I dag hadde eg verkeleg tak på Trond Vegar da vi spelte skvåsj. Dessverre så hende det noko som gjorde at eg til slutt tapte kampen. Eg skulle moke til ballen og det fekk eg for så vidt godt til; problemet var berre at eg ikkje stoppa rørsla. Dermed smalt eg racketen inn i leggen, og eg slår jammen hardt! Med store smerter kunne eg se at eit område av leggen vart fylt med blod - eg så rett og slett at det strømte til det forslåtte området. Så alvorleg var det at Trond Vegar sprang og henta ein ispose, og eg heldt den der motvillig i noken minutt. Og dermed tapte eg kampen fordi eg kjende smerta heile tida. Ja, heile tida, seier eg dykk. Grunnen til at eg har ringa rundt kulen er fordi den ikkje var så lett å sjå da eg tok bilde av han - eg lover at den er stor og visast godt! Det blir spanande å følgje fargeutviklinga i dagane framover - det er ein viss fare for at de også for følgje med på det; om de vil eller ikkje!

(Håper verkeleg nynorsken var betre i dag...fekk mye pes for det i går)

No tenker eg dere har venta på ei oppdatering ja! Det blir først og fremst ei bildeoppdatering; eg har nemlig vore i bryllaup i helga. Så da kan dere få nyte synet av det lykkelege paret. Det bør nevnest at bruden har sydd både sin kjole, brudgommen sin dress og brudebarna sine kle. (Eg merka eg vart veldig usikker på genitiv her no...) Veldig imponerande!

Nå har jeg akkurat blitt ferdig med min første sokk! Jeg var ikke helt sikker på hvem som skulle få sokken, etterhvert sokkene, men siden sokken passer perfekt til min fot, må jeg nesten ha den selv.

Jeg er rett og slett ikke helt frisk. Denne gangen mener jeg fysisk, ikke psykisk. Helt sausa, nysete og tett i ørene; jeg gir meg selv diagnosen kraftig forkjølet. Og i denne tilstanden har eg vaska to hus. (Plutseleg kom eg på at eg skulle skrive nynorsk.) Det fyrste huset var den største utfodringa. Der var det tre sjuke ungar heime, og det vart etterkvart ein smule slitsomt. Den fyrste ungen skulle absolutt hjelpe meg med å vaske - hyggeleg det, men ikkje så effektivt. Den andre ungen dro ut alle sofaputene etter at eg hadde sett dei på plass. Den tredje ungen sprang rundt og "song" "Bæ-bu-bæ-bu! Æ e frisk som en fisk! Æ e frisk som en fisk!" Dessuten gjekk ho rundt og fortalde meg at eg var slem. Noko eg ikkje er. Eg er berre litt...tja, kva ord skal eg velje...eg finn ikkje ordet. Det blir opp til kvar enkelt å fullføre setninga.

No, godtfolk, nokon raude strekar?

I dag har jeg kjøpt meg en ny føner. Den andre gikk nemlig fløyten. Dere lurer på hva slags det er ja? Joda, det er en Braun Swing 1200. Det beste med den er at det fulgte med et Power Flower munnstykke som skal sørge for samtidig rask og skånsom tørking av håret. Så nå blir det powerflowerhår på Anette! (Jeg har selvfølgelig prøvd føneren - uten strøm og med egenlaget lyd og powerflower!)

Nå begynner selv jeg å synes at det er godt at OL snart er over. Etter å ha lagt opp livet mitt etter OL-programmet, skal det være godt å få et tilnærmet normalt liv igjen. (Normalt blir det vel aldri så lenge jeg bor i HS4; her ligger man plutselig bevisstløs på gulvet og blir pasientundersøkt av Nina; hører Ingvill "synge" om natten og blir nesten slått ned av Marie som ikke har helt kontroll på avstandsbedømmelse om morgenen.)I dag skulle jeg se på sprinten på Dragvoll, det passet perfekt mellom mine to forelesninger. Ulempen ved å se på OL på drag, var at jeg måtte beherske meg. Og det var faktisk ikke så lett. Det rykket i både armer og bein, og for folk som så meg på avstand må det ha sett ut som jeg hadde spasmer. Jeg er bare glad jeg ikke hylte. Dessverre gikk det ikke så bra, og det førte til at jeg gikk på trøste-shopping. På Tapir. For 100 kroner. Jeg kjøpte penner og lim. Godt kjøp.

Fillern også; jeg hadde tenkt å begynne å skrive nynorsk på bloggen. Jeg trenger trening, og jeg vet det er nok av lesere som kommer til å lese med rød rettepenn. Men dessverre (heldigvis?) glemte jeg det igjen...

Her ser dere Ingvill og Elin hogger inn på pizza. Spesielt Elin hadde fin armføring. Restaurantbesøket skyldes det storstilte besøket fra Bergen, og vi tok en helaften med både kino og utespising. Veldig koselig, og ekstremt mettende. Vi så München, og det var virkelig en bra film. Spielberg har ikke hatt så veldig imponerende filmer i det siste, men denne gangen traff han. Godt gjort å lage en nyansert film om Midtøsten-konflikten. Så den anbefales altså.

I dag har det vært to genseropplevelser. Første opplevelse var med franskforeleseren. Hun gikk med genseren på vranga, og ble bare litt flau da vi påpekte det. Andre opplevelse var med nordiskforeleseren. Hun hadde en fantastisk genser; den var hvit og en tegning av Ibsen dekket hele fronten. Hadde det ikke vært for at hun hadde kjøpt den på en kafé i Kristiansand, så hadde jeg kjøpt den jeg også.

Nå har Nina akkurat øvd seg på pulsåreblødning på meg. Altså stopping av pulsåreblødning. Jeg hadde kuttet over pulsåra mi - rett og slett fordi jeg var lei meg for at Ingvill stakk meg med strikkepinnen. Jeg liker å lage en skikkelig setting når jeg skal være dukke for Nina. Og jeg skal si deg hun var flink. Mens Nina holdt på å sjekke pulsen min, påpekte plutselig Ingvill at hånden min var helt hvit. Og da jeg kikket opp på den, så jeg til min forskrekkelse at den var i ferd med å bli grå! Nina var ganske kjapp med å få av bandasjen, og hånda fikk normal farge igjen. Hun fikk i hvert fall bevist at hun kan stoppe en pulsåreblødning.

Jeg syns nesten hånda mi er litt grå ennå jeg...

Denne har jeg strikka. Bare så det er sagt. Ja, lua altså.



I går var jeg på kino med Jan Gunnar Solli. Vi så "Walk the line". Den var jammen bra. Kanskje jeg er i ferd med å bli en Jonny Cash-fan.

Jeg kan vel kanskje opplyse om en dramatisk hendelse i forhold til min avhengighet av McLeods døtre. Serien er rett og slett tatt av sendeskjemaet. Jeg skrev en desperat mail til TVNorge, og de kunne bekrefte min oppdagelse. Serien hadde ikke høyt nok seertall i forhold til andre program de hadde sendt på samme tidspunkt. Og hva sendte de i stedet for? Jo, kjendiskvinner! TVNorges seere vet virkelig ikke å sette pris på en god serie. I stedet vil de se på sladder om kjendisene. Uansett er jeg nå satt på tvangs-avrusning. Lurer på hva slags abstinenser jeg kommer til å få. Forhåpentligvis et stort ønske om å lese pensum.

(Jeg har samtidig som jeg har skrevet bloggen sittet i dunsten av bønnesaus. Jeg er derfor ikke helt sikker på hva jeg har skrevet; man blir ør i hodet av sånt.)

Dagens opplevelser; jeg tar det i alfabetisk rekkefølge:

a) Etter forelesning skulle jeg ta bussen hjem. I dag var det type gammel buss med seter med brunt stofftrekk og høye seterygger. Jeg satte meg på setet rett før døren i midten av bussen. Da jeg satte meg på setet, syntes jeg seteryggen var litt lealøs, men jeg tenkte ikke noe mer over det. Bussen ble som vanlig stappfull. Vi kjørte avgårde, og jeg kunne merke på seteryggen at det var noen som holdt fast i den. I en rundkjøring hendte det. En brå manøver av bussjåføren førte til at noen fysiske lover virket inn (jeg vet ikke hvilken av lovene det var, det er tross alt ikke fysikk jeg studerer, og alle som sto, ble kastet bakover. Han som holdt fast i seteryggen ble selvfølgelig også kastet bakover, og plutselig ble seteryggen revet av. Jeg skal love deg at det er ikke mye lett å bli sittende når ryggen du lenger deg til plutselig blir borte; da trenger du i hvert fall mer enn den halve magemuskelen jeg har. Resultatet ble jo selvfølgelig at jeg tumlet bakover og av setet, og falt mellom alle mulige bein. Pinlig? Tenk sjæl. Han så ganske flau ut han som rev av ryggen også...

b) I dag hadde Ingvill laget middag til Elisabeth, Nina og meg. Raspeballer! Jeg har bare smakt det en gang, og da var jeg ti år og fikk det servert meg brunostsaus. Litt spent må man kunne si jeg var. Men jeg overlevde; jeg spiste til og med to! Jeg syntes nok ikke det var like godt som de innbarka vestlendingene, men det var ikke sånn at jeg ikke likte det. Det var bare veldig annerledes. Minte meg om dumplingsene man får i Tsjekkia. Jeg får vel ta med at jeg spiste hjemmelaget pølse av sau, også. Hvis du vet hvor kresen jeg er i utgangspunktet, var denne middagen en liten milepæl. Takk for maten, Ingvill!

c) Rosenborg skulle tydeligvis spille kamp mot et russisk lag i kveld. Da jeg var på vei til koret, passerte jeg en liten gruppe. "Do you like russians?" spurte han ene meg. "Of course",svarte jeg høflig og smilte. Dessverre hadde jeg ikke lagt merke til at pilsfaktoren var ganske høy før jeg plutselig befant meg midt inne i armene til en av dem, og det var ikke så veldig koselig. Jeg brukte marktaktikken og kravlet meg ut av favntaket, og fortet meg videre. Inntil videre liker jeg ikke russere. I hvert fall ikke de fulle.

(Det må vel kanskje nevnes at ryggen på bussetet aldri løsnet. Men den var løs, og scenarioet jeg beskrev for dere var det jeg tenkte på der jeg satt rakrygget hele bussturen.)

:)

Dette er kanskje ikke noe man skal fortelle, men jeg gjør det likevel. Jeg har i noen uker nå vært hekta på McLeods døtre. Ja, det er tidlig ettermiddags-tv og ja, det er TVNorge. Men jeg har likt den serien så godt at jeg har ikke klart å slutte å følge med. Det har vært både dramatisk, romantisk og ikke minst mange hester å se på. I dag var det en helt utrolig episode; Tess får vite at hun ikke har brystkreft, Alex og Claire skal flytte sammen, og vi skjønner at Alex har tenkt å fri til Claire. Alt er vanvittig bra etter en periode med mye motgang. Og hva skjer? Som lyn fra klar himmel dør Claire! Hun kjører utfor et stup med bilen. Jeg satt helt perpleks. Nei, det gjorde jeg forresten ikke, jeg var ganske oppskjørtet. Hva i all verden var det manusforfatterne tenkte på som drepte en av hovedpersonene? Hun var jo en av døtrene til McLeod - tittelen på serien! Jeg trodde rett og slett ikke mine egne øyne, jeg tenkte at det må være en av personene i serien som har et mareritt. Det var rett og slett for grusomt. Så hva gjorde jeg? Jeg fant hjemmesiden til serien, og fant ut at hun faktisk døde. Rett og slett. Og siden jeg hadde funnet ut det, leste jeg likesågodt om hva som skjedde i alle episodene framover til serie 7. Nå er vi i serie 3, tror jeg. Så nå vet jeg i grunn hovedtrekkene i alt som skal skje framover. Kanskje det var det som trengtes for å komme over avhengigheten?

I går hørte jeg på radio, og plutselig begynte barnetimen. Og der kom jammen Anne Cath. Vestly og leste første kapittel av "Lillebror og Knerten". En av mine yndlingsbøker da jeg var liten! Det er nesten så jeg må begynne å følge med på barnetimen.

I dag skulle jeg skrive oppgave. Jeg har sett OL og strikket Hjallislue.

I kveld var jeg ute og gikk. Borti en gate traff jeg på en svart katt. Den kom spankulerende rolig og selvbevisst mot meg. Gatas sjef, tenkte jeg, man får hilse høflig. Jeg stoppet opp, og ventet til katten nådde bort til meg og stoppet ved foten min. "Hallo", sa jeg og tittet ned på den. Jeg hadde kanskje forventet at den skulle smyge seg inntil beinet mitt, men plutselig spratt den rett opp og ned i lufta. Skal si jeg skvatt. Neimen om jeg gadd å snakke med den katta mer, makan til uforutsigbar (eller uregelmessig) oppførsel. (Resten av turen gikk med til en ti minutters spionasje på et par gjennom et kjellervindu, helt alene. Han vasket opp, hun satt med pcen i fanget. Men det er en helt annen historie.)

Ingvill har i dag stått og hoppet i den grønne papirdunken vår for å få plass til mer papir. Det var visst lett å komme seg opp i, men litt verre å komme ut. Det skulle jeg likt å se. Håper i det minste at naboene så det.

Jeg klipper og limer fra Maries blogg om OL-festen:
"OLfesten inneholdt alt d en vanlige familielørdagskvell kan ønska, knallgoe mad, amper stemning, diskusjon åm valg av tvprogram, kem så sidde kor å masse festlige kommentarer fra her og der. trur jedna vinen hadde litt påvirkning der då, møje fnising ittekvert..."

Festen var en bra oppladning til dagens OL-opplevelser. Jeg sto og hylte da Estil kom som en kjempe på oppløpet, og suste inn til sølv. Marie syntes det var søtt at jeg hadde tårer i øynene da han kom i mål; Trond Vegar syntes det var fjasete. Jeg syns det var helt greit. Den største overraskelsen kom da OL-studio begynte i kveld; midt inne i Settlers-taktikk hørte jeg med ett nasjonalsangen. Og hva hadde skjedd? Lars Bystøl hadde tatt gull! Da måtte jeg hyle litt igjen.

Nok om OL - er redd det kan bli en ensformig blogg framover.

Det har vært et strålende vær ute i dag. Så strålende at jeg har vært på spasertur, og etterpå satt jeg på trappa i sola og drakk en kopp kakao. Nydelig! Trønderværet lærer meg i det minste å sette pris på de fine dagene.

I dag er jeg ganske støl i byggverket. Fredagskvelden gikk nemlig med til å spille innebandy. Egentlig skulle vi spille med Røde Kors, men siden ingen (bortsett fra Nina) møtte opp, endte vi med å spille sammen med mannfolka som jobber på lageret til Coop. De spiller i bedriftsserien så jeg var litt nervøs, men jeg er jo så god i innebandy at det gikk helt fint. Det som var mest skummelt var at de var så svære, og spesielt han ene var jeg litt redd for. Men jeg tok tyren ved hornene, bestemte meg for å ikke være redd og sprang rett inn i han. De andre håndterte jeg ved å passe på å ha litt kroppskontakt i taklingene og kanskje et fnis eller to. Med litt taktikk kommer man seg gjennom det meste.

Nå har jeg akkurat sett Bjørndalen og Hanevold kjempe seg inn til henholdsvis sølv og bronse, og det har vært en fin start på OL. OL-åpningen skal feires i kveld med en real HS4-fest, og det kan godt hende vi får mer og feire for nå begynner kombinert-langrennet!

(Hvordan skal det gå med lesinga de to neste ukene...)

I dag var dagen...

...da jeg skulle kaste snøball med en veiarbeider. Jeg gikk forbi et graveområde, og plutselig hørte jeg noen som kauka til meg. Og der sto han; i knallorange dress, blå hjelm og et bredt, hvitt smil. Plutselig svevde det en snøball i lufta, og den landet (heldigvis) rett foran beina mine. Jeg kikket litt på snøballen, plukket den opp og kastet den tilbake. Siden jeg er ufattelig dårlig til å kaste snøball, traff jeg selvfølgelig ikke veiarbeideren. Men det var i grunn like greit. Hvorfor det skjedde? Jeg vet ikke. Kanskje dette var måten vi fikk kommunisert at vi var glad for det pene været!

Det kommer staselige besøk til Trondheim framover:
17-21 februar: Elin Gilleshammer
23-27 mars: Live Håberg

Jeg har notert meg det bak øret med sprittusj. Etter råd fra Live.

Tar med siste nytt på alfabetfronten: Ingvill er nede i 3,9. Jeg er rett og slett imponert og utdanka.

I dag var jeg i byen og kjøpte morsdagskort. Fornøyd med kjøpet gikk jeg ut av butikken, og begynte å lete etter en penn i veska. Pennen fant jeg ikke for den hadde jeg glemt hjemme. Jaja, kunne jo alltids finne en penn ved tippinga. Men hvor var kortet blitt av? I veska? Nei. I lomma? Nei. I bæreposen? Nei. Jeg tømte veska for alt som var inne i den, men borte var det. Jeg kikket nok en gang i posen og ransaket mine egne lommer. Borte vekk. Jeg saumfarte gulvet, gikk mine egne spor tilbake til butikken - det tok ikke lang tid for jeg var bare tre meter unna. Jeg spurte til og med om jeg hadde glemt kortet på disken, men det hadde jeg ikke. Jeg måtte rett og slett spa opp penger til et nytt kort.

Jeg ser ikke andre muligheter at noen tryllet det bort eller at jeg spiste det. Vet ikke hva som er verst.

Jeg stilte ikke til valg til korstyret på årsmøtet i kveld, og det endte med at jeg ble valgt. Jeg er et såkalt syremedlem.

I går prøvde jeg febrilsk å legge ut en link til et spill man blir hekta på. Men jeg klarte altså ikke det selv om det antakeligvis er så lett som å tre jordbær på et strå. Ikke for meg. Derfor får dere heller ikke sjansen til å bli hekta på å skrive alfabetet så fort dere klarer.

En utrolig ufin ting å gjøre, er å fise i heisen før man går. Lukta kommer på en måte ingen vei, og nestemann må slite med gassen. Så det blir dagens lille oppfordring. Å ikke fise i heisen, altså.

Jeg kan rett og slett ikke unngå å si noe om været. Ikke etter å ha vært på en fjellstue i Røros hvor det var 15 minus og massemasse hvit og tørr snø. Og utedo...brr! Man blir flink til å rasjonere tissinga i slike tilfeller. Forøvrig var turen veldig koselig med masse spilling, peiskos og godteri jeg ikke har lov til å spise. Men - det var været jeg skulle kommentere. For i går kom nemlig snøen til Trondheim også etter dager med enormt regnvær. Jeg måka både trappa og veien til postkassa, og syntes det hele var trivelig. Hva skjer i dag? Regnet pøser ned igjen og den fine, lette snøen er blitt tung, våt og slapsete. Jeg kavet rundt i snømassene og ble selvfølgelig klissvåt på beina. Og hva kommer til å skje videre? Jo, det kan jeg fortelle dere: Regnet kommer til å slutte før all snøen er borte, kulda kommer og alt blir is.

Jeg trodde pappa var opphengt i været, men jeg er visst like ille. Og dere får svi for det. Sånn er det bare.

Jeg ble passert av ei jente på Dragvoll i dag. Hun så jammen meg ut som en same, tenkte jeg. Siden det i helga har falt ord om at føler man seg som en same, så er man en same, antok jeg at jenta virkelig følte seg som en same siden hun klarte å utstråle det så kraftig. Men da jeg ble passert av en gutt som også så ut som en same, begynte jeg å forstå at det var noe muffens på gang. Og selvfølgelig var det noe muffens på gang; det er samenes nasjonaldag i dag! Hipp hurra for samene! (Og grunnen til at de utstrålte samevibber var jo fordi de gikk i samiske klesdrakter. Det tok bare litt tid før koblingene var på plass i min lille hjerne.)

Jeg fikk i går kveld høre om en date som fant sted på lørdag. Den endte visstnok på kirkegården på Nidarosdomen hvor den mannlige dateren stilte seg opp for å tisse og samtidig foreslo at man kunne være kosevenner. Alle involverte holdes anonyme, men takkes for å spre latter på egen bekostning.

Et siste punkt: Jeg er enormt forbauset over hvor korttenkte mennesker kan være. Ytringsfrihet er ikke noe man MÅ bruke, men noe man KAN bruke. Og kristne bør vite hva det betyr å holde noe hellig. Verden var gal nok fra før.

I dag så jeg et gløtt av blå himmel. Helt fantastisk! Jeg så til og med tegn til solskinn på husveggen - nesten surrealistisk etter dager med enorme mengder regn. I helga skal jeg til Røros på sosialtur med KORstili', og jeg håper regnet holder seg unna. Kanskje det til og med er litt snø der? Å sitte i solveggen hadde vært drømmen.

Jeg har plutselig blitt en liten racer til å strikke, og lua som jeg hadde tenkt å strikke ferdig i helga ble ferdig i ettermiddag. Dermed har jeg ingenting å strikke på tur, men jeg fant ut at det var like greit for jeg kjenner det i albuen. Dessverre viste det seg at lua var for liten, og jeg må rekke opp halvparten. Det betyr at jeg likevel har noe å strikke på i helga, men det spørs nok om jeg likevel skal la armen få hvile litt...

I fransktimen skulle vi lære å hilse på fransk vis, og plutselig stod vi der og ble kysset på alle mann. Eller kvinner. Mannfolka kysser ikke på hverandre.

I min jakt på Skiensdialekta kom jeg plutselig over en bok med uttrykk fra Vestfold og Telemark. Her kommer noen tilfeldige utvalg (stor l betyr tjukk l):

Brukærru pæLærr?
De ærre jåtasste jæ ha sjett.
Køddæru me mæ, ding kådd?
Dæ møe mannæjterr hær.
Jæ stakk mæ på nipe-torn.
Jæ ha vrikka åkLa.
Jæ mævLa de imæ.
Jæ josj på.
Dæsjå snårt, atte.
Å fyse på no gått.
Du måkke sjeke te fåLk.
Hu æsjå snæjsn.
Vi kosæ våsj.
Jæ lå på angka i hele natt.
I hurtn og styrtn
Æra kLin kokkoss?

Nei, de æra ikke, men hu er littrøtt, så hu går og leggersæ!