Det har ikke vært hyppig oppdatering denne uka, men unnskyldningen min er at jeg har hatt et lite RingenesHerre-maraton. God unnskyldning for mange, dårlig unnskyldning for noen. Årsaken til maratonet var at Ingvill aldri hadde sett filmene (eller lest boka for den saks skyld), så jeg har hatt et mål om at hun skulle se filmene. Det måtte litt lokking til for å få henne i gang, men nå kan jeg forbnøyd si mission complete. Suksess var det også, hun likte filmene - kanskje ikke så godt som meg, men det hadde jeg heller ikke forventet. Nå må det bare bli sommer slik at jeg kan hjem til Skien og lese boka. Det begynner å bli et fast innslag om sommeren.

A propos sommer; nå har det nok en gang snødd her i Trondheim. Det skulle være vår nå. Jeg syns Gud kan skru opp varmen nå.

Til uka skal jeg intervjue noen tekstforfattere. Skal si jeg tar semesteroppgaven min i nordisk seriøst. Jeg får trylle fram de små journalistkunnskapene mine jeg hadde engang. Artiklene jeg skrev i i min lille periode i Varden lå ute på nett ennå, så jeg imponerte Nina med saker om både fisk og abort. En allsidig journalist var jeg, jeg havnet til og med oppi en sak som måtte legges på is fordi mitt intervjuobjekt var under etterforskning av politiet. Og så gjorde jeg uendelig mange "Fem på gata"... Jada, journalist-Anette var på sak!

Dagens opplevelse var å være på do med Mohammed. Jeg tar det fra begynnelsen. Begynnelsen var jo selvfølgelig at all fruktspisinga og vanndrikkinga for tida fører til at jeg stadig må innom toalettet. Det måtte jeg også da jeg var hos Helena i kveld. Da jeg satt der inne, la jeg merke til plakaten som hang på døra. Det var tegning av ei skilpadde, og så sto det "Slukk ikke lyset for meg" eller noe i den dur. Merkelig at den plakaten henger på innsiden av døren, tenkte jeg, hvis man er så redd for at noen skal slukke lyset mens man er på badet. Det neste jeg la merke til var at det sto en flat skål med noen grønne og røde kuler i under vasken. Jøss, har de musegift på badet? Jaja, de musa kommer jo inn overalt. Da jeg kom ut av badet, sa Helena at hun hadde glemt å fortelle om Mohammed. Mohammed viste seg nemlig å være en liten skilpadde som bodde på badet! Plutselig ga både plakaten og de røde kulene litt mer mening. Det var ikke ubehagelig å være på do sammen med Mohammed for han var en veldig høflig skilpadde. Han lå borte ved søppelbøtta hele tida, holdt seg inne i skallet sitt og smugtittet ikke. En riktig så fin skilpadde!

Jeg fikk smake på lakriste i kveld også. Det var en spesiell opplevelse. Først fikk jeg varmt vann i munnen. Den varme følelsen ble etterfulgt av en anelse mintsmak, og plutselig så kom lakrissmaken. Det var akkurat som jeg hadde en lakrisbit i munnen, og jeg måtte rett og slett smatte litt på min egen tunge for å være sikker på at det ikke var noe der. Nam nam!

I morra skal jeg ringe hjemmesykepleien (sukk) og høre om jeg får jobbe der i sommer. Hvis alt går etter min plan, så skal jeg jobbe fram til midten av juli og ha ferie etter det. Det er bare å krysse fingrene for at det er hjemmesykepleiens plan også.

Ingvill overtalte meg til å se Liv Gretes siste internasjonale renn i skiskyting. Jeg var ikke så vanskelig å be for skiskyting liker jeg jo, men vemodig var det. Med tårer i halsen og klumpen i øynene så vi utallige, tårevåte intervjuer og kavalkader. Men vi var i godt selskap med med både Rike og Carlsen og Pedersen...har aldri opplevd så mye grining i løpet av en skiskytingskonkurranse som i dag.

Så til en gladnyhet! Jeg har vært en av dem som i lang tid har trodd at han som spiller MacGyver, Richard Dean Anderson, døde av overdose. Trist, men sånn er det. I går kunne Live opplyse om at noen hadde sett han i et show. Hva hadde skjedd? Var han en av de spesielle menneskene som står opp fra de døde? Hadde han noengang vært død? Jeg tok oppdraget om å finne det ut, og jobben var ikke særlig vanskelig da jeg hadde funnet fram til hjemmesida hans. Joda, Richard Dean Anderson er sprell levende! Han har til og med fått en datter de siste årene, og trives som far. Alt virker å være i den skjønneste orden. Spre det glade budskap!

Det har falt ord om at jeg er forelska i Ibsen. Påstandene er begrunnet med at jeg begynner å fnise så fort Ibsen nevnes. Jeg mener derimot at dette ikke er fnising, men neddempet latter. Akkurat nå husker jeg ikke hva som ble sagt eller hvorfor jeg begynte å le av det heller. Men jeg er altså ikke forelska i Ibsen - selv om jeg må ha en akt av ham hver kveld før jeg sovner. Og har han på innerlomma. Eller på en mynt på en rosa papplate.

Som underholdning til lunsjen i dag så jeg Liv Grete gå sitt nest siste skiskytterrenn. Masse publikum, enorm stemning og evig repetering fra Rike og Carlsen at dette var det nest siste rennet... Under intervjuet med Liv Grete etter løpet måtte jeg presse vekk noen tårer. Men det var fordi jeg fikk en knekkebrødsmule i øyet altså.

Jeg tror jammen jeg skal sjekke ut NRK radios Bare Ibsen...De sender jo døgnet rundt med Ibsenstykker!

I dag har jeg vært i en catfight. Hå, tenker du, nå har jentene i HS4 kommet i klinsj i premenstrualitetens navn! Men neida, vi er så fordragelige så. Jeg har vært i en ekte catfight. Med en katt. Kampen forgikk under min ukentlige vaskejobb. I det siste har jeg begynt å kaste katten ut når jeg skal vaske. Det blir så innmari masse kattehår på badet ETTER at jeg har støvsuget, og det er noe herk å få vasket badegulvet med alle disse svarte hårene. Katten har begynt å gjennomskue taktikken min for i dag var den umulig å få tak i. Jeg lokket og lurte, men den kom ikke bort til døren. Det endte med at jeg kastet meg etter den, grep fatt i nakkeskinnet og den hylte i. Jeg blir alltid litt forskrekka når dyr hyler, så jeg slapp den straks og den kom unna. Nå var den i hvert fall umulig å få lokket til seg, og dessuten satt den og skulte på meg med viftende hale - noe jeg har lært betyr de er irriterte. Og jeg messer ikke med irriterte katter. Jeg fikk den ut til slutt - eller det vil si, jeg tror den gikk ut frivillig. Den forsto vel at dette ikke var dagen til å slange seg på badegulvet. Det var det heller ikke, for ikke lenge etterpå så kortslutta støvsugeren. Den ga fra seg en merkelig lyd, og så ble den stille. Stillheten ble noen sekunder etterpå fylt av svidd lukt, så jeg var rask med å dra ut kontakten (det ville jo som kjent slukke en eventuell brann). Siden det ikke kom noen flammer ut av støvsugeren, tenkte jeg at jeg skulle fikse den. Jeg tok ut støvsugerposen og så satte jeg den inn igjen. Jeg vet ikke om jeg virkelig trodde at det skulle reparere støvsugeren, men jeg gjorde et tappert forsøk. Noen reparatør er jeg ikke for den var fortsatt helt død. Dermed måtte jeg vaske huset uten å få støvsuge først, og er det noe som er slitsomt, så er det å vaske uten å ha fått støvsugd. Hvis du ikke forstår det, vil jeg påstå at du har vasket litt for lite hus i din tid. Men huset ble vasket likevel det, og katten fikk komme inn igjen og vi var vel forlikte.

I morra kommer vaskemaskinreparatøren (bank i bordet) og takk og lov for det! Kanskje jeg skal snappe opp noen reparasjonstips? Jeg dumper stadig borti oppgaver jeg ikke har kunnskap for å løse...

Jeg skulle egentlig oppdatere bloggen min i formiddag, men da fikk jeg ikke komme inn på bloggen min. Og siden formiddagen egentlig skulle vies til min oppgave om Vietnamkrigen, var vel det like greit. Om jeg egentlig fikk gjort SÅ mye på oppgava er en annen sak, for plutselig hadde jeg skiftet tastaturet fra norsk til engelsk - uten at jeg ante hvordan jeg hadde gjort det. Jeg prøvde febrilsk å skrive 'tilbød', men det eneste som kom fra var 'tilb;d'. Aldri noen gang har jeg savnet de tre ekstra bokstavene i alfabetet som i dag da jeg ikke fikk skrive dem. Jeg ante ikke hvordan de hadde forsvunnet, og trodde jeg hadde ødelagt alt. Hvordan skulle det gå uten de tre? Måtte jeg skrive kvasibokstaver som oe,aa og ae? Åh, for et scenario jeg så for meg! Heldigvis visste Ingvill råd, hun visste i det minste at jeg hadde skiftet språk på tastaturet. Så da måtte jeg sette i gang og bruke hjelp-funksjonen for å finne tilbake til de tre kjære. Til slutt ble vi forent igjen, og det var stor begeistring blant oss alle fire! Og så kunne 'ø' hjelpe meg å skrive at Frankrike tilbØd Vietnam autonomi innenfor en fransk føderasjon...hvis ikke det er lykke, så vet ikke jeg, æ, ø og å.

Jeg har akkurat sittet og mimret i selskap med Marie og Ingvill. Mimringa måtte jeg stå for alene, for jeg mimret om første gangen jeg forsto at jeg var ute på dypt kjærlighetsvann i forhold til Trond Vegar. Nok en gang prøvde jeg meg på kiste-med-mange-rød-sløyfer-som-kom-fykende-ut-metaforen, men jeg vet ikke om det var mer vellykket denne gangen enn da jeg skulle forklare det til roomy Silje. Følelser kan jammen være vanskelige å beskrive. Eller så er det metaforene mine det er noe galt med.

Nå har jeg fått spørsmål om jeg har fått skrivesperre, så da er det vel på tide at jeg blogger litt igjen. Jeg har rett og slett hatt litt internettpause. Det går for det meste i skole for tida og litt trening. Da jeg og TV spilte skvåsj på torsdag, satt en talentspeider og overværte noen av settene. Dessverre for TV vant jeg det første settet, så talentspeideren ble nok ikke så imponert. TV vant riktignok de neste settene, men slått av ei jente er slått av ei jente. Det kom i hvert fall ikke noen tilbud da kampen var over, men jeg fikk et anerkjennende nikk.

Noen andre høydepunkter: Ingvill med nesa full av ketsjup (man messer ikke med Marie); Nina med sletta hår; jeg som hummer; melding fra Marthe-Julie om hvordan fødselen gikk og hvor rolig TV hadde vært under hele fødselen; og sist, men ikke minst, Marie som hyler ukontrollert og ubevisst på rommet sitt.

Jeg har prøvd å reparere vaskemaskinen siden den ikke virker. Den sluttet å virke i går, men da ga Marie og jeg opp hele reparasjonen. I dag bestemte jeg meg for å prøve igjen; jeg har nemlig reparert en gang før. Jeg tok med meg Leatherman'en og skrudde ut fire skruer som ikke skulle skrues ut. Ingen fare skjedd, jeg fikk skrudd dem inn igjen, men filteret satt fortsatt bom fast. Litt forsmedelig var det da Ingvill fikk ut filteret; jeg liker å tro at jeg hadde gjort det nødvendige forarbeidet. Inne i filteret fant vi et Stratospapir og en nål. Noen skylddeling er ikke nødvendig for vaskemaskinen fungerer fortsatt ikke. Så nå må vi bare vente på reparatøren, og prøve å overse den voksende haugen med skittentøy...

I dag fikk jeg mail fra Samlerhuset. Jeg husker ikke en gang at jeg har gitt dem mailadressa. Nå kan jeg snart ikke skjule at jeg er en samler lenger.

(Ingvill rydder rommet og sier hun har funnet en skatt: del av en plastkniv, sukker, litt penger, brukt ballettbillett. Det er godt hun setter pris på de små ting her i livet.)

Æsj, jeg har ingenting å skrive om. Hodet er tomt og fullstappa. Kunne ønske ingen sider måtte leses, ingen oppgaver måtte skrives og ingen sommerjobber måtte finnes. Vil bare ha fri og sol og sommer og is og en hest.

Jeg resignerer og går til sengs med Ibsen.

Min ettermiddag og kveld har vært preget av Ibsen. Det begynte med at jeg fikk post. Fra samlerhuset, faktisk, og mine samboere lurte på om jeg var en myntsamler i skjul. Noen samler er jeg nok ikke, men et innfall for noen uker siden fikk meg til å bestille jubileumsmynten i anledning de hundre årene siden Ibsen døde. Så nå har jeg en 20-kroning med Ibsen på i festet på en rosa pappbrikke; nummerert er den også. Dere kan nok slumpe til å få en Ibsenmynt når dere får tilbake 20-kroning i butikken, så følg med! Men deres vil ikke være nummerert altså,og hvis dere vil ha den på en rosa pappbrikke så må dere mekke sjæl. (Jeg liker veldig godt å få post, så innimellom bestiller jeg småting for å få litt postglede. Alt er ikke like nyttig, f.eks plakaten av et antikt kart jeg engang fikk...)

Så var det kvelden. Ann Helen hadde i besittelse to stk gratisbilletter til Hedda Gabler, og jeg takket gjerne ja til den ene. Stykket gikk på Gamle Scenen med balkong, galleri og store, myke og røde stoler. En skikkelig teatersal, og jeg storkoste meg. Vi satt på balkongen og hadde perfekt utsikt. Innimellom måtte vi holde oss for ørene for vi ble så skremte av lydeffektene. Det var et drap, et selvmord og på slutten kom det flammer opp av flygelet. Schön, schön, ich liebe der/die/das Teater! (Tysken er ikke en gang hva den var...)

I dag har jeg fått en ny klage på bloggen min. Siden jeg tar klager til etterretning for tida, får jeg gjøre noe med det. Det har seg sånn at jeg og Trond Vegar spiller skvåsj hver uke - noen ganger to ganger i uka. Jeg skriver som regel bare om det de gangene jeg nesten klarer å vinne. Virkeligheten er altså at det ikke er så ofte jeg holder på å vinne. Det er Trond Vegar som er best. I dag klarte jeg for eksempel nesten ikke plukke et eneste poeng. Nå er det ikke slik hver gang altså, jeg pleier å være litt bedre enn jeg var i dag. Hovedpoenget: Trond Vegar - best - skvåsj. I solarium viste det seg derimot at jeg var best; TV var ikke sikker på hvor mye eller hvor lite klær man skulle ha på seg. Og siden det var lytt mellom rommene, kunne jeg høre han utbryte da sengen satte i gang: "Herlighet, jeg har jo ikke engang fått av meg buksa!" Det gikk bra til slutt.

Å være fugl er et hardt liv for tida. Enten får man influensa, omkommer av harde vinterforhold eller dør av oljesøl. Det er ikke så lett å være rein heller; 144 stk omkom i et snøras. Man får håpe på bedre tider.

Noen flere klager jeg skal ta til etterretning, forresten?

Jeg har fått en klage som jeg tar til etterretning. Hver onsdag er jeg på koret, og klagen gikk ut på at jeg aldri skriver om at jeg har vært på koret. I kveld har jeg altså vært på koret, og det var veldig bra i kveld. Mange var vi og pent sang vi - vi skal jo snart opptre! Så hva skjedde i løpet av koret? Vel, Ole-Markus lærte meg at jeg ikke måtte ta det siste vannet i karaffelen fordi da måtte jeg fylle opp. Nyttig latskapslærdom. Så var det Eline; mens jeg satt og prøvde å følge med på hva dirigent Børge forklarte oss, satt Eline ved min side og snakket - med seg selv! Ikke alle var like opplagte kanskje... Marie var tilbake fra Afrika brun og fin som en bamsemums (lite flatterende for oss andre), og Marthe-Julie sang pizzareklame for meg med barnlig glede. Skal jeg vurdere min egen sanginnsats, sier du? Joda, på de aller dypeste tonene presset jeg ut luft så mye jeg klarte, og på de høyeste peip jeg det stemmebåndene var kar (kvinne)om. Klage tatt til etterretning, kor skrevet om.

Dagens vellykka: Min skremming av Ingvill da hun så Hotell Cæsar. Hun formelig hoppet i stolen. Det snodige var at ansiktsuttrykket kom før hoppet.

Nå er det antydninger til krig i HS4. En vekkerkrig! I går truet jeg med å vekke Ingvill på en liten koselig måte for å få henne opp. Marie foreslo for meg at jeg skulle kaste noe som lignet en edderkopp på henne, for Ingvill er livredd dem. Selv jeg syntes det var på kanten til ondskap så jeg tenkte jeg fikk la ideen ligge. Marie derimot var på sak, og fortalte meg at hun hadde plantet en vekkerklokke på rommet til Ingvill som skulle ringe ti over syv neste morgen. God idé, jeg kunne legge meg til å sove med den visshet at Ingvill ble vekket neste morgen.

Hva skjedde i morges? Fem på halv åtte begynner det å pipe. Jeg våknet og var forundret over at jeg hørte klokken så godt. Dessuten hørtes det ikke ut som lyden kom fra den kanten hvor Ingvills rom ligger, det var mye nærmere meg. Jeg fikk bange anelser...og den anelsen var rett. Klokka sto rett utenfor døra mi! Bustete, morgentrøtt og "rasende" reiv jeg opp døra til stor latter fra Marie og Nina; morgenfuglene her i huset. Det viste seg at Ingvill hadde oppdaget klokken med en gang hun hadde gått inn på rommet på kvelden, og gjort den uriktige antakelsen at det var jeg som hadde vært på ferde. Så hun tenkte jeg skulle få smake egen medisin, mens det egentlig var Marie som var hjernen bak. Hun hadde rett og slett gått til angrep på feil person. Siden jeg leser om den kalde krigen for tida, relaterer jeg situasjonen til den: Jeg er Sovjet som truer og later som jeg er sterk; Ingvill er USA som går til angrep uten at hun egentlig ikke har noe å frykte. Så nå blir det spennende å se hvordan jeg reagerer på angrepet...

Eg såg eit program på fjernsynet i formiddag. Det handla om ein norsk familie som skulle leve sammen med ei stamme som heldt til i jungelen nord i Thailand. I ni dagar skulle den norske familien forlate ein norsk kvardag og heller få oppleve kvardagen til ein stammefamilie. Familien bestod av to vaksne og tre ungar, og alle var veldig glade da dei fekk vite at dei skulle til Thailand. Dei såg nok for seg badestrender, bikiniskille og eksotisk mat. Det var så langt fra røynda som dei kunne kome. Varmt, klamt, midt inne i jungelen, biller og sjølvslakta høne, vatnbæring, grave i jorda, risplanting - noko heilt anna enn dusj, internett, mobiltelefon, sminke og junk food. Dei vaksne takla det godt,tok utfordringane og var imponert over og audmjuke overfor fellesskapet i stamma. Guten på elleve år klarte seg òg bra; han syntest det var slitsomt, men likevel spanande, og han skaffa seg vener til tross for språkproblema. Dei to tenåringssystrene derimot var ufordragelege. Dei ville ikkje hjelpe til, ville sove, klaga på maten og elles alt anna. På eit tidpunkt sa faktisk mora at ho skamma seg over kor dårleg oppdraging dei hadde fått. Og eg skjønar ho godt, for eg satt og skamma meg over å vere fra same samfunn som dei to jentene. No skal det seiest at jentene etterkvart tok seg saman og viste ei litt betre haldning. Kvifor eg skriv om alt dette? Eg veit ikkje, men programmet var ein liten tankevekkjar om kor godt vi har det i Norge. Da eg såg korleis dei to jentene reagerte på det dei opplevde, forstod eg kor lett det er å verte utruleg bortskjemd og egoistisk. Eg lurer på kordan eg hadde takla ei så stor endring i kvardagen min. Eg håpar eg hadde møtt det med ope sinn, respekt og audmjukskap. Men eg veit ikkje.

Høyrde på radioen om ei tolv år gamal jente som i eit skoleprosjekt skulle undersøkje kor reint vatnet var i isbitane ein får hos hurtigmatkjedene. Ho fann ut at toalettvatnet var reinare! Visse ting vil ein eigentleg ikkje vite...

Dagens kviss: Kva for av desse engelske orda er opphaveleg skandinaviske - bag, sister, drown, run, scare, happy, ill, ugly, weak, wrong, scream, angel?

No skal de få ta del i noko eg har lært i dag. Det handlar om hjernen og minnet. Minne vert delt inn i kortidsminne og langtidsminne. Korttidsminne er basert på elektrisk aktivitet i bestemte nerveceller. Så dersom den elektriske aktiviteten vert redusert, til dømes om ein vert redda i siste lita frå å drukne, så vil ein ikkje hugse det som skjedde i halvtimen før ulykka. Interessant! Og berre 30-40 sekunder utan blodtilførsel til hjernen vil føre til tap av medvit. Eg synest minne er ei fantastisk merkeleg eigenskap. Og da eg fann ut at det er elektrisk aktivitet som skapar kortidsminnet vårt, vart det meir fantastisk. Litt elektrisistet og vips! så hugsar vi! Eg har òg lært at minnet vårt aldri vert fullt. Nokon gonger trur eg at det ikkje er plass til ei minste opplysning til, men slik er det altså ikkje. Tvert imot; jo meir vi hugsar, jo lettare er det å hugse noko nytt. Da er det tydelegvis plass til heile det uoverkommelege pensumet...

Dagens kviss: Kva heiter slips på svensk?

(Det vart ein kort kviss...eg tar med ein til!)

Dagens kviss 2: Kva betyr harakiri?

Eg har mista fleecevottane mine som eg likte så godt. Dei vart plutseleg borte, og eg aner ikkje kvar dei har vorte av. I dag holdt eg på å miste dei nye fleecehanskane mine. Det var rett og slett eit utslag av at eg innimellom er litt distré. Eg er redd det er dette fenomenet vottane mine vart utsett for òg. I tillegg heldt eg på å verte køyrt på av ein bil fordi eg gjekk rett ut i vegen utan å sjå meg for. Tidlegare var eg så glad for at eg ikkje var distré; eg følte eg var oppmerksam og kanskje til tider årvåken om eg får seie det sjølv. Slik er det altså ikkje lenger - eg sett både eignelut og liv i fare. Og stadig vender eg tilbake til at det har noko med alder å gjere...

Eignelut - for eit fantastisk ord!

Neste søndag begynner "Typisk norsk" igjen. Som eg gler meg!

I kveld var det like før Trond Vegar begynte å kle av seg midt inne i sportsbutikken - etter oppfordring frå meg! Da eg forsto at han faktisk tok oppfordringa alvorleg, fekk eg heldigvis stoppa seansen. Eit augeblikk gløymde eg at han ikkje eig skam i livet.

Om ikkje kulen på leggen har tenkt å verte ein mosaikk av farger, så har ringen eg har teikna rundt kulen tydelegvis bestemt seg for å busetje seg der for ei stund. I dag skrubba eg området med såpe, men ringen vart ikkje borte, berre svakare. No er det ikkje akkurat slik at eg skal sprade rundt i korte sommarbukser med det første, så eg får vaske vidare i tålmod.

Eg veit eg har annonsert ein bildeføljetong av den skada leggen min. Men den skada leggen har bestemt seg for å ikkje se skada ut. Han har ikkje vorte blå engang! Eg er djupt skuffa og vonbråten... I går kveld vurderte eg å utsette kulen for litt trykk og hamring for å provosere fram litt meir farge, men eg fann ut at det var å dra min hypokondering litt langt. Så da vert det heller ikkje fleir bilete av den innringa kulen min.

Sidan eg var veldig nær ved å sovne på førelesning i dag, er det kanskje på sin plass at eg avsluttar kvelden snart. Eg håpar ingen vart oppmerksame på den harde kampen eg hadde for å halde auga opne.

(Kva i all verda heiter 'voldsom' på nynorsk? Eg søkte på både voldsom, voldsam, valdsam og valsam, men fekk ingen treff.)