I dag lærte den godeste Berulfsen meg at tulipanene ble innført til Nederland fra Tyrkia på 1600-tallet, og tulipan er det tyrkiske ordet for turban. Så nå vet dere det. Det er bare få minutter før det er avgang til Oppdal med Honda-ekspressen og første del av påskeferie. Andre del vil foregå i Skiensområdet. Om det er en fortjent ferie skal være usagt, men den kommer nå likevel. Det mistenkelige er at sekken ikke er full - enten har jeg glemt noe, eller så har jeg lært å begrense meg.

Ha en strålende påske, folkens - uansett om du sitter på lesesalen, springer etter Odd Karsten Tveit, spiller ping-pong, jobber, strikker, har e.coli, er hekta på facebook, bygger sykehus, snakker svensk, går på ski eller bedriver andre særegne aktiviteter! :)

A: Har du fått Hair restorer ennå?
KS: Nei.
---
KS: Å, nei, nå spyr de overalt!
A: Du må pøse på med handymans.
---
A: Shit, nå får jeg en epidemic. Jeg hater det...
KS: Jeg får snart en trofé for plantene mine. Yohoo!
---
KS: Nå har jeg fire GP's Office. Det må være bra.
A: Du trenger ikke så mange på begynnelsen. Men etterhvert blir det viktig.
KS: Å ja. Jaja, jeg bygde de nå jeg. Å nei, nå er det en som har satt seg fast! Hva er det som skjer??
---
A: Oi, nå har jeg fått blood machine. Men jeg har ikke penger til å kjøpe den uansett...
KS: Nå gikk surgeon midt i en emergency. At det går an!
KS: Bare 15000 igjen på lånet...
---
A: Jeg må slutte. Jeg er så stiv i nakken.
KS: Jeg også. Jeg er helt susete i hodet.


Jeg har ikke hatt så mye å skrive om for tida. Men det er kanskje ikke så rart.

Jeg har for første gang drømt om vielsen. Her er de viktigste punktene:

• Svigerfar talte i kirka, og det overraskende var at han hadde skiftet dialekta si til Ålgårdsdialekt. Jeg satt og tenkte (som den språkstudenten jeg er) at dette var da utrolig interessant!
• Under talen skulle TVs to småsøsken og TV selv dramatisere et eller annet. Grunnen til at jeg skriver et eller annet, er fordi det for det meste gikk ut på at TV spiste en skolebolle med eggekrem - noe tilhørerne i salen syntes var ustyrtelig morsomt.
• Forloveren min kom langt ute i vielsen, og hadde på seg hverdagsklær og satt i benkeradene. Hun ropte og hoiet til TV at han var "helt gæærn!".

Jeg hadde aldri noe følelse av panikk, bare forundring over at dette var jammen annerledes enn jeg hadde trodd det skulle være.


I dag sluttet jeg å telle hestehov da jeg bikka hundre stykker.

I dag så jeg fire hestehov som strakte seg mot solen.

Det fikk meg til å smile.

Ikke oppdatering på over ei uke - makan! Men jeg har unnskyldningene i orden. Jeg hadde planer om daglige rapporteringer fra min lille utflukt til Kristiansand forrige uke, men dataopplegget på hotellet jeg bodde på var så dårlig at jeg ikke en gang fikk sjekka mailen min. Så dermed ble det heller ingen blogging.

Rapporteringene mine fra Kristiansand ville sannsynligvis hatt noen av disse overskriftene: "Søvnløs togtur", "Til bords med de store", "Hotelluksus" og "Språkmektig festtaler". Disse ville inneholdt informasjon om at jeg var på språkkonferanse hvor det var flust av kjente navn for en nordiskstudent (jeg tør selvfølgelig ikke nevne navn etter å ha fått bloggsmekk på lanken noen ganger, men stort var det), overdådige måltider og festtaler på både færøysk, islandsk og svensk-finsk. Dessuten var det jo flust med interessante foredrag - det var jo hovedsakelig derfor jeg var der!

Etter endt konferanse tok jeg en liten svipptur innom Skien for å snakke litt grenlandsdialekt når jeg først var de kanter av landet, og der var det virkelig vår. Blåveis på kjøkkenbordet, sølete og sol. Herlig! Togturen opp til Trondheim var av det kjedelige slaget med migrene og sitteplass feil vei, men alt kan gjennomleves. Verre var det at jeg måtte fortrenge vårfølelsen da jeg var tilbake i Trondheim, men siden det regner i dette øyeblikk aner jeg håp for framtiden.

Bestemor kunne med stor lettelse og innlevelse fortelle og vise meg kjolen hun har kjøpt for sommerens bryllup. Jeg har tidligere hørt historien fortalt et par ganger over telefon, men nå kunne jeg få oppleve historien en gang til med både framvisning av kjole og kvittering. Den var grønn og akkurat hennes farge, og det beste av alt - den var satt ned fra 1799 til 560 kr. Hun kunne jo ikke vært mer heldig, og nå gjenstod bare å bestille time hos frisøren. Så da blir det nok bryllup!

Jeg hjalp et par gutter med å snike på bussen fredag. Nei, jeg har ikke blitt moralsk forkvakla; jeg ble utnyttet. En stor guttegjeng skulle på sammen buss som meg, og jeg la merke til at et par av de var veldig gira: "Cool down, man! Cool down!" Plutselig var jeg havnet mellom de to guttene selv om jeg sto bak i køen (jeg er god til å krypsnike på buss). Han ene ble enda mer stresset da jeg skilte de, men han andre prøvde å beholde roen og sa: "La hu dama gå først". Jotakk, men jeg havnet likevel mellom de. Jeg begynte å ane at det var noe på ferde da han første ikke ville gå innover sånn med en gang. Han forsikret seg veldig om at bussjåføren hadde sett busskortet hans, og plutselig ser jeg en hånd komme stikkende fram bak ryggen min. I det jeg viser fram mitt busskort, gjør de et elegant kortbytte bak min rygg, og vips så kunne gutt nummer to også komme seg inn på bussen. Selv om jeg overhodet ikke var bevisst innblandet, følte jeg at skyldfølelsen lyste av hele meg da jeg viste fram mitt kort. Men ingen ble tatt, og jeg slapp å bli kastet av bussen for de jeg var medvirkende til sniking.

Jeg var ikke så veldig fornærmet fordi jeg ble utnyttet, for det var veldig gøy å sitte og høre på guttegjengen. De kodeskifta mellom trøndersk, engelsk og somalisk hele tida, og det er interessant for et språkmenneske! Ungdom i dag prater i hvert fall på en helt annen måte enn for ti år siden, og det er ikke vanskelig å høre påvirkningen fra gangstermiljøet (jeg er jo så bevandret der). Jeg avslutter dagens blogg med et utdrag fra bussamtalen: " Æ har læreran akkurat der æ vil ha dem. Rektor også. Og det er fordi æ gir dem det de vil ha. A piece of sæd lissom."

Gratulerer med dagen, jenter!

Jeg feirer dagen med å vaske to hus og bake brød. Akkurat slik det skal være.

Jeg har et veldig godt forhold til telefonselgere for tida. Tidligere har jeg skrevet om min hjertelige samtale med en som ville selge meg strøm, og i dag fikk jeg nok en selger i øret som skulle fortelle meg hvor flott og fint tilbudet hans var. Denne gangen var det en hobbyklubb som ringte, og da er jeg selvfølgelig lutter øre med en gang. Tilbudet var ikke så verst heller, så jeg slo til. Det som har vært det interessante med mine samtaler med telefonselgere for tida, er at jeg får kontakt på et nivå hvor de begynner å fortelle meg om livet sitt. Plutselig er det ikke bare et selger-kundefohold, men et forhold mellom to individer som ikke kjenner hverandre. Er telefonselgere egentlig ganske ensomme? Er det derfor de deler så lett av seg selv? Kanskje de sitter og føler på håpløsheten ved å ha et arbeid hvor de fleste blir sure når de ringer? Og så føler de, når de endelig treffer et menneske som ikke er avvisende, at de kan dele litt mer. Fortelle litt om livet sitt, og på den måten få en litt mer meningsfylt dag. Få bukt med mange av de mørke tankene som de sitter inne med. Oppleve at noen er interessert i dem som personer. Føle at noen bryr seg. Ane et smil langt der inne. Jo, sånn tror jeg nok det er. Telefonselgere trenger å prate litt de også. Om litt mer en flotte tilbud. Seg selv.

Jeg fikk bare vite hvor han bodde altså. Det var borti høgget her. Og så lo han litt.

I dag fikk jeg endelig betaling for at jeg har stått opp før gatelysene slukkes for å se på ski-VM. Ikke det; det har vel blitt medaljer alle dagene, men stafett er stafett som det stadig blir repetert i kommentatorboksen. Og jeg skal ikke klage over å måtte stå opp klokka 7. Jeg kan bare legge meg på sofaen med dyna; tenk på skiløperne som faktisk står på startstreken på det tidspunktet - de må stå opp tidlig, de!

For å oppnå den ultimate konsentrasjonen da jeg leste i dag, puttet jeg ørepropper i ørene. Jeg klarte for en gangs skyld å få det til på første forsøk. Stille ble det også. Eller ble det det? Jeg hører ikke så mye, ikke en gang at K står i stua og roper at hun går på butikken (hun satte opp en plakat med informasjonen på i stedet for). Men jeg hører likevel noe - min egen pust. Den blir så utrolig høy når jeg har propper i ørene. Og hvis det jeg leser om blir utrolig spennende (jeg leser tross alt om språkendring), kan jeg også høre pulsen min. Det kan nesten være mer bråkete og forstyrrende enn andre lyder rundt meg (hvis vi ser bort i fra de gangene naboene er på vei gjennom veggen). Nei, det er ikke så lett å konsentrere seg når man egentlig vil gjøre alt annet enn å lese...