Lydene er isolert i snø. Det er fint.

Kvelden før eksamen har jeg alltid pleid å sitte og lese. Jeg har aldri hatt noen stor tro på at det er lurt å ikke lese kvelden før - jeg har satt på plass flere brikker den siste kvelden. Men i dag gjorde jeg det annerledes - til tross for morgendagens eksamen. Siden det var korøvelse, måtte jeg vurdere om jeg skulle forandre praksis. Så leste jeg i et blad:

"Å synge i kor framkaller en følelse av overskudd og lykke, spesielt hvis koret består av amatører. Det fant svenske forskere ut da de fulgte profesjonelle og amatører før og etter en korøvelse, ifølge New Scientist. Mange av sangerne ga også uttrykk for at de ble kvitt spenninger og kjente seg mer avslappet etter å ha sunget sammen med andre."

Så da jeg gikk jeg på kor da. I håp om overskudd og lykke. I morra vet jeg nok om det hjalp.

Dette skulle være en eksepsjonell lesehelg, men til å skulle være det, synes jeg den har inneholdt ganske mye. Harry Potter og Ildbegeret. En ivrig postfunksjonær. Landbruksskole. Kaniner. Fugler. Deguser. Kakerlakker. Håndballkamp. Norge-Danmark live. Blade Trinity.

Og så en del syntaks og historisk teori og metode. Men langt fra nok.

La meg ta et lite glimt fra helga: Jeg gikk inn på postkontoret (etter å ha måttet spore det opp, det er neimen ikke lett å finne rene postkontor lenger), og målet var billetter til håndballlandskampen mellom Norge og Danmark. "3 billetter til kampen", sa jeg til postfunksjonærmannen. " Vil du vite resultatet?" fulgte han opp med. Resultatet? Skulle ikke kampen spilles imorgen? "Jeg har drømt det, skjønner du" forklarte han da han så min forvirring. Og så var samtalen i gang. En riktig hyggelig postfunskjonær var det, om enn litt ivrig. Samtalen handlet om både håndball, Ivo Caprinos samlede og HC Andersen-dvden. Perfekt for studenter, mente han. Det får bli et julegaveønske, svarte jeg diplomatisk. Så snakket vi litt om at det snart burde gå an å printe ut billetter selv. Som postfunksjonæren så treffende påpekte: Det er jo så mye annet man kan printe ut! Og dermed var vi kommet til høydepunktet i samtalen. Plutselig ble han hemmelighetsfull, så på meg og sa: Men vet du noe du ikke kan printe ut? Dette! Triumferende trakk han noe ut av en bunke, hevet det litt opp i luften før han brettet det ut rett foran ansiktet mitt. Det var frimerker. Han så at jeg ikke helt skjønte poenget hans, og så kom oppfordringen: Lukt! Og der sto jeg på et postkontor med nesa stikkende oppi et par frimerker som mannen holdt frem. Motivet var appelsiner med nelliker i. Jeg luktet det jeg var god for med min tette nese, og kunne ane en kjent lukt, svak, men kjent. Hva lukter det? spurte han ivrig. Ut i fra motivet tok jeg en råsjans og svarte: Jul? Helt fornøyd med svaret var han vel ikke, men jeg var nære nok til at han kunne fortelle meg hemmeligheten. Det lukter kanel, sa han. Jeg kunne se på han at han hadde likt å se den printeren som kunne printe ut kanellukt. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å bifalle denne nyvinningen så ivrig som han var. Innerst inne ville han vel at jeg skulle kjøpe noen, men det får bli en annen gang. Billettene var mer enn dyre nok, spesielt siden jeg dagen etterpå fikk tilbud om gratisbilletter til kampen.

Og fordi de tapte. Så det smalt. Men jeg fikk lukte på frimerker på et postkontor da.

Jeg kom hjem og ble hoppende glad! Det hadde nemlig kommet post til meg. Den første posten var fra 3T, og jeg tenkte at det bare var noe reklame. Men den andre posten var en pakkelapp..."denne brevsendingen var for stor/tung til at postmannen kunne legge den i postkassen". Herlighet, hvem var det som hadde sendt meg en pakke? Og hva var det? En julekalender? Hadde noen virkelig laget en julekalender og sendt den til meg? Var det en gave? Jeg stormet straks avgårde mot postkontoret. På veien åpnet jeg brevet fra 3T...og humøret sank betraktelig. Oppi der lå det en regning på 1047 kr. Av en eller annen konspiratorisk grunn har ikke avtalegiroen fungert som den skulle, og dermed hadde de heller ikke fått betalt. Der røyk mitt julegavebudsjett, for å si det sånn...Med betraktelig dårligere humør leverte jeg pakkelappen på posten, og da jeg fikk se pakken, fikk jeg bange anelser. Det var ikke noen julekalender. Det var ikke en gave. Det var ikke en gang fra noen jeg kjenner. Det var et antikt kart fra 1601 - en rekonstruksjon. Hvorfor jeg fikk det i posten? Fordi jeg for en stund siden satt og kjedet meg i en forelesning, leste litt i "Dag og Tid", og kom over en lapp hvor det sto "prøv to nummer av Levende Historie for 49 kr! Få tilsendt et antikt kart for bare 36 kr i porto". Tror du ikke jeg krysset av på alle alternativer? Og dermed fikk jeg det i posten. Med et kart i den ene hånda og en regning i tusenkronersklassen i den andre hånda måtte jeg tusle mutt hjem igjen. For å lese til eksamen.

Men dagen startet ikke der. Først spaserte jeg rundt på Dragvoll med den ene skoen dekket av søle. Jeg hadde nemlig ikke merket at jeg tråkket oppi en litt dypere søledam enn jeg trodde det var. Og det synes godt på sko som en gang var hvite. Etterpå kopierte jeg noen ark, og gikk fra kopikortet mitt - som selvfølgelig var borte da jeg kom tilbake. Helt forståelig, men likevel gremmende. Og mens jeg i min navlebeskuenhet har sittet på rommet mitt og lest til eksamen, har det blitt jul i sentrum. Det oppdaget jeg da jeg busset mellom byen (vitende og vilje).

Jeg hørte på nyhetene at i et forslag til ny læreplan for historie så skal man ikke lære om verdenskrigene. Eller den russiske revolusjon. Eller kalde krigen. Eller nazismen. Det høres utrolig smart ut. Den som har utarbeidet dette forslaget har nok sovet i historietimen...

Jeg er virkelig ute å kjøre når det gjelder effektiv eksamenslesing. Og det verste (?) er at jeg ikke har så veldig panikk. Jeg sovner ikke før etter to på natta, sover lenge på morran, sovner midt på dagen...jeg må virkelig få snudd på døgnet igjen.

Mye av grunnen til at døgnet i det hele tatt har blitt snudd, er selvfølgelig en bok. Tirsdag kveld la jeg meg elleve, men da jeg ikke var sovnet til klokka tolv, tok jeg likesågodt og slo på lyset og leste til to. Ikke lurt, men jeg kunne ikke legge fra meg boka. Spesielt spennende var det da Bea og Daniel møttes i et forlatt hus og hadde en liten date inne på badet. Plutselig kom det et vindblaff og blåste ut starinlyset. Det ble stupmørkt, og der....bang!...var det noen som dundret på døra. Gosj, jeg skvatt skikkelig da jeg leste det. Med stive øyne leste jeg videre om Daniel som gikk ut for å sjekke...og det var ingen der. Noen ganger (ofte faktisk) er bøker mye bedre enn film. Jeg klarer i hvert fall ikke legge det fra meg. Og nå er det helt sikkert noen som lurer på hvilken (ikke hvem) bok det er. "Vindenes skygge" av Carlos Ruiz Zafón. Jeg var redd den skulle være en ren krimbok, men det var den ikke.

Hvis noen har sett forsida på Adressa i dag, kan man se pannebrasken til den godeste Nina. Hun satt på indre bane da grekeren knakk beinet på lille-Per, og man kan se at hun strever febrilsk for å se hva som skjer - i hvert fall om man legger godvilja til.

Jeg gleder meg så utrolig mye til jeg skal hjem. Vanligvis er jeg ganske moderat i min gleding, men ikke denne gangen. Så mye gleder jeg meg at jeg nesten kunne ønske at eksamen var i morra. Men bare nesten.

I dag skulle startskuddet gå for en storstilt og intensiv eksamenslesing. Men så ble jeg syk. Jeg ser meg nødt til å moderere mine ambisjoner.

Heldigvis begynte jeg ikke å bli syk før i går utpå dagen, så min langhelg på Bjerkely ble ikke spolert. Mye av helgen har gått til å hjelpe med forberedelser til dåp. Det er jammen mye som skal ordnes! Og holdes styr på! Jeg kommer nok aldri til å lage et koldtbord helt fra bunn - selv leverposteien var hjemmelaget.

Jeg fikk selvfølgelig også holde dåpsbarnet. Men jeg ga henne fort fra meg da jeg kjente gulpen renne innenfor t-skjorta...midt mellom...ugh

Nå tror jeg det er blitt krig. Det ruller enormt mange militærbiler forbi her ute. Jeg går i dekning.

Jeg kom meg hjem. Til snø og sludd. Skal si det er værete ute.

Vi har lagt ut annonse på hyblene, og mens jeg trasket butikker i Bergen, strømmet telefonene på. Det så virkelig lovende ut. Men nå faller de fra en etter en. Ikke sier de fra at de ikke kommer på avtalt visning likevel heller. Det er lite høflighet ute å spore for tiden.

Nå har jeg sett Harry Potter 123, og er klar for den fjerde. Ser at barnepsykologene anbefaler foreldrene å se den uten barna først - snart tør jeg ikke gå og se den.

Nå som det endelig ble oppdatert på bloggen min (om enn kjedelig), så blir det dessverre noen dager til neste oppdatering også. I morra reiser jeg til Bjerkely for å være med i en barnedåp, og er ikke hjemme før søndag kveld. Bunaden henger på skapdøra, og skjorta må strykes. Av meg. Selv. Jeg begynner å bli voksen.

Lynoppdatering: Jeg sitter i et hus i Bergen. Meterologisk institutt har sendt ut ekstremvarsel. Det er ekstremt mye nedbør og vind. Jeg skal ta fly i kveld.

Kommer jeg hjem i kveld?
Tørr? Neppe.

I dag sov jeg til klokka ti. Midt i den uka da jeg skulle lese så enormt mye pensum. Den gang ei. Jeg var egentlig klar til å stå opp litt over åtte, men jeg hadde så lyst til å vite slutten på drømmen så jeg slappet av litt til. Den slutten viste seg å være veldig lang.

Jeg storkoser meg når jeg kan framkalle litt frostrøyk fra munnen. I går kveld da jeg sto og ventet på bussen, kunne jeg stå og leke meg med frostrøyken. Først prøvde jeg å lage røykringer, men det fungerer ikke så veldig godt med denne typen røyk. Jeg tenkte at det hadde vært gøy å lage et skip av røyk slik Gandalv gjør, men jeg innså frostrøykens begrensning - og min egen. Så det endte meg at jeg sto og laget røyksignaler. S.O.S.

Jeg har begynt på min Harry Potter-opphenting. Jeg har ikke lest noen av bøkene og ikke sett noen av filmene - og jeg kan godt innrømme at det har vært litt av prinsipp. Men nå har jeg altså begynt å vokse prinsippet av meg, og HarryPotter-filmen som kommer nå før jul ser spennende ut. Og hvis jeg skal se film nummer fire, så bør jeg ha sett de tre første også. Så nå har jeg sett den første filmen, og begynt å samle kunnskap om Harry Potter. Foruten det jeg fikk vite gjennom filmen, har jeg snappet opp at det blir syv bøker fordi det tar syv år å bli en trollmann. Det er jammen en lang utdannelse.

Jeg hørte forresten at en pastor har sagt at man bøkene om Harry Potter bør brennes for å hindre at folk begynner å tro på spøkelser. Jeg tror pastoren bør jobbe med å fjerne sitt eget spøkelse først.

"Vi er bestevenner, eller så dreper jeg deg!"

Rett fram, klart og forståelig. Den fantastiske filmreplikken er hentet fra Pitbullterje som jeg så på kino i går. En herlig film som anbefales! (Straks jeg hadde skrevet den foregående setningen, tenkte jeg: Hvordan skal man analysere den tro? Og er den egentlig gyldig? Kjennskap til syntaks kan være en byrde å bære...) Siden det var Den Store Kinodagen i går, måtte det selvfølgelig sees minst én film til, og valget falt på The Legend of Zorro. Likte du den forrige Zorro-filmen, liker du sikkert denne også. Det gjorde jeg i hvert fall. Banderas begynner å dra på åra, men gi ham en maske, et sverd og en fantastisk hest (og selvfølgelig en smellvakker kone og en ramp av en sønn) så passer han utmerket i rollen som Zorro. Det var en vellykket Kinodag til tross for at jeg aldri kom meg på Lady&Landstrykeren...

Noen ganger holder jeg på å skrive ned nøyaktig det jeg tenker på. Men da popper Fornuftig-Anette opp på skulderen min, og sensurerer det jeg skriver. Hun gjør det bare for å beskytte meg.

Å ta hensyn til ~ vise respekt, ha omtanke for, være et medmenneske, la Anette sove når hun trenger det, bry seg om, sette andre enn seg selv først, være glad i, gi akt på, tenke lenger enn nesetippen, fjerne skylappene, være diskré, være høflig, taktsom, varsom

På Lives oppfordring - et lite knippe

Jeg glitrer (mer enn vanlig). Det er fordi jeg har begynt å produsere julekort.

Igår fikk jeg den morsomte telefonen jeg har fått på lenge. Det var en Hans Christian, og denne Hans Christian var leder for en lovsangsgruppe på Salem. Og denne gruppa trengte en alt, og så hadde han fått tips om at jeg sang alt-stemme i et kor. Såh; han lurte på om ikke jeg ville bli med i gruppa hans. For dere som verken vet hva Salem er eller hva en lovsangsgruppe er, så ble jeg i korte trekk spurt om jeg ville være forsanger. Jeg! Forsanger! Jeg må le....og det gjorde jeg også da jeg måtte beklage at han hadde fått et så dårlig tips. Takk til Eline og Maries utspekulerte tipsing som gav meg en god latter! :)

Noen har stukket av med doringen vår. Rettere sagt; vi har fått en "ny" do, men ingen doring. Det er ikke akkurat behagelig...

Helt til i går trodde jeg at ingen for alvor feiret halloween i Norge. Der tok jeg skammelig feil. Jeg åpnet opp døra, og utenfor sto det en flokk gutter som sa: "Trick or treat". Kledd seg ut hadde de også gjort, og det verste var at den ene av dem hadde på seg Skrikmaske. Er det noe jeg takler dårlig, så er det den maska. Jeg blir virkelig redd. Gutten med Skrikmaska kom gående mot meg, og det så ikke ut til at han hadde tenkt å stoppe. Jeg merket at jeg ble mer og mer nervøs, og tenkte at hvis han kommer nærmere nå, så slår jeg. Heldigvis stoppet han. Jeg hadde dessverre ikke noe godteri å gi bort, påsto jeg overfor guttene. Helt greit, svarte de, men jammen pælmet de et egg på døra da jeg lukket den. Og de ulike nyhetene jeg har lest om halloweenfeiringen som foregikk i Norge i går kveld, gjør meg bare enda mer overbevist om at denne tradisjonen ikke hører hjemme her. Det er kun en kapitalistisk feiring, og ser ut til å bringe fram lite tiltalende sider ved de som slenger seg på "moroa"...