I dag har jeg kjøpt fastelavnsris. Egentlig hadde jeg tenkt å lage det selv, men etter å ha regnet på hva som var sannsynligheten for at jeg dro til skogs og skaffet bjørkeris, fant jeg ut at jeg kunne kjøpe. Det gikk jo til en god sak.

Vel i hus begynte jeg å lure på hva slags tradisjon det egentlig var. Wikipedia er alltid til hjelp, og nå vet jeg at fastelavnsriset er en fruktbarhetsvekker. Litt bekymret ble jeg jo da jeg skjønte at riset ikke bare er en pyntegjenstand: "Det var dermed jorden foran plogen, trær, dyr og familiens kvinner som fikk seg en runde med riset".

Det er kanskje best å gjemme fastelavnsriset?

I går kjøpte jeg Norsk Ukeblad. Det tror jeg aldri jeg har gjort før. Årsaken til dette nye innfallet, var at det fulgte med et oppskrifthefte med saftig gjærbakst. Og da kunne jeg ikke dy meg. I tillegg tenkte jeg at det kanskje var noen fine håndarbeidstips inni der. Novellene og historiene fra virkeligheten er heller ikke dumt.

Gurimalla, jeg kjenner alderen bare blir kastet på meg.

Etter 5 trofaste år, har nå min kjære mobil gått av med pensjon. Det er ikke lett for noen av oss, men det var på tide. Kroppen var begynt å bli skrøpelig, energinivået var ikke like sprekt lenger og den hadde en tendens til å avvise SIM-kortet. Så nå blir den altså lagt på fløyelspute, og ligger parat hvis den nye teknologien svikter.

Hovedsaken på Dagbladet har i noen timer nå vært ran og bombealarm i Göteborg. I artikkelen skrives det om en familie som har fått beskjed om å holde seg innendørs, men de får likevel med seg det som skjer:

Barnefamilien følger nå utviklingen i dramaet på tekst-tv.

Ikke tv, ikke internett, ikke radio, ikke mobil - gode, gamle tekst-tv holder altså stand!

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har lagt av meg store deler av min opprinnelige dialekt etter at jeg flytta hjemmefra. Mer eller mindre ubevisst la jeg om til en mer standard østnorsk som av mange vil betegnes som å snakke "pent". Siden jeg nå har vært språkstudent i noen år, vet jeg jo det at i utgangspunktet er alle dialekter like mye verdt, men som jeg leste et sted: Det er kun overfor Gud og lingvister at alle språk er likeverdige. Jeg imponeres over de som klarer å holde på dialekta si når de flytter avgårde, og jeg har gjort en rekke forsøk på å holde på min egen. Hittil har jeg ikke klart det, og jeg har innfunnet meg med at jeg snakker "pent" ispedd noen dialektord, og at jeg er fullstendig språkforvirra når jeg er hjemme. Men det får være grenser for hvor "pent" jeg skal snakke, og her om dagen presterte jeg å si at jeg var TRETT. Og det til tross for at jeg snakket med en som sokner til samme dialektområde. Jeg kan leve med at det er mange biler i verden, og ikke bilær, men at jeg skal gå rundt og være TRETT og ikke trøtt; ja, det blir rett og slett for voldsomt for meg. Jeg følte nesten at jeg måtte gå og skylle munnen min. Hva neste blir, vet jeg ikke.

Det begynner vel snart å sne ute.

Selv om min hverdag er i ferd med å utvikle seg til å inneholde tre elementer (søvn, mat, master), så er det likevel andre ting som skjer.

Blant annet et fruktbart samarbeid...

...mellom far og sønn...

...som i løpet av overskuelig framtid kommer til å resultere i varme fra vedfyring!

Det ser kanskje ut som jeg er på en slags turn/ballett-forestilling...

...eller får syltetøyskjeer på merkelige steder...

...men det var altså Norges håndballherrer som møtte Portugal, og dro i land en lett seier...

...og det var heller ikke dumt at denne herren viste seg på banen selv om han ikke spilte. Hadde man bare hatt litt mer zoom å stille opp med...

Det går sannelig unna med denne blogginga.

Jeg liker veldig godt å ha bursdag, men jeg liker dårlig dagene derpå. Da begynner jeg å tenke på hvor gammel jeg er. 30-tallet nærmer seg faretruende, og jeg kan ikke skjønne at jeg passer i den aldersgruppa. Jeg har lova bestemor å bremse tida de neste årene så det ikke går så fort. Hvordan vet jeg ikke, men jeg har jo lova bestemor det.

Jeg har ingen nyttårsforsetter, men jeg kommer stadig på ting som jeg skal bli flinkere til i det nye året. Jeg kommer ikke til å publisere det her - da blir det plutselig offentlig, og begynner å minne veldig om et forsett. Jeg vil heller mislykkes i stillhet.

I den siste tida har jeg flere ganger hatt behov for å skrive ordet som beskriver et litterært verk som består av tre selvstendige deler. Da har jeg oppdaget at jeg rett og slett ikke vet hvordan det ordet skrives. Jeg slenger på i'er og o'er og l'er, og ender opp med "triliologi". Det er jo selvfølgelig riv ruskende galt, og nå har jeg lært meg det: trilogi. Det enkle er ofte det beste.

Den gang da (jeg gjerne ville bli eldre). Jeg komplimenter min egen krage/krave (dette er et ord jeg bruker sjelden. Jeg vet ikke hvilken form jeg vil velge).

Da var det kanskje på tide å få fart på denne bloggen igjen.

Om det ikke var skiføre, så var det rimete.

Jula kom i år og - med god mat, familie, venner, gaver og altfor mye småkaker.

Ut på tur med bål og kaffelars

Tursjef

Et sikkert vårtegn?

Et sikkert...

sikrere...

sikrest nyttårstegn!

Nytt år, nye muligheter og et år eldre (hurra?) - dette må vel bli bra?

Håper dere får et flott 2008 alle sammen!

(Og nå skal jeg gå og prøve min (vår) nye Kenwood-kjøkkenmaskin)