Lørdag var Ingvill og jeg på butikken for å handle nødvendigheter. Tannkrem. Vannmelon. Brød. Ingvill ville skjære opp sitt brød på brødskjæreren, men jeg er litt skeptisk til slike maskiner - eller min håndtering av slike maskiner - så jeg satte kursen mot toalettpapiret. Mens jeg sto i valgets kvaler over toalettpapiret - miljøvennlig, grått papir som tetter rørene eller hvitt, mykt - hører jeg et hylende "Neeei!" fra Ingvill. Kjære vene, har hun gått opp i liminga? tenkte jeg. Men nei, det var ikke Ingvill som var gått opp i liminga, men brødposen. Der sto hun med et berg av brød rundt føttene mens hun lettere fortvilet og lattermild viste meg tunnelbrødposen. At det ble mye latter sier seg selv, og en meget flau Ingvill måtte plukke brødskiver fra gulvet og forklare det hele til Bunnprismannen. Jeg sto og viftet med mine to toalettpapirpakker, og syntes det hele var ganske fornøyelig. Vi var klare til å gå mot kassen da jeg plutselig kjente noe mot leggen min. Jeg snudde meg, og der ser jeg alle toalettrullene trille bortover gulvet! Nok en gang var liminga gått opp, og jeg måtte springe rundt og plukke opp ruller mens Ingvill krøket seg sammen i latter og presset ut: "Skulle tro vi var med på skjult kamera!"

Søndag fortalte jeg Trond Vegar min dypeste hemmelighet. Hemmeligheten er at jeg jobber for UOS - Umulige Oppdrag-styrken. Min styrke og arbeidsredskap er hjernen min. Fordi jeg er så smart, har man operert inn en chip inn i hjernen min. Når vi har fått et umulig oppdrag, tikker det inn informasjon på chip'en som jeg må finne ut av. Det jeg finner ut, legger grunnlaget for en militær aksjon. Så hver gang jeg legger meg ned med migrene, er det egentlig et oppdrag som kommer inn. Trond Vegar tok det hele overraskende pent, og det viste seg at også han var med i UOS. Hans styrke var at han var så rask, fortalte han meg, og stilte seg opp i gata og viftet med armene så fort han kunne.

Og ja, vi hadde akkurat kommet ut fra kino og Misson Impossible 3, og jeg var inspirert av Ethan Hunt(Cruisern)som fortalte sin kvinne at han var med i IMF - Impossible Mission Force.

Helga har vært en berg- og dalbane når det gjelder håp og skuffelser. Den endte til slutt godt, og jeg skal flytte sammen med Karoline, Kari og Siv. Hurra!

Jeg skulle gjerne ha oppdatert, men jeg har ikke noe å oppdatere om. Bare at jeg akkurat har snakket med medisinmannen tre ganger på telefonen i kveld. Trommemannen Bongo stakk av da jeg kastet en kokosnøtt i hodet på han, og medisinmannen trengte noen til å tromme ferdig dansen for ham. Jeg tok jobben, og som takk skulle jeg få noen hint som ville hjelpe meg i å løse oppgaven. Han ringte på en avlyttingssikker linje så ingen skulle snappe opp hintene. Hintene var til hjelp, så jeg er glad jeg trommet for ham.

Hva i all verden jeg snakker om? Fun Light Mystery. Jeg prøver å løse boproblemet mitt ved å vinne en reise til et tropisk sted.

I skrivende øyeblikk vil jeg påstå at det er tre ulike sinnsstemninger i huset. Ingvill har fått jobbtilbud, og er hoppende glad. Så glad at hun snakker på rim. Nina er desperat. Hun leter febrilsk etter jobb, og synes Ingvill og jeg er ubrukelige til å svare på spørsmål om søknader.Og så var det meg. Jeg er deprimert. For at mine samboere flytter. Husleia blir satt opp 700 kr. Og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. I tillegg må jeg avgjøre innen i morra om jeg skal bli boende videre eller finne meg noe annet.

fdjgsdpighdhgnwn wurhgoifjvndoign wuing wpfnbpweing

Dagens kroppsopplysning: I lungene har vi alveoler hvor det skjer utveksling av oksygen og karbondioksid. Hver lunge har ca 150 millioner alveoler, og den samlete overflaten tilsvarer 75-80 kvadratmeter - noe som tilsvarer en tennisbane. Tenk det da; du går rundt med en tennisbane i lungene dine! Snakk om flatpakning!

Og så var det det latinske navnet Canalis analis. Jeg trenger vel ikke forklare hva det er navn på.

Jeg ble overveldet av teknologien her om dagen. Radioen summmet i ørene mine, og plutselig begynte jeg å tenke over hvor rart det var at jeg kunne gå i Trondheim og høre det noen sa i Oslo. Enda merkeligere syntes jeg det var at jeg kunne taste noen bokstaver på moobilen min, og kort tid etter ville Christoffer i Australia lese det jeg skrev. Det hele ble så uforståelig for meg at jeg ønsket meg tilbake til hest, kjerre og postvesen. Da forsto man i hvert fall hvordan kommunikasjonen foregikk.

Dagens kroppsopplysning var det Ingvill som lærte meg. Man kan visst se på smusset bak øret om man spiser usunt eller ikke. Hvis man spiser usunt, vil det være masse ekkelt bak øret. Ta en q-tip, dra den bak øret og sjekk hvordan du spiser!

Nå har jeg gjort det igjen.

Kastet beina opp i stolen. Smalt hendene foran ansiktet. Og hylte.

På kino.

Virkelig ukontrollert. Jeg ble flau.

Det var under en visning av DaVinci-koden at dette skjedde. Jeg har gjort det før, men det er en stund siden nå, og jeg trodde nesten jeg hadde vokst det av meg. Men den gang ei. Det betyr vel at jeg er engasjert i filmen da. Og det er jo et kompliment til filmen.

I går - i min intense jakt etter bursdagsgave til Ingvill - var jeg inne i en bokbutikk. Der hadde de noen myke gummiballer med noe inni. Nysgjerrig som jeg er, plukket jeg opp en ball og begynte og skvise den. Der tøyt (evt. tøt) det ut marker og blod! Fantastisk ekkelt! Markene så veldig ekte ut. Det lå et dødningehodet der også, og jeg kunne ikke la være å finne ut hva som var innholdet der. Hjernemasse var mitt forslag. Jeg skviset, og plutselig rant det rødt "blod" nedover håndleddet mitt! Fysj! Ekkelt! Det var selvfølgelig gått hull på den, og jeg ble straffet for min nysgjerrighet.

Jeg slenger med noen unyttige opplysninger om kroppen din:
- På tungen din har du cirka 10 000 smaksløker.
- En smaksløk lever i cirka 10 dager.

(jeg får helt sikkert ikke spørsmål om dette på eksamen, men det er det jeg husker)

17. mai er over, og jeg slenger med et nasjonalromatisk bilde av meg selv. Det eneste som ikke er fra 1800-tallet er vel meg selv, og bilveien bak meg. Dagen var flott, været var strålende og bunaden passet. Jeg fikk både is og kake, og har i grunn ingenting å utsette på årets feiring. Kvelden ble avsluttet med noen dristige aftenantrekk av både Trond Vegar, Ingvill og Marie. Siden jeg har et visst personvern på bloggen min, legger jeg ikke ut bilder eller beskrivelser, bare TVs overraskende utbrudd da han løp avgårde etter å ha sett Marie: Himmel og hav!

Det er jo faktisk en stund siden jeg har oppdatert, men i skrivende stund kommer jeg ikke på noen voldsomme begivenheter å rapportere hjem om. Bortsett fra at Odd dro med seg et poeng hjem fra Lerkendal, og jeg var der og bivånet det hele. Det morsomste var når bortelagssupporterne begynte å synge "Rosenborg rykker ned" - den likte jeg.

I morgen er det altså eksamen, og ja, jeg vet noen av dere allerede har ferie. For min del blir det ikke ferie før i midten av juni engang, så det er bare å stå på videre. Akkurat nå kunne jeg ønske jeg kunne alt om stormaktspolitikk etter 1900, men det gjør jeg nok ikke. Ennå mindre vet jeg om menneskekroppen, men det må jeg heldigvis ikke vite noe om i morgen. Skippertak er en fin ting.

Å tilbringe en fredagskveld med hvitvin, jordbær og en god porsjon latter er ikke så verst. Retten og sletten fornøyelig. Og ikke visste jeg at splitthopp kunne være så morsomt å gjette på - i hvert fall når det er Trond Viggo og Kari Slaatsveen som gjør det. BHen til Katrine Moholt fikk vi også se, og som Ingvill hurtig konstanterte: Den er rosa.

I dag har jeg gjort ferdig semesteroppgaven min om engelsk i reklame. Jeg vet ikke om den er bra, det vil si - jeg syns ikke den er noe bra, men sånn er det alltid. Den leveres på mandag uansett, og så får det briste eller bære.

En annen ting har jeg også gjort i dag. Jeg har søkt på master. Du og du så stor jeg har blitt! Det var usannsynlig lett å søke, men det er nok litt vanskeligere å gjennomføre. Får håpe jeg vokser med oppgaven.

Nå fikk jeg melding av Nina om at hun går ut i skogen. Jenta skal legge seg ut i skogen og vente på at de som øver seg på å søke, skal finne henne. Jeg håper de er gode til å lete.

Jeg var på vei til 3T for å spille skvåsj med Trond Vegar, og litt lenger nedi veien kom det en liten gutt mot meg på trehjulssykkel. Han syklet det han var kar om, sjanglet hit og dit og beina gikk som trommestikker. På et tidspunkt fikk vi øyekontakt, og vi holdt den. Han fikk et lurt smil om munnen, og det samme hadde jeg. Han syklet fortere og fortere mot meg, og jeg gikk også fortere og fortere. En ekte duell - hvem ville vike? Det var selvfølgelig meg, men jeg gjorde det ikke før i siste liten heller. Jeg kunne ikke ta fra gutten gleden av å vinne en duell mot en tilfeldig gående der han raste rundt på sin supersykkel. Moren og bestemoren som kom bak var litt bestyrtet over at gutten prøvde å kjøre på en fotgjenger, men jeg smilte vennlig da jeg passerte dem og håpet at de skjønte at jeg var meg på leken.

Det har alltid vært min overbevisning at jeg går fort - hvis jeg vil. Men jeg føler stadig at jeg blir forbipassert eller gått i fra. Så jeg skjønner ikke hva som har skjedd med tempoet jeg en gang hadde - hvis jeg noen gang har hatt det. I dag prøvde jeg å ta inn på en tenåring som gikk noen meter foran meg. Det så ut som han gikk i et normalt tempo, så jeg regnet med jeg skulle klare det. Gjorde jeg det? Nei. Jeg fatter ikke - det ser ut som alle andre går i rolig tempo, mens jeg går så rompa kippær (klarer ikke skrive det ordet på annet enn grenlandsk). I grunn skrev jeg hele dette avsnittet for å få skrive at jeg går så rompa kippær. Der skrev jeg det igjen. Herlig!

Det slo ikke feil i dag heller. 04.26 ble jeg vekket av brannalarmfuglen. Skal si den er ivrig på flørtinga så tidlig på morgenen. Det er nesten så jeg må beundre dens iherdige innsats. Men bare nesten. Jeg snudde meg rundt og holdt meg for ørene til jeg sovnet.

Denne plutselige sommeren må være litt ubeleilg for de ivrigste bikinisesongdeltakerne. Ukebladene har jo såvidt fått begynt å øse av sin tips om hvordan man skal komme seg inn i den todelte drakten.

Jeg skadet meg noe fryktelig i går. Spankulerte barbeint rundt i hagen. En grusom smerte jog opp i beinet. Tre torner sto inn i hælen. Jeg hadde tråkket dem inn og måtte dra dem ut. Blodet sprutet. Åh, for en smerte! I dag har jeg såvidt klart å gå på beinet. Det er virkelig synd på meg.

Jeg kan høre brannalarmfuglen. Håper det betyr at den er stille i morgen tidlig. Det forutsetter vel at den har fått seg en make. Sannsynligvis ikke.

Det er virkelig vår ute nå. Eller - det er jo i grunn sommer siden gradestokken tipper 20 grader. All varmen har virkelig satt fart i naturen også, bjørka i hagen har blitt grønn på få dager. Jeg spradet opp til biblioteket på Moholt i bare shorts - herlig! (Jada, t-skorta var på den også)Eneste bakdelen med alt dette fine været er at det drar noe av oppmerksomheten vekk fra en viss oppgave som er under produskjon. Men i dag tok jeg med meg den bærbare ut, og skrev noen linjer i solskinnet. Skjermen er tydeligvis ikke laget for så mye lys for det var ikke lett å se hva jeg skrev, men jeg fikk i hvert fall vært ute!

En liten ting viser seg å være en ulempe ved våren. Fuglekvitter. Tidlig på morgenen. I dag våknet jeg i fire-tida, og hørte en underlig pipelyd. Langt inne i halvsøvne tenkte jeg at nå er batteriet på brannvarsleren gått, og så har den begynt å pipe. Etterhvert gikk det opp for meg at det faktisk var en fugl jeg lå og hørte på. Jeg prøvde å ikke bli irritert for jeg er veldig glad for å høre litt fuglesang etter vinteren, men så tidlig på morran a'gitt! Og det var ikke akkurat noe håp om at den skulle gi seg - den hadde jo selskap av mange andre fugler. Fuglesang tidlig på morgenen er utrolig klar og skarp, det er akkurat som den kommer lenger inn i hjernen enn andre lyder. Til slutt måtte jeg stå opp og lukke vinduet i håp om at det skulle dempe lyden litt.

Jeg har i det minste fått en klar forståelse for begrepet 'morgenfugl'.

Jeg skriver oppgave uten disposisjon og en klar plan. Det er ikke en veldig stor suksess ennå, men jeg venter i spenning...

Marthe-Julie og jeg har i vår eksamensrus funnet på et spennende sosiologistudie. Jeg har som liten suttet på tommelen. Hvor lenge jeg holdt på kan jeg ikke huske, men det var godt ut i barneskolen. En Marthe-Julie kjenner, bæsjet i bleia mye lenger enn det som var vanlig - så lenge at hun kan huske det. Marthe-Julie hadde ingen av disse skavankene. I dag har jeg kjæreste, og bæsjegutten er gift. Marthe-Julie har ingen av delene. Aner vi et mønster her? Vi tror vi gjør det. Tittelen på studiet kunne være: "Bæsjing og sutting i barneårene - gift som voksen". Tror vi har en innertier her ja.

I dag har jeg funnet mannen. Det bør dere også gjøre. Gå inn på Maries space (link til høyre)og let etter han på bildet hun har lagt ut der.

I kveld skal vi har konsert med koret så kom og hør hvis du befinner deg i Trondheim. Klukken 8. Jeg har ikke vært på en øvelse på sikkert 2 måneder, så dette kan bli spennende. Litt miming, kanskje?

Det er litt masing om oppdatering nå, og jeg er enig i at det er på tide. Jeg kunne gjort det hjemme i Skien også, men en utrolig treg internettilgang begrenset min iver... Så er jeg altså tilbake i Trondheim etter to uker fylt av begravelse, Kreta og 80-årsbursdag. Litt av en blanding, men det gikk det også. Og nå er det hardt og brutalt tilbake til hverdagen - oppgaver (egentlig bare 1, men det holder) skal skrives og leveres og eksamener skal bestås. Det blir fryd og gammen, ja, det blir det jammen! Til tross for eksamen var det likevel godt å komme opp igjen selv om jeg gruer meg til noen avskjeder som nærmer seg med stormskritt. Farvel er ikke min greie. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre med min bosituasjon heller. Det ryktes at de nye huseierne skrur opp husleia, og da er jeg ikke så interessert i å bo her lenger. Det er godt jeg har ting å tenke på!

Jeg tror jeg dropper det o'store referatet fra min ferd i den store verden, er du usedvanlig interessert kan du ta kontakt. Jeg lar heller noen bilder fortelle litt.

Utsikten fra hotellet

Bleke, blide og brillefine

Elafonisi. Strand med rosa sand. Familien sitter som tente lys.

Gresk salat. Herlige tomater!

Minigolf. Bror og kjæreste. Jeg tapte.

På moloen i Chania. Det blæs!

Noen måtte tisse.