I all min ineffektivitet her på lesesalen tenkte jeg at jeg skulle oppdatere bloggen, men det jeg tenkte jeg skulle skrive om har tydeligvis fløyet sin vei. Det eneste jeg kan komme på, var at jeg var barnevakt i helga - og det er ikke en vanlig aktivitet for meg. Men det gikk over all forventning, og ingen større problemer oppsto enn at den ene jenta plutselig ikke likte pizza likevel og ville ha brødskive med skinkeost som hun tok en bit av. Den minste jenta på tre-fire år hadde i all fortrolighet sagt til sin far at det var greit at jeg skulle være barnevakt, men hun forsto ikke hva jeg sa. Jeg konsentrerte meg derfor om å snakke sakte, og var forberedt på presse ut litt trøndersk hvis det var nødvendig. Det slapp jeg heldigvis - jeg tror ikke hun hadde forstått trøndersken min noe særlig heller.

Jeg skulle ha blogga for to dager siden, men det er sannelig min hatt ikke min skyld at det er noe galt med sida! Det jeg gjerne skulle ha blogga om, skjedde altså for to dager siden, og jeg har fått et mer normalt perspektiv på hendelsen:

Jeg skulle (i mitt forsøk på en sunn uke) ha med meg et eple på skolen. Bussen kom om få minutter, og jeg måtte være rask. Dette tidspresset gjorde at jeg beveget meg med raske bevegelser - også når jeg skulle få tak i eplet mitt. Da jeg førte min høyre arm inn og ned i skapet (i en ganske rask bevelgelse altså), klarte jeg å treffe hengselen på innsida av skapdøra. Hadde jeg ennå truffet hengselen med hele handa, så hadde det vært greit. Men nei, det var neglen som traff hengselen og den festet seg der. Alt dette skjedde jo i løpet av et millisekund, og med den farta jeg hadde på armen rakk jeg jo ikke stoppe. Dermed bøyde jeg neglen bakover til halveis inn på neglen - altså der den sitter fast. Det gjorde så innmari vondt! Blodet fossa (vel, det pipla vel egentlig) og jeg sto og hang over vasken i en ulidelig smerte. Jeg kjente kvalmen komme og varmen stige i hodet, og jeg måtte hale meg (egentlig gå) bort til nærmeste stol for å unngå en besvimelse. Så vondt var det at jeg faktisk måtte droppe å rekke bussen og heller vente på neste, for jeg anså muligheten for at jeg kunne besvime ute på gata som ganske stor (egentlig var den vel liten, men jeg tar ingen sjanser). Så nå går jeg rundt her med en vond fingertupp, og jeg kan faktisk se at neglen er litt hvitere der hvor jeg har revet den løs fra underlaget. Og det gjør kjempevondt (kunne kanskje ha droppa kjempe) når jeg slår den borti noe.

Jeg kjenner det var godt å få skrevet om dette på bloggen. Dele min smerte lissom.

Innmari er et rart ord. Innmari. Hvis man ikke passer seg for særskriving her (altså orddeling), så kommanderer man plutselig Mari inn. Inn mari. Inn, Mari!
Ordboka sier: innmari a2 el. ~marisk a2 (trol etter *innful, av marig 'morken')
1 inderlig lur et i- spørsmål / han kan være så i-
2 ordentlig, virkelig ha i- uflaks / din i-e tosk / adv: gjøre i- vondt / være i- heldig

Så var jeg tilbake fra det store ytland! Praha var flott i år også det, men denne gangen lot jeg være å gni på statuen som bringer folk tilbake til byen. Jeg har nok krystallglass for en stund, tror jeg. Bestemor og mamma hadde en flott tur, og jeg ble mer enn godkjent som reiseleder. Jeg følte mitt ansvar tungt da vi hadde landet i Praha - da hadde jeg plutselig en mamma uten pass og en bestemor som mente hun bare hadde en halv hjerne igjen etter at hun fikk dotter i ørene under flyturen. Jeg så for meg at jeg måtte kontakte ambassaden for å få med meg mamma gjennom passkontrollen, men heldigvis kom passet på plass etter en liten halvtime, og jeg kunne tørke vekk svetten som så smått hadde begynt å piple fram. Resten av turen gikk heldigvis problemfritt, været var fint, turistattraksjonene var på plass, shoppingformen til mamma var utmerket og bestemor kjørte metro og rulletrapper som om hun ikke hadde gjort noe annet i hele sitt åttiårige liv.

Helgen tilbrakte jeg hjemme i Skien, og den var meget avslappende. Å ligge på sofaen med Jacko på magen er ikke mye stress (selv om han blir veldig gretten når jeg må vekke han). Søndagen var det skikklig god middag med fersk suppe, elgkjøtt og moltekrem. Blir jeg skjemt bort når jeg er hjemme? Kanskje litt. Litt grenlandsdialekt snappet jeg opp også, og jeg holder på den så godt jeg kan. Spesielt har jeg snappet opp shoppingfraser - den er nemlig ingenting som er pent eller fint, det går heller i: "den var festlig!", "ja, den var artig!", "den der freskær opp!".




Slik så slippersen ut da jeg kom ned i peisestua.













Og her er den sjarmerende synderen!

Dette har vært en tradisjonsrik helg. Jeg har vært på både basar og dugnad! Basaren var særs innbringende; to lys, servietter, fiskeutstyr og en hovedgevinst som jeg ikke vet om jeg kommer til å innkassere. Kari vant heldigvis kransekaka som jeg så gjerne ville ha (namnam) og Karoline vant den andre hovedgevinsten som var en gjesteseng. Det var ikke barebare å frakte den hjem på en sykkel. Kransekaka fikk litt hard medfart, men god var den uansett!

Nå nærmer det seg avreisetidspunkt for mamma, bestemor og meg til Praha. Reisefeberen begynner å melde seg, og jeg har hundre ting jeg skulle ha gjort . Og får selvfølgelig ikke gjort noenting.

Nå har jeg akkurat våknet etter å ha sovnet mens jeg så på film. En sløv og herlig søndag!



Den krønsja kransekaka og Karis tapre forsøk på å sette den sammen igjen. Smaken var likevel den samme. Godt du nyter den, Kari! :)

Om morgenen blir jeg vekket av at radioen slår seg på, og folka i p3morgen hjelper meg med å få kroppen ut av senga. Vanligvis pleier det å være en fin måte å våkne på (spesielt den dagen Christian Borch var gjest og det var hans stemme som vekket meg! Det var en god start det!), men i dag ble det litt for mye for meg. Jeg var usedvanlig trøtt og strevde veldig for å våkne skikkelig. Selvfølgelig var det i dag Gunhild skulle foreta tarmskylling på direkten. Så når jeg ikke klarte å våkne skikkelig, ble det jeg hørte på radioen en del av drømmene mine. Det ble en veldig ubehagelig drøm etterhvert! Jeg velger å la være å gå i detaljer; jeg overlater til hver enkelts fantasi å tenke seg hva slags drøm det kan ha vært.

*grøss*

Det er utrolig hvor lett det er å få tiden til å gå når man har med seg pcen på lesesalen. Plutselig har tiden bare flydd av sted - og spørsmålet blir om tiden har blitt brukt til noe fornuftig. For å si det sånn; jeg tror ikke jeg bør ha med meg den bærbare hver dag...

Jeg trodde kreativiteten skulle flomme over. Jeg tok skammelig feil.

Problemet som oppstår når det går så lang tid mellom hver gang jeg blogger, er at jeg får så mange ting som jeg skulle ha skrevet om. Og når jeg endelig setter meg ned for å skrive, husker jeg ingen av historiene! Makan.

En ting husker jeg i hvert fall, og det er at jeg var på Les Misérables på tirsdag. Fantastisk bra! Tårene trillet under siste scene, og skuespillerne fortjente virkelige den stående applausen de fikk. Tenk å leve i en musikal, det hadde vært noe! Jeg har alltid ønsket meg bakgrunnsmusikk til livet mitt - tror det hadde vært en spennende opplevelse.

Her en kveld var jeg i et bursdagsselskap, og der ble jeg faktisk hysjet på fordi jeg var så høylytt. Det tror jeg aldri har skjedd før. Altså, jeg har blitt hysjet på, men ikke i et bursdagsselskap. Jeg hadde et godt høylytt selskap av S og A, og heldigvis var vi så høylytte (bestående av latter og prat) at vi ikke la merke til det.

En godnyhet: Juleveggen har kommet på Panduro! Den veggen kommer til å danne grunnlag for koselige juleverksteder, og dessverre økt pengeforbruk.


Jeg slenger med et bilde fra den dagen vi hogde ved. Motivet er den dampende motorsagmannen. Dessverre har jeg ikke noe bilde av jeg svinger øksa, men det er kanskje like greit. Teknikken var ikke spesielt god, men jeg fikk da kløyvd noen kubber. Og jeg ble utrolig støl i hånda dagen derpå, og i særdeleshet i det pene kyllinglåret vi alle har rett under tommelen.