I formiddag da jeg sto og pustet og peste på toppen av bibliotektrappa, tenkte jeg at jeg skulle skrive om hvor sliten jeg blir av å gå opp den trappa. Vel, den lille pustinga som den trappa medfører er ikke noe imot hvordan jeg føler meg nå. Jeg har nemlig vært på combat-trening. I treningsbeskrivelsen står det: "Enkel og tøff kondisjonstrening basert på kampssport, boksing og karete. Vi sparker og slår til inspirerende musikk." At det var tøft kan musklene mine skrive under på. Jeg ante ikke at det var så slitsomt å slå og sparke på folk! I tillegg hadde jeg Trond Vegar som samarbeidspartner, så da vi skulle slå på hverandre hadde jeg ikke den svakeste personen til å slå på meg for å si det sånn. Jeg var selvfølgelig beskyttet av både pute og hansker, men det kjentes likevel. Det kjennes allerede ut som musklene er i ferd med å stivne, så det blir spennende å komme seg ut av sengen imorra.

Jeg gikk fra lommeboka mi på treningssenteret i dag. Heldigvis kom jeg på det før jeg satte meg i bilen, men jeg har blitt farlig distré. I dag tidlig gikk jeg fra bagen med treningstøyet da jeg gikk til bussen også, og måtte gå tilbake for å hente det. Dette her går bare en vei...

Jeg har funnet et drømmekjøleskap. Det er rødt, og har en femtitallsfasong. Fargen er ikke det viktigste - formen er det beste. Rund i formene; det hadde kledd meg! Jeg prøvde å finne et bilde å legge ut her, men fant ikke noe. Dessverre kan det nok aldri bli oss. Da må jeg i så fall velge mellom drømmeprinsen og drømmekjøleskapet. Drømmeprinsen er nemlig helt gira på hypermoderne stålkjøleskap med isbitmaskin. Så det blir nok aldri noe femtitallskjøleskap på meg. Men drømmene mine kan ingen ta i fra meg!

I dag har jeg lest om to typer hjemmetester som er kommet på markedet. Den ene testen er en narkotest som foreldrene kan bruke på barna sine. Den andre er en test som mennene kan bruke for å sjekke om kona har vært utro. Jeg vil påstå at hvis noen føler at man trenger disse testene, så burde man begynne et annet sted. Med tillit kanskje?

Jeg sa jeg skulle skrive senere om jeg fikk noe å skrive om. Plutselig fikk jeg det.

Nå har jeg rota det til for meg. Vi vet jo alle at jeg ikke synger noe som kan likne på solo. På koret i dag: Alt-gruppa må deles i to. Vi var fem. Altså måtte det bli en treergruppe og en toergruppe. Jeg meldte meg straks frivillig til treergruppa; på toergruppa ville jeg bare være ett menneske fra å synge alene. Jeg tror faktisk stemmen til treergruppa var lettere enn toergruppas stemme også, så jeg var fornøyd. Plutselig finner jeg ut at jeg har meldt meg frivillig til den gruppa som skal være solist. Snakk om baksmell. Nå er vi jo tre stykker, så noe ren solosang er det ikke snakk om, men én stemme blant tre høres godt. Det gikk ikke akkurat My Way for å si det sånn. (Jada, det gikk så bra så. Men jeg tar ikke på meg flere slike oppdrag. Man må tenke på helsa (til mamma))

Så til noe annet: Jeg har lært meg et nytt begrep i dag. Metroseksuell. Dere som følger med i tiden hadde kanskje hørt om det, men jeg har tydeligvis ikke gjort det. En meteroseksuell er en heteroseksuell mann som er opptatt av utseendet sitt. Han tar manikyr, barberer seg både her og der og han bruker sminke. Han har ikke hår på ryggen, han designer sine egne smykker og sjekker ut nye parfymer. David Beckham er visst den ultimate metroseksuelle. Hvorfor har ikke heteroseksuelle kvinner som er opptatt av slikt fått et eget navn? Det slår meg at det er kanskje det ordet kvinne innebærer. Da trengs det sikkert ikke et navn til. Uansett; takk til Martin som klipte seg selv i nesa og blødde utover hele ansiktet. Det var nemlig slik jeg fikk vite om den metroseksuelle mannen.

Eg veit ikkje kva eg skal skrive i bloggen. I går hadde eg planen klar, men i dag har eg gløymd han. Jag vet inte en gång vilket språk jag ska bruka. Men jag vet inte om svensk är nogon succé. Da er eg kanskje tross alt betre i nynorsk- sjølv om eg veit at den ikkje er veldig god. Eg kunne trenge øvinga - sjølv om eg veit at noen riv seg i håret over det dårlege språket.

Ein ting er sikkert: Eg har røyta noe sinnsjukt i dag. Kanskje eg er inne i ein periode kor eg skiftar til vintermanke? Håper i det minste at det ikkje er alderdomsteikn.

Dersom det skjer noe ekstraordinært på koret i kveld så får eg rapportere seinare.

Jeg overhørte en samtale i går natt.

Jenter: (fniser og skravler)
Gutt (med hånda på rompa, innsiden av buksa): Jeg skrubber rompa mi!
Jenter: (opptatt med skravling, hører ikke gutten)
Gutt (høyere): Jeg skrubber rompa mi! Det er gøy å skrubbe rompa mi!
Jenter: (fnising)
Gutt: Syns dere det er godt å skrubbe rompa?
Jenter: (forsatt høylytt fnising, den ene jenta litt oppmerksom på gutten)
Gutt (tar hånda opp fra buksa): Jeg har masse hår på rompa. Har jenter hår på rompa?

(Flokken løser seg opp og går inn)
(Jeg står utenfor og tenker at det utrolig at menneskene har kommet så langt som de har.)

Jeg tror det har vært en fugl inne på rommet mitt mens jeg har vært ute. Problemet har jeg jo hatt før som dere vet, men jeg løste det ved å skalke alle lufteluker. For en stund siden åpnet jeg lufteluken igjen for å se om problemet var fløyet. Men nå har jeg altså observert fugleskitt hele to steder; på stolen og i vinduskarmen. Og det kan ikke ha vært fra tidligere fugleepisoder for jeg vasket vinduskarmen et par dager før jeg oppdaget skitten. Konklusjonen blir derfor at det har vært en fugl her inne. Det som bekymrer meg er tanken på at jeg plutselig kan finne et fuglelik i en eller annen krok. Fuglene som har kommet inn, har som regel ikke klart å finne veien ut selv. Nå kan det hende at dette var en usedvanlig klok fugl, men jeg erlikevel bekymret. Jeg er likevel bekymret.

Jeg er høstlig orientert for tiden. Og spesielt mot det som er litt uvanlig. For eksempel disse bærene. Helt hvite. Man skulle tro de burde vært røde. Mennesker som blir skremt kan bli hvite i håret; kanskje bærene har sett noe skremmende og mistet alle fargepigmenter. Jeg mistenker den mye omtalte huleboeren som bor under meg for å ha vært på ferde.

Disse hjertebladene fascinerer meg også. De henger som perler på en snor bortover grenen, og de er nesten helt gjennomsiktige med bare noen røde nervetråder. Slik er de hvert år.

Jeg må også kommentere været. Nå har det vært strålende vær i hele to dager! Høstvarmt og sol med mange fine farger! Jeg vet noen av dere sitter på sørøstlandet, og har for det meste pent vær og synes kanskje ikke det er så eksepsjonelt med to dager finvær. Etter å ha flyttet vekk fra finværsområdet, setter jeg mye mer pris på fine dager. Man vet ofte ikke hva man har før man har mistet det.

Familien jeg vasker hos har fått katt. I dag hadde jeg derfor selskap av kattungen Stripa mens jeg vasket og tørket. Trivelig å ha noen å snakke med innimellom grønnsåpe og støvføyke! Jeg er ikke et "kattemennesket", men kattunger er søte.

Jeg har tenkt på en ting. Hvordan er det å være homofil og være i en garderobe/dusj på et treningssenter? Er det fint eller er det rett og slett litt for mye? Og hvis man syns det er fint, hva hvis man blir litt....ja, la meg kalle det påvirket. ( Jeg velger å ordlegge meg litt diskré) Jeg vil påstå at situasjonen vil være verst i en guttegarderobe. En jente vil ikke vise påfallende ytre tegn. Noen jeg diskuterte dette med (anonymitet kan vøre ønskelig), påsto at ei jente ville bli rødblussete i ansiktet, men alle er jo rødblussete etter å ha trent, så problemet ville minske. Jeg vet ikke om det er noe problem i det hele tatt. Jeg bare kom til å tenke på det. Så kan jo dere opplyse meg.

Etter å ha tatt opp dette temaet, fikk jeg plutselig ikke til å skrive noe mer. Dessuten brøler de "The king is coming!" på tven, så jeg tror jeg velger å gjøre meg klar for det.

Dette skjer hver høst. Den samme kvisten blir rød før de andre. Det er akkurat som om den vil være første kvist mot høsten. Hvis man skal tenke litt psykologisk, ville jeg trodd at bladene ville prøve å være grønne så lenge som mulig. Når de blir røde, så er de jo snart døde. Men kanskje denne kvisten synes det er en helt grei pris å betale for skjønnhet. Den er jo mye vakrere enn de andre kvistene på treet.

I går var jeg på Charlie og sjokoladefabrikken igjen. Originalversjonen. Filmen var like bra og bedre. Nå kan jeg kanskje se noen andre filmer på kino. Gleder meg til Narnia kommer!

(Men aller først tror jeg at jeg må gjemme bankkortet for en stund...det har fått gode fartsstriper i det siste.)

Intonologi-forelsning 16. september 2005: Foreleser Randi Alice har lungebetennelse, men kommer likevel på forelesning slik at vi, studentene, ikke skal være alene. To minutter før det er pause begynner hun å dra opp en pose med en flaske og et orange sugerør. Hun venter ikke til pausen, men gjør det altså rett før. I posen er det hostesaft. "Jeg syns det er så lett å grise når man bruker skje", sier hun, og tar et par super av hostesaften. "Egentlig har jeg fått en medisin av legen, men den var det trekant på. Da hadde jeg jo ikke kunnet kjøre bil, så jeg tok med meg min egen hostesaft i stedet for." Randi Alice er rar. Og herlig.

Nett-TV er genialt. I dag for eksempel, siden jeg ikke har lyst til å lese, har jeg sett "Tre brødre som ikke er brødre" og to episoder av "Typisk Norsk" som jeg ikke har sett tidligere. Det var godt å få være med i begravelsen til ordet "altan".

Nina mener å kunne spore ekteskapstendenser i måten jeg og Trond Vegar snakker sammen på. Jeg skjønner ikke hva hun mener. Vi er jo ikke gift.

Jeg beklager sterkt at Dag Magnus (den anonyme kommentatoren)og andre som følger jevnlig med ikke har fått sin daglige dose med Anettes liv, men tiden har flydd. Hva den har flydd til er jeg ikke helt sikker på. Mandag...trening..middag med Nina...tirsdag...lang skoledag..middag med kjæresten...onsdag...husker ikke onsdag...jo, vaskejobb...kjøkkenvask...lese...kor...besøk i Marthe-Julies palass...lese til langt på natt. Og i dag: bakelesebakelese, halv forelesning og snart må jeg styrte avgårde for å lage Alphamiddag. Så tiden flyr nok resten av kvelden også.

To ting lurte jeg på mens jeg busset i dag. Det første var hva slags tonelag "kakao" har, og fortapt som jeg noen ganger blir i min egen verden, ble jeg sittende å si "ka-ka-o" høyt for meg selv flere ganger. Jeg fant det ikke ut. Det andre jeg lurte på var hvorfor så mange damer fra typiske østeuropeiske land farger håret sitt en slags lillafarge. Kanskje jeg tar feil, men jeg syns det er en tendens.

Jeg prøvde meg som brannmann på bussen her om dagen også. Bussjåføren bestemte seg for å bråstarte mens jeg beveget meg bakover i bussen. For å unngå et fall måtte jeg slenge meg i stanga midt i bussen - akkurat som en ekte brannmann. For dere som vet at jeg har prøvd meg på en slik brannmannmanøver før, kan jeg forsikre om at denne gangen skadet jeg ikke armen.

Mange av mine opplevelser skjer visst på bussen.

Ting skjer.

Jeg liker ikke kaffe. Jeg er generelt ikke så veldig begeistret over motorsykler.

I går kveld drakk jeg en kopp svart kaffe. Uten melk. Uten sukker. Jeg bare gjorde det, og det gikk greit. Det var ikke godt, men det gikk greit.

I går kveld var jeg på dragrace. Raske, bråkete motorsykler som kappkjørte bortover en asfaltslette. I 3,5 time. Det var ikke hysterisk artig, men det var greit.

I går var også dagen da jeg skulle se Charlie og sjokoladefabrikken spandert av Nidar. Siden det var et familieopplegg var det en tryllekunstner som viste sine kunstner før filmen. Jeg hadde det like artig som alle barna. Og siden det var familieopplegg, var det selvfølgelig dubba versjon av filmen. Å se Johnny Depp med norsk tale er liksom ikke det man kan kalle en høydare - selv ikke med Åsleik Engmark som stemme. Dermed blir det nok å se den på kino bemidlet av meg selv. For filmen var veldig bra selv med norske stemmer, og Tim Burton imponerer med sitt visuelle uttrykk. Så det er ikke bittert å måtte se den engang til. Man klager ikke over gratis kino som inkluderer trylleshow og gratis sjokolade.

I går satt jeg bak ei jente på bussen. Hun hadde samlet håret i en hestehale, og det så ut som det var en tykk hestehale. Jeg har ganske tykt hår, og jeg satt og funderte på om jenta hadde like tykt hår som meg. Plutselig finner jeg meg selv sittende og kjenne på tykkelsen på hestehalen hennes. I et tusendelssekund går det opp for meg at jeg absolutt ikke har tenkt; hva i all verden kommer til å skje nå?? Hvordan skal jeg forklare for jenta at jeg sitter og klemmer på håret hennes? Hva vil hun si? Hva vil de andre busspassasjerne tenke? Jeg lengter så inderlig etter det hullet i gulvet som skal åpne seg når man har driti på draget...
Heldigvis trengte jeg ikke det hullet, for jeg tok aldri på håret til jenta. Men jeg satt og lurte på hvor tykt det var, og moret meg over tanken på hva som ville ha skjedd om jeg faktisk tok på håret hennes. Så jeg håper dere i et lite øyeblikk trodde at jeg hadde mistet min fornuft... :)

Hvis dere har lyst til å vite hvordan min svenske kompis får sine svenske sambygdinger til å trene i lunsjen, så kan dere trykke her, og velge tidligere program, 8. september og følge godt med på andre innslag. Spesielt på han som spretter rundt på det lille podiet foran alle sammen. Han har så lyst til å være kjendis :)

I kveld ble jeg plutselig styremedlem i et kor. Kor stili' vel å merke. Mamma kommer til å dåne. Hun ble veldig overrasket da jeg begynte i kor i det hele tatt. Jeg fikk to grunner for hvorfor jeg burde bli med i styret: 1. De trengte meg. 2. Jeg var kul. Jeg ble med fordi jeg oppfyller grunn nummer to.

Jeg la merke til noe da jeg nyste (eller heter det nøs?) gående her om dagen. Jeg trasket altså bortover, og i det jeg nyser, slenger jeg det ene beinet litt ut. Det var så vidt jeg rakk å registrere denne hendelsen før jeg nyste igjen, og da slang jeg det andre beinet ut. Interessant konsekvens.

En bok har fanget meg. Jeg leste til langt på natt, og i dag har jeg lest flere timer i stedet for å lese fag. Tror jeg må reise tidlig på skolen i morra eller så kommer jeg til å bli fanget igjen. Det er litt godt å bli fanget også. Det er slik det skal være.

Mvh
Anette, korstyremedlem

(Jeg har forresten sluttet med sitater. Mangelen på kildehenvisning tok for mye på. I stedet lurte jeg på om jeg skulle sitere et Ibsen-stykke. Men det er vel ikke lov det heller.)

Noen ganger får jeg tomme meldinger. Det som ofte har skjedd da, er at en mobil har blitt puttet i lomma eller veska uten tastelås. Hvis riktige taster blir bumpet borti, blir meldingsrommet åpnet og etterhvert sendt til personen øverst på telefonlista - navnet som står der kan fort være Anette. I dag fikk jeg en slik melding. Det rare var at det var et ukjent nummer. Nå er det selvfølgelig ikke en umulighet at noen kan ha mitt nummer uten at jeg har deres, så nysgjerrig som jeg er sendte jeg nummeret til opplysningen for finne ut hvem det var. Det var Gunnar Jensen. Fra Larvik. Jeg kjenner da ingen Gunnar Jensen fra Larvik! Har Gunnar Jensen fra Larvik mitt mobilnummer? Hvordan klarer han ellers å sende en tom melding til meg? Sitter han og sender tomme meldinger til tilfeldige nummer? Eller var det en tastelåsfeil? Da ser jeg to alternativer: 1. Gunnar Jensen fra Larvik har nummeret mitt. 2. Han har ikke nummeret mitt, og nummeret mitt har tilfeldigvis blitt tastet i lommen hans.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

I dag gjorde jeg min samfunnsplikt og ga min stemme til Stortingsvalget. Og etterpå gikk jeg og hørte på Ærede Stortingspresident Kosmo holde tale om makt og demokrati. Det ble nesten en temadag. Jeg dukket fortsatt opp av kjendisinteresse, men jeg må innrømme at det var en interessant tale. Det var nesten så jeg ble litt engasjert. Og bekymret for demokratiet. Jeg ble i hvert fall nok engasjert og nok bekymret til at jeg syns at dere blogglesere kan gå og stemme også. Kanskje Gunnar Jensen fra Larvik også skal få min oppfordring?

Diskresjon er å legge to og to sammen og så holde munn.

I dag har jeg vært på aerobic. Eller for å være helt korrekt: Aeromix. Siden jeg nå har meldt meg inn i 3T, så bør jeg jo prøve litt forskjellig av det de tilbyr. Trond Vegar skulle ha spinningtime og det betød at jeg måtte klare meg på egen hånd. Jeg har aldri vært på noe aerobic på treningssenter før, men jeg har nå alltid vært glad i å bevege meg til musikk så jeg tenkte at dette er nok ingen smal sak å få til. Det begynte greit. Og det fortsatte greit. Plutselig skulle man gjøre noe med armene mens man gjorde noe med beina. Det begynte å bli ikke fullt så greit. Så fikk jeg det plutselig til. Så stod jeg bare å småhoppet på ett sted fordi jeg ante ikke hva vi holdt på med. Og så kom tidspunktet da jeg følte meg som insektet jeg skrev om her forleden. Vi skulle gå to steg til siden. Problemet var at jeg stod fortsatt og lurte på hva forrige trinn hadde vært. Dermed ser jeg at hele aerobic-gruppen er på vei mot meg med energiske steg og veivende armer. Ingen ser seg til siden, alle ser på instruktøren. Det var ikke til å unngå. Det måtte bli kræsj. Og det ble det også. De neste gangene jeg ikke var sikker på hva som kom, passet jeg i det minste på å være i bevegelse slik at jeg kom meg i samme retning som de andre. Takk og lov for at jeg hørte på damen bak disken som anbefalte meg å prøve meg på A-nivå før jeg gikk over til B-nivå. Jeg ser for meg at det kunne ha blitt en meget pinlig affære å dukke opp på en B-trening. Tross alle feilsteg og problemer med armkoordinasjon så var det gøy, og jeg kommer nok til å gjøre det igjen. På A-nivå.

Og ja; jeg stod selvfølgelig bakerst.

Livet er usikkert, så spis desserten først!

I dag har jeg vært på gjesteforelesning med Thorbjørn Jagland. Astrid lurte på om jeg kom av faglig interesse, og jeg svarte ærlig at jeg var der av dønn kjendisinteresse. Det ble uansett et interessant utbytte av min kjendisinteresse, så jeg skammer meg ikke. Dessuten syns jeg Jagland likner litt på Richard Gere når man ser på ham gjennom mysende øyne. To-i-en kalles det.

Ikke nok med at tankene mine vandrer; noen ganger forlater de meg fullstendig.

Det er usedvanlig varmt ute. Jeg har i prinsippet ikke noe i mot varme, men det er faktisk 1. september i dag, og jeg er i høstmodus. Altså; jeg velger ikke sommerklær når jeg kler på meg om morgenen, og jeg tenker heller ikke på å sjekke gradestokken - jeg tror automatisk at det er litt kjølig. Så i dag har jeg vært plagsomt varm. Å kjøre buss var en lidelse. Å sitte i kantina ved et solvindu ble i det meste laget. I morgen bør jeg nok sjekke gradestokken før jeg går ut.

Jeg satt ute i vind og sol i formiddag. Plutselig kom det et insekt (det må ha vært et insekt, hvis det var et bær må det ha vært noen som pælmet det på meg, og jeg velger å tro at ingen gjorde det) fykende i full fart og kamikazekolliderte midt i panna mi. Uforberedt som jeg var, skvatt jeg selvfølgelig til og klaget min nød. Marthe-Julie, som var min samtalepartner da situasjonen oppstod, foreslo at jeg skulle prøve å se situasjonen fra insektets side. Det satte tingene i perspektiv. Det stakkars insektet ser en pannebrask komme mot det i en vanvittig fart; vingenene går febrilsk i bakoverfart for å prøve å unngå et sammenstøt; på insektsspråk hyler det MAYDAY MAYDAY!; og i løpet av denne brøkdelen av et sekund innser det at en kræsjlanding er uunngåelig. Det er tydeligvis ikke jeg som har noe å klage over i denne situasjonen. Det satt ikke noe splætta insekt igjen i panna mi, så det kan hende episoden likevel fikk en lykkelig slutt. La oss håpe det.