Da er vi direkte inne fra dagens skraping av Juleflax-kalenderen! (Applaus)

Og før vi skraper, tar vi en liten statusrapport på hvordan vi ligger an.

Får vi 5 snømenn til, så har vi 100 000 kr i lomma!
Får vi 3 nisser til, så har vi 500 000 kr i lomma!
Og får vi 1 nisselue til, så har vi 20 kr i lomma...

Nisselua vil vi altså unngå i det lengste, mens nisser er hjertelig velkomne. Før vi skraper dagens luke kan vi jo minnes hvor mange nisser vi fikk i fjor: 11 stykker.

Da skal vi ikke holde dere på pinebenken lenger, og skraper dagens luke!

(Spent stillhet)
(Skrap skrap)

Og dagens symbol bleeeeeeeee.....en snømann! Ingen nisse dessverre, men heldigvis ingen nisselue. Dermed er vi nå 4 snømenn fra 100 000 kr!

5 luker igjen å skrape - spenningen stiger! Takk for i dag! (Applaus)

Anette går for å legge seg. TV har allerede sovet en stund, og hun sniker seg derfor inn på soverommet. I det hun krysser soveromsgulvet, setter plutselig TV seg halvveis opp i senga og spør svært overrasket:

"Hvordan kom du deg gjennom døra?!"

Ja, hva svarer man på slikt?*


*Siden jeg akkurat hadde sett Star Wars, svarte jeg at jeg brukte Kraften. Da snøftet han og sov videre.

Jeg susa rundt i bokhandelen i over 20 minutter før jeg plutselig oppdaga at Carl I. Hagen satt med rosa slips i levende lys live midt i butikken. Jeg ble selvfølgelig straks ganske oppspilt, og stilte meg bak en bokhylle for å spionere. Dette fikk jeg vite: Eli var i Oslo og handla julegaver, hun hadde solgt flere bøker enn han, det var vanskelig å lese inn lydbok, i januar skulle de en uke til Spania, da Einar Gerhardsen talte til skuespillerforeningen (eller noe sånt, jeg måtte jo tross alt late som jeg ikke fulgte med) åpnet han med å si: Ærede kolleger. Og så kom det noen tydelig beærede partikolleger bort til ham, og da fant jeg ut at jeg hadde spionert nok.

På bussturen hjem satt jeg og smugleste i en bok (smugleste fordi det er en julegave, og da skal man jo egentlig gi dem fra seg ulest, ikke smugleste fordi den var snuskete eller noe), og da jeg kikket opp et øyeblikk hadde jeg ingen anelse hvor jeg var. Men fordi jeg er kjapp, skjønte jeg fort at bussjåføren hadde kjørt feil. Det skjønte derimot ikke fyren som satt foran meg. Han kikket forvirret rundt seg, snudde seg, strakte hals, kikket igjen, så redd og slett litt engstelig ut. Og ful som jeg er, prøvde jeg å skjule smilet og latteren min og forklarte ikke situasjonen. Det var så gøy atte.

Det er noen som er overraska over at jeg er så lettrørt. For øyeblikket er jeg faktisk litt overraska selv for jeg har begynt å bli rørt hver gang Norge scorer et mål i handball-VM. Hvis de blir verdensmestere, er det greit, men et mål? Det får være grenser, synes jeg.

Nøtt: Disposisjon
Knekker: Anette

Anette nøtteknekker.

Denne er litt drøy, men også veldig morsom. Spesielt indianerdelen. Snakk om å ikke ane hva som er drøm og virkelighet!

Stressa?

I natt drømte jeg at jeg skulle holde prøveforelesning, og i stedet for 2 uker hadde jeg 2 dager på å forberede meg (siden jeg fikk så kort forberedelsestid, skulle jeg få snakke i 22 min i stedet for 30). Det var svært lite forberedelser som ble gjort, og i grunn var jeg ikke klar over hva jeg skulle forelese om før timen var slagen. Under presentasjonen fikk jeg vite at jeg skulle snakke om diskant-ungdommen, og selv om jeg visste at det var ungdom som manglet tonefall (et drømmeskapt begrep vel og merke), kunne jeg ikke skjønne hva det hadde med sosiolingvistikk å gjøre. Ved et lykketreff fant jeg et a4-ark med noen notater foran meg, og da jeg åpnet det, så jeg at jeg hadde tegnet et Europa-kart. Rundt kartet hadde jeg skrevet noen utydelige notater, og jeg hadde nummerert dem slik at jeg skulle vite når jeg skulle si hva. Og dermed satte jeg i gang med hvordan diskanten hadde spredt seg fra Nederland på 1500-tallet og videre til Bergerlandene som var et gammelt rike i Europa. Underveis la jeg merke til at jeg hadde en veldig stor, rosa tyggegummi i munnen, og det var veldig vanskelig å snakke. Jeg prøvde å ta den ut, men den var så klissete og festet seg i tennene, og jeg dro og halte i tyggisen som ikke ville ut...

Jeg våknet med fullstendig panikk, og tenkte at jeg må jobbe med oppgava, jeg må jobbe med oppgava! Det er kanskje greit det er litt juleferie snart...

Plutselig var jeg gift med lovens lange arm. Jeg tjuvlånte hatten, og følte meg litt bøs selv.

Siden det stort sett er lesesalsliv for tida, er det ikke så mye å blogge om. Og når jeg ikke har noe å blogge om, pleier jeg gjerne å finne opp en historie. Da jeg sto og ventet på bussen i kveld, begynte jeg å øve meg på å blunke med det ene øyet. Mens jeg øvde meg på dette, tenkte jeg at jeg kunne finne på en historie om at noen av de andre som ventet på bussen plutselig la merke til at jeg blunket, og at de trodde jeg blunket til dem. Et godt grunnlag for noe som kunne blitt en god historie!

I stedet for å lage en fantasihistorie som jeg kunne lure dere med, begynte jeg heller å tenke på hvor rart det er å blunke egentlig. Ikke akkurat det å blunke, men at det å blunke kan være et signal om at jeg liker deg, eller at jeg har en lur plan i bakhånd. Hvorfor kunne det ikke like så godt bli noe annet? En rykning med leppa kanskje? Vide ut neseborene? Vifte med ørene? Alle klarer jo ikke dette, men alle klarer heller ikke blunke med det ene øyet. Stå og blunk med det ene øyet på en bussholdeplass med mange andre mennesker, så kommer nok du til å synes at det er litt rart også.

Jeg ser dag 4 har blitt etterlyst, men dag 4 var bare en transportetappe og ganske uten nevneverdige hendelser. Mye av grunnen til at den var uten hendelser, var fordi jeg sovnet så fort jeg satte meg på toget, og jeg var ikke ved bevissthet før toget var kommet til Dovre. Det var jenta si det som skulle gjøre så mye skolearbeid på toget! I det minste fikk jeg med meg Dovre - det er alltid mitt mål å få med meg det fordi jeg synes det er så fint, men som regel så sover jeg på det tidspunktet og klarer såvidt å true øyelokka opp så jeg får et glimt.

I kveld er det julebord med mannens arbeidsplass - i en lavvo! En helt ny opplevelse for meg, og jeg må si at klesvalget skaper en del hodebry. Er det varmt? Er det kaldt? Er det søle? Er det varmedress? Er det kjole? Er det reinsdyr? I morgen har jeg sikkert de svarene jeg trenger i dag.

Anette i hovedstaden - dag 3

Det er ikke så mye å melde i dag, bortsett fra at oppdrag tre av tre er fullført, og jeg er tilfreds. Ingen bilder å spore i dag siden kameraet er tomt for strøm. Hvis jeg derimot hadde kunnet ta bilder i dag, ville dere fått se bilde av en Løvebakken-kjendis som ventet på bussen. Det hadde også blitt bilder av snøværet, og kanskje noen flere selvutløserbilder. Turisme er herlig!

Morgendagen og hjemreisen er litt uviss siden man har litt togproblemer her for tiden, men det ordner seg nok. Reisefottiden har vært både fornøyelig og nyttig, og jeg gleder meg til neste reisefot hvor enn det blir!

Anette i hovedstaden - dag 2

Oppdrag nummer to er utført, og også dette gikk bra. Men jeg så ikke kjendisen i lokalet.


Dagen har gått med til selvstendig guideing og tildels høy turistfaktor. Jeg er jo tross alt på tur. Det er ikke hver dag jeg er i hovestaden, så jeg tenkte jeg kunne stikke innom kongen. Han var selvfølgelig ikke hjemme, men det er jo typisk når man bare bestemmer seg for å droppe innom uten å ha avtalt først. I våre dager er overraskelsesbesøk nesten blitt en umulighet; folk er jo så mye på farta.

Jeg tok og ringte Jens i stedet for, men enda jeg sto utenfor arbeidsplassen hans, hadde han ikke tid til å treffe meg. Sånn er det når man har mye å gjøre på arbeid. I stedet for ble det hyggelig universitetsbesøk, følge til reklameskolen og kafé. Synd Jens ikke kunne slå følge, men igjen - folk er for travle i dag for plutselige gjester.

Etter å ha slitt ut ett vertskap har jeg byttet til et nytt, og fikk en koselig vennemiddag med på kjøpet.

Anette i hovedstaden - dag 1

Min første dag (hvis vi ser bort i fra transportetappen i går) på reisefot har gått bra. Ett av tre oppdrag er utført med hell, og denne gangen var også teknikken med meg.

Mine første opplevelser da jeg ankom hovedstaden (ikke noen utenlandsreise på meg altså) var en røykende mann utenfor en pub som sa - tildels ropte - da jeg gikk forbi: "Jeg kunne ønske jeg var 20 år yngre, ja, kanskje til og med 40!" Jaha. Det neste inntrykket ga en mann som ble fotfulgt av et par vektere meg: "Vil du sjekke f**** di, eller vil du p*** meg i r***?!" (Fyll inn det du mener passer). Han sa det ikke til meg altså, men til vekterne. Jeg var sannelig litt letta da jeg ble plukka opp av vennlige mennesker på Oslo S.

Deler av vertskapet. Det er avslappede forhold her i huset.

Det har blitt mye kollektivtrafikk. Og når jeg ikke finner fram lenger, stiller jeg meg opp ved et returpunkt og venter på at noen skal returnere meg til rett sted.

Og stadig vekk kommer det et menneske og vinker meg til det rette stedet. Takk og lov.

Herlighet, nå så jeg akkurat reklamen for Grenland på tv. Tiltaket er bra det, men jeg ler meg ihjel av den såkalte grenlandsdialekta i reklamen...en snodig variant, synes jeg!

Noen ganger blir jeg plutselig bevisst meg selv le, og jeg tenker irritert: Demp deg, jente!

Og så har vi de gangene jeg har vært på biblioteket og skaffet meg nok en bok å lese litt i. I det jeg går ut gjennom porten som varsler om en er i ferd med å stjele en bok, er jeg alltid litt nervøs for at det skal begynne å pipe - selv om jeg vet jeg har registrert lånet mitt. Det er rart hvordan den uskyldige ofte blir litt skyldbevisst når en må gjennom en kontroll. Smugling har jeg (såvidt jeg vet) aldri drevet med, men jeg konsentrerer meg om å se så uskyldig ut som mulig når jeg passerer tollerne.

Nå reiser jeg snart ut i den store verden, så forhåpentligvis blir det en slags reiseblogg mens jeg er på reisefot.

For en stund tilbake ble det avholdt en brilleavstemning her på bloggen, og flere av dere lurer på hvordan valget endte. Jeg kan nå avsløre at brillekandidat nr 1 gikk av med seieren etter nøye overveielse, og det var jo også den som vant valget her på bloggen. Jeg sier meg meget fornøyd med resultatet, og jeg tror eieren selv er fornøyd.

Noen runder Kortskalle får alltid fram latteren.

Balle Klorin: Jeg syns det er så vanskelig...å tenke lissom!

En ny orkidé i hus!

Noen har en grevling i taket. Jeg har en kjøttmeis i lufteluka på soverommet. Og siden kjøttmeiser visstnok er ganske trofaste partnere, kan det godt være at jeg har to kjøttmeiser boende i lufteluka. Det høres uansett ut som de er i ferd med å utvide boligen. Jeg frykter stor ståhei til våren.

I dag tok jeg på meg regnbukse da jeg dro til skolen. Det er ikke mange minutter til bussholdeplassen, men etter å ha ligget og hørt på regnet som pisket mot vinduet, så jeg for meg et plaskevær uten like. Jeg hadde nok ikke blitt så veldig våt om jeg droppet regnbuksa, men jeg kom i hvert fall tørr og varm fram til skolen. Og da jeg gikk bak ei jente i knekorte shorts og tynn strømpebukse (som forøvrig ikke kan være vel bevart), følte jeg meg ekstra varm.

I dag er det Språkdagen 2007, og det burde jo feires. Jeg fant fram til denne artikkelen om leksikalske hull, og lærte at norsk mangler et ord som beskriver: En kvinne så dedikert til karrieren at hun ikke har tid til å stryke bluser, og derfor kun går i strikkede overdeler. Det har derimot japansk: Nitto-onna. Og en Kiebitz har jeg ikke så mye til overs for.

Jeg leste denne overskriften på Fædrelandsvennen:

Odds syreleder: - Skal opp neste år.

Ikke rart de rykka ned.

Det er vintrete i Trondheim om dagen (les: snø, regn, slaps), og mens det fortsatt var fin snø, tok jeg meg en tur på butikken. På veien dit møtte jeg tre gutter i barneskolealder. De hadde akkurat laget seg en snøball, og i det vi passerte hverandre, la jeg merke til et umiskjennelig glimt i øynene til den ene gutten. Fordi jeg har god kjennskap til akkurat det glimtet, skjønte jeg hva som var i ferd med å skje. To sekunder etter vi passerte hverandre, snudde jeg meg derfor fort rundt. Og jeg fikk rett - småguttene hadde snudd seg og sto klare til å kaste. De ble ganske overrasket da jeg plutselig avslørte angrepet, og snudde seg og gikk videre. Jeg gikk et par skritt til, og snudde meg akkurat i det guttene snudde seg for nok et forsøk på snøballangrep. Slik holdt vi på til avstanden var for stor til at de kunne treffe meg. Neste gang skal jeg lage meg en snøball selv.

Disse sokkene var i bruk 04.08.07. Foten tilhører brudgommen...

Jeg er lei av:

- kjipt høstvær

- å ikke få svar

- teknikk som ikke virker som det skal

- masker som faller av strikkepinnen

Dette skjedde forrige helg:

Vi tok flyet til Skien, og satte dropset i halsen da vi leste sikkerhetsbrosjyren.

Heldigvis så det mykt ut å falle.

Det fine været er sørpå, og mannen benyttet anledningen til å komme seg ut på jakt...

(mens fruen stresset rundt i byen for å bestille bilder og sjekke ut nye Herkules)

...sammen med svoger og svigerfar. Det ble mer fyring enn rådyr. Dessuten forsvant bikkja over alle hauger.

Denne krabaten kom seg innomhus, men ikke lenger. Jeg fant forøvrig en krabbende på låret mitt da jeg hadde lagt meg.

Vi rakk å være litt på verandaen også.

Nå er det over 5 år siden jeg gikk ut av folkehøyskolen første gang, så det var på tide med et treff. Vi var ikke så mange, men gode, og helga har bestått av store doser med mimring, latter, lite søvn, kos og latter. Ja, og så lo jeg litt til.

Vi ler fordi vi ler :)

Larsemann er inspirert av fotoseminaret

Løv kan være morsomt - i hvert fall når det involverer svensken og Tølv...

...men trommer er gøyere!

Og noen er tøffere enn andre...

BRILLEVALG

Velkommen til avstemning her på Anettes hjørne!

Min kjære mann ser seg pent nødt til å gå til anskaffelse av et par briller for å kunne lese det som står med liten skrift i kontraktene (flaks at han fant ut dette etter at vi signerte vigselspapirene. Puh!). I går var vi derfor i brillebutikken, og etter mye prøving og speiling fikk han med seg to aktuelle kandidater hjem for å prøve litt mer. Og her kommer dere, kjære lesere, inn! Dere har nå muligheten til å hjelpe TV med å bestemme seg! Saken er nemlig at jeg liker det ene paret best, og han liker det andre paret best. Kanskje du tenker at TV må få bestemme helt selv, men det er jo tross alt jeg som ser på ham til stadighet. Jeg har lovet på tro og ære å ikke avsløre hvilken jeg liker best, så jeg får vel la være det. Uten noe mer snikksnakk presenterer jeg herved kandidatene:

Kandidat 1

Kandidat 2

Hvilket par skal TV velge?
Vurder dem begge, og kom med deres mening!

Merknad 25.10.07: Etter ønske fra brillemannen har jeg nå lastet opp et nytt bilde av kandidat nummer 2. I stedet for at alle må stemme på nytt, foreslår jeg at dere legger igjen en kommentar hvis dere har endret mening. Og TV; vi to har ikke lov til å påvirke avstemningen ved å legge igjen anonyme kommentarer!

I kveld skulle jeg glede min overtidsarbeidende mann da han kom hjem fra jobb. Jeg hadde forberedt meg godt, og var spent på mottakelsen. Mannen kom hjem, og jeg satte meg godt til rette med gitaren og sang OG SPILTE country-klassikeren "Jambalaya"* for ham. Tre vers og tre refreng senere avsluttet jeg seansen akkompagnert av en meget lattermild mann. Var det responsen jeg ønsket meg? Nja, jeg kunne likt tårevåte øyne fordi han var så rørt over min prestasjon eller stående applaus og jubel. I stedet fikk jeg latter fordi jeg visstnok så ut som en stiv dukke da jeg spilte - (vispekomp)stilen er visstnok ikke helt inne ennå. Men jeg fikk i hvert fall gledet ham, og det var jo målet mitt. Og jeg skiftet grep mellom D og A7 så det kostet etter, så jeg er fornøyd (og sår på fingertuppene).

* Eneste grunnen til at jeg vet det er en klassiker, er fordi min gitarlærer Bjørn Schandy forteller meg det. Han, Bjørn altså, ble forøvrig født i Drammen under stor stas og fyrverkeri i 1957. Eller som det står bak på boka: "Bjørn ble under stor stas og fyrverkeri, født i Drammen 31/12-57". Jeg aner en kommafeil.

Akkurat nå (les: for tiden) føler jeg at jeg stamper rundt på et jorde med sugekoppsøle. Ikke fordi jeg driver og springer rundt på jordene her i trønderstaden, men fordi det rett og slett går litt trått på skolen. Dette mastergreiene kan jammen være litt ensomt til tider, og jeg merker at nå er tiden inne for å vise litt selvdisplin og struktur. Så velkommen til dere hvor enn dere er!

Mens jeg sitter og venter på at de skal dukke opp, tenker jeg på da jeg var liten og bekymringsfri...

...og kunne bade i en liten plastlomme...

...og det var helt greit å ikke forstå alt...

...og livet bare var snø, sol og solbriller...

...og eggekartong på hodet fikk meg til å skrattle...

...og lykken var å plukke hvitveis til mor...

...og jeg kunne når som helst late som jeg tok meg en lur på trappa...

HYPOKONDRI

Her ser dere et godt eksempel fra helga. Var ikke mye jeg beveget meg bort fra det hjørnet. Pen på håret er jeg også.

Det eneste som fikk meg opp av sofaen var den sprudlende vestlandsjenta som var på (syke)-besøk - og av alle ting var vi på City Lade og prøvde fjellbukser. Akkurat slik vi pleier å gjøre.

Heldigvis er hun ikke fremmed for å slange seg på sofaen og pynte seg med sjal så jeg kom godt ut av det. Bortsett fra at jeg ble knust i Europa på boks. Jeg fikk ikke akkurat mindre feber av det.

I natt vekte jeg meg selv ved at jeg hadde latterkrampe i søvne. Jeg drømte at jeg skulle begynne på folkehøyskole for fjerde gang, og jeg syntes det var så hysterisk morsomt fordi jeg var altfor gammel til det. Så morsomt at jeg vekte meg selv. For en humor.

Og da jeg hadde vekket meg selv, la jeg også merke til at jeg var utrolig varm - hetetoktene bare slo innover meg. Aller mest svett var jeg på frampå leggene.

I natt var en slitsom natt.

For et strålende vær det var på Oppdal i helga - sol, høst og frost på bakken! Dette skulle jeg kanskje ha utnyttet til å gå meg en tur, men jeg...

...tilbrakte helgen med flis i fingeren og nysekavalkader grunnet store mengder finkornet sagflis. Jeg hentet fram mine kvaliteter som snekker, og bidro til produksjonen av 5 badestamper.

Boring var en av mine hovedoppgaver, og det ser ut til at jeg tok oppgaven min gravalvorlig. Antakeligvis er det et eller annet p1-program jeg følger med på - radioteateret sendte en grøsser lørdag ettermiddag.

Pass på fingeren nå!

Andre deler av arbeidsstokken trivdes best på pauserommet med kaffekoppen i hånda.

Senere den lørdagen, nærmere bestemt etter mørkets frembrudd, skulle jeg opp på rommet og legge meg. Da jeg nærmet meg inngangsdøren til leiligheten, kom det plutselig en masse skriking fra trappa. Der satt det en liten krabat og sa i fra med tydelige ordelag: "Hvis du kommer et skritt nærmere nå, kommer jeg til å bite deg i beinet så hardt at du kunne ønske du hadde en innsjø å drukne i! Jeg mener det; jeg er kanskje liten, men jeg er tøff!" * Jeg svarte at han kunne slappe helt av, og at jeg skulle stå helt stille til han hadde fjernet seg. "Det gjør du klokt i!" skreik han tilbake, og så pilte han over trappa og under en presenning.

*oversatt fra lemensk.

Migreneselskap

I dag er det den nasjonale hodepinedagen. Hvordan skal man feire en slik dag? Ved å ha vondt i hodet eller å unngå det? Jeg for min del har lagt meg midt i mellom; en trykkende stemning i hodet som i løpet av kvelden sannsynligvis utvikler seg til en migrene. En av ti nordmenn har visstnok migrene, så jeg er i godt selskap. Hvis vi alle samles en gang, blir det nok et mørkt og stille selskap med vann og enkel servering. Hvite tabletter vil nok være lett å få tak i, og stoler vil være erstattet med senger. Det blir litt av et selskap!

Jeg leste et sted for noen dager siden at musikkeksperter frykter at Britney Spears er i ferd med å ødelegge karrieren sin. Å nei, så redd jeg ble! Jeg kan da komme på tusen andre ting å frykte enn akkurat det.

Her en dag på p1 (min nye favorittkanal) snakket de om den nye værsida http://www.yr.no/, og jeg var selvfølgelig straks på pletten for å finne ut hva slags vær det var snakk om. Jeg kommer ikke utenom at jeg stadig er opptatt av været - og trønderværet får ta skylda for at jeg til stadighet sjekker været for å se om det er noen solgløtt på vei. Trønderværet får også ta skylda for at jeg synes det er gøy å følge med på radaren på sida for å se hvordan nedbøren utvikler seg(herlighet, kanskje jeg må skaffe meg noen nye interesser...).

Det mange nygifte klager over, er den stadige dårlige skjulte hintinga om det ikke er noen småttiser på vei snart. Så langt har jeg og min kjære ikke vært plaget av slike spørsmål - det var ikke en gang tema i bryllupet. For to dager siden var det en som spurte helt seriøst om vi hadde planer om familieforøkning, og da begynte jeg å stusse over at det er så få som har spurt om det. Kanskje folk rett og slett ikke ser på oss som foreldrematerialet? Plutselig ble jeg usikker på om det var best å bli spurt eller ikke spurt.

En liten språkkviss til slutt: Vet du hva verbet "å urte" betyr?

(Sjekka nettopp værradaren; det regner kraftig ute ved kysten, men her i Trondheim er det fritt for nedbør. Yeah.)

Jeg skulle poste et brev her om dagen, og måtte på posten for å kjøpe frimerke. Det ble et stort frimerke til 13 kroner, og den serviceinnstilte postdama sa hun skulle sette det på og putte det i kassa. Veldig flott det, og jeg ble stående noen sekunder for å se at hun faktisk gjorde det. Da fikk jeg oppleve at dama la frimerket på tunga - ikke noe slikking her nei - og dro tunga inn i munn - og lukket den. Jeg sto paralysert og så på de lukkede leppene som beveget seg litt og jeg antok det var fordi tunga beveget seg rundt inne i munnen. Etter et par sekunder åpnet munnen seg, og ut kom frimerket jeg hadde kjøpt, og jeg kan ikke tro annet enn at det var klissvåt. Så festet dama frimerket på brevet, og jeg sto et øyeblikk og lurte på om det var nok lim igjen til at det ville feste seg. Siden det ikke var så veldig mye mer å se på, gikk jeg videre og håpet at postdama snart fikk en svamp til å fukte frimerkene med.

Det går framover og bakover her i verden. Nå er jeg uten dør på do - igjen.

I går natt vekket jeg meg selv ved at jeg smalt føttene mine sammen. En krokodille var i ferd med å klapse sine to kjever rundt beinet mitt, og i det den smalt sammen kjeften, smalt jeg føttene mine sammen. Jeg bråvåknet, ikke fordi det gjorde vondt (heldigvis), mer fordi jeg ble så overrasket.

Jeg tok en test her om dagen - jeg tror den handlet om hvor smart jeg skulle være. Resultatet ble blant annet at jeg scoret 100 % på mellommenneskelig innsikt. Selvinnsikten sto det verre til med; jeg har kun 40 % selvinnsikt. Det var skremmende lite, synes jeg. Jeg lurer på hva de 60 % jeg ikke har kontroll på er for noe. Håper det finnes en test som kan fortelle meg det.

Jeg kom over noen av verdens rareste lover i VG for en stund siden, og noen av de synes jeg fortjener en plass i bloggen:

• Det er ulovlig å dø i Parlamentet (merker du at du holder på å dø, så gå ut).
• I Alabama er det ulovlig for en sjåfør å kjøre med bind for øynene (sunn fornuft, sunn fornuft).
• I Ohio er det mot den statlige loven å sjenke en fisk full (dyrevern der ja).
• I Lancashire har ingen personer plikt til å få en hund til å bjeffe dersom de blir stoppet av politiet og spurt om å gjøre det.
• I York er det lovlig å ta livet av en skotte innenfor de gamle bymurene, men kun hvis han bærer pil og bue.
• Hodet til en hval som driver i land langs den britiske kysten tilfaller kongen. Bakpartiet tilfaller derimot dronningen, itilfelle hun trenger ben til korsettet sitt.
• I Storbritannia kan en mann som føler behov for å urinere i offentlighet gjøre dette hvis han sikter mot sykkelens bakre hjul og holder høyre hånd på rattet.
• I Florida kan en ugift kvinne som hopper i fallskjerm på en søndag, bli fengslet.

Etter intens og langvarig vasking på torsdag var leiligheten presentabel for helgas foreldrebesøk, og stua begynte faktisk å se ut som en stue. Lys og strøm er fortsatt mangelvare, men levende lys fungerer det også. Og dør på do - for en luksus!

Herremåltid

Fus til å ligge innerst i hjørnet!

Mine nydelige orkidéer. Nå har de til og med blitt pottet om. Du og du.

Da bokpapir var statussymbol...

I dag da jeg var inne i et hus, kom jeg plutselig over flere ruller med bokpapir, og jeg var straks tilbake til de årene på skolen da bokpapiret ditt kunne skaffe deg status i klassen. Det var om å gjøre å ha et kult bokpapir, og for all del ikke komme med noe barnslige greier - vi var jo tross alt barn nok. Jeg kan huske jeg hadde et veldig stilig bokpapir med store lepper på, men ellers må jeg nok innrømme at det var mest hestebokpapir på meg. Men det var kult det også altså - i hvert fall blant hestejentene. Og så ble man litt eldre, og plutselig var det litt ut å ha bokpapir med motiv på. Nå var det gråpapir som gjaldt. Dermed måtte man satse på sine tegneegenskaper for å ha et kult bokpapir, og mine egenskaper begrensa seg til å lage bokstaver med skygger såvidt jeg kan huske. Hva ville jeg valgt i dag? Sannelig om jeg vet; et gjennomsiktig et kanskje, så jeg kunne se hva slags bok jeg holdt i hånda. Jeg er rett og slett ikke sikker på hva som er kult på bokpapirfronten.

Så var hverdagen brått tilbake, og jeg prøver å være fast inventar på lesesalen. De nye studentene står i lange køer for å aktivisere kortene sine, og jeg er glad det ikke er meg. Nittenårsjentene har tatt på seg sine kuleste klær, og noen av gutta ser man veldig lett kommer rett fra videregående. Og de som var nye studenter i fjor har blitt litt ekstra selvsikre fordi de ikke lenger er ferskiser. Og så er det meg midt oppi alt som begynner å føle meg litt gammel blant disse unge frøa som skal komme og tenke de nye tankene på nytt...

Denne frøkna (jeg innbiller meg det er ei dame) bor utenfor soveromsvinduet vårt. En natt lå jeg og så på at hun reparerte og bygde på nettet sitt - jeg ble rent imponert. Min mann mener hun er så svær fordi hun snart skal føde hundre unger, og truer med at de kommer til å krype inn til oss. Men jeg har ikke hjerte til å ødelegge nettet hun har slitt sånn for...Foreløpig har jeg ikke angst for edderkopper.

Slik kan man tilbringe en lørdag formiddag og ettermiddag - på en mc-utstilling. Jeg var i grunn mer fascinert av folka som var på utstillinga enn kjøretøyene. Men de torte jeg ikke ta bilde av.

Og denne mannen jobber og jobber...Denne gangen med en spikerpistol for hånden. Neimen om jeg vil ha tommelen min under den. Til høyre kan dere se en av våre få stikkontakter. Vi håper på lysere (bokstavelig talt) tider om en stund.

BRYLLUPET

Brudgommen sitter som et tent lys og venter.

Noe skjer nederst i kirka...

Bruden kommer!

Brudgommens far var prest.

Og så var de gift!


Skuldrene kan senkes og smilet flomme :)

Endelig litt kyssing!


Gliset

Gliset og glisene


Hærskaren

Brudeparet med sine gode forlovere

En herlig bryllupsmiddag - selv om brura ikke fikk i seg så mye mat.

Stadig måtte de opp på stolene og kline litt...

...og da brudgommen måtte ta en toalettpause, så de andre gutta sitt snitt til å få kysse litt på bruden de også!

Familiefotografering

Bror og brud

Brudgom med småsøsken

Et utrolig hav av gaver - blant annet en utrolig musikkvideo av brudgommens søsken og svoger. Bare kom og se :)

Kake!

På samme måte som kaka smakte herlig, var hele dagen vakker og vi kunne ikke ha ønsket oss en bedre bryllupsdag! Alle forventninger og mer til ble innfridd, og våre gode familier og fantastiske venner ga oss en uforglemmelig dag.

Og nå spiser vi hvetebrød og pusser opp leilighet det vi orker. Velkommen til oss :)