I går var det litt av en dag. Opp tidlig for å vaske hus, og de fire timene med vask høyt og lavt ga smertefulle utslag senere. Men la oss ta det i tur og orden: etter vasking stormet jeg hjem for å få med meg kvinnenes tremil i ski-VM. Inniblant dusjing og spising fulgte jeg Marit Bjørgens stavtak mot en utrolig seier. Bjørgen gråt, treneren gråt og jeg kunne ikke snakke på en stund på grunn av den store klumpen i halsen (hadde jeg vært alene på rommet hadde det nok trillet en tåre eller to). Med denne gledesrusen innvendig gikk det i høyt tempo ned mot sentrum og Olavshallen. Jeg kunne kjenne at det stakk litt i høyre lår, men tenkte at jeg bare var litt støl etter fredagens trening. Så var det tid for show - Saturday Night Fever! Musikken var fengende, klærne kule og og skuespillerne flinke til å danse. Det var ikke lett å sitte stille i stolen! Men det som var verst var å reise seg fra stolen etter å ha sittet stille, det ene låret var merkelig stivt. Ingenting å bry seg om, det var bare å danse ut av lokalet og håpe at det myket seg opp. Det var allerede avtalt at kvelden skulle fortsettes, og Nina, Elin og jeg satte kurs mot matbutikken for middagsmat. Problemet (eller det herlige for elins del) var at ingen av oss hadde fått i oss noe særlig næring på en stund, og merkelappen "hurper" passet godt på oss mens vi diskuterte oss fram til enighet om kveldens middag. Hurpingen fortsatte i grunn resten av kvelden - både under matlaging,kakebaking, spising og fikk sitt høydepunkt i diskusjoner om taushetsplikt og playback hvor Trond Vegar også blandet seg inn. Men misforstå ikke; det var positiv hurping og stemningen var god! Nå nærmer vi oss tidspunktet hvor jeg begynte å forstå at det var ikke vanlig stølhet som feilet beinet mitt. Da jeg skulle bevege meg fra stua og til kjøkkenet, klarte jeg ikke å rette ut kneet. Muskelen på baksiden av låret krøllet seg sammen og nektet å være med på tøy og bøy som er nødvendig for å gå, og var ikke mye interessert i å bære noe kroppsvekt. Dermed fikk jeg en gange som ble en mellomting av å vralte som en gås og slepe beinet etter meg som om det var et trebein. Hva som har skjedd? Aner ikke. Enten så er a) trening usunt eller b) vasking usunt eller c) en kombinasjon av a og b er usunt. Uansett ga det hersens låret meg såpass smerter i natt at jeg ikke har sovet spesielt mye, og faren for at hurpefaktoren finner sted også i dag er åpenbart til stede. Heldigvis finnes det sjokoladekakemedisin i kjøleskapet og planer om kino ikveld! Men nuh til flittigheten - det er tid for å lese litt om losses and gains for kulturteorien.

Ha en fin dag! :)

Idag lar jeg meg ikke imponere over onsdagen. Ute er det beinkaldt, og jeg fyrer som en gal. Jeg har sikkert ikke lest halvparten av det jeg skulle ha lest i dag, og det merkelige er at jeg ikke har gjort noe spesielt annet heller. Har bare sittet og ventet på at noen skulle bortføre meg til et varmt sted...med kameler og sand...en oase...

Drømmerier til side: grunnen til mitt fatale humør er at bollene ikke ville heve. Jeg prøvde alle varmetriks, men neimen om den ville! Nok en gang har jeg bevist at jeg ikke fikser å bake med tørrgjær. Fiaskoboller!!

En helg med ikke mye opplagthet er snart over. Å leke blindebukk i går kveld var utrolig nok utmattende...men satser på at basiluskene er på vei vekk. Håper helgen får en fin avslutning med revy i hvert fall...

Etter å ha sett forløperen til Matrix, er jeg ikke lenger så imponert over den filmen. Utrolig hvor mye de har stjålet! Jeg påstår ikke at Dark City er en bedre film enn Matrix, men Keanu&co har tapt sin orginalitet...

Snufs......aaatsjo!

Det skal være så koselig å bo i gamle hus. Takke meg til; jeg har blitt snufsesyk av bo i et gammelt hus, og lurer på hvor sjarmen blir av. Den bor ikke i dette huset i hvertfall. I går spilte jeg Viking Lotto, og tenkte å kjøpe meg en leilighet når jeg prikket inn 6 rette. Snodig nok så vant jeg ikke, det må være noen som bor i eldre hus enn meg.

Håper alle lesere har lagt merke til at jeg har klart å legge inn bilde av meg selv på profilen. Stolt, ja, rett og slett stolt er jeg over at jeg har klart det. Men det var ikke lett skal jeg si dere. Jeg har hatt lange og mange samtaler med både svensker og nordmenn for å få det til. En stor takk til alle som har bidratt!

Idag begynner ski-VM. Og får jeg sett åpningsrennene? Nei, jeg må sitte på forelesning. Håpet er at forelesningen blir avsluttet tidlig slik at jeg kan snike meg til en TV-stund (les: televisjon, ikke Trond Vegar) når herrenes renn starter. Eller bør jeg lese? Det er så mye man burde her i verden, og det er en umulighet å rekke alt...man kan like så godt bruke litt tid på å se mannfolk i kondomdrakt slime og puste og svette.

Det er mye skjønnhet i stygge ting.

Kvelden ble bra den selv om jeg ikke lærte så mye nytt.Masse internasjonale mennesker - det føltes nesten som å være på ferie. Og kjæresten imponerte med hvor fort han tok dansetrinnene. Synd og skam at han ikke liker det, han var så flink.

---

I dag er det bumpe-borti-dagen. Først bumpet jeg borti Elin før kollokvien. I pausen bumpet jeg borti både Elin og Vibeke. Etter kollokvien bumpet jeg borti Elin - igjen! Og så reiste jeg til byen og bumpet borti Lena. Deretter kom det en overraskende bump - jeg bumpet borti en folkehøyskolefrende fra Oslo og hennes barn (les: Stina og Maximillian). Resten av dagen skal jeg tilbringe innendørs, hvem vet hvem jeg kunne bumpet borti neste gang? (Brad Pitt? Ingen umulighet.)

Håret er krøllet, klærne rene og smilet på plass. Jeg er klar for en salsakveld, og jeg merker jeg begynner å glede meg. Det er nesten så det irriterer meg litt, nedturen blir lang om kvelden blir en miss. Men kan den bli det med supre venner, kjæreste, gode rytmer og en blomst i håret? Thumbs up!!! :)

Etter stadig henvendelser om om min lenge stille blog, føler jeg meg presset til å skrive ned noen ord igjen. Men for all del; et hyggelig press er det...:)

Idag er det blå himmel og snø. En uvanlig værtype til å være i Trondheim. Jeg hadde for noen dager siden håp om at våren var på vei da det var tørr asfalt så langt øyet kunne se - et sikkert vårtegn i vår moderniserte verden. Men så lavet snøen ned igjen, og fortalte meg rått og brutalt at det fortsatt er muligheter for at noen skal ha meg med på skitur.

Et nytt innslag i livet mitt: jeg spiller squash to ganger i uka med makker Elin. Vi er vel begge litt overveldet at vi har noe som heter fast trening, og mandag skal vi gå til det usedvanlige skrittet å få en instruktør til å sette opp et styrkeprogram for oss. Treningsglade har vel aldri vært vårt kjennemerke, men gi oss en ball, en racket og en vegg å slå mot så blir vi plutselig motivert. Og så må man ikke glemme en real dose med konkurranseinstinkt...:)

Nå må jeg bake litt brød.