Jeg har med vilje latt være å oppdatere bloggen for å se hvor mange kommentarer som tikket inn på forrige innlegg. Det har ført til ny rekord, og jeg lurer på hva slags nyhet jeg skal slippe på bloggen nå som kan slå den... Jeg takker og bukker uansett for alle gratulasjonene :)

Siden sist har jeg begynt å venne meg til dette forlovelseskonseptet. Det tok et par dager før jeg fikk ro inne i hodet mitt, og det var litt viktig at jeg fikk det. Dagen før frieriet ble hjemmeeksamen utlevert, og det har ikke vært så lett å konsentrere seg om det skal jeg si dere. Nå går det bedre med konsentrasjonen (til tross for at jeg skriver blogg i stedet for oppgave), men framdriften er likevel ikke så bra, og det føles som jeg driver og graver en grøft. Veldig sølete og ikke en veldig bra grøft. Men kanskje det er grøftgraver jeg blir om jeg ikke står denne eksamenen.

Det lå kopi av en reklame som bruker engelsk på pulten min da jeg kom på lesesalsplassen. Det er et eksempel til etterfølgelse: Ser du en reklame med engelsk språk, så si ifra, si ifra!

Jeg har lurt på hvordan jeg skal skrive dette på bloggen. Jeg gjør det slik:



Han spurte, og jeg sa ja!

Jeg sitter og leser i noen bøker om reklame for tida, og her en dag kom jeg over noe morsomt som jeg føler meg forpliktet til å dele med dere. Det handlet om språk og paraspråk, og om hvordan et ord som regnes for å være onomatopoetisk (les: lydmalende, lydhermende) i et land/område, ikke trenger å være det i et annet. I Russland regnes de to ordene puknut og pyornut for å være onomatopoetiske ord. Du kan jo prøve å si de høyt, og høre om du skjønner hva de betyr. (Hadde selvfølgelig vært fint å kunne mye om russisk uttale, men det er gøy likevel)

Har du prøvd nå?

Jeg siterer rett fra boken: "Both mean 'to fart': the first refers to a short, explosive fart, the second to a long and loud one."

Så det er sånn russiske fiser og promper høres ut. Puknut! Pyornut!



Dagens særskriving: KINA sjokolade puffer

Jeg opplever stadig at sjokolade smelter, men at den puffer var noe nytt.

Oppdatering én gang i uka - svakt, Anette, svakt! Men sånn går no dagan!

I helga har jeg hatt årets første juleverksted. Veldig koselig! Det tok tid før kreativiteten meldte sin ankomst, og for det meste satt jeg og stjal idéene til K og H. Når man sysler med slike ting, er det lov å stjele litt (eller mye). Julekortproduksjonen er altså i gang, og jeg har noen julekuler og et fotoalbum som også venter på klipp og lim. Eneste baksiden ved at jeg har begynt å lage julekort, er at det betyr at eksamen nærmer seg med stormskritt...

I skrivende øyeblikk sitter jeg hos TV. Jeg var med og så på at han spilte innebandykamp for Nidar. Jeg var eneste publikum, og det ble tassen applaus da det bare var jeg som slo hendene sammen. De vant 11-1 så de fortjente litt klapp. Kanskje jeg skal prøve å starte en supportergjeng? Ingenting er så gøy som å heie på noen - og i grunn er det ganske slitsomt til tider også.

Hvis jeg hadde vært med på deal eller no deal i helga, hadde jeg vunnet 3 mill. Jeg tippet at koffert nr 24 inneholdt storsummen, og jeg hadde rett. Synd jeg ikke har meldt meg på. Tenk så rik jeg hadde vært.

Jeg er i grunn rik uten alle de pengene også. Penger er ikke alt, vet du.

Jeg har mistet mobilen min! Min kjære turkise nokia 7210! Jeg var på Torget, og skulle ringe Trond Vegar for å finne ut hvor han var. Men mobilen var søkk borte. Ikke i veska, ikke i lommene, ikke i veska. Jeg leita febrilsk, men det hjalp ikke. 6 kroner måtte puttes på en telefonautomat, men selv om jeg fant TV, fant jeg ikke mobilen. TV mente jeg hadde mistet den med vilje slik at jeg kunne kjøpe meg en ny, men jeg ante rett og slett ikke hvordan den hadde kommet bort. Den måtte rett og slett ha falt ut av lomma. Kari sprang rundt hjemme og ringte til mobilen min, men den ga ikke lyd fra seg der heller Til å begynne med tok jeg det ikke så tungt, men så gikk det opp for meg at jeg hadde mistet hele telefonlista mi og alle viktige datoer som jeg må huske på. Jeg ble mer og mer betutta, ringte til mobilen min og sendte en desperat melding til en eventuell finner/tyv at jeg ville så gjerne ha den igjen. Stakkars TV måtte være med i mine faser fra desperasjon til sorg til galgenhumor - jeg ante ikke at det kunne være så skjellsettende å miste en mobil. Så kjære lesere, det nytter ikke å melde meg eller ringe meg - jeg er avskåret fra verden. Jeg har ikke en gang nummeret deres!

Slik trodde jeg at dagens blogg kom til å bli.

Men:

Mobilen lå i bilen! Herlighet, så glad jeg ble! Plutselig var livet på rett kjør igjen. Igjen hadde jeg alle telefonnummerene - det er mange jeg aldri bruker, men jeg har i hvert fall muligheten til å bruke dem! Mens jeg klamret meg til det tynne strået av et håp om at mobilen skulle ligge i bilen, sa jeg til TV at hvis den faktisk var der, så måtte jeg gjøre et eller annet offer. Offeret skulle være å hjelpe til med å vaske hybelen til TV. Så nå må jeg altså det. Takk og lov!