”Han har vært nedafor han, skjønner du”, sa dama til meg og regnet med at jeg forsto hva nedafor henviste til. Var det byen? Sørlandet? Nei, det var nok det store utland. Danmark? Tyskland? Frankrike? Det var Spania. Nedafor er Spania.

”De var en tur oppafor” sa bestemora mi til meg og regnet med at jeg forsto hva oppafor henviste til. Var det Luksefjell? Siljan? Nord-Norge? Det var Dalen. Oppafor er Dalen.

Men ikke alltid. Kommunikasjon = samhandling.

Det var lite å gjøre på jobb i dag, og jeg fikk Lucrecia til å lære meg litt spansk. Hun ble mektig imponert over at jeg lærte meg månedene, ukedagene, tallene til hundre og spørre hva noen het i løpet av kort tid. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde en fortid som New Amigos-spiller, men hun fortsatte å være imponert. Det er greit for meg. Hun synes det er litt skummelt å prate med meg siden jeg studerer nordisk. Og jeg som er så snill og grei.

I morra skal jeg sykle til jobb. Vi snakker rundt 8-9km, tror jeg. (Legger på litt for kjente) ”Ja, det burde du!” sier alle til meg når jeg legger fram planene mine. Skulle nesten tro de synes jeg trenger å trene litt. Makan.

Nå har jeg akkurat vært ute og øvelseskjørt. På bestemors moped. Jeg skal legge ut et bilde på et tidspunkt så dere får noe å le av.

Hvor er’e blitt a hu derre Anette’a? Sku nesten tru at hu har gått i eksil så lite som skjer på den derre bloggen hennærs!

Ja, en skulle kanskje tro at hun har gått i eksil, men hun har bare reist til Skien for sommeren. Og der går livet sin vante gang for Anette, men med dårlig internettforbindelse. Hun driver aktiv lobbyvirksomhet for å få faren til å skaffe bredbånd, og jammen virker det som hun har fått ham litt på gli også. Det er lys i tunnelen, og hun arbeider iherdig videre.

Sommerarbeidet begynte hun også med i går – på selveste St.Hans. De gamle blir stullet og stelt med – og et lager med historier ingen liker å høre, er i ferd med å fylles opp i Anettes minne.

At noen kan ha fått mistanke om at Anette har gått i eksil, stemmer faktisk til en viss grad også. De første dagene gjorde hun stort sett ikke annet enn å sitte rett opp og ned i en stol og lese. Så langt har hun pløyd gjennom 2,5 bøker, og det er bare å fortsette for jenta har kjøpt 9 nye bøker etter hun forlot Trondheim. Det virker som hun har glemt at hun absolutt ikke har plass til flere bøker på sitt lille rom. Glemt eller ikke – hun har storkost seg med å leseleseleselese.

Selv om hun holdt seg litt for seg selv de første dagene, har hun likevel fått til å være på bytur hver eneste dag. En dag var hun med far i huset og kjøpte eksospotte, en annen dag var det matinnkjøp med mor, og en tredje dag kjøpte hun kjole til bryllupet hun skal i (hurra!). Denne byfartinga gikk så langt at hun på en og samme dag var to ganger i byen med begge foreldrene. Anledningen? Det var nattåpent, og det kimser man ikke av, men reiser til byen og kjøper mobil til mor, digitalkamera til far og joggesko til datter. De fikk til og med høre på en gratis konsert med Ole Paus og Jonas Fjeld. Ja, jeg vet det – det er store saker. Så stort at det også ble et kakestykke på Louises utpå kvelden.

Såh – som dere skjønner – til tross for at frøken Oterholt er stille for tiden, tusler hun rundt og sysler med sitt. Det har blitt late kvelder på sofaen med Jacko som følgesvenn, og de to kan også melde om et rådyr oppi skogen her. Anette jobber også iherdig med å få tilbake morsmålet sitt; den ærverdige Grendlandsdialekta. Noen ganger snakker hun til og med bredere enn broren sin. Ska’re værra, så ska’re værra!

Nå ser det faktisk ut til at Anette forlater Skien for noen dager for å slippe unna plagsomt mas om jobbing i fridagene. Målet blir hytta i Vrådal, og håpet er sol og varme og slaraffenliv med tærne i vannkanten og sus i serken.

Til vi snakkes neste gang – la livet være en dans i boblerus og ikke som en gaffel i øyet!

I en god stund nå har jeg messet for Ingvill og Marie at pakking tar alltid lenger tid enn du er forberedt på. Ingvill mente at det tok like lang tid å pakke som tid man hadde til rådighet, og Marie valgte å tro på Ingvill - ellers ville hun aldri rekke det. I går valgte jeg å tro på Ingvill også, og her sitter jeg to timer før min personlige flyttemann kommer fra jobb - og jeg anser meg mer eller mindre ferdigpakket. Tror jeg. Håper jeg. Jeg har selvfølgelig ikke pakket sekken (eller sekkene...hvis jeg skal ha med alt jeg har lagt fram) som skal hjem til Skien, og jeg har heller ikke vasket og gjort slike ting. Men jeg tror jeg er klar til å kjøre i skytteltrafikk mellom HS4 og SD48. Tror. Tro er også noe jeg må ha for å få alle tingene mine inn på mitt nye, lille rom. Det virker som ting formerer seg i skaper og skuffer - deriblant 100 konvolutter som plutselig dukket opp!

Jeg håpet veldig å finne penger mens jeg pakket. Det har ofte hendt at jeg har funnet lagrede bursdagspenger et eller annet lurt sted. Men akk, ikke denne gang tydeligvis.

Av en eller annen grunn får jeg ikke logget på MSN. Det begynte i går kveld, og fortsetter i dag. Og jeg blir så irritert! Tenk om noen kabalfrender er pålogget, og så går jeg glipp av noen kabalrunder! Kanskje MSN har tatt på seg rollen avvenner...

Kjøleskapsmagnetene må jeg huske...

Dette har vært en følelsesrik dag. Våknet, skjønte på sommerfuglene i magen at det var eksamen i dag. Sto opp og spiste frokost, skjønte på Ingvill at avskjeden nærmet seg. Satt med tårene i fanget og prøvde tappert å spise opp eplet mitt. Full konsentrasjon, fokus måtte på språklig utvikling og endring. Utenfor D102, sommerfuglene var blitt til elefanter og hjernen var tom. Eksaminasjon, lettelse da det hele føltes som en interessant samtale. På gangen, smilende. Fikk karakter, enda mer smilende. Trond Vegar gratulerte meg med sommerferie, veldig fornøyd.

Og nå? Fullstendig tom og trøtt. På en god måte.

Her sitter jeg da - med mine rare føtter (ifølge noen) og kanskje ikke så veldig blid - og leser til morgendagens eksamen. Det skal bli utrooooolig godt å bli ferdig. Egentlig var det ikke så aller verst å lese da bildene ble knipset; solen strålte og puta jeg satt på var myk. Og da notatene var ferdiglest, strakte jeg meg så lang jeg var (171,5 cm + armer) og slappet av i sola. Men altså - selv om himmelen var blå som en markeringstusj, kunne jeg kjenne at noe landet i ansiktet mitt. Det kjentes ut som små dråper, men det var jo ikke en sky i sikte. Et lite øyeblikk lurte jeg på om noen sto med en vannpistol rundt hjørnet, men etter et resultatløst skremselshopp rundt husveggen, måtte jeg bare slå fra meg den teorien. Mistanken gikk deretter i retning av bjørketreet høyt over mitt hode, og teorien er at de små dråpene kom fra tissende bladlus. Jeg ser ingen annen forklaring. Ingen.

Jeg har blitt fostermor for disse to - Brage og Bjørnar. Jeg er vel egentlig fostermor for Bjørnar (den store) og adoptivmor for Brage. Hvis Marie blir skikket til å ha Bjørnar igjen, skal hun få han tilbake. I mellomtiden får jeg gjøre mitt beste for at de skal overleve. Mest spennende blir det kanskje i sommer når Trond Vegar skal prøve seg som plantepasser!

Solen har vært til stede de siste dagene, og i dag er det faktisk så varmt at jeg ble svett av å pakke dvdene mine i en eske. Og dermed har jeg startet å pakkke litt...det sto mellom å pakke og lese til eksamen. Velge mellom to onder...sukk. Jeg begynner å bli lei av å vente på at eksamen skal være over. Det har ikke vært den mest arbeidsomme eksamensperioden jeg har hatt, men det er slitsomt å aldri ha helt fri. Onsdag halv tre - da er de siste studiepoengene i bacheloren fullført!

Jeg tenkte jeg skulle skrive noe morsomt, men jeg kommer bare på barnslige ting som kun er morsomt hvis man er til stede. Og jeg vil ikke framstå som barnslig. Det er kanskje for sent å begynne å bry seg med det nå...

Jeg legger ut et bilde av min siste produksjon, men det er også alt.

Det har vært nok grining i dag.

Bilde 1: Trond Vegar har endelig fått seg en eksosrype. Nina tok jobben, og jeg tror jammen hun likte det også!

Bilde 2: Mens TV og frøken Dings var ute og lå i svingene, tok Ingvill og jeg et oppgjør i kubb. Dere kan gjette av bildet om Ingvill traff eller ikke... Og jeg kan melde at jeg traff overraskende ofte. Noe har skjedd siden i fjor sommer.

Bilde 3: Dette bildet er det morsomste jeg har tatt på veldig lenge, og derfor deler jeg det med dere. Hvis deres reaksjon på bildet er: "Nå synes jeg Anette var litt slem", så kan jeg fortelle at jeg har fått tillatelse til å legge ut bildet (mot at jeg ikke forteller hvem som vant i kubbespillet), og motivet selv finner bildet svært underholdende.

Ting som er bra:
- traff foreleseren på butikken og hun kunne fortelle meg at jeg hadde gjort det veldig brA på min oppgave om engelsk og reklame
- jeg sto medisin for ikke-medisinere med glans. Veldig gøy å ha kviss som eksamen!
- jeg har laget noen fantastisk flotte sjokoladehorn (med dyktig veiledning fra Ingvill)
- jeg har ikke lenger kjempevondt i rompa når jeg setter meg på sykkelen
- hjemme er det sol og varmt - håper det er det om halvannen ukes tid også

Ting som ikke er så bra:
- i morra tidlig skal vi kjøre Nina på bussen. Tre års samboerskap er over. Trist trist trist.

(Huff, nå ble jeg i trist stemning. Jeg får se litt på bilde 3...=) )

Som dere ser - Marie koser seg med kake, Nina ser...tja...enten ut som hun ikke liker kaka, eller så er det andre ting på gang. I går var vi på kakebuffét på Mormors, og det var en suksess. Sier jeg som ikke en gang spiste kake - bare bolle og milkshake. Men hvis man har lyst på kake, er det ikke å forakte.

Helgen har gått med til ekstremt lite lesing. Jeg snakker hele tiden om at jeg må lese, men jeg må innrømme at mye av lesetiden går med til - ja, jeg kan vel bare offentliggjøre det - kabaloppgjør. Jeg trodde jeg hadde vent meg av med denne aktiviteten etter at jeg var i ferd med å ødelegge håndleddet mitt i fjor vår, men nå er jeg i gang igjen. Det er ofte påloggede msn-kontakter som er like så villige som meg til å ta et kabaloppgjør, så det er vanskelig å holde seg unna. Hvorfor det er så spennende med kabal? Ikke vet jeg, men man blir helt hekta og konsentrert om å slå motstanderen sin. Her om dagen gikk det såpass langt at Ingvill brukte argumentet "fordi du er dum". Jeg ledet 6-2 så jeg kan i grunn forstå argumentasjonen hennes.

Da vi trasket hjem i stormende regnvær på lørdagskvelden, sa Nina til meg: "Nå hadde det vært godt med en hemoridekrem". Jotakk, nå fikk jeg vite litt mer om deg enn jeg egentlig har behov for, tenkte jeg. Minner fra hjemmesykepleien sto plutselig klart for meg, og Nina var i ferd med å bli lagt til hemorideminnene. Heldigvis viste det seg at hun sa "hemoridegrill", og lengtet etter et bilsete med varmetråder.

Nina synes det er forkastelig at jeg har forlatt det hun mener er hovedmarkøren i min dialekt; -ær-endingene. Det er kanskje forkastelig, men det er ikke noe jeg får gjort så mye med. Da må jeg i så fall gå veldig bevisst inn for det. Og det orker jeg ikke. Latskap - lenge leve. Dessuten skal jeg "snart" hjem for sommeren, og da pleier de å komme snikende igjen. Jeg lover å ikke bevisst stenge dem ute. I tillegg skal jeg jobbe i hjemmesykepleier noen uker, og der er dialektmarkørene sterke av en eller annen grunn. Jeg er forberedt på en språkforvirret sommer.

Men det var en god diskusjon, Nina. Du hjalp meg til å repetere før muntlig eksamen :)

Nå har jeg spist fiskekakemiddag. Hjemmelagde. Har DU laget dem? tenker du kanskje på samme måte som min bestemor spurte om da hun ringte for å dele sine tanker. Nei, det er pappan til Ingvill som har laget dem. Og de var virkelig gode, og det er et godt skussmål når det kommer fra en sjelden-fiske-spiser som meg.

Leste om norske avløserord i går. Kollisjonspute er et eksempel på et godt avløserord. Traskesnakker har derimot aldri slått an som avløserord for walkman. Litt synd, synes jeg.