I går overhørte jeg en samtale mellom to småpiker på bussen. De var vel kanskje...tja, la oss si 7 år. Den ene av dem skulle tydeligvis til Brasil med foreldrene. Den andre jenta, kanskje en anelse misunnelig, spør lavt og forsiktig: Når du er i Brasil, vil du kjøpe en presang til meg sa? Jenta som skal til Brasil svarer at det kan hun godt hvis hun får lov. Jenta som vil ha gave blir litt modigere nå når hun vet at venninnen skal kjøpe en presang: "Kan du kjøpe en babydukke til meg da? Hvis du får lov altså." Joda, venninnen kunne kjøpe det. Men hvis ikke hun fikk lov til å kjøpe babydukke, var det da noe annet hun ville ha? Joda, venninna hadde ønskelista klar: "Hvis ikke du får lov til å kjøpe babydukke, så kan du kjøpe en bamse. Men helst en babydukke altså. Og hvis ikke du får kjøpt noen av delene så kan du kjøpe - (nå kommer det) - innesko fra Brasil."
Jeg ante ikke at småpiker gikk rundt og ønsket seg innesko fra Brasil. Mulig det er noe spesielt med innesko fra Brasil som jeg ikke vet om. Jeg har i hvert fall aldri kommet inn på tanken å ønske meg innesko fra noen. Kanskje jeg neste jul skal ønske meg innesko? Innesko fra Zambia? Jeg antar at dette er et felt hvor jeg har mye å lære.

I mangel av ord å skrive på oppgaven, er det en kjent sak at jeg spiller mengder med to-persons-kabal. Så mye at jeg tror det er derfor det verker i armen. Og nå har jeg virkelig møtt min overkvinne. Live rett og slett knuser meg. Jeg mener fortsatt at kabal baserer seg på mye flaks, men jeg har begynt å få mine tvil. Å ha så mye flaks gang etter gang virker litt suspekt. Flaks eller taktikk - det går i hvert fall hardt utover statistikken min.

Når man spiller kabal, er det viktig å holde hodet kaldt. Det kan være veldig fristende å fylle den fjerde plassen, men som oftest er det lurest å vente med det til det er fullstendig nødvendig. Hodet kaldt, en viktig huskeregel.

I dag tok jeg i bruk mitt nye visakort. Og det funket. Men det beste av alt; motivet er Ibsen. Jeg synes jeg har fått et veldig fint kort nå. Får håpe det har den effekten at jeg synes det er litt for fint til at jeg kan bruke det så mye. Det ville vært økonomisk. (Det minner meg på at jeg har 400 kr i en eller annen lomme i en eller annen bukse...de bør jeg kanskje spore opp snart.)

Mandag skal jeg til veiledning. Kniven på strupen i helgen med andre ord. Nå må jeg snart finne ut hva jeg skriver om.

I kveld fikk jeg høre at jeg er verdifull. DET gjorde godt å høre! Den hersens oppgava får meg til å føle meg som en døgnflue som vet at den nå har levd i 23 timer.

Da jeg tok bussen, sto det et eldre ektepar der også. Men bare hun gikk på bussen. Han bare fulgte henne, og den enkle gesten syntes jeg inneholdt mengder av kjærlighet. Håper jeg også har det slik når jeg er gammel og grå.

Jeg ble veldig overrasket over hvor varmt det var ute. Klokka ti på kvelden kvitret til og med pippipen. Pip-pip!

Dagens observasjoner og refleksjoner:
- til tross for solen; jeg synes det fortsatt er litt tidlig for shorts.
- er ny mote joggebukse over olabukse? Så ei ungtøs med det i dag. Jeg bare spør.
- Elin har en usedvanlig rask reaksjonsevne. Det fikk jeg erfare da jeg nesten knertet henne med et squashskudd i dag. At det bare ble nesten får Elin ta ære for.
- hvitveisen blomstrer, tiriltoppen titter fram; det er så koschli atte!
- nok en Elin-observasjon; hun er overraskende kjapp med å bygge muskler.
- Mette-Marit er gravid igjen. Lurer på om hun blir presset av hoffsjefen.
- jeg har bestemt meg, jeg skal bo landlig når jeg blir stor. By har mange fordeler, men den mangler ro og fred.
- Svensken anerkjenner den norske grand prix-sangen. Selv har jeg knapt hørt den. www.mrzorro81.blogspot.com
- en takstmann så på rommet mitt i dag. Kjekt å vite hva det er verdt hvis jeg skal leie det ut. En pakke kjeks og en bugg. Ikke mye å tjene på det.
- Både fugler og humler er på vei inn på rommet mitt igjen. Må jeg gå til krig?
- Jeg og Elin vil begynne å perle smykker. Live, hjelp! :)

Fire dager siden sist jeg skrev; og jeg har ærlig talt ikke så mye å skrive om nå heller. Hjernen har rett og slett kjørt seg tom på estetisk form og politisk innhold. Jeg ante ikke at man kunne møte så enormt mye motstand i en oppgave, føles som jeg stanger hodet inn i en høy, rød mur, og jeg finner ikke ut hvordan jeg skal komme meg over den. Dunk, dunk, dunk. Kanskje det går an å gå rundt, spør du kanskje? Kanskje det gjør det...men jeg får ikke til å slutte å dunke hodet mitt i den muren.Ikke rart jeg får migrene.

Nok syt - Odd vant kampen sin i kveld. Det var gledelig.

Takket være hjemmeeksamen har jeg blitt fullstendig hektet på kabal, og jeg får stadig lurt med meg Fosen på en runde eller ti. Til og med Elin har begynt å svinge med kortene. Man kan si det syntes på statistikken at jeg har spilt litt nå...og for en elendig statistikk! Jeg har ikke akkurat vunnet de fleste kampene...

Gjesp...får vel legge meg...noen ord må dunkes ut i morgen også.

Jeg er klar over at gårsdagens tekst kunne virke urimelig hard. Og siden jeg har sett ekstra nyhetssendinger om flengende kritikk av UD (som Pål T. Jørgensen omtalte det),har jeg forstått at det er lurest å legge seg flat. Så jeg legger meg da selvfølgelig flat for alle henvendelser om at jeg har tatt hardt i. Har for så vidt bare fått én henvendelse om det, men man skal ta alle henvendelser alvorlig. Så legger meg flat. Paddeflat. (forutsatt at den er overkjørt,da)

Vet du, jeg aner ikke hva jeg skriver om. Idag har det skjedd altfor lite slik at jeg har fått sulle meg inn i egne tanker, og resultatet er dette paddeflate innlegget.

Det var noe om gårsdagen jeg hadde tenkt å fortelle, men i kveld har det skjedd noe som overskygger alt annet og krever full oppmerksomhet!
Nå tenker du sikkert:
Åh, hun har vunnet millioner av kroner på Extra!
Åh, hun har forlovet seg!
Åh, hun har fremført "My Way"!

Ingen av disse tilfellene er korrekte.

Men derimot skjedde dette: Jeg deburterte i kveld på spillklubben S.N.U.P.L.A.S.S. Koselig atmosfære, trivelige mennesker. Som avslutningsspill skulle vi spille Kokkelimonke, og jeg tenkte: jaja, jeg gjør det nok ikke så bra siden jeg ikke har spilt det før, men det er helt greit. I tillegg visste jeg at jeg skulle spille mot Live, og hun har på en ganske lite tilslørende måte fortalt meg hvor genial hun er på Kokkelimonke. Jeg hadde med andre ord ingen sjans. Men hva skjedde? Jeg banket Live langt ned i de rosagrønne gummistøvlene hun ikke hadde på seg, og gikk av med seieren - ikke bare av hele spillet, men også over Live!

Helt fantastisk...hadde det ikke vært for at jeg er alene på rommet, skulle jeg lagt ut for noen om hver minste fantastiske detalj om hvordan kveldens underdog raste fram og tok seieren. Det var nesten så jeg sang "My way" på bussen hjem. Eller så kunne jeg fortalt at filmen "I frihetens bur" handler om en gruppe mennesker med redsel for åpne rom som går sammen om å kjøpe et gedigent bur for å leve livets glade og triste dager der.

Dagens innlegg tilegnes Live, og bare henne.

I går hørte jeg det rasla i lufteluka på rommet. Med bange anelser snudde jeg meg, og jeg fikk bekreftet min mistanke. I åpningen satt det en liten blåmeiskjeltring og speidet inn i rommet. "Nei", sa jeg med streng stemme, "du skal ikke inn her". Hørte den på meg? Nei. Den flakset inn, ble fortvilet over at vinduet var stengt og deretter slo seg til ro på toppen av skapet. Jeg åpnet begge vinduene slik at den skulle ha flere fluktveier. "Nå må du gå", sa jeg, " du kan ikke være her inne. Her bor jeg, ikke du".

Det hele endte med at Nina bar fuglen ut i hagen. Den flakset opp i et tre, ga fra seg litt kvitring og skeit en klatt. Nå har den det bra, tenkte jeg og gikk inn.

I stedet for å klage over dagens strevsomheter ( som f.eks vanskelig semesteroppgave og at jeg begynner å bli syk( se der fikk jeg gjort det likevel)), velger jeg å heller nevne et par lysglimt.
Jeg ble fortalt om ei jente som plutselig ville prøve å ta blodprøve på seg selv. Alt gikk bra til hun skulle løsne på beltet hun hadde strammet rundt armen. Beltet hadde vært såpass lenge på at når hun løsnet det, så fosset det blod ut. Blod over hele armen, klærne og det var nesten så det ikke pumpet utover veggen også. En hel halvtime tok det før det sluttet å blø. Det høres kanskje dramatisk ut, men det gikk bra altså. Det morsomme er at denne jenta lurer på om hun blitt helt tussete. Hvem kan det være? :) (ikke meg altså, jeg går på nordisk)
Min lystigste aktivitet foregikk under konserten i kveld. Når vi klappet, passet jeg på å begynne å klappe i utakt slik at Elin trodde hun klappet feil, og så begynte hun å klappe i utakt hun også. Morsomt å se hvor lang tid det tok før hun skjønte det, og morsomt å se at hun gikk på hver gang.

Jeg innser at dagens blogg kanskje bare er morsom for meg selv. Hva annet kan man si enn små barn, store gleder? :)

Aah...jeg er trøtt og lite motivert. Og klokka er bare litt over tolv på formiddagen; jeg frykter at dette blir en lite produktiv dag. Ikke som i går - da var jeg på farta - eller kanskje i farta. Synd jeg ikke heter Marta, da kunne jeg vært Marta i farta. Anette med flette svinger ikke så godt. Ikke har jeg noen flette heller.

Gårsdagen besto forøvrig av diverse aktiviteter. Jeg lesset litt fortvilelse over min skumle, men samtidig greie foreleser og et lite øyeblikk klarte han å inspirere meg litt til oppgaveskriving. (Dessverre har jeg klart å miste den motivasjonen igjen) Så i glede over litt lettere humør, fikk jeg med meg ikke-like-annen-is-enn-friskis-Live ned til byen for å spise vårens første soft-is. Det var ingen dum idé, og vi fikk frisket opp gamle isminner mens vi satt der på krakken...benken! :)Resten av kvelden gikk forøvrig til Alpha og spilloppene der. Vi lekte den fantastiske leken "boksebogen peker på", en variant av det kjente "flasketuten peker på" - bortsett fra at vi bare hadde skinkehermetikk til rådighet. Moro var det lell.

Idag har jeg stått opp, vært hos en skomaker (hvorfor blir folk skomakere?) og spist en is (idag også!). Nå er det ikke så lenge til jeg må reise på forelesning, og deretter pumpe jern med Elin - og vips! så rakk jeg ikke gjøre så mye fornuftig i dag heller. Det tegner til å bli en alvorlig arbeidsmengde i helgen. Konsert på lørdag får være min belønning.

Da er det tid for å vende oppmerksomheten mot hvordan estetisk form kan bli til politisk innhold...

I dag har jeg:

- tatt et kritisk blikk på dagens klesplaggs sammensetning. Jeg hadde på meg disse fargene: grå, hvit, rosa, brun, rød, blåturkis. Det høres gyselig ut, ikke sant? Det var ikke så pent heller. Heldigvis bryr jeg meg ikke så mye.

- hatt framtidsvisjonssamtale med Elin. Det er mye som må planlegges.

- sendt denne infomative sms'en "Café?" til et helt ukjent nummer.

- stått foran blomkålen og lurt på om jeg skulle kjøpe en, men visste at dersom jeg gjorde det måtte jeg lage grønnsakssuppe og jeg fant ut at min midlertidige allergi for grønnsakssuppe ikke er helt over ennå. Men jeg kjøpte alt annet som jeg pleier å ha i en grønnsakssuppe...hva skal jeg bruke det til nå?

- sett på at en fyr helt umotivert bare slapp sekken sin ned i fanget til Live. Jeg sitter fortsatt og humrer over det.

- oppdaget at jeg også kan utheve skrift i bloggen min nå som jeg har en fungerende Explorer-nettleser. Denne funksjonen var tydeligvis ikke til stede i Opera sin nettleser. Og jeg som hadde begynt å foretrekke Opera.

Resten av dagen skal jeg:
- lage Ninas pastagryte
- lese
- ta det som det kommer

(det virker nesten som om jeg har lagt ned dagens fremmedord. protester?)

Jeg kan gå med på at ddet er uansvarlig lenge siden jeg har oppdatert bloggen. Ikke kommer jeg helt på hvorfor det ikke har skjedd heller...har det rett og slett vært latskap? Kan ikke skjønne det heller...

I går kunne man se en merkelig gruppe vandre rundt på Dragvoll. Den første personen kunne vel egentlig se ut som hørte hjemme der oppe - med sekk på ryggen og målrettet blikk var det ikke noe ved jenta som man stusset ved. Det eneste kunne være det som kanskje var følget hennes. Ved siden av henne gikk det en mann - ganske hvit i håret (det som er igjen), skinnjakke, bart...kanskje man kunne lure på om han var foreleser, men den tanken ble skjøvet litt i bakgrunnen da man la merke til neste person. En ung gutt, kunne sikkert bli tatt for å være student om det ikke var for antrekket. En skitten caps, arbeidsklær, kniv i beltet, oljete hender - er han en vaktmester? Men det ser jo ut som han går i følge med de to andre? Og hva med hun som går bakerst, er hun også med? Hun går fem skritt bak den første gruppen, en dame rundt femti, pent antrukket og med en veske på skulderen? Er hun en av mange middelaldrende studenter? Eller er hun med i gruppen, hun følger jo etter dem?

Spekuleringene forduftet da hele gruppen forsvant opp i kantinen og satt sammen ved et bord og spiste grøt.

Det var Anette, hennes kjæreste og hennes foreldre.

(grunnen til at mamma gikk noen skritt bak var at hun syntes synd på meg som gikk der sammen med foreldre og en skitten kjæreste)

Da jeg satt og leste i parken, overhørte jeg en samtale mellom far og sønn. Faren var kommet bort til gutten som nettopp hadde sluppet seg ned fra en stang som var tre ganger hans høyde over bakken, og skulle forklare han at det ikke var så lurt. Gutten var av en annen oppfatning, og skulle forklare dette for faren:

" Det var kjempegøy å falle ned på bakken altså! Det var som om når du har spist en tomat, og så tenker du at - oi, jeg må spise flere tomater fordi det er så godt. Akkurat slik er det å falle ned på bakken! Du har lyst til å gjøre det mange ganger til!"


Gutten ga meg et nytt perspektiv på tingene. Jeg visste ikke at gøyale ting kan beskrives med det å spise en tomat. For han var det tydeligvis den klareste sammenligningen han kunne komme med. Så klart faren ville forstå gleden ved å la seg falle ned fra en stang når han brukte tomat-perspektivet!

Dagens fremmedord (som passer til denne soldagen):

gaudeamus igitur = "la oss derfor glede oss", begynnelsesordene til en gammel studentvise

En dag fylt med tomatliknelser og sol - gaudeamus igitur!

Da har jeg kommet hjem fra konsert (Jim Stärk) og har opplevd den morsomste bassisten jeg noengang har sett. For en positur, for noen bevegelser, for en innlevelse - og alt dette klarte han å kombinere mens han spilte. Det ga en allerede behagelig konsert en ytterligere piff.

1. april er over, og jeg har ikke lurt en flue en gang. Jeg har tapt meg. Ikke en gang da jeg satt og prøvde å komme på noe lureri, kom det noen gode idéer. Eneste jeg kom på var forlovelses-spøken, men jeg fant den for dristig å ta. I hvert fall for noen. Jeg må bare innse det; aprilsnarr er ikke en gang det det var.

Da jeg kommer hjem, banker jeg på døren til Nina, syns jeg hører en ja og lukker opp døren. Hun ligger helt stille før hun plutselig snur seg halvveis opp i sengen, ser på meg med et vilt blikk, hyler med åpen munn og kaster seg ned i puta. "Hva er det du gjør? Går du bare inn på rommet mitt?!" roper hun desperat, og jeg står fortumlet og overrasket i døren. Jeg har aldri opplevd et menneske som bråvåkner så voldsomt som henne....:)

Dagens fremmedord er avlyst på grunn av trøtthet