Da er vi direkte inne fra dagens skraping av Juleflax-kalenderen! (Applaus)

Og før vi skraper, tar vi en liten statusrapport på hvordan vi ligger an.

Får vi 5 snømenn til, så har vi 100 000 kr i lomma!
Får vi 3 nisser til, så har vi 500 000 kr i lomma!
Og får vi 1 nisselue til, så har vi 20 kr i lomma...

Nisselua vil vi altså unngå i det lengste, mens nisser er hjertelig velkomne. Før vi skraper dagens luke kan vi jo minnes hvor mange nisser vi fikk i fjor: 11 stykker.

Da skal vi ikke holde dere på pinebenken lenger, og skraper dagens luke!

(Spent stillhet)
(Skrap skrap)

Og dagens symbol bleeeeeeeee.....en snømann! Ingen nisse dessverre, men heldigvis ingen nisselue. Dermed er vi nå 4 snømenn fra 100 000 kr!

5 luker igjen å skrape - spenningen stiger! Takk for i dag! (Applaus)

Anette går for å legge seg. TV har allerede sovet en stund, og hun sniker seg derfor inn på soverommet. I det hun krysser soveromsgulvet, setter plutselig TV seg halvveis opp i senga og spør svært overrasket:

"Hvordan kom du deg gjennom døra?!"

Ja, hva svarer man på slikt?*


*Siden jeg akkurat hadde sett Star Wars, svarte jeg at jeg brukte Kraften. Da snøftet han og sov videre.

Jeg susa rundt i bokhandelen i over 20 minutter før jeg plutselig oppdaga at Carl I. Hagen satt med rosa slips i levende lys live midt i butikken. Jeg ble selvfølgelig straks ganske oppspilt, og stilte meg bak en bokhylle for å spionere. Dette fikk jeg vite: Eli var i Oslo og handla julegaver, hun hadde solgt flere bøker enn han, det var vanskelig å lese inn lydbok, i januar skulle de en uke til Spania, da Einar Gerhardsen talte til skuespillerforeningen (eller noe sånt, jeg måtte jo tross alt late som jeg ikke fulgte med) åpnet han med å si: Ærede kolleger. Og så kom det noen tydelig beærede partikolleger bort til ham, og da fant jeg ut at jeg hadde spionert nok.

På bussturen hjem satt jeg og smugleste i en bok (smugleste fordi det er en julegave, og da skal man jo egentlig gi dem fra seg ulest, ikke smugleste fordi den var snuskete eller noe), og da jeg kikket opp et øyeblikk hadde jeg ingen anelse hvor jeg var. Men fordi jeg er kjapp, skjønte jeg fort at bussjåføren hadde kjørt feil. Det skjønte derimot ikke fyren som satt foran meg. Han kikket forvirret rundt seg, snudde seg, strakte hals, kikket igjen, så redd og slett litt engstelig ut. Og ful som jeg er, prøvde jeg å skjule smilet og latteren min og forklarte ikke situasjonen. Det var så gøy atte.

Det er noen som er overraska over at jeg er så lettrørt. For øyeblikket er jeg faktisk litt overraska selv for jeg har begynt å bli rørt hver gang Norge scorer et mål i handball-VM. Hvis de blir verdensmestere, er det greit, men et mål? Det får være grenser, synes jeg.

Nøtt: Disposisjon
Knekker: Anette

Anette nøtteknekker.

Denne er litt drøy, men også veldig morsom. Spesielt indianerdelen. Snakk om å ikke ane hva som er drøm og virkelighet!

Stressa?

I natt drømte jeg at jeg skulle holde prøveforelesning, og i stedet for 2 uker hadde jeg 2 dager på å forberede meg (siden jeg fikk så kort forberedelsestid, skulle jeg få snakke i 22 min i stedet for 30). Det var svært lite forberedelser som ble gjort, og i grunn var jeg ikke klar over hva jeg skulle forelese om før timen var slagen. Under presentasjonen fikk jeg vite at jeg skulle snakke om diskant-ungdommen, og selv om jeg visste at det var ungdom som manglet tonefall (et drømmeskapt begrep vel og merke), kunne jeg ikke skjønne hva det hadde med sosiolingvistikk å gjøre. Ved et lykketreff fant jeg et a4-ark med noen notater foran meg, og da jeg åpnet det, så jeg at jeg hadde tegnet et Europa-kart. Rundt kartet hadde jeg skrevet noen utydelige notater, og jeg hadde nummerert dem slik at jeg skulle vite når jeg skulle si hva. Og dermed satte jeg i gang med hvordan diskanten hadde spredt seg fra Nederland på 1500-tallet og videre til Bergerlandene som var et gammelt rike i Europa. Underveis la jeg merke til at jeg hadde en veldig stor, rosa tyggegummi i munnen, og det var veldig vanskelig å snakke. Jeg prøvde å ta den ut, men den var så klissete og festet seg i tennene, og jeg dro og halte i tyggisen som ikke ville ut...

Jeg våknet med fullstendig panikk, og tenkte at jeg må jobbe med oppgava, jeg må jobbe med oppgava! Det er kanskje greit det er litt juleferie snart...

Plutselig var jeg gift med lovens lange arm. Jeg tjuvlånte hatten, og følte meg litt bøs selv.

Siden det stort sett er lesesalsliv for tida, er det ikke så mye å blogge om. Og når jeg ikke har noe å blogge om, pleier jeg gjerne å finne opp en historie. Da jeg sto og ventet på bussen i kveld, begynte jeg å øve meg på å blunke med det ene øyet. Mens jeg øvde meg på dette, tenkte jeg at jeg kunne finne på en historie om at noen av de andre som ventet på bussen plutselig la merke til at jeg blunket, og at de trodde jeg blunket til dem. Et godt grunnlag for noe som kunne blitt en god historie!

I stedet for å lage en fantasihistorie som jeg kunne lure dere med, begynte jeg heller å tenke på hvor rart det er å blunke egentlig. Ikke akkurat det å blunke, men at det å blunke kan være et signal om at jeg liker deg, eller at jeg har en lur plan i bakhånd. Hvorfor kunne det ikke like så godt bli noe annet? En rykning med leppa kanskje? Vide ut neseborene? Vifte med ørene? Alle klarer jo ikke dette, men alle klarer heller ikke blunke med det ene øyet. Stå og blunk med det ene øyet på en bussholdeplass med mange andre mennesker, så kommer nok du til å synes at det er litt rart også.

Jeg ser dag 4 har blitt etterlyst, men dag 4 var bare en transportetappe og ganske uten nevneverdige hendelser. Mye av grunnen til at den var uten hendelser, var fordi jeg sovnet så fort jeg satte meg på toget, og jeg var ikke ved bevissthet før toget var kommet til Dovre. Det var jenta si det som skulle gjøre så mye skolearbeid på toget! I det minste fikk jeg med meg Dovre - det er alltid mitt mål å få med meg det fordi jeg synes det er så fint, men som regel så sover jeg på det tidspunktet og klarer såvidt å true øyelokka opp så jeg får et glimt.

I kveld er det julebord med mannens arbeidsplass - i en lavvo! En helt ny opplevelse for meg, og jeg må si at klesvalget skaper en del hodebry. Er det varmt? Er det kaldt? Er det søle? Er det varmedress? Er det kjole? Er det reinsdyr? I morgen har jeg sikkert de svarene jeg trenger i dag.