestemor opp i Tyholttårnet som står og hyler på bakken da hun er nede igjen og oppdager hvor høyt det er
• går svingende med en innebandykølle over Elgseterbrua og prøver å ikke tråkke på strekene
• sier opp hybelen sin. Yeah.
• er usedvanlig ofte å finne i kles- og skobutikker
• er selvfølgelig innom Panduro og går ikke tomhendt ut derfra
• står og ser på at Tore Strømøy passerer, og legger merke til at også andre glor like usjenert
• forteller til telefonerende og nedskrivende bestemor at resauranten i tårnet er 74 meter over bakkenivå
• lager sine første julekort av året. Motiv: Snømann
• føler spent med på serieavslutninga av Tippeligaen
• morer seg over å nok en gang kunne snakke om hva klokka egentlig er, og er fornøyd med å ha fått en time ekstra
• reiser til Oppdal
• lager klatrende brannmenn
• ler sammen med svigerbestemor som holder på å tisse på seg av latter
• forundres over varmen
• sitter ut og spiser om kvelden...en siste sommerkrampetrekning
• oppdager at november plutselig er her, og at måneden er fylt opp av sosiale aktivieteter som kommer til å begrense lese-til-tre-eksamener-på-en-gang

Plutselig ble jeg dårlig til å oppdatere. Og er det en ting jeg ikke liker, så er det dårlig oppdatering.

Jeg så to parkvesenmenner (ja, jeg velger å bruke svak bøyning av mann) som drev og samlet sammen store hauger av løv i dag. Eller; de hadde samlet sammen en stor haug med løv, og da jeg kjørte forbi dem sto de og så på at vinden spredte løvhaugen utover plassen igjen. Heldigvis så det ut som at de så humoren i situasjonen. Jeg så også en gutt som ble fanget av en virvelvind med løv. Det så ut som at han var litt usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Jeg ville gjerne stått inne i den virvelvinden. Dette har vært en god løvvinddag.

Om en time eller halvannen ankommer min mor og min bestemor Trondheim. Det vil antakelig resultere i mye butikkvandring og kafésitting. Og besøk på min sjarmende hybel. Jeg vurderer om jeg skal gjøre noe med oppvaskberget på kjøkkenet. Det er utrolig pinlig å la noen se det kjøkkenet, og da kanskje at min hyperrenslige bestemor skal se det. På en annen side kan det ha sine fordeler å la det se bomba ut. Medlidenheten kommer til å fosse over meg...med gode bortskjemmende resultater. Kynisk? Jeg?

Jeg er visst veldig dårlig på dette Dagens-konseptet. Allerede etter én gang er jeg lei av dagens synonym, og jeg legger ned hele greia. Godt jeg ikke driver en kafé med dagens middag. Det hadde nok ikke vært så mange som fikk dagens der, nei.

Her om dagen ble jeg gjort oppmerksom på at substantivet kompliment er et hankjønn. Det heter altså en kompliment - komplimenten, og ikke et kompliment - komplimentet. Jeg har hele mitt liv vært overbevist om at det heter et kompliment, og mine private undersøkelser viser at det er mange som meg. Derfor sendte jeg en mail til Språkrådet og spurte hvorfor det er slik, og jeg tenkte jeg kunne dele svaret jeg fikk med dere:

Den mest sannsynlige forklaringen på at ordet "kompliment" er hankjønnsord inorsk, er at vi har fått ordet fra fransk, som ikke har intetkjønn. Det hendernemlig at kjønnet i opphavsspråket spiller en rolle for hvilket kjønn et ord fåri norsk. Også i svensk og dansk er ordet hankjønnsord. Vi er ellers kjent med at svært mange tror ordet er intetkjønnsord.

Så nå vet dere det.

Det er populært å ha en fast post på bloggen. Live har for eksempel Frem fra glemselen, Marthe-Julie har hatt Innleggets sang, og Mr Zorro har hatt flust med faste spalter. Så hva skal jeg ha? Først tenkte jeg at jeg skulle lage en føljetong. Rett og slett en fortelling som dere fikk lese litt av hver dag, og det beste var at dere skulle være med å gi med stikkord til hva fortellingen skulle handle om. En ikke så verst idé, synes jeg selv, men jeg legger den på hylla enn så lenge. For min faste spalte skal for denne gang bidra til et bedre ordforråd. Hvorfor det, spør du deg og klør deg bak høyre øreflipp (vær så vennlig og gjør det slik at mine setninger stemmer overens med virkeligheten). Rett og slett fordi et godt ordforråd gjør språket vårt mer interessant, og jeg kan ikke komme på noen ulemper ved å ha et godt ordforråd. Så len deg derfor tilbake mens Anettes Hjørne stolt presenterer

Synonymene

Dagens synonym:

Fyr (som i hannperson) - badegjest, blei, buse, deljer, feier, fetter, fisk, fysak, hals, kanalje, kanutt, kar, karnøffel, kis, knekt, knøs, kumpan, krabat, mann, mester Urian, plante, radd, selle, sisik, slappfisk, slaur, sleiv, slure, slåp, spirrevipp, sprett i vassfat, sullik

Det var helt klart noen synonymer for fyr jeg ikke kunne. Og for at Live skal få tilfredsstilt sine kildebehov, skriver jeg opp kilden her: Berulfsen, Bjarne og Gundersen, Dag: Fremmedord og synonymer blå ordbok, Kunnskapsforlaget, Oslo 2003

Jeg verker i beina slike jeg ofte gjør når jeg er trøtt. Men jeg føler meg ikke så veldig trøtt. Marthe-Julie foreslo at jeg kanskje reagerer på væromslag slik hun gjør. Det har jeg aldri tenkt på før. Og det er væromslag ute også. Nå skal jeg begynne å følge med på hva slags vær det er når jeg har soveverking i beina. Kanskje jeg er mitt eget barometer?

Flere av dere har sett julekulene jeg har laget. Jeg er såå stolt. De ble mye finere enn jeg trodde de skulle bli. Så fine at jeg tror jeg har en julepresang klar. Yeah.

Kontrollen er borte. I dag glemte jeg at jeg ikke hadde forelesning, og i tillegg glemte jeg bagen med treningstøy i trappa. Jeg har levd på en livsløgn.

Trond Vegar ba meg over på middag, og det ble en uhyre spennende opplevelse. Ikke så mye på grunn av maten, men på grunn av hendelsene rundt. Han måtte kjøre til butikken for å kjøpe salat, og jeg syntes han ble merkelig lenge borte. Det hadde sin naturlige forklaring. Han hadde blitt stoppet av politiet. * spent stillhet*
De hadde kommet etter ham med sirener og greier, og stakkars TV hadde jo trodd at nå kom han til å få en saftig bot. Med sinte øyne hadde politiet bedt ham om å komme ut av bilen og krevde å få se vognkort og sertifikat. "Så, hva driver du med her i Trondheim?" sa politimannen med skummel stemme. "J-j-jeg er lærling. P-p-på Nidar. Jeg er med i en motorsykkelgjeng, men vi er av det snille slaget", svarte TV og ønsket han var et annet sted. "Er det du som eier den motorsykkelen som står i garasjen?" Trond Vegar kunne bekrefte det. "Åja, da er det nok de i huset ved siden av vi skal ha tak i", sa politimannen etterhvert. Og jeg skal si deg det var naboene de skulle ha tak i. Inn i politibilene med håndjern og greier, her var det ingen kjære mor. Under middagen kunne jeg spent følge med på at politiet gikk og undersøkte rundt huset. Politihunden var inne i boden og snuste. Politimannen snuste på en flaske han fant med noe blankt i. Han både ristet og vendte på den, og han tok til og med litt på skoen sin! Jeg hadde det som plommen i egget der jeg smugtittet åpenlyst fra min posisjon bak gardina. Du og du, så spennende det var...

(Deler av teksten er basert på øyenvitneskildringer.)

Jeg har fått tilbud om et rom i et hus hvor jeg tror det kan bli koselig å bo. Noen som mener at jeg bør flytte?

Dagen i går tok seg etterhvert betraktelig bedre opp, og den ble avsluttet med kino. Vi så Izzat, og jeg slutter meg til de som synes det er en bra film. Men jeg er litt usikker på om jeg synes at hovedpersonen var veldig god til å avlevere replikkene sine... Og de av dere som har vært på kino i det siste, har kanskje fått med seg den usedvanlige lange H&M-reklamen. Jeg så den for andre gang i går, og jeg ler godt av den reklamen. Det er ikke måte på hvor dramatisk den skal være. Jeg lurer på om de får solgt dramatisk flere klesplagg på grunn av den reklamen.

Jeg har fulgt med på regjeringsskiftet i dag (jeg var tross alt på Stortinget og Bondeviks pressekonferanse sist gang det var et regjeringsskifte), og det er to ting jeg må kommentere.

1. Geir Heljesen. Den mannen fascinerer meg. For det første; han kan snakke sammenhengende veldig lenge og han fletter inn historiske kunnskaper så det spruter etter. Hvordan han klarer å komme på alle poengene, er skjult for meg. For det andre; hans valg av rosa er veldig morsomt. Tidligere i høst troppet han opp med en rosa blazer, og i dag hadde han et rosastripete slips. hva er det med han og rosa? Skal vedde for at han får rosa hud om sommeren også.

2. Vi har fått en statsråd fra Skien - og det morsomme i dette poenget - vi har fått en statsråd med Grenlandsdialekt! Jeg storkoste meg under intervju med ham da han avleverte ord som 'satsær', 'motsetningær', 'rektig', 'partiledær' og ' er'e vel '. Det skal bli gøy når landbruksministeren skal fortelle oss at det er bra med gullerøttær.

Jeg er ikke i godt humør. Jeg er faktisk i et farlig dårlig humør hvis noen tråkker litt feil. Hvorfor det? Fordi den klumpen av en huleboer som bor under meg ikke aner hva hensyn betyr. Litt over seks ble det endelig slutt på nachspielet hans. Og nachspiel hadde vært greit om han hadde holdt det til rommet sitt. Men nei; han spiller musikk for hele huset. Det høres ut som det er jeg som spiller musikk på mitt eget rom - med høyt volum. I tillegg brøler han jo som den huleboeren han er. Altså - umulig å få sove for den som er avhengig av litt normal døgnrytme. Det er ikke normal døgnrymte å ligge våken klokka seks og kjenne sinnet boble under den trøtte overflaten. Ikke hjalp det å komme inn på et kjøkken som fløt av poser, papp, ølflasker og glass. Kjøkkenbenken var dekket av sølt øl og rot. Det reneste stedet jeg kunne lage frokosten min var på stekeovnen.

Ibuxpakka ligger parat. Jeg håper det kommer noen positive overraskelser i løpet av dagen.

Jeg var tilbake på jobb i hjemmesykepleien etter å ha vært borte en stund. Systemet var forandret, så jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre hos den brukeren jeg skulle til, men jeg regnet med at jeg ville finne det ut når jeg kom dit. Det gjorde jeg også. Oppgaven min var å frakte en død mann ned til ambulansen. Jeg hadde på en måte ikke noe annet valg enn å utføre jobben min. Heldigvis var mannen så liten at jeg kunne bære ham under armen med et spesialgrep, og siden han var så liten var han også veldig lett. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte være veldig forsiktig, og det var utrolig pinlig da jeg smalt hodet til den lille, døde mannen inn i dørkarmen. Så gikk jeg ned trappene i blokka med mannen under armen, og det hadde vært betraktelig vanskeligere hadde det ikke vært for at han var helt stiv. Da jeg kom ut av blokka, så jeg etter ambulansen, men jeg kunne ikke se noen. Derimot var det utrolig mange barn som sprang rundt, og nede i bakken kunne jeg skimte et korps. Og utrolig nok sto det også en fire-fem bosniske soldater et stykke unna, men ingen ambulansefolk. Jeg begynte å bli litt stresset der jeg stod med den døde mannen. Heldigvis fant ambulansefolka meg, og jeg kunne levere fra meg mannen. De puttet mannen i en kiste, og kom seg forbi de bosniske soldatene på grunn av en internasjonal avtale. Det tok ikke lang tid før noe nytt skjedde. En klapperslange dukket opp. Jeg ble ikke så veldig redd for jeg visste at jeg sprang fortere enn den kunne krype. Det var ikke tilfelle med denne. Slangen var utrolig kjapp, og jeg hadde ikke sjans til å holde den unna meg. Jeg måtte sparke mot hodet til slangen for at den ikke skulle få bitt meg. De bosniske soldatene gjorde ingenting for å hjelpe til.

Utrolig nok føltes drømmen aldri som et mareritt.

Jeg har alltid lurt på hva nyhetsfolka gjør når det er nyhetsinnslag. I dag fikk jeg svar. Under direktesendingen fra Soria Moria ble det plutselig satt over til studio. Der satt jammen meg Elisabeth Skei og danderte håret pent bak ørene. Ikke skjønte hun at hun var på heller før det siste sekundet. Da stivnet hun fullstendig med hånden bak øret, og kikket stivt inn i kameraet. Takk til den som gjorde glippen slik at jeg fikk stillet min nysgjerrighet.

Speilet er funnet. I en skuff, under noe annet rot. Hvordan jeg har funnet på å legge det der aner jeg ikke. Så lenge jeg ikke legger fra meg lommeboka et tilfeldig sted, skal jeg være fornøyd. Jeg har da gjort det noen ganger også, men har heldigvis blitt reddet av min egen husk eller vennlige og ærlige mennesker. Da ser jeg selvfølgelig bort i fra den episoden i Polen hvor både pass, lommebok og kamera forsvant - da var verdisakene med vitende og vilje lagt igjen ved bordet mens jeg var avgåde og danset. Det kom ikke av distréhet, men et annet ord som begynner på d.

Appelsinjuicen til Tropicana er jammen god. Det stemmer som det står på kartongen at den har en friskere smak. Apropos kartong; jeg må alltid lese alt som står på slike kartonger. Denne gangen førte det til dette: 2 dl (et glass) med Tropicana vil dekke mitt daglige behov for C-vitamin. Det står også at holdbarhetsdatoen for åpnet juice er 5 dager. 2 dlx5 = 10 dl=1 liter= 1 kartong Tropicana appelsinjuice. Det passer jo helt perfekt! Ved å drikke 2 dl juice om dagen får jeg fylt mitt C-vitaminbehov OG jeg rekker å drikke opp juicen før den anbefalte holdbarhetstiden går ut. En konklusjon jeg er veldig fornøyd med.

Jeg har funnet ut at jeg vil bli farmasøyt. Det er derfor jeg studerer nordisk og historie.

I dag ble jeg rost fordi jeg har full kontroll. Men sannheten er at jeg ikke har full kontroll. Tidligere i dag sto jeg ved vinduet med et lite lommespeil. 5 minutter senere trengte jeg det igjen, men hvor var det? Det var og er søkk borte. Jeg har ingen anelse om hvor jeg har lagt det fra meg. Nok en gang viser jeg tendenser til å være distré. Og tro meg; jeg har leita.

På Store Studio i går var det innsalg fra en lesesirkel. Ca. 8 damer som møtes en gang i måneden og snakker om en bok som de alle har lest. De hadde holdt på i 25 år! En slik lesesirkel vil jeg også ha...

I natt drømte jeg at jeg døde. Jeg sto i en rulletrapp som raste sammen over en annen rulletrapp, og i tillegg raste det en rulletrapp over den rulletrappa jeg sto i også. Naturlig nok døde jeg og mange andre. Dessverre kunne vi ikke komme til himmelen før neste fredag. Så da gikk vi rundt der da og var døde. Det endte med at vi gikk i klesbutikk.

Mobilen min har plutselig begynt å psyke ut. Jeg slår av tastelåsen, og mens jeg venter at teksten "tastelås av"skal forsvinne fra bildet, kommer "tastelås på" rett etter. For å unngå at tastelåsen kommer på med en gang, må jeg trykke febrilsk på knappene.

nalle puh! Nå skulle jeg prøve mobilen igjen, og nå har den fullstendig låst seg på skjermspareren. Nå får jeg ikke slått av tastelåsen i det hele tatt...Jeg får ikke en gang slått den av. Batteriet må taes ut rått og brutalt. Mobilkræsj er virkelig ikke noe jeg er motivert for nå. Håper den bare tuller med meg.

I dag er det et usedvanlig nydelig vær. Knallblå himmel, sol og varm vind. Såpass nydelig at jeg tenkte det var på sin plass med en treningstur i marka. Struttende av pågangsmot og optimisme trasket jeg avgårde. Pågangsmotet førte til at jeg bestemte meg for å velge stien opp mot Geitfjellet i stedet for å følge grusveien. Vil man til skogs, så skal man til skogs. Mens jeg pustet og peste meg oppover, stusset jeg litt over at det ikke var flere folk ute i det fine været. Og plutselig, midt inne i tjukkaste skauen, slo tanken ned i meg: Det er elgjakt! Og der sto jeg uten antydning til skrikende farger på klærne mine, plassert mellom busker og trær - jeg var rett og slett klar for felling. Beina forflyttet seg ganske mye kjappere opp resten av stien til jeg kom ut på grusveien igjen i frykt for overivrige elgjegere. Noen reell fare var det vel aldri; åndedrettet mitt avslørte nok i en kilometers omkrets at det ikke var noen skogens konge som var på vei opp lia.

Dagens milepæl: Jeg gikk på café. Helt alene. For første gang (det er lissom derfor det er en milepæl). Jeg tenkte at det kanskje kom til å bli stusselig, men egentlig var det ganske fint.

Jeg har kommet over en Pandurokatalog. Pengene, for å ikke snakke om visakortet, brenner i lommeboka. Det er så masse jeg har lyst til å lage. Det er på tide å planlegge årets julekortproduksjon, merker jeg. Det er på tide å begynne å handle inn råmaterialene (for å spre utgiftene litt...). Det er faktisk kanskje på tide å begynne med litt juleverksted også.

UKEnavnet ble Origo. Jeg tenker: Naturlig nok, det er en gløshauger som er UKEsjef. Bortsett fra det sier ikke navnet meg så mye. Nullpunktet i et koordinatsystem. Der x og y treffes. Nei, jeg får ikke de store åpenbaringene. Og nei, jeg hadde sikker ikke kommet på noe bedre selv.

En siste ting. Jeg leste historie i formiddag, og kom over en setning: "Kroatene bestemte seg for ikke å forhandle med serberne". (Jeg husker ikke den nøyaktige setningen, men det er ikke innholdet som er viktig.) I det jeg hadde lest setningen, tenkte jeg straks: Aha, her står subjunksjonen i T og ikke C. På den måten kan SA adjungeres til T' og dermed komme til venstre for subjunksjonen. Sånn blir man av å studere syntaks.

I formiddag utførte jeg min ukentlige vaskejobb hos familien oppi bakken. Mens jeg moppet rundt, kom jeg borti et par sko. Plutselig begynte det å blinke rødt lys ut fra sålen på skoene! Jeg kastet meg inn i veggen, hevet moppen og var klar til å slå ned alle eventuelle romvesen som skulle strømme til. Det kom selvfølgelig ingen. Disse nymotens sakene...

På bussene står det alltid hvor bussen går. Står det Dragvoll i fronten, går den til Dragvoll, står det sentrum, så går den til sentrum. I Trondheim finnes det en buss som heter: 12 Flexibuss. Hvor i all verden går denne bussen? Jeg har sjekket bussruta, og buss nummer 12 står ikke oppført i det hele tatt. Hva skjer hvis jeg setter meg på den bussen? Kjører den meg dit jeg vil? Er det en romvesenbuss som kidnapper nysgjerrige bussfarere som lurer på hvor den går - en som meg? Jeg tør ikke sette meg på for å si det sånn.

Utfordring til Marie: På koret i kveld ble det slått en vits om hvorfor det ikke går an å derivere meg. Fortell den til de som leser bloggen min :)

Dagens nødvendige Word-tips til den som har behov for det: Når man sitter og skriver i Word, så hender det plutselig at man ikke kan skrive midt inne i teksten uten at de nye ordene spiser opp ordene som kommer bak. Fryktelig irriterende. Alt man trenger å gjøre for å stoppe katastrofen, er å trykke insert. Katastrofe avverget.

Dette skjedde nemlig i dag da jeg satt og pludret med historieoppgaven. Jeg visste at jeg egentlig visste hva jeg skulle gjøre for å reparere feilen, men jeg kom ikke på det. Heldigvis tok Trond Vegar på seg rollen som prins i skinnende rustning og forklare meg hva jeg måtte gjøre. Hvordan situasjonen i det hele tatt oppstod er et mysterium for meg, jeg har ikke for (u)vane å trykke på insert-knappen. Oppgaven er i hvert fall ferdig, jeg er ikke stolt av den, men jeg håper det er nok til å få den godkjent. Det blir uansett godt å levere biblioteksbøkene som flyter utover gulvet. Jeg er et rotehode når jeg skriver oppgave.

Memo til meg selv: Insert.

Vannet er forresten klart igjen. Jeg kan droppe regnvannprosjektet.

I dag deltok jeg i en skrivekonkurranse. Og tapte så det suste! To ganger! Så nå må jeg bake kake til vinner-Silje.

Vannet i springen har blitt brunt. Noen (Trondheim bydrift) har visstnok gravd og kost seg oppe i Byåsen, og nå renner alt slammet ned til oss. Veldig festlig siden jeg bare drikker vann, og ikke har for vane å ha andre typer leskedrikker i kjøleskapet. Jeg får henge en bøtte utenfor vinduet og samle litt regnvann. (Gå på butikken og kjøpe noe å drikke? Aldri.)

17-årige jenter blir kalt inn til sesjon. Jeg er glad jeg er 23.

Det er stille i huset. Ingen høye lyder. Huset bruker søndagen til å komme seg etter innflyttingsfesten som fant sted i går kveld. For det var ikke stille i går kveld. La meg sitere Eirin samboer: "Dette er som et utested med tre etasjer!" Mange mennesker var innom her, mange ulike mennesker. Mange snodige mennesker. Noen var mer interessante å observere enn andre. Nok om det; en velykket fest var det.

I dag har jeg en utrolig slapp dag. Litt har jeg lest, men jeg har ikke skrevet en setning på den oppgaven som jeg hadde som mål å begynne på i helga. I morgen den dag, imorgen den dag! Egentlig var planen at jeg skulle pumpe ut bremseolje i ettermiddag, men plutselig ble det behov for nye bremseskiver og pumpingen må kanskje utsettes. Jeg venter i spenning.

I formiddag da jeg sto og pustet og peste på toppen av bibliotektrappa, tenkte jeg at jeg skulle skrive om hvor sliten jeg blir av å gå opp den trappa. Vel, den lille pustinga som den trappa medfører er ikke noe imot hvordan jeg føler meg nå. Jeg har nemlig vært på combat-trening. I treningsbeskrivelsen står det: "Enkel og tøff kondisjonstrening basert på kampssport, boksing og karete. Vi sparker og slår til inspirerende musikk." At det var tøft kan musklene mine skrive under på. Jeg ante ikke at det var så slitsomt å slå og sparke på folk! I tillegg hadde jeg Trond Vegar som samarbeidspartner, så da vi skulle slå på hverandre hadde jeg ikke den svakeste personen til å slå på meg for å si det sånn. Jeg var selvfølgelig beskyttet av både pute og hansker, men det kjentes likevel. Det kjennes allerede ut som musklene er i ferd med å stivne, så det blir spennende å komme seg ut av sengen imorra.

Jeg gikk fra lommeboka mi på treningssenteret i dag. Heldigvis kom jeg på det før jeg satte meg i bilen, men jeg har blitt farlig distré. I dag tidlig gikk jeg fra bagen med treningstøyet da jeg gikk til bussen også, og måtte gå tilbake for å hente det. Dette her går bare en vei...

Jeg har funnet et drømmekjøleskap. Det er rødt, og har en femtitallsfasong. Fargen er ikke det viktigste - formen er det beste. Rund i formene; det hadde kledd meg! Jeg prøvde å finne et bilde å legge ut her, men fant ikke noe. Dessverre kan det nok aldri bli oss. Da må jeg i så fall velge mellom drømmeprinsen og drømmekjøleskapet. Drømmeprinsen er nemlig helt gira på hypermoderne stålkjøleskap med isbitmaskin. Så det blir nok aldri noe femtitallskjøleskap på meg. Men drømmene mine kan ingen ta i fra meg!

I dag har jeg lest om to typer hjemmetester som er kommet på markedet. Den ene testen er en narkotest som foreldrene kan bruke på barna sine. Den andre er en test som mennene kan bruke for å sjekke om kona har vært utro. Jeg vil påstå at hvis noen føler at man trenger disse testene, så burde man begynne et annet sted. Med tillit kanskje?

Jeg sa jeg skulle skrive senere om jeg fikk noe å skrive om. Plutselig fikk jeg det.

Nå har jeg rota det til for meg. Vi vet jo alle at jeg ikke synger noe som kan likne på solo. På koret i dag: Alt-gruppa må deles i to. Vi var fem. Altså måtte det bli en treergruppe og en toergruppe. Jeg meldte meg straks frivillig til treergruppa; på toergruppa ville jeg bare være ett menneske fra å synge alene. Jeg tror faktisk stemmen til treergruppa var lettere enn toergruppas stemme også, så jeg var fornøyd. Plutselig finner jeg ut at jeg har meldt meg frivillig til den gruppa som skal være solist. Snakk om baksmell. Nå er vi jo tre stykker, så noe ren solosang er det ikke snakk om, men én stemme blant tre høres godt. Det gikk ikke akkurat My Way for å si det sånn. (Jada, det gikk så bra så. Men jeg tar ikke på meg flere slike oppdrag. Man må tenke på helsa (til mamma))

Så til noe annet: Jeg har lært meg et nytt begrep i dag. Metroseksuell. Dere som følger med i tiden hadde kanskje hørt om det, men jeg har tydeligvis ikke gjort det. En meteroseksuell er en heteroseksuell mann som er opptatt av utseendet sitt. Han tar manikyr, barberer seg både her og der og han bruker sminke. Han har ikke hår på ryggen, han designer sine egne smykker og sjekker ut nye parfymer. David Beckham er visst den ultimate metroseksuelle. Hvorfor har ikke heteroseksuelle kvinner som er opptatt av slikt fått et eget navn? Det slår meg at det er kanskje det ordet kvinne innebærer. Da trengs det sikkert ikke et navn til. Uansett; takk til Martin som klipte seg selv i nesa og blødde utover hele ansiktet. Det var nemlig slik jeg fikk vite om den metroseksuelle mannen.

Eg veit ikkje kva eg skal skrive i bloggen. I går hadde eg planen klar, men i dag har eg gløymd han. Jag vet inte en gång vilket språk jag ska bruka. Men jag vet inte om svensk är nogon succé. Da er eg kanskje tross alt betre i nynorsk- sjølv om eg veit at den ikkje er veldig god. Eg kunne trenge øvinga - sjølv om eg veit at noen riv seg i håret over det dårlege språket.

Ein ting er sikkert: Eg har røyta noe sinnsjukt i dag. Kanskje eg er inne i ein periode kor eg skiftar til vintermanke? Håper i det minste at det ikkje er alderdomsteikn.

Dersom det skjer noe ekstraordinært på koret i kveld så får eg rapportere seinare.

Jeg overhørte en samtale i går natt.

Jenter: (fniser og skravler)
Gutt (med hånda på rompa, innsiden av buksa): Jeg skrubber rompa mi!
Jenter: (opptatt med skravling, hører ikke gutten)
Gutt (høyere): Jeg skrubber rompa mi! Det er gøy å skrubbe rompa mi!
Jenter: (fnising)
Gutt: Syns dere det er godt å skrubbe rompa?
Jenter: (forsatt høylytt fnising, den ene jenta litt oppmerksom på gutten)
Gutt (tar hånda opp fra buksa): Jeg har masse hår på rompa. Har jenter hår på rompa?

(Flokken løser seg opp og går inn)
(Jeg står utenfor og tenker at det utrolig at menneskene har kommet så langt som de har.)

Jeg tror det har vært en fugl inne på rommet mitt mens jeg har vært ute. Problemet har jeg jo hatt før som dere vet, men jeg løste det ved å skalke alle lufteluker. For en stund siden åpnet jeg lufteluken igjen for å se om problemet var fløyet. Men nå har jeg altså observert fugleskitt hele to steder; på stolen og i vinduskarmen. Og det kan ikke ha vært fra tidligere fugleepisoder for jeg vasket vinduskarmen et par dager før jeg oppdaget skitten. Konklusjonen blir derfor at det har vært en fugl her inne. Det som bekymrer meg er tanken på at jeg plutselig kan finne et fuglelik i en eller annen krok. Fuglene som har kommet inn, har som regel ikke klart å finne veien ut selv. Nå kan det hende at dette var en usedvanlig klok fugl, men jeg erlikevel bekymret. Jeg er likevel bekymret.

Jeg er høstlig orientert for tiden. Og spesielt mot det som er litt uvanlig. For eksempel disse bærene. Helt hvite. Man skulle tro de burde vært røde. Mennesker som blir skremt kan bli hvite i håret; kanskje bærene har sett noe skremmende og mistet alle fargepigmenter. Jeg mistenker den mye omtalte huleboeren som bor under meg for å ha vært på ferde.

Disse hjertebladene fascinerer meg også. De henger som perler på en snor bortover grenen, og de er nesten helt gjennomsiktige med bare noen røde nervetråder. Slik er de hvert år.

Jeg må også kommentere været. Nå har det vært strålende vær i hele to dager! Høstvarmt og sol med mange fine farger! Jeg vet noen av dere sitter på sørøstlandet, og har for det meste pent vær og synes kanskje ikke det er så eksepsjonelt med to dager finvær. Etter å ha flyttet vekk fra finværsområdet, setter jeg mye mer pris på fine dager. Man vet ofte ikke hva man har før man har mistet det.

Familien jeg vasker hos har fått katt. I dag hadde jeg derfor selskap av kattungen Stripa mens jeg vasket og tørket. Trivelig å ha noen å snakke med innimellom grønnsåpe og støvføyke! Jeg er ikke et "kattemennesket", men kattunger er søte.

Jeg har tenkt på en ting. Hvordan er det å være homofil og være i en garderobe/dusj på et treningssenter? Er det fint eller er det rett og slett litt for mye? Og hvis man syns det er fint, hva hvis man blir litt....ja, la meg kalle det påvirket. ( Jeg velger å ordlegge meg litt diskré) Jeg vil påstå at situasjonen vil være verst i en guttegarderobe. En jente vil ikke vise påfallende ytre tegn. Noen jeg diskuterte dette med (anonymitet kan vøre ønskelig), påsto at ei jente ville bli rødblussete i ansiktet, men alle er jo rødblussete etter å ha trent, så problemet ville minske. Jeg vet ikke om det er noe problem i det hele tatt. Jeg bare kom til å tenke på det. Så kan jo dere opplyse meg.

Etter å ha tatt opp dette temaet, fikk jeg plutselig ikke til å skrive noe mer. Dessuten brøler de "The king is coming!" på tven, så jeg tror jeg velger å gjøre meg klar for det.

Dette skjer hver høst. Den samme kvisten blir rød før de andre. Det er akkurat som om den vil være første kvist mot høsten. Hvis man skal tenke litt psykologisk, ville jeg trodd at bladene ville prøve å være grønne så lenge som mulig. Når de blir røde, så er de jo snart døde. Men kanskje denne kvisten synes det er en helt grei pris å betale for skjønnhet. Den er jo mye vakrere enn de andre kvistene på treet.

I går var jeg på Charlie og sjokoladefabrikken igjen. Originalversjonen. Filmen var like bra og bedre. Nå kan jeg kanskje se noen andre filmer på kino. Gleder meg til Narnia kommer!

(Men aller først tror jeg at jeg må gjemme bankkortet for en stund...det har fått gode fartsstriper i det siste.)

Intonologi-forelsning 16. september 2005: Foreleser Randi Alice har lungebetennelse, men kommer likevel på forelesning slik at vi, studentene, ikke skal være alene. To minutter før det er pause begynner hun å dra opp en pose med en flaske og et orange sugerør. Hun venter ikke til pausen, men gjør det altså rett før. I posen er det hostesaft. "Jeg syns det er så lett å grise når man bruker skje", sier hun, og tar et par super av hostesaften. "Egentlig har jeg fått en medisin av legen, men den var det trekant på. Da hadde jeg jo ikke kunnet kjøre bil, så jeg tok med meg min egen hostesaft i stedet for." Randi Alice er rar. Og herlig.

Nett-TV er genialt. I dag for eksempel, siden jeg ikke har lyst til å lese, har jeg sett "Tre brødre som ikke er brødre" og to episoder av "Typisk Norsk" som jeg ikke har sett tidligere. Det var godt å få være med i begravelsen til ordet "altan".

Nina mener å kunne spore ekteskapstendenser i måten jeg og Trond Vegar snakker sammen på. Jeg skjønner ikke hva hun mener. Vi er jo ikke gift.

Jeg beklager sterkt at Dag Magnus (den anonyme kommentatoren)og andre som følger jevnlig med ikke har fått sin daglige dose med Anettes liv, men tiden har flydd. Hva den har flydd til er jeg ikke helt sikker på. Mandag...trening..middag med Nina...tirsdag...lang skoledag..middag med kjæresten...onsdag...husker ikke onsdag...jo, vaskejobb...kjøkkenvask...lese...kor...besøk i Marthe-Julies palass...lese til langt på natt. Og i dag: bakelesebakelese, halv forelesning og snart må jeg styrte avgårde for å lage Alphamiddag. Så tiden flyr nok resten av kvelden også.

To ting lurte jeg på mens jeg busset i dag. Det første var hva slags tonelag "kakao" har, og fortapt som jeg noen ganger blir i min egen verden, ble jeg sittende å si "ka-ka-o" høyt for meg selv flere ganger. Jeg fant det ikke ut. Det andre jeg lurte på var hvorfor så mange damer fra typiske østeuropeiske land farger håret sitt en slags lillafarge. Kanskje jeg tar feil, men jeg syns det er en tendens.

Jeg prøvde meg som brannmann på bussen her om dagen også. Bussjåføren bestemte seg for å bråstarte mens jeg beveget meg bakover i bussen. For å unngå et fall måtte jeg slenge meg i stanga midt i bussen - akkurat som en ekte brannmann. For dere som vet at jeg har prøvd meg på en slik brannmannmanøver før, kan jeg forsikre om at denne gangen skadet jeg ikke armen.

Mange av mine opplevelser skjer visst på bussen.

Ting skjer.

Jeg liker ikke kaffe. Jeg er generelt ikke så veldig begeistret over motorsykler.

I går kveld drakk jeg en kopp svart kaffe. Uten melk. Uten sukker. Jeg bare gjorde det, og det gikk greit. Det var ikke godt, men det gikk greit.

I går kveld var jeg på dragrace. Raske, bråkete motorsykler som kappkjørte bortover en asfaltslette. I 3,5 time. Det var ikke hysterisk artig, men det var greit.

I går var også dagen da jeg skulle se Charlie og sjokoladefabrikken spandert av Nidar. Siden det var et familieopplegg var det en tryllekunstner som viste sine kunstner før filmen. Jeg hadde det like artig som alle barna. Og siden det var familieopplegg, var det selvfølgelig dubba versjon av filmen. Å se Johnny Depp med norsk tale er liksom ikke det man kan kalle en høydare - selv ikke med Åsleik Engmark som stemme. Dermed blir det nok å se den på kino bemidlet av meg selv. For filmen var veldig bra selv med norske stemmer, og Tim Burton imponerer med sitt visuelle uttrykk. Så det er ikke bittert å måtte se den engang til. Man klager ikke over gratis kino som inkluderer trylleshow og gratis sjokolade.

I går satt jeg bak ei jente på bussen. Hun hadde samlet håret i en hestehale, og det så ut som det var en tykk hestehale. Jeg har ganske tykt hår, og jeg satt og funderte på om jenta hadde like tykt hår som meg. Plutselig finner jeg meg selv sittende og kjenne på tykkelsen på hestehalen hennes. I et tusendelssekund går det opp for meg at jeg absolutt ikke har tenkt; hva i all verden kommer til å skje nå?? Hvordan skal jeg forklare for jenta at jeg sitter og klemmer på håret hennes? Hva vil hun si? Hva vil de andre busspassasjerne tenke? Jeg lengter så inderlig etter det hullet i gulvet som skal åpne seg når man har driti på draget...
Heldigvis trengte jeg ikke det hullet, for jeg tok aldri på håret til jenta. Men jeg satt og lurte på hvor tykt det var, og moret meg over tanken på hva som ville ha skjedd om jeg faktisk tok på håret hennes. Så jeg håper dere i et lite øyeblikk trodde at jeg hadde mistet min fornuft... :)

Hvis dere har lyst til å vite hvordan min svenske kompis får sine svenske sambygdinger til å trene i lunsjen, så kan dere trykke her, og velge tidligere program, 8. september og følge godt med på andre innslag. Spesielt på han som spretter rundt på det lille podiet foran alle sammen. Han har så lyst til å være kjendis :)

I kveld ble jeg plutselig styremedlem i et kor. Kor stili' vel å merke. Mamma kommer til å dåne. Hun ble veldig overrasket da jeg begynte i kor i det hele tatt. Jeg fikk to grunner for hvorfor jeg burde bli med i styret: 1. De trengte meg. 2. Jeg var kul. Jeg ble med fordi jeg oppfyller grunn nummer to.

Jeg la merke til noe da jeg nyste (eller heter det nøs?) gående her om dagen. Jeg trasket altså bortover, og i det jeg nyser, slenger jeg det ene beinet litt ut. Det var så vidt jeg rakk å registrere denne hendelsen før jeg nyste igjen, og da slang jeg det andre beinet ut. Interessant konsekvens.

En bok har fanget meg. Jeg leste til langt på natt, og i dag har jeg lest flere timer i stedet for å lese fag. Tror jeg må reise tidlig på skolen i morra eller så kommer jeg til å bli fanget igjen. Det er litt godt å bli fanget også. Det er slik det skal være.

Mvh
Anette, korstyremedlem

(Jeg har forresten sluttet med sitater. Mangelen på kildehenvisning tok for mye på. I stedet lurte jeg på om jeg skulle sitere et Ibsen-stykke. Men det er vel ikke lov det heller.)

Noen ganger får jeg tomme meldinger. Det som ofte har skjedd da, er at en mobil har blitt puttet i lomma eller veska uten tastelås. Hvis riktige taster blir bumpet borti, blir meldingsrommet åpnet og etterhvert sendt til personen øverst på telefonlista - navnet som står der kan fort være Anette. I dag fikk jeg en slik melding. Det rare var at det var et ukjent nummer. Nå er det selvfølgelig ikke en umulighet at noen kan ha mitt nummer uten at jeg har deres, så nysgjerrig som jeg er sendte jeg nummeret til opplysningen for finne ut hvem det var. Det var Gunnar Jensen. Fra Larvik. Jeg kjenner da ingen Gunnar Jensen fra Larvik! Har Gunnar Jensen fra Larvik mitt mobilnummer? Hvordan klarer han ellers å sende en tom melding til meg? Sitter han og sender tomme meldinger til tilfeldige nummer? Eller var det en tastelåsfeil? Da ser jeg to alternativer: 1. Gunnar Jensen fra Larvik har nummeret mitt. 2. Han har ikke nummeret mitt, og nummeret mitt har tilfeldigvis blitt tastet i lommen hans.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

I dag gjorde jeg min samfunnsplikt og ga min stemme til Stortingsvalget. Og etterpå gikk jeg og hørte på Ærede Stortingspresident Kosmo holde tale om makt og demokrati. Det ble nesten en temadag. Jeg dukket fortsatt opp av kjendisinteresse, men jeg må innrømme at det var en interessant tale. Det var nesten så jeg ble litt engasjert. Og bekymret for demokratiet. Jeg ble i hvert fall nok engasjert og nok bekymret til at jeg syns at dere blogglesere kan gå og stemme også. Kanskje Gunnar Jensen fra Larvik også skal få min oppfordring?

Diskresjon er å legge to og to sammen og så holde munn.

I dag har jeg vært på aerobic. Eller for å være helt korrekt: Aeromix. Siden jeg nå har meldt meg inn i 3T, så bør jeg jo prøve litt forskjellig av det de tilbyr. Trond Vegar skulle ha spinningtime og det betød at jeg måtte klare meg på egen hånd. Jeg har aldri vært på noe aerobic på treningssenter før, men jeg har nå alltid vært glad i å bevege meg til musikk så jeg tenkte at dette er nok ingen smal sak å få til. Det begynte greit. Og det fortsatte greit. Plutselig skulle man gjøre noe med armene mens man gjorde noe med beina. Det begynte å bli ikke fullt så greit. Så fikk jeg det plutselig til. Så stod jeg bare å småhoppet på ett sted fordi jeg ante ikke hva vi holdt på med. Og så kom tidspunktet da jeg følte meg som insektet jeg skrev om her forleden. Vi skulle gå to steg til siden. Problemet var at jeg stod fortsatt og lurte på hva forrige trinn hadde vært. Dermed ser jeg at hele aerobic-gruppen er på vei mot meg med energiske steg og veivende armer. Ingen ser seg til siden, alle ser på instruktøren. Det var ikke til å unngå. Det måtte bli kræsj. Og det ble det også. De neste gangene jeg ikke var sikker på hva som kom, passet jeg i det minste på å være i bevegelse slik at jeg kom meg i samme retning som de andre. Takk og lov for at jeg hørte på damen bak disken som anbefalte meg å prøve meg på A-nivå før jeg gikk over til B-nivå. Jeg ser for meg at det kunne ha blitt en meget pinlig affære å dukke opp på en B-trening. Tross alle feilsteg og problemer med armkoordinasjon så var det gøy, og jeg kommer nok til å gjøre det igjen. På A-nivå.

Og ja; jeg stod selvfølgelig bakerst.

Livet er usikkert, så spis desserten først!

I dag har jeg vært på gjesteforelesning med Thorbjørn Jagland. Astrid lurte på om jeg kom av faglig interesse, og jeg svarte ærlig at jeg var der av dønn kjendisinteresse. Det ble uansett et interessant utbytte av min kjendisinteresse, så jeg skammer meg ikke. Dessuten syns jeg Jagland likner litt på Richard Gere når man ser på ham gjennom mysende øyne. To-i-en kalles det.

Ikke nok med at tankene mine vandrer; noen ganger forlater de meg fullstendig.

Det er usedvanlig varmt ute. Jeg har i prinsippet ikke noe i mot varme, men det er faktisk 1. september i dag, og jeg er i høstmodus. Altså; jeg velger ikke sommerklær når jeg kler på meg om morgenen, og jeg tenker heller ikke på å sjekke gradestokken - jeg tror automatisk at det er litt kjølig. Så i dag har jeg vært plagsomt varm. Å kjøre buss var en lidelse. Å sitte i kantina ved et solvindu ble i det meste laget. I morgen bør jeg nok sjekke gradestokken før jeg går ut.

Jeg satt ute i vind og sol i formiddag. Plutselig kom det et insekt (det må ha vært et insekt, hvis det var et bær må det ha vært noen som pælmet det på meg, og jeg velger å tro at ingen gjorde det) fykende i full fart og kamikazekolliderte midt i panna mi. Uforberedt som jeg var, skvatt jeg selvfølgelig til og klaget min nød. Marthe-Julie, som var min samtalepartner da situasjonen oppstod, foreslo at jeg skulle prøve å se situasjonen fra insektets side. Det satte tingene i perspektiv. Det stakkars insektet ser en pannebrask komme mot det i en vanvittig fart; vingenene går febrilsk i bakoverfart for å prøve å unngå et sammenstøt; på insektsspråk hyler det MAYDAY MAYDAY!; og i løpet av denne brøkdelen av et sekund innser det at en kræsjlanding er uunngåelig. Det er tydeligvis ikke jeg som har noe å klage over i denne situasjonen. Det satt ikke noe splætta insekt igjen i panna mi, så det kan hende episoden likevel fikk en lykkelig slutt. La oss håpe det.

Først noen sommerminner...:)









Eksperiment 627 (eksperiment 626 er som kjent allerede tatt)

Jeg har en og en halv slippers. For dere som ikke har gått på en og en halv slippers, kan jeg fortelle at det faktisk ikke er så lett. Man skulle kanskje ikke tro at det ville utgjøre så stor forskjell, men balansen blir helt forstyrret. Det var rett og slett vanskelig å gå uten å stadig snuble eller gli ut av den halve slippersen. Siden jeg har vært usedvanlig treg med å få kjøpt meg to hele slipperser, har jeg nå begynt med Eksperiment 627. Er det mulig å lære seg en ny balanse slik at man kan gå i en og en halv slippers? Jeg har nå tasset rundt på disse ufullstendige slippersene en to ukers tid, og nå går jeg normalt rundt på en og en halv slippers. Høyrebeinet mitt har forstått at det ikke finner støtte foran ved tærne, og må finne balansepunktet et annet sted.Jeg har heller ikke fått kommentarer på at jeg har tilegnet meg en merkelig gange, så foreløpig vil jeg si at Eksperiment 627 er vellykket - hvis vi ser bort i fra at den ene sokken har en tendens til å bli litt mer skitten under tærne enn den andre.

Jeg kom vandrende hjem her sent en kveld. I det jeg nærmer meg innkjørselen til det oppvaskfylte huset jeg bor i, ser jeg det står en ung mann og holder noe i hånda. Ute og lufter hunden, resonnerer jeg meg fram til, for det går et tau fra hånden hans og inn i buskene. Da jeg kom helt opp i ham, så jeg at det ikke var hunden han luftet. Han sto og tisset inn i innkjørselsen! Hva han faktisk holdt i hånda og hva tauet var, kan dere få resonnere dere fram til på egen hånd. Bare ikke tiss i innkjørselen min.

I dag på forelesning ble jeg plutselig oppmerksom på min egen humring. Det var en historieforelesning, og historieforelesere har ofte særdeles tørr humor - en humor jeg fort finner på å le av. (Okei, noen vil si jeg har dårlig humor, men jeg trøster meg med at tørr humor ofte krever litt hjerneaktivitet, så om jeg har dårlig humor så er jeg i det minste litt kjapp i hodet.) Uansett, denne foreleseren sa slike småmorsomme vitser ganske ofte, og når jeg synes noe er småmorsomt, begynner jeg - dessverre - ofte å humre. Noen av dere vet kanskje ikke hva humring innebærer, men det er en lyd som kommer fra ganske dypt nede i halsen. Nesten som man nynner med mørk stemme. Vanskelig å forklare, det bør vel høres. Plutselig la jeg merke til at jeg satt og humret. Jeg pleier - dessverre - ikke å legge merke til at jeg humrer. I dag gjorde jeg det, men jeg er ikke sikker på hvor lenge jeg hadde sittet og gitt fra meg humrelyder... Det slår meg her jeg sitter og skriver: siden jeg plutselig la merke til at jeg humret, så må det jo ha vært fordi jeg hørte det - herlighet, hvor høyt og hvor lenge har jeg sittet der og humret?!

Et lite hjertesukk til slutt: hvorfor vasker ikke folk opp etter seg?? Jeg blir gal. Noen ganger lurer jeg på hvorfor ikke jeg har flyttet ut av dette huset for lenge siden. Tenk når jeg får min egen leilighet! Da skal jeg ha oppvaskmaskin. Men det er ikke alt man kan putte i oppvaskmaskinen - for eksempel mine 12 krystallglass fra Praha. Og krystallkaraffelen. På noen områder begynner jeg å bli meget etablert.

I går ble jeg personlighetstestet. På hobbybasis altså, jeg har ikke vært hos en hjernegransker. Jeg endte opp som en INFJ. Så da kan dere lure på hva det inneholder, men jeg er i gruppe med Mor Theresa. Og Goethe.

Jeg får lissom ikke helt bestemt meg for hvilke fag jeg skal ta i år, og snart må jeg bare ta en sjans. Snodig å være i klasser på 7 stykker igjen. Det er én mindre enn jeg var i 1. klasse på barneskolen det. Men sånn går det vel når man begynner å snuse på et fag som heter intonologi. En interessant opplysning kan være at navnet mitt uttales med tonelag 1 - med mindre du er trønder, da kan det nok hende du bruker tonelag 2. Men jeg er født med tonelag 1 altså, så det er det jeg heter.

Jeg reiste fra min lilla plante i juni uten å ha ordnet vanntilførsel for den. Det kan godt innrømmes; jeg håpet litt at den skulle dø. Overlagt plantedrap. Den er nå knusktørr og ser gnaske død ut, men likevel er det noen blader som ikke er brune og tørre. Klamrer seg fast til livet. Lurer på om den hadde frisknet til om den hadde fått vann? Det hadde ikke forundret meg. Jeg tror likevel det blir søppelkassegraven på den...hvis jeg ikke plutselig blir ultrasentimental. Den har tross alt bodd på denne hybelen like lenge som meg...

I går ble jeg forlatt igjen. Og jeg som er så allergisk mot avskjeder. Så derfor bare later jeg som vi treffes neste helg, og så blir det ikke så trist. Jeg får heller bare ta støyten når min egen livsløgn avsløres for meg :)

I går var også dagen da jeg ble slått. Ikke knust. Jeg trakk det lengste strået i hele 2 set mot Trond Vegar! Så nå er det håp i enden av tunnelen.

I dag...har jeg ikke så mye å fortelle. Med mindre noen vil høre om generativ grammatikk, og det vil dere nok ikke. :)

Jeg var hos frisøren her om dagen. Frisør Per klipte meg - en trønder med 25 års klippeerfaring og ikke redd for å si at han var flink til å klippe. Han fortalte meg at jeg hadde et bra hår, og han kunne godt fortelle meg hvorfor.
1. Jeg hadde et sterkt hår.
2. Det var mye hår per kvadratmillimeter.
3. Jeg hadde veldig godt hårfeste.
Faktisk hadde jeg for godt hårfeste. Hvordan det går an å ha for godt hårfeste aner jeg ikke, men jeg har det i hvert fall.

I dag ble jeg knust. Rett og slett banket. Med mot i brystet, litt vett i pannen og pudding i ben og armer, meldte jeg meg inn i 3T. For å spille squash med Trond Vegar. Og jeg tapte. Så det suste. Men la meg tillegge at jeg ytte litt motstand også, ikke alle seirene var lettkjøpte. En dag skal jeg nok klare det.

Helgen har generelt bestått av mye kjæreste. Fint det. Vi har gått inn i knallharde forhandlinger om økonomisk øverstkommanderende i et framtidig ekteskap. Jeg har blitt tilbudt 49 eller 50 prosent. Jeg krever 51. Dette kan bli langvarige forhandlinger.

Dette er faktisk min siste dag av sommerferien. Godt det var sol og varmt. Synd jeg ble knust. En venn av familien sa jeg lærte av å tape. Jeg tror jeg får nok av tid til å finne ut det...

Da er jeg tilbake i Trondheim. Endelig, får en si, for det tok jammen lang tid! Jeg satt på Torp klar til å borde flyet, men jammen ble det innstilt, og jeg tilbrakte hele fire timer på flyplassen. Godt jeg har dilla på Su Doku.

Det har kommet mange nye leieboere i det gamle huset jeg bor i, håper de er trivelige. Og flinke til å vaske. Bare jenter, det gir i hvert fall håp. (Jeg må jo plutselig utvide vennekretsen min - to viktige brikker forsvant helt plutselig og brutalt utenbys...sukk). Den godeste huleboeren som bor under meg fortsetter i samme stil; i natt har han nok en gang hatt tomannsfest og holdt meg våken. Klokka ti i dag satt de fortsatt og drakk.

(I sommer havnet jeg faktisk opp i en situasjon hvor jeg ble bråsint på en voksen mann. Det kom ganske overraskende både på meg og min svenske venn. Kanskje jeg skal prøve den taktikken på huleboeren?)

Jeg kunne sikkert skrevet uendelig om sommeren, men kort fortalt så har den vært bra. Mye jobbing og litt ferie. Seilturen var vindig og morsom; Praha-turen var super. Reisedagbok er ført og vil være åpen for interesserte.

Nå sitter jeg på Dragvoll og prøver å finne ut hva slags fag jeg skal ta. Det ser ut til at jeg må omrokkere litt på planene, men kabalen går vel opp til slutt. Nå får jeg gå og redde squashracketen til Elin og komme meg ned igjen; her mysser det jo med nye studenter!

Nå står jeg på Torp flyplass sammen med Trond Vegar og Martin. Vi skal ta i mot Elin som lander om tre kvarter - og det skal gjøres med brask og bram. Velkomstplakatene er klare. Deretter bærer det videre til Skien hvor Live etterhvert slutter seg til selskapet, og så er moroa i gang. Egentlighar den vært i gang siden søndag - har vært på seiltur helt til halv seks i dag tidlig. Da hutret vi ombord på Strømstadferja. Søndag bærer det videre til Praha!

En ferie fylt til randen med hendelser! (Jeg skjager.....)

Jeg skulle jo være så usedvanlig flink til å oppdatere bloggen min i sommer, men jeg må vel innrømme at jeg ikke har vært så flittig til nå. Har nesten data- og tvfri, og det er litt godt. Jeg holder fortsatt på å lese om Haikeren, og jeg fatter ikke at jeg bruker så lang tid. Men siden det bare er den første eller de to første bøkene som kommer på kino, så er det ikke noe krise. Bortsett fra at jeg hadde tenkt å lese uendelig mange bøker i sommer...

Skjedd noe? Ikke så mye egentlig. Jeg jobber så cirka seks dager i uken, så det er ikke så mye annet jeg finner på. Blitt en grillings og et besøk av folkehøyskolevenner - det var veldig koselig! Ellers går dagene med til å fortelle Jacko at han ikke skal bite eller tisse inne. Nå har Trond Vegar reist oppover mot trønderland igjen for å jobbe, så plutselig ble det litt stusselig rundt her. Jeg får trøste meg med en is for i dag er det jammen varmt! Holdt på å dåne på jobb - plutselig kunne det være jeg som måtte få hjelp av hjemmesykepleien.

I morra har jeg frifrifri, og den skal nytes til fulle. Klappe en hest skal jeg også.

Siden jeg sa jeg skulle oppdatere, så får jeg prøve å gjøre det da. Nå har jeg vært hjemme en uke, og jeg må si det er herlig. For det første: Det er sol, det er varmt og det er sommer. Jeg kan gå i shorts og singlet og fortsatt synes det er varmt - det er ikke behov for regnjakke og tykk genser. For det andre: Jeg har laget mat én gang siden jeg kom hjem. For det tredje: Lille Jacko er himmelsøt, valper er jammen gøy!

Det eneste som er litt skår i gleden er jo at jeg jobber, men må man ha penger så må man ha penger. På en side gleder jeg meg til juli er over for da er jeg ferdig med å jobbe, men på en annen side vet jeg at da er også sommeren snart over. Dilemma.

Såh...det var den lille oppdateringa mi. Jeg hadde rett og slett ikke så mye å skrive. St.Hans-aften var jeg på Fjellvannet i kano - det var digg det. Og jeg har lest ut Da Vinci-koden og er i full gang med Haikerens guide til galaksen. Herlig å lese uten å måtte vite at dette kan jeg få på eksamen.

Og til slutt...jeg tror jeg er i ferd med å vende tilbake til grenlandsdialekta for fullt. Jeg er lett påvirkelig.

Nå er jeg pakket og klar til å reise sørover. Det kjennes godt. Veldig finty at jeg skal kjøre bil for jeg kan virkelig ikke begrense meg når jeg pakker. Noe har jeg klart å legge igjen, men jeg sitter likevel og lurer på om jeg skal snike det med. Begrens deg,Anette, begrens deg.

I dag gikk plutelig den ene slippersen min føyken også. Plutselig var vel å overdrive, den har vært tuslete siden påske. Så nå tasser jeg rundt på en og en halv slippers. Praktisk.

Jeg avlegger ikke noe løfte om jevnlig oppdatering av bloggen i sommer, men jeg skal prøve å dumpe inn et innlegg her og der. Siden jeg maser om at andre skal oppdatere så må jeg vel være litt pliktoppfyllende...

Og til slutt: Vi gratulerer Trond Vegar med lærlingplass på Nidar! Bamsemumsen min :)

Ferie.
Jeg har ferie!!!

(til alle som irriterer seg over mange utropstegn; jeg gjør det jeg også, men denne gangen gjør jeg et unntak)

Endelig er eksamen i politikk&litteratur over - det er vel det tyngste faget jeg har tatt noen gang. Desto mer fantastisk er det å få A (!) på eksamen! Det hadde jeg aldri trodd sånn som jeg har strevd med det faget. Hver forelesning har tanken slått meg - jeg skjønner ikke dette! Men så fikk jeg A på semesteroppgaven som jeg trodde var så svak, og med et godt utgangspunkt for muntlig - og litt heldig med det jeg måtte snakke om - så kunne jeg gå smilende dansende hoppende ut av eksamensrommet. En veldig,veldig bra start på sommerferien! (Og en god unnskyldning til å svi av litt penger på Panduor og Perlehuset....kremt...)

I går kveld var jeg ute med resten av gjengen fra pol&litt, og det var nok ikke vanskelig å forstå at det var nordiskstudenter som satt der - det gikk nemlig i litteraturleker og ordleker og rimeleker. Godt å være fagnerd med likesinnede :)

I dag - dagen etter dagen - har det for det meste gått i grønnsåpe. Tror jeg har vasket i ett fra halv ti til halv fire. (Ikke bare mitt rom altså, har vasket et annet hus også.) Så nå er det pent og rent over alt, og jeg kan snart begynne på pakking og hjemreise. Ferien varer ikke så fryktelig lenge for allerede mandag er jeg på jobb. Men det er bare å holde ut og se fram mot august som blir min feriemåned med svenskebesøk og Praha-tur!

God sommer alle sammen! :)

I går hadde jeg mitt lengste dobesøk noensinne. I overkant av ni timer. Det kreves kanskje ytterligere forklaring slik at noen ikke tror jeg har tilbrakt ni timer sittende på den hvite skåla. Neida, jeg var på vei hjem fra kollokvie, tenkte jeg skulle stikke innom Live - både for å høre hvordan tilstanden var, men også for å låne doen - og det endte med at jeg ble der hele kvelden. Ikke effektivt sett i forhold til eksamen, men veldig behagelig og koselig. "Kopps" og en seier i GinRummy er ikke noe man kimser av.

Da jeg kom hjem ventet et inkassovarsel på meg. Etter at jeg skiftet fra Chess til Tele2 har jeg gått og ventet på at de skulle sende meg avsluttende regning. De har visst en snedig måte å presse litt ekstra penger ut av kunder som skifter mobiloperatør. I stedet for å sende regning, venter de heller til det har gått så lang tid at de kan kreve purregebyr. Det gjør meg mektig irritert, og jeg akter å sende en mail hvor jeg påpeker hvor forkastelig denne praksisen er.

Nå har jeg skrevet et langt stykke om noe jeg tenkte på i dag, og så ombestemte jeg meg og slettet alt sammen. Så nå hadde jeg bare det å skrive om - det at jeg slettet det. Og at jeg var på kollokvie i dag, og innså hvor svakt jeg stiller til denne eksamenen. Hvis jeg i det hele tatt får komme inn og avlegge eksamen - det avhenger av semesteroppgaven. Den svake semesteroppgaven.

Først så trodde jeg at jeg ikke kom til å få noen sommerjobb i år, og jeg begynte å bli vant til tanken om å ha fri hele sommeren - ja, faktisk så hørtes det litt fristende ut. Så trodde jeg at jeg hadde fått jobb likevel, og sakte, men sikkert begynte jeg å tenke at penger på kontoen ville være fint - ikke minst fordi da kunne jeg bestille tur til Praha. Og plutselig var det ikke så sikkert at jeg hadde fått jobben likevel, og jeg begynte å forberede meg på en smal sommer hvor krona måtte snus på mange ganger - og tanken om fri hele sommeren begynte igjen å bli tiltalende. Hva hendte i dag? Jeg fikk jobben, og må for fjerde gang omstille tankegangen min. Bye, bye til fri og late dager, og velkommen til penger på kontoen. Hvorfor kan man ikke få det beste av begge deler? Ja til penger og ferie!

Var på kollokvie i dag, og jeg blir så usannsynlig nervøs når jeg plutselig får realitetene tett på meg. Bare 8 dager igjen nå, så er et sinnsykt semester over... Noen ganger virker 8 dager som 8 måneder...

Jeg har fått innlevert klage om at jeg ikke har oppdatert bloggen i juni, så da får jeg vel gjøre noe med det...

Egentlig er det ikke så mye å oppdatere; kan ikke huske det har skjedd noe spesielt. Helgen ble brukt til å være sykesøster for en syk kjæreste, og i dag kjennes det ut som jeg er i ferd med å bli syk selv...det strider i mot kjensgjerningen at det skal lønne seg å hjelpe, så foreløping later jeg som at jeg er frisk som en fisk. Helgen skulle også tilsynelatende bli brukt til nødvendig lesing, men det har det ikke blitt mye av. Plutselig var Settlers installert på min data, og i stedet for å lære meg hvordan man kan finne den tomme plassen hvorfra man kan utøve ideologikritikk, har jeg lært meg hvordan man styrer små settlere rundt og får dem til å lage mat og planker og våpen. Fornuftig? Nei. Men jeg trøster meg med at Live ville gjort det sammen.

Jeg fikk melding av mamma: Nå har Jacko vært på rommet ditt og tisset.
Takk for den opplysningen, håper noen har vasket det opp. (En nødvendig tilleggsopplysning; Jacko er min brors nye hundevalp, ikke Michael Jakcson. Det hadde tatt seg ut.)

I kveld har jeg vært på gratiskonsert. Bra tiltak av P3. Gøy med masse folk! Det gøyeste var vel kanskje de to eldre damene...kanskje på alder med min bestemor...som rigget seg opp med campingstoler og hørte på Hopalong Knut. Jeg tror de oppdaget etterhvert at dette ikke var en gratiskonsert beregnet på målgruppe 60+. De holdt likevel ut beundringsverdig lenge. Kanskje de håpet å komme med på TV; vi sto (de satt) nemlig like ved tv-teamet fra NRK. Jeg var to mennesker fra å bli intervjuet, og da de intervjuet en tilfeldig gutt prøvde jeg å lene meg inn i bildet. Kanskje jeg kom på TV, kanskje ikke. Jeg gikk uansett hjem før konserten var slutt; det var kanskje sol, men likevel iskaldt. Gikk bare glipp av BigBang, og jeg har vel i grunn aldri falt så for den gruppa...

Noen mennesker stirrer så åpenlyst. I dag satt jeg på et venterom, og der satt det også en eldre stirremann. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle takle det; skulle jeg nistirre tilbake eller skulle jeg overse det? Jeg kastet noen raske blikk på ham, men det så ikke ut til at han ville trekke til seg blikket av den grunn. Derfor valgte jeg å dra opp en essaysamling av Georg Johannesen - hvis han likevel skulle stirre på meg, kunne jeg prøve å gi han det inntrykket at jeg var intellektuell. Jammen tok han ikke på seg brillene for å stirre bedre! Håper i det minste han fikk med seg hva jeg leste...

I går kveld ble mye gjort på kort tid. Plutselig hadde man kjøpt flybillett t/r til Praha, og jammen bestilte vi overnatting en hel uke også. Så nå er det bare for Elin og meg å møte opp og ta byen med storm! Om ikke med storm, så kan vi i hvert fall tasse rundt og se på stort og smått. Gleder meg! Det er bare over to måneder til...

Lørdag var jeg på overraskelsesavskjedsparty for Live. Det er gøy med litt hemmelighetskremmeri altså! I hvert fall når man må spørre hovedpersonen om noe uten å avsløre overraskelsen :)

Det ble ikke akkurat en direkte tidlig start på denne dagen, så jeg får vel sette i gang med lesinga. Men det er vel et ukjent fenomen for alle dere som skriver om at dere syns det er trist å være ferdig med eksamen....makan!

Det var action på joggetur i dag. Jeg kom joggende bortover stien, og mot meg kom det gående en mann sammen med en bamse av en hund. Jeg skiftet gangart, og begynte å gå mot dem. Hunden stirret voldsomt på meg, men jeg tenkte ikke noe videre over det. Mannen holdt hunden stramt i båndet, men i det jeg passerte dem, løsnet mannen på båndet og hunden kaster seg mot meg meg et bjeff. Lynrask som jeg er i refleksen, hoppet jeg fram et steg så hunden bommet. Men den hadde ikke tenkt å gi seg, og kom byksende mot meg bakfra. Jeg tok noen raske steg forover og nå reagerte endelig den litt tafatte eieren, strammet til båndet og sa til hunden: "Leon, du må ikke ta den jenta". Nei, det må han ikke. Hadde det ikke vært for at jeg var tildels andpusten, skulle jeg tatt en alvorsprat med den hunden. Og kanskje eieren.

Jeg er så glad jeg aldri har snakket i telefonen med han som bor under meg. Han brøler og kjefter så sinnsykt når han snakker i telefonen. Og når jeg skriver brøler, så mener jeg virkelig brøler. En gang brølte han så mye at jeg låste døren til rommet mitt. Brølende mennesker gjør meg usikker. Jeg lurer på hva det er han er så inderlig irritert over som gjør at han må brøle sånn. Ikke er det et engangstilfelle heller, det har skjedd ofte. Jeg trodde at han bare brølte når han var sint, men i går så brølte han masse og like etterpå lo han. Det hørtes ikke ut som han var sint i hvert fall. Kanskje han bare har en primitiv måte å uttrykke seg på? Han likner faktisk litt på en huleboer.

Følgende tester har blitt uført i dag:

1. Hodet
2. Mp3-spilleren
3. Kondisen

Resultater:
1. Jeg tok en gå/joggetur i marka for å sjekke om hodet begynner og bli i bedre form. Og heldigvis ser det ut som det tålte anstrengelsen. Ja takk til en bedre hverdag!
2. Mp3-spilleren, som jeg har hatt ganske lenge, men aldri brukt, fungerte veldig fint som turkamerat. Den oppførte seg til og med fint da jeg jogget. Vi kommer nok til å dra på flere turer sammen.
3. Å spille skvåsj har kanskje strammet opp armmusklene, men det er tydeligvis ikke den største kondisjonssporten. Pustet som en stressa blåsebelg oppover bakkene, men jeg holdt ut og jogget hele veien hjem igjen. Så jeg anser meg middels fornøyd med resultatet.

Uansett var det en fin tur - varmt og til og med litt sol. Masse grønne planter, god duft og fuglekvitter som bevis på at naturen er en eneste stor erotisk lekeplass for tiden. (Altså, dette har jeg fra min gamle biologilærer...)Våren er herlig altså!

I dag har jeg hatt slappe-av-dag. Veldig, veldig godt! En del av min slappe-av-dag besto av å vaske rommet, og da jeg bestemte meg for å rydde roteskuffen min, fikk jeg en hyggelig overraskelse. 800 kr jeg ikke visste jeg hadde dukket plutselig opp! Ingenting er bedre enn å finne en liten skatt. Dessuten fant jeg mengder med konvolutter. Tydeligvis har jeg hatt problemer med å finne fram i min egen roteskuff, og heller gått til innkjøp av nye bunker med konvolutter hver gang jeg har trengt en. Nå vet jeg at jeg ikke trenger å kjøpe noen på en stund.

I dag har jeg også benyttet meg av de 20 prosentene på perler. I tillegg har jeg fått 80 kr av Panduro. 30 kr da jeg slapp å betale for katalogen, og 50 kr da jeg fikk et gavekort. En bra dag økonomisk sett.

Laget meg et nytt smykke i dag...det ble grønt så det skulle passe til mine grønne sko. Og jeg tror jeg må på perlehuset i morgen også slik at jeg kan lage et matchende armbånd...Hvis ingen stopper meg kommer de 800 kronene snart til å være brukt opp på perler...og perlebok...

Så var historieeksamen unnagjort. Jeg gambla på oppgave om 1905, og om jeg ikke traff blink så traff jeg i hvertfall litt på siden - nære nok til at det gikk greit. (Og siden jeg i dag har erfart at ikke alle vet hvorfor 1905 kunne være et hett tips til eksamen, så er det fordi det er 100 år siden unionsoppløsningen. Vi feirer ikke at det er 50 år siden krigen. Det korrekte ville i så fall vært 60 års jubileum.)

Jeg satt i en tennishall på eksamen, og jeg skal si det akustikk. Plutselig måtte jeg gi fra meg tre nys, og det ljomet i veggene.

Resten av dagen? Var på perlehuset og benyttet meg ikke av 20% på perleposer, gikk helt til Solsiden for å finne ut at t-skjorta jeg skulle ha tak i var utsolgt, var på bokbutikken for å kjøpe kort, men endte heller opp med en boblekonvolutt, spiste is hos Elin og var relativt uhøflig mot en jeg ikke kjenner, trasket rundt i byen med Elin og gledet oss til vi blir etablerte så vi kan handle på kremmerhuset, kjøpte en is og på veien hjem sniktittet jeg på monstertruck-show hvor jeg så en tanks bli en robot samtidig som det sprutet ild og gnister fra armene hans.

Og hvis det er folk som leser min blogg og som i utgangspunktet leser Elins blogg - hun har oppdatert!

I kveld gikk vi ned for å mate endene. De var ikke mye sultne! Og vi som hadde to hele brød å dele ut. De gikk ikke akkurat som varmt hvetebrød fro å si det sånn.

I går fikk jeg eksamenslesingsoppmuntring av kjæresten. The Incredibles! Veldig fint gjort, og veldig morsom film! Tenk å kunne bli usynlig og lage kraftfelt...eller være så elastisk at man kan være sin egen ballong.

(Jeg har sagt fra starten at jeg trodde Jorun kom til å vinne Idol, og jammen gikk det troll i ord. Tenkte jeg måtte påpeke det, men bare i parentes siden jeg ikke har fulgt med på Idol....)