Og så var julekvelden over. Som alltid var den en fin kveld, og som alltid var det mengder med mat, gaver og latter. Jøss, høres ut som et glansbilde. Det jeg skulle fortelle, var om gaven som fikk stemmen opp i fistel. Trond Vegar hadde pakket inn en storv pappeske, og oppi der lå det flere gaver. Deriblant boken "Typisk norsk". Akkurat det jeg ønsket meg, men det var noe mer med boken. Den var signert! O, glade jul! Jeg siterer:

"Kjære Anette! Annanas ringer! Håper du koser deg med boken. Hilsen Petter Schjerven"

Fantastisksuperdupertgresshoppendegladmegakult!

I ettermiddag blir det nok en julemiddag hos bestemor, og i kveld blir det bursdagsfest hos Ingvild med gamle venner. Gjett om jeg skal fortelle om min signerte julegave.

I dag er det lillejulaften, og på lillejulaften pleier vi å spise grøt. Og hva slags situasjon har jeg havnet i? Jo, det er jeg som må lage julegrøten! Både mamma og pappa er på jobb, og broren min - som sikkert ikke ville fått oppgaven uansett - er på jakt. Jeg lage grøt - jeg ser for meg at det ikke nødvendigvis behøver å bli vellykket. Mamma påpekte at jeg hadde jo oppskriften, men teori er noe helt annet enn praksis, kjære mor!

Til tross for at jeg har gjort minst mulig de dagene jeg har vært hjemme, har tiden gått skremmende fort. De beste stundene har vært når jeg har sovet på sofaen med Jacko sovende i armkroken. Og i går fikk jeg overlevert masse gaver fra Trond Vegar, og rommet er fullt av hemmeligheter -- og mange av dem er til meg! Siden jeg stort sett er et barn, lar jeg meg glede av alle gavene! Men jeg har lovet på tro og ære at jeg ikke skal riste eller klemme, så fram til nå har jeg klart å holde meg. Men når gavene blir lagt under treet, da er det fritt fram. I mellomtiden får jeg bare tippe på innholdet ut i fra formen, og passe på at pappa ikke kommer inn på rommet og begynner å lete etter sin gave. Det er i hvert fall to store barn i denne familien.

I julen skal man reflektere litt, og jeg har tenkt litt på juleevangeliet. Egentlig er jeg ganske imponert over Josef. Her kommer forloveden hans og forteller at hun er med barn - og Josef er ikke faren! Og likevel setter han henne på et esel og leier henne helt til Betlehem, skaffer husrom til fødselen og er sammen med henne. I tillegg oppdrar han barnet som sin egen sønn. Han Josef, han Josef, han var jammen en grepa kar!

Nå er det bare tre kvarter til jeg skal begynne med julegrøten. Det spørs om det blir noe julegrøt i år. For ikke å snakke om riskremen.

Akkurat nå har jeg ikke noe hjem i Trondheim. Jeg har flyttet ut av Steinberget, og selv om jeg har flyttet tingene mine til Håkon Sverressons vei, så har jeg ikke flyttet inn ennå. Det er bare et rom med enormt mange ting stående på gulvet.

Flytteprosessen foregikk med en god porsjon dramatikk (om enn i liten skala). For det første gikk strømmen da Nina og jeg drev med finpusspakkingen. Den gikk i det jeg dyttet igjen skuffen på komfyren. Mørkt som en sekk. Med hodelykt og ingen anelse gikk jeg ned i kjelleren for å sjekke om jeg skjønte hva problemet var. Det gjorde jeg ikke, og vi måtte stå der i mørket med hodelykt som eneste lyspunkt. Siden Nina hadde et enormt IKEA-skap som måtte skrus ned, tenkte vi at vi kunne begynne med det så Trond Vegar slapp å gjøre alt. Første forsøk gikk til Nina. Hun ga fort opp og begynte å lete etter bruksanvisninga. Andre forsøk gikk til meg. Jeg ante min begrensning, og begynte med stanga inni skapet. Deretter tenkte vi at dørene var en smal sak å skru av. Ikke for oss. Det var fire skruer å velge mellom, og usikkerhet og uenighet gjorde at vi rett og slett lot hele skapet være. Etterpå var vi veldig glade for den avgjørelsen, for det første Trond Vegar gjorde var å løfte av skapdørene - ingen skruing. Han fikset også lyset, og kunne fortelle at komfyren hadde gamle, morkne ledninger og at isolasjonen var av ledningen. Det er fali' det.
Så var vi klare til å bære. Og jeg skal love deg vi måtte bære. Ute snødde det bomullsdotter, og vi måtte parkere bil med henger oppe på veien i frykt for å ikke komme opp bakken etterpå. Det er langt å bære tunge pappesker! Og som det snødde! Omtrent på hver eneste tur til hengeren kunne vi se biler som strevde med å komme seg opp bakken. De hadde ikke henger på for å si det sånn. Etter to timer med lasting var det tid for å manøvrere bil og henger i snøværet. Hadde det ikke vært for Trond Vegars eminente kjøreegenskaper, hadde vi nok aldri kommet fram. Det var glatt, det var sørpete og hengeren var tung. Nina og jeg satt musestille i bilen (av redsel) da vi kjørte oppover en lang slak bakke på E6 mens Trond Vegar nesten ropte til - jeg vet ikke hvem han ropte til - "vi må ikke miste fart, kom igjen, vi må ikke miste fart!". Utrolig nok mistet vi aldri fart, og vi kom fram.
Avlastninga gikk mye fortere og lettere, og snart satt vi og spiste pizza som ekte flyttefolk.

Fredagen gikk med til vasking, vasking, vasking og atter vasking. Det var litt rart å reise fra Steinberget om kvelden; jeg har tross alt bodd der i to og et halvt år. Rart, men godt. Jeg gleder meg til å flytte inn i et nytt hus! Men det er ikke før i januar - først er det jul. I dag skal jeg bare kose meg med julefrokost hos Ann Helen og Peter, så litt juleshopping og "King Kong" i kveld. I morgen tidlig setter jeg meg på toget og snart er jeg hjemme i Skien. Det blir bra! Jeg vet ikke hvor mye blogging det blir i jula; internettilgangen er ikke den beste. Men skjer det noe ekstaordinært får dere nok vite det. Jeg er jo tross alt litt avhengig av denne blogginga... :)

God jul alle sammen!

Jeg gikk inn på Norli i går, og hvem er det som sitter der i lys levende live? Petter Schjerven! herlighet, der satt han bare en halv meter fra meg og signerte bøker. Jeg kunne ta på ham om jeg ville, men jeg gjorde det ikke. Ikke kunne jeg kjøpe en bok og få den signert heller fordi jeg ønsker meg boka til jul. Så da gikk jeg i en sirkel rundt Petter og kikket på ham i stedet for. Da jeg i ti minutter hadde vært innom de samme bokhyllene flere ganger, alle veldig nære Petter, syntes selv jeg at det begynte å bli for påfallende at jeg spionerte på ham. Så da måtte jeg rett og slett gå.

En annen spennende ting hendte i går også. Vi skulle synge med koret på Odd Fellow. Det er en losje. Hemmelighemmelig. De som ikke er medlem får ikke vite hva som skjer på møtene. Derfor tør heller ikke jeg fortelle hva som skjedde. Men det var spennende.

Nå har jeg pakket og pakket og pakket og pakket. Og enda er jeg ikke ferdig. Snart kommer Trond Vegar med henger for å frakte alt sammen til min nye bopæl. Og jeg kan ikke fatte at jeg har så mange ting! Det er nesten flaut. Håper ikke vi bærer oss i hjel i kveld.

Jeg gratulerer meg selv med en velfortjent juleferie! :)

Og etter jeg fikk vite resultatet på syntaksen, synger jeg trAlAlA!

Akkurat nå føles det som jeg sitter i et tomrom. Ingenting jeg må lese på. Men det er mye annet som må gjøre siden jeg skal flytte om et par dager. Dessuten er det kaos både ute (les: bygge tunnel) og inne (les: gulvlegging). I går ble det lagt gulv i gangen, og da jeg kom hjem, fikk jeg ikke åpnet døra til rommet mitt fordi gulvet var lagt høyere enn døra mi. Elegant! Døra gikk bare opp hvis jeg tråkket ned parketten rett foran døra. Dermed måtte Nina stå opp kvart over syv i dag for å slippe meg ut av rommet slik at jeg rakk eksamen. Jeg var litt redd for at jeg plustelig måtte ut av rommet i løpet av natta, men ingenting skjedde heldigvis.

I går var Mona her. Stormen altså. Så da jeg og Nina gikk fra biblioteket, regnet og blåste det noe fantastisk mye. I det vi skulle til å krysse åpent lende på torget, så jeg i motlyset at det kom et enormt vindkast. Snarrådig som jeg er, søkte jeg ly bak en julebod. Nina som var veldig oppsatt på å komme fort fram, la ikke merke til vindkastet som var på vei og fortsatte med dødsforakt videre i stormen. Det endte med at hun ble truffet av en kongle midt på leppa. Mona rett og slett kastet en kongle i ansiktet på Nina fordi hun nektet å la seg kue. Jeg slapp heldigvis unna noen fysisk avstraffelse fordi jeg i respekt søkte ly bak boden.

Four down, zero to go!
Yeah

I dag begynte det. Vinterregnet. Da jeg og Nina kom ut fra biblioteket (etter at Nina hadde vært effektiv, og jeg for det meste slumret på pulten), strømmet regnet i alle gater. Snøen var blitt til is. Og slaps. Innen jeg var kommet hjem var jeg våt både på føtter og lår. Jeg kan ikke fordra is med vann på. Det får være snø eller ingenting.

Rommet mitt er veldig tomt nå. Torsdag kveld fikk jeg vite at dagen etterpå skulle det legges gulv på rommet mitt. Så da måtte hyller og skap tømmes i hui og hast. Hadde ikke Trond Vegar vært her og administrert det hele, så hadde jeg vel holdt på til tidlig morgen. Jeg kan visst ikke fordra pakking heller. Også så mange ting! Jeg har jo lagret ting her i to og et halvt år. Og plastposer. Jeg kastet 5 bæreposer fulle av bæreposer. Det var godt å få kastet de...

Og ja, vi har vært først inne på lesesalen både i går og i dag. Vi er snart dronningene av lesesalen.

Da klokka ringte, tenkte jeg: Såpeopera.
For en start på dagen.

I dag skulle Nina og jeg lese på biblioteket. Slik fikk vi plass:

Vi møtte opp utenfor døren ca. et kvarter før det åpnet. Det var allerede kommet en del folk, så vi fikk dessverre ikke stått i første rekke. Jeg begynte å forberede Nina på det som skulle skje. Siden hun er den av oss som er i best fysisk form, så var det hennes utholdenhet vi måtte satse på opp alle trappene. Jeg prøvde å coache henne så godt jeg kunne der vi sto og ventet på at damen skulle åpne. Vi kunne merke at folk begynte å presse seg framover mot døren. Nå var det avgjørende at vi ikke ble presset bakover. Damen gikk for å åpne. Presset ble større. Nina fikk presset seg inn i en liten åpning. Jeg sto like bak. Der ble døren åpnet! Alle stimlet framover. Nina ble presset litt bakover og fikk dessverre en litt dårlig start. Men da vi kom innefor dørslusa, fikk hun opp farten. Jeg lå like bak og kunne observere trekkene hennes. Armene lå tett inntil kroppen, og ved den minste åpning, smatt hun foran en av de andre deltakerne. Vi stormet opp trappene. Nye folk kom fra andre trappeoppganger. Men Nina holdt hodet helt kaldt, og da vi kom opp på toppen, lå hun på en repsektabel sjetteplass. En veldig god innsats når man tenker på at hun fikk et litt dårlig utgangspunkt. Da vi kom inn på lesesalen, tok jeg over. Jeg hadde merket ut de to pultene jeg ville ha. Med ett merket jeg at ei anna jente ville ha den samme pulten som meg. Lynraskt kastet jeg vottene bort på pulten. Vi kikket på hverandre. "Åh",sa hun, før hun tok seg sammen og stormet mot neste mulighet. Vi fikk akkurat de plassene vi ville ha. Vi fikk førsteplassen.

Jeg kunne ønske Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike kommenterte. Da hadde opplevelsen vært fullkommen.

(To timer senere ble jeg usigelig trøtt. Måtte...bare...hvile...hodet...litt...zzz. Sov i en halvtime.)

I dag har det skjedd en merkelig posthendelse. Da jeg hentet posten, lå det en stor,hvit konvolutt der til meg. Til meg! En stor konvolutt! Ved nærmere studering skjønte jeg at her var det noen ugler i mosen (huhuuu) fordi 1) det var en konvolutt fra Posten, uten frimerke 2)det sto kun navnet mitt og Steinberget 2, ikke noe Trondheim. Jeg kunne kjenne at det lå noe inni konvolutten, og jeg begynte straks å tenke på om jeg hadde mistet noe. Lommeboka hadde jeg jo på rommet, og mobilen lå i lomma. Jeg åpnet konvolutten og en pakke ramlet ut. Med en gul lapp. På den gule lappen sto det: "Husk brevet i postkassen v/sykkelsenteret." Hæ?? Jeg tok en titt på pakken. Den var postet til ei jente i Frankrike. Hæ?? Det var ikke noe frimerke på pakken, og det er sikkert derfor den har blitt retunert. Men det rare er at det står ikke så mye som en bokstav om hvem som er avsender. Så hvorfor leverer posten pakken til meg? Det viser seg at det er ei her i huset som sannsynligvis har sendt pakken. Hvordan i all verden vet posten at det er noen i dette huset som har postet den? Jeg står uten gode forklaringer. Det blir spennende å høre hvordan Ingrid har postet denne pakken. Noe spesielt må hun ha gjort siden den blir levert her igjen, og til meg! Uten noe slags informasjon om at denne pakken kommer fra Steinberget... Det er jammen sant; posten kommer alltid fram. Til noen.

Da jeg gikk hjem fra koret i stad, passerte jeg Prinsen Hotell. I andre etasje kunne jeg se det var en form for juleselskap, og det danset flere pensjonister rundt på gulvet. Noen fikk danse med en mann, og noen damer danset med hverandre. Det så så koselig ut! Sakte og koselig. Håper jeg kan bli sytti år, dra på førjulsselskap og bli budt opp til dans. Jeg kommer til å si ja.

(Kjøpte forøvrig én mandel på butikken i dag, vi skulle ha den i gløggen på koret. Vi putta mandelen i posen og la den på rullebåndet ved kassa. Vi fikk den gratis. Så da kjøpte vi den vel ikke heller da. Ugyldig start på parentesen. Nå holdt jeg på å skrive parantesen. Parangtesen. Parangtsen. Prngtsn. Vinneren av mandelen fikk heder og ære og resten av premien kommer som lønn i himmelen. Resten av osten fra kveldsmaten fikk han også med seg.)

Så var nok en eksamen unnagjort. Det gikk bra, oppgaven var av det lette slaget. Og det skal man vel ikke klage over. I tillegg gikk foreleseren rundt og ga oss godteri, strøk oss på ryggen og sa god jul. Da er det ikke så verst å ha eksamen.

Etterpå satt jeg nede i et lite lydlaboratorium og hørte på at Marthe-Julie leste inn 50 setninger. Så artig atte! Deretter tasset vi rundt i byen ,og jeg trodde jeg fikk unnagjort gaven til Trond Vegar fra bestemor. Men da jeg fortalte hva jeg hadde kjøpt, sa hun bare "nei,nei, du må kjøpe mer!". Så da må jeg vel det da. En halv gave unnagjort.

Nabohuset er i ferd med å rives. Det står et monstrum av en gravemaskin der, og den jafser til seg store biter av huset. Nå er loftet og andre etasje spist opp, og bare første etasje står igjen. Det er nesten litt trist.

I kveld tror jeg sannelig at jeg skal ta helt fri. Det er dessuten en håndballkamp jeg skal sitte og være nervøs til.

Three down, one to go. (yeah)

I går bakte jeg pepperkaker hos Silje. Og siden vi ikke hadde en eneste form, måtte vi gå løs på deigen med kniv og fantasi. Det er første gang jeg har sett en pepperkake forma som et beltedyr. Nisselue. Bordlampe. Hai. Svane. Hus. Utallige deformerte stjerner. Vi hadde også 4 ulike stekeutgaver av pepperkakene. Jeg visste ikke at man kunne bli så usikker på om en pepperkake er ferdig stekt. Det hele endte med at jeg forspiste meg på både pepperkakedeig og ferdige pepperkakefigurer. Og tapte så det sang etter i UNO. *hrmpf*

Jeg skulle ligge på senga og lese en intonologi-artikkel i stad. Sovna momentant. Våknet og skulle lese litt videre. Etter to minutter sov jeg igjen. Nå har jeg lagt bort hele artikkelen.

Nina har klart det kunststykket å overtale meg til å bli med på en joggetur etterpå. Hvordan hun fikk det til, aner jeg ikke, men jeg kan ikke trekke meg nå. Mitt tips er at det blir mest gangfart.

Jeg har besøk av knut1 og knut2. De har vært innom nå og da de siste ukene, og har som regel stikki av når jeg trenger å slappe av litt. Men nå er de her hele tida! Og de hjelper meg ikke i eksamenslesinga for å si det sånn. Nå er de også her når jeg skal sove, og passer på at det tar lang tid før Jon Blund får pulveret sitt til å virke. Jeg kunne ønske de ville reise. Nina sier at de drar hvis jeg trener. Hvilken onde skal jeg velge?

Trøtt og tom i hodet nå. Leksikalsk argumentstruktur og syntaktisk setningsstruktur tok dagens porsjon med energi. Knut1 og knut2 suger på restene.

Two down, two to go.

At jeg gikk ut fra eksamenslokalet med overskudd og lykke, er vel en drøy påstand, men jeg gikk derfra i hvert fall helt greit fornøyd og med skrivekrampe i hånda. Fordi jeg absolutt skal kladde det jeg skal skrive, så fikk jeg dårlig tid. Plutselig oppdaget jeg at jeg hadde ført inn veldig lite i forhold til den tiden jeg hadde igjen, og jeg skrev som en gal. Samtidig måtte jeg så forferdelig tisse, men kunne jo ikke bruke tid på et dobesøk. De som så meg utenfra så nok en som satt rolig og skrev, men inni meg var det et fullstendig kaos av skrivepress og blærepress. Fem minutter før tidsfristen kunne jeg smelle pennen i pulten og storme mot do. En befrielse...

Noen ganger, ganske ofte faktisk, når jeg har vært ute og kommer inn, så lukter det så innmari bål av håret mitt. Og jeg har ikke fyrt så mye som en pinne mens jeg har vært her i Trondheim. Det er heller ikke noe jeg innbiller meg for en kveld spurte faktisk Nina om jeg hadde vært på båltur. Lurer på om det skjer en kjemisk reaksjon når håret mitt kommer ut i frisk luft? Eller så er det røyk fra pipene. Eller fra eksosen. Ikke noe bedre det...

One down, three to go.