Det var en dramatisk dag i går. Først var det denne kalde fingeren. Ingrid mente at jeg kanskje var i ferd med å få en likfinger. Hun spurte om jeg hadde slitt noe inni fingeren, men det aner ikke jeg. Herlighet, kanskje den rett og slett er kald fordi den er i ferd med å dø! Dødsstivhet! Plutselig virker min teori om utfrysing i håndsamfunnet som en bagatell.

Ingrid var også involvert i den neste dramatiske opplevelsen. Vi var i ferd med å sykle over et kryss, men plutselig var det mange biler der, og jeg stoppet. Ingrid fortsatte med dødsforakt ut i krysset, og ropte til meg: "Kom igjen, Anette!" Ja, tør Ingrid, så skal jammen jeg tørre også, tenkte jeg, og satte foten på pedalen og kikket stivt over på andre siden av krysset. Jeg tråkket til, og plutselig sa det: PANG! Og jeg sto bomstille. Det vil si; sykkelen steilet og så sto vi stille. Både bilistene og jeg var en smule forvirret over hva som skjedde - mentalt var jeg allerede over krysset. Men ikke fysisk. Bakdekket var helt fastlåst, umulig å rikke på. Jeg måtte dra sykkelen over krysset til Ingrid som lurte på hva som skjedde. Jeg visste ikke noe annet enn at bakhjulet ikke gikk rundt, og vi måtte ringe etter Børge og Ole-Markus som var forsvunnet i det fjerne. Børge forklarte meg hva som hadde skjedd, men jeg bryr meg ikke om å forklare det her - det er bare sykkeltekniske spørsmål som ingen ville forstå. Jeg brydde meg i hvert fall ikke så hardt om å forstå det for jeg tenkte at Trond Vegar kunne fikse det. Så måtte jeg bare låse sykkelen fast i Møllenberg og tusle hjem.

Vel hjemme fikk jeg også en dramatisk opplevelse da Trond Vegar kom spradende inn i huset med en av mine tettsittende, psykedeliske og for all del kasserte genser. Det får være alt jeg sier om den episoden. Det er noe som heter kildevern. Eller hensyn til pårørende.

Så dere dokumentaren "Begavede barn" på TV2? Nokolai, 11 år, hadde en utrolig hjerne. Hva den gutten visste! Han diskuterte samlivsforhold med moren på et nivå mye høyere enn for en 11-åring, snakket om Sovjet og hvordan forholdene hadde vært der, reflekterte over hva som var galt med verden og hvorfor han ikke kunne tro på Gud, var på kjemiforelesning på Gløshaugen og fikk ti av ti rette på en test som studentene fikk. Det er fint å være smart, men det kan faktisk bli for mye av det gode - i hvert fall når man er 11 år og ikke skal vite alt en voksen vet - og mer til. Det må være en veldig ensom tilværelse.

Jeg er så iskald på den høyre lillefingeren min. Det føles som jeg er kald inni fingeren - hvis du skjønner hva jeg mener. Resten av kroppen har normal temperatur, det er bare den ene fingeren som er kald. Er det de andre fingrene som har fryst den ut? Jeg tror vi må ha et lite fingermøte for å snakke om hvordan man skal behandle hverandre i det høyre håndamfunnet. Det er ikke rart det er konflikter i verden når ikke en gang fingrene klarer å oppføre seg sivilisert.

Så hva har Anette gjort i det siste? Jo, det kan jeg jo fortelle deg!

Hun har blant annet bakt boller med Smil inni. De ble meget gode selv om hun kanskje syntes at deigen kunne være litt mindre søt. Bollebakinga førte plutselig til et lite kalas med både rips, vaniljesaus og sjokolade.

Det hele kan kalles forskuddfeiring for at nå er både sofa og stuebord i hus! Med hengerfeste og bil (utrolig hvor mange biler som ikke har hengerfeste!) sjåfør fikk vi fraktet herligheten med oss for en billig penge, og selv om sofaen ikke er ny av året, er den ikke så verst. Farge, sier du? Ikke så greit å forklare, men duse rosafarger er en slags beskrivelse. Det høres verre ut enn det er.

Anette har også vært i 80-års bursdag. Det vil si 2 x 40-års bursdag. Ikke det Anette gjør til vanlig, men hun var med som følge på en fest hvor flertallet var motorsykkelentusiaster. Alt er en opplevelse og en erfaring, er det ikke? Det meste kan i hvert fall gjøres om til det.

Dessuten er hun litt bestyrtet over at godeste Pluto er stengt ute av det gode selskap. Noe Anette har tatt for å være en sannhet i 24,5 år, er plutselig ingen sannhet lenger. Men Pluto har visst sine forkjempere, så kanskje sannheten blir sannhet igjen. Får bare håpe at ikke Saturn blir nedgradert, det er nemlig Anettes yndlingsplanet.

Jeg har også endelig fått framkalt svart/hvitt-bildene mine fra bryllupet. (Orker ikke omtale meg selv i tredjeperson lenger) Digitalbildene kan aldri gi meg den gleden det er å hente bildene hos fotografen , springe ut til en benk og se resultatet. Og denne gangen ble faktisk resultatet veldig bra - spesielt for en som ble kalt Knipseren på fotolinja.

Nå lukter det så sjokoladekake her at det ikke er mulig å skrive mer. Det er bursdag i huset, skjønner dere. Gratulerer til Siv! :)

Har jeg skrevet om at jeg har blitt masterstudent? Jeg kan ikke huske det. I så fall får dere dobbel dose.

For jeg er blitt masterstudent. Jeg kan huske jeg tenkte på videregående: Tenk om jeg noen gang begynner på hovedfag! Og nå har jeg altså begynt. Det er nesten så jeg begynner å bli stor jente. Foreløpig går det fint - jeg forstår lite (til tross for MJs forklaringer; det går nok opp for meg til slutt, MJ! Takk for din tålmodighet!) og har ikke kjøpt en eneste bok. Og jeg har fått min egen lesesalsplass, en finfin plass (nok en gang takk til MJ!). Så det går nok bra til slutt, jeg må bare få et lys til å gå opp. Dette blir spennende altså!

Jeg var sikker på at jeg hadde noe morsomt å skrive om, men jeg kommer ikke på det. Det var ikke at jeg har bakt brød og rundstykker i dag. Heller ikke at vi har laget ripsgelé. Eller at jeg taper i Fehode.

Niks, noen har brukt blanco i hodet mitt.

Du og du som vi griste med den blancoen noen ganger.

Jeg - eller vi - leter etter en hjørnesofa. En stor hjørnesofa. Som skal være fin. Og god å sitte og sove i. Og billig. Helst gratis, men noen hundrelapper er greit. Og hvis den blir levert på døra, hadde det jo vært ypperlig.

(Av en eller annen grunn er kravene mine vanskelige å oppfylle. Til nå har vi sett på typiske hyttesofaer - ubrukelige. Og de som virker lovende er allerede solgt. )

Det kan bli komplikasjoner når man flytter. I går kveld var Trond Vegar på god vei inn i HS4, men begynte å stusse da han så så mange ukjente sko. Det var visst ikke der kjæresten hans bodde lenger.

Jeg leser en bok som heter Historikeren.

Den handler om en historiker - i grunn flere - som prøver å nøste opp historien til Dracula og finne graven hans. Det er ikke snakk om Bram Stokers romantiske Dracula, men den virkelige Dracula - Vlad III av Valakia. Han levde på 1400-tallet, og hans hovedfiende var osmanene og Vlad (Spidderen eller Dracula som han også kaltes) var kjent for sine grusomheter. Da han ble drept i 1476, la han seg ikke pent ned i graven som andre, men fartet rundt som vampyr og skaffet tjenere. Mange har prøvd å finne graven(e) hans, og boken omhandler altså en slik søken. Dracula er selvfølgelig ikke interessert i at noen skal finne graven hans og spidde hjertet hans med en sølvstake, så han oppsøker de som leter etter han.

Det hele er rett og slett litt skummelt, og med min livlige fantasi kan det bli litt for mye av det gode. Her en natt lå jeg og leste, og før jeg kunne legge meg til å sove så jeg ingen annen utvei enn å ta et toalettbesøk. Problemet er at jeg må ned i første etasje, og der var selvfølgelig alle lys slukket. Skummeltskummeltskummelt! Jeg kom meg trygt inn på do, men å gå ut igjen krevde en god porsjon mot. Det var jo etter solnedgang, og jeg hadde lest mye om hva som var ute og tuslet da. Fortfort gjennom stua...å nei, trappa, noen kom til å ta meg på beina! Ville de andre høre meg hyle? Springespringe...inn på rommet. Døra mi støtte inntil noe mykt. Sto det noen bak døra? Nei, det var bare noen jakker som hang der. Skulle jeg tørre å slå av lyset? Jeg måtte jo det. Sov, Anette , sovsovsov! Ikke lukk opp øynene!

Den boken skal ferdigleses i dagslys.

Det er ingen hemmelighet at Christian Borch er min favorittnyhetsanker. Jeg synes hans utrolige knusktørre forsøk på å være morsom er hylende morsomt.

Nå har jeg fått en favorittværmelder også. Det er statsmeterolog John Smith. I dag slentret - og da mener jeg virkelig slentret - fra den ene siden av skjermen til den andre, og sa at tordenværet i Troms og Finnmark var "heftige saker". Herlig! ( Jeg er jo i grunn svak for Kristen Gislefoss også; de får kjempe om førsteplassen.)

Jeg har en svart/hvit-film fra bryllupet jeg skal ha fremkalt. I dag skulle dama på FotoKnudsen ha 340 kr for jobben. En sinnsyk pris! Det virker som jeg har kjøpt en veldig vanskelig svart/hvit-film for alle fotobutikker jeg har vært i (2 stk...) sier at de må sende den inn for å få den fremkalt. Så nå må jeg tråle byen for å finne billigste alternativ. Jeg skulle gjerne hatt et godt tak i øret til den fyren som solgte meg filmen. Er du i Bergen og ser en som ser ut til å være trolig til slikt, så bare klyp han i øret og hils han fra meg!

For første gang i mitt liv har jeg postet bestikk. Tre kniver og tre gafler. Sånn går det når snuppelura fra Kjølsdalen vil ha med seg Hardangerbestikket til mor på grilltur.

Her kommer et knippe med sommerminner!

Bryllup i Spania. Ekteparet Mørk med brudebarn, sjømannskirka i El Campanario, Trond Vegar og Anette og paella.





Grillen på hytta trenger litt hjelp fra bror og kjæreste, og jeg kunne ønske vi hadde med oss skift etter å ha kjørt tømmerrenna i Liseberg.







Tur på Vestlandet, besteg Dueegga med Elin, Tv og Lady, fiskinga gikk opp i tang og vi traff på noen troll på vei ned Trollstigen.

Emnet for dagens blogg skulle egentlig være: Jeg har skrudd og satt sammen fire IKEA-møbler helt alene!

Vel, sånn ble det ikke. Jeg har satt sammen 1,5 IKEA-møbler med hjelp av Kari. Og nå sitter jeg og venter på at Trond Vegar skal bli ferdig på jobb slik at han kan komme og hjelpe meg med resten. Ta deg sammen, jente, skru sammen møblene sjæl, tenker kanskje du og synes jeg velger letteste utvei. Det gjør jeg nok, og jeg hadde nok hatt det mye bedre med meg selv om jeg hadde skrudd sammen alt selv og ikke trengt hjelp av en gutt. Til mitt forsvar kan jeg jo si at vi trenger et bedre skrujern, og det kan TV skaffe oss. Og til syvende og sist bryr jeg meg ikke så veldig om om det er jeg eller TV som skrur sammen møblene. Men selvfølgelig...i prinsippet burde jeg gjort det selv, det er bare så mye lettere å se på at han gjør det.

Jeg får gå dit jeg hører hjemme - på kjøkkenet for å lage middag.

Da var jeg på plass i Trondheim igjen etter en veldig fin sommerferie - litt jobbing, og mye ferie! Den siste uka har jeg og TV vært i Sarpsborg, Liseberg, Kjølsdalen og Stranda, og vi har tilbakelagt ganske mange mil. Jeg håper det blir en stund til neste lange kjøretur nå.

Har tenkt å legge ut litt bilder, men det blir nok ikke før jeg er ferdig med å pakke ut. Og det er litt av et puslespill å få pakket ut - det må planlegges nøye for å få plass til alt. To store madrasser blir den største hodebryen, tror jeg. Må en tur på Ikea for å handle diverse også - en pult, en kommode, en bokhylle og en ny vase til Bjørnar. For de som kjenner Bjørnar og Brage kan jeg fortelle at de har overlevd sommeren og lever i beste velgående!

Og siden jeg er tilbake i Trondheim, regner jeg med at jeg er tilbake i vanlig bloggmodus også. Vi får satse på at det skjer litt så jeg har noe å fortelle dere! (Hvis ikke får jeg bare finne på noe!)