søndag, mars 30, 2008

Stadig små historier fra virkeligheten


Ord fra glemselen
For et par dager siden hørte jeg på et radioprogram hvor de skulle spille Kokkelimonke. Det er jo et artig spill, og ordet som det skulle finnes ut av, var "gosse". På et øyeblikk var jeg tilbake i min barndoms dal, for dette var vitterlig et ord som hadde vært en naturlig del av mitt ordforråd en gang i tiden. Jeg kunne høre meg selv komme med ytringer som "Det gossær mæ" og "Jeg gossa mæ ihjæl". Hva det betyr? Det riktige svaret på Kokkelimonke var "å fryde seg over andres uhell", og stemmer godt med min barndoms bruk av ordet. Lurer på hvorfor jeg ikke bruker ordet lenger? Jeg har vel sluttet å fryde meg over andres uhell.

En snørrsom bussopplevelse
Jeg pleier ikke akkurat studere folk som snyter seg, men her en busstur var det ei som hadde en meget spesiell teknikk som jeg ikke kunne unngå å legge merke til. Her var det ikke noe blåsing med nesa eller forsiktig tørking. Papiret ble omhyggelig formet til en slags spiss, for deretter å bli skrudd inn i neseboret - rundt og rundt. Så ble papiret tatt ut, og operasjonen utført på neste nesebor. Dette ble gjentatt gang på gang. Spesielt. Ikke ble det utført veldig diskré, heller. Jeg ble rett og slett fascinert.

torsdag, mars 27, 2008

Enda to bittesmå historier fra virkeligheten

Do-glemsel
Fra tid til annen må jeg på do. Slik er naturen, og den er jeg en del av. Det hender også at jeg må en tur på do når jeg er på skolen. Dette er heller ikke spesielt uvanlig. Kort vei er det også. Problemet mitt er at jeg tydeligvis har vanskeligheter med å huske at det kan være lurt å låse døra. Jeg er nemlig ikke den eneste som er innom doen utenfor lesesalen. Hele 4 ganger har jeg nå vært på do og gjort do-ting uten at døra har vært låst. Det er bare slumpetreff at jeg har fått holde på i fred. En eller annen dag kommer en eller annen til å brase inn mens jeg sitter med buksa rundt knærne. Jeg vurderer å be vaktmesteren henge opp en huskeplakat på døra.

Batteri-ruger
Jeg er absolutt ikke prinsessen på erten. Da jeg tumlet ut av senga i morges, kom det en kommentar fra mannen: "Liker du å sove på batterier?" Han er ikke våken i hvert fall, tenkte jeg i mitt trøtte sinn. Men da jeg snudde meg mot senga, oppdaget jeg at der ryggen min akkurat hadde vært, lå det et AA-batteri. Jammen. Og på ryggen min var det et tydelig batteriformet rødt merke, så jeg hadde tydeligvis ruget på det en god stund. Men jeg sov godt, jeg.

tirsdag, mars 25, 2008

To historier fra virkeligheten

En sidemanns gavmildhet:
Vi var på kino i påska og så den nye folkekomedien. Artig var det, og trivelig hadde vi det, og det viste seg at TV også hadde en meget gavmild sidemann. Da salen ble lyslagt, reiste som vanlig alle seg før oss fordi TV skal se rulleteksten. Sidemannen til TV reiste seg og gikk, og TV kikket tilfeldig etter han. Da han snudde hodet tilbake, oppdaget han gaven. På kneet hans lå et enslig potetløvflak. Vi hadde ikke med oss slikt bråkete kinosnacks, så det måtte være sidemannen som hadde lagt det der. "Hei", ropte TV etter sidemannen som hadde nådd enden av stolraden, "du har glemt noe!" Men sidemannen fortsatte videre, og TV satt igjen med en gave på kneet fra en ukjent, men gavmild, sidemann.

Den hardtslående kona:
Jeg anser meg selv for å være en rolig sover. Jeg ligger stille og pent på ryggen eller sida, og finner ikke på mye tull (i sovende tilstand, vel og merke). Men her en natt hadde jeg tydeligvis en litt voldsom drøm. Jeg kan ikke huske hva den handlet om, men den resulterte i at jeg plutselig hardt og brått smalt en knyttet neve i sida på TV. I halvsøvnisk tilstand ble jeg plutselig klar over hva jeg hadde gjort, og jeg lå helt stille for å late som det ikke var meg. Det var jo selvfølgelig en umulighet, og noen sekunder senere fikk jeg en irritert dytt i sida fra TV som trodde han hadde fått en reprimande fordi han hadde beveget seg inn på mine områder. Dette er ikke sjelden tilfelle, men jeg har foreløpig ikke benyttet meg av slike hardtslående metoder.

mandag, mars 24, 2008


Siden jeg hadde et kraftig møte med masterveggen fredag, fant jeg ut at det var på tide å ta påskeferie. Og med dette været var ikke det vanskelig å bestemme seg for!
Jeg hadde trodd jeg skulle komme meg gjennom vinteren uten ski på beina, men med bål og pølsegrilling ble jeg lokket til å spenne skia på beina. Målet var innen kort rekkevidde, så det var ikke lenge jeg trengte å irritere meg over bakglatte ski. Jeg kunne sette meg ned og nye sola, høre fuglene kvitre...
...og le godt av denne mannens ulykksaligheter. Først dunket han til et tre med snø, og fikk seg et hvitt topplokk...

...deretter satte han seg godt til rette på stolsekken, og forsvant ut i granskauen. Han vet hvordan han skal more sin fru, og det ble en riktig så fin dag!


Jeg slenger med et lite under som er i ferd med å skje. Det ser ut til at en av orkideene har tenkt å stilne min utålmodighet - jeg aner et nytt skudd!

onsdag, mars 19, 2008

Jeg hører på alle tiders blinkskudd. Ser på ryggen til K som beveger seg til en eller annen musikalsk fulltreffer fra de siste 50 årene. Har ringt coop for å høre hvor lenge de er oppe dagen før skjærtorsdag. Svensken sender meg svenske mgp-låter. Skriver litt. Spiser en appelsin. Skjønner ikke hvorfor kiosken må være stengt i dag når jeg har lyst på kvikk-lunsj. Drodler noen prinsessekroner på en rosa post-it-lapp. Tenker på at i sted da jeg skrev ordet negativ, delte jeg det i to: Neg ativ. En merkelig orddeling, og jeg som trodde jeg var fri for slikt. Vurderer å spise en kiwi. Begynner å bli lei av Extra med appelsinsmak. Kunne ønske jeg skjønte hva humor som en autonom størrelse betyr, men heldigvis trenger jeg ikke vite det. Jeg har andre ting å tenke på. Nå er det Bjelleklang som står for blinkskuddet. Ikke rart K sitter og danser.

Og plutselig gikk disposisjonen min i oppløsning.

Dette er en usedvanlig påskeferie.

mandag, mars 17, 2008

Når jeg sitter og skriver på denne såkalte masteroppgaven, føler jeg at jeg noen ganger blir voldsomt formell i formuleringene - nesten på grensa til høytidelig. I dag er det to ord som har stått litt ut av teksten - ikke fordi jeg har feita de opp, men fordi det er ord jeg vanligvis ikke bruker. Dagens ord er altså "henseende" og "således". Det er helt greie ord, men vanligvis ville jeg nok valgt andre formuleringer som føles litt lettere å takle. Men de dukker stadig opp disse litt snodige ordene som jeg aldri ville finne på å si, men som likevel presser seg fram i teksten. De vil vel ut i verden litt de også.

(Se her ja, jeg er visst i stand til å skrive et helt lite avsnitt på et par minutter. Jeg har begynt å tro at det er en umulighet.)

fredag, mars 14, 2008

For en tid tilbake oppdaget jeg at jeg hadde en sjelefrende i H da hun påpekte at det skjedde for lite pek på lesesalen. Så, onsdag kveld da jeg og H var nesten alene på lesesalen, satte vi i gang et fruktbart samarbeid. Som to flittige maur gikk vi fram og tilbake mellom Å sin pult og et gjemmested, og etter en liten stund var pulten hennes tom for permer, bøker, notater og tekopp (med te). Deretter avsluttet vi prosjektet med å skrive en gul lapp med det vel gjennomtenkte navnet Solveig H. på, og plasserte på den tomme pulten. Vi storkoste oss med å tenke på hva som ville skje neste morgen når Å dukket opp på lesesalen...

Aldri har vi vel vært mer motivert til å komme oss tidlig på lesesalen. Vi måtte jo være der før Å(det var jo en viss fare for at hun kunne springe sporenstreks til kontordama og hyle høyt om tyveri), og vi ante ikke når hun kom. Den som imidlertid kom først, var K. Hun ante ingenting om vår bedrift kvelden før, og hadde tydeligvis ingen anelse om våre tilbøyeligheter. K var fra seg av forundring over hva som hadde skjedd med pulten til Å, og tøffet rundt på lesesalen for å se om Å hadde byttet plass. Hun kunne imidlertid ikke finne tingene hennes, og da først H og litt senere jeg ankom lesesalen, begynte hun straks å fundere på hva som hadde skjedd. H og jeg satte opp pokerfjeset og spilte med:

"Neei, vi ante ingenting.... Kanskje kontordama vet noe? Vi var jo her ganske lenge i går...kanskje Åshild har flyttet tingene sine selv?"

Vi var svært så behjelpelige med å prøve å finne forklaringer på mysteriet, men K kunne ikke skjønne når Å hadde rukket å flytte tingene sine - dessuten hadde hun sagt i går kveld at hun skulle på skolen. Og hvem var denne Solveig H. ? Dette mysteriet var for stort for K, og til slutt måtte hun vende seg til Å på facebook og spørre. H og jeg satt boblende av fryd på hver vår plass, og kunne lese dialogen deres om at plassen til Å var tom! Dette var jo ikke helt etter planen; vi hadde jo tenkt at Å skulle komme intetanende på lesesalen selv og oppdage det hele. Likevel var Ks inntreden i historien et lykketreff. Hadde hun ikke varslet Å og pirret hennes nysgjerrighet og forundring, hadde ikke slabbedasken kommet seg på lesesalen i det hele tatt den dagen.

H og jeg strakte hals hver gang noen åpnet døren inn til lesesalen, men stadig var det ikke Å som kom. Vi var fra oss av spenning. På et tidspunkt kom et ukjent menneske inn, og H som levde seg veldig inn i situasjonen, tenkte: "Kanskje det er Solveig H?"'

Men så kom hun endelig. Mer eller mindre stormende mot pulten sin kunne vi høre henne si: "Næh...det stæm!" MJ, som var kommet like før Å, oppdaget at noe var skjedd, og hastet bort til pulten til Å samtidig som K rullet stolen i full fart bakover for å høre hva Å hadde å si om saken. Nå var det fullt oppstyr rundt hva som hadde skjedd med tingene til Å. Hvor var de? Hadde noen tatt de? Hvem var Solveig H.? Mer eller mindre oppløst i nervøs latter og forvirring var Å som en snurrebass inne på lesesalen for å se om sakene hennes var der. MJ var fra seg av forbløffelse. Så fant de permene til Å, men hvor var resten? Å ante at her var det noe muffins på gang, og skulle ha H og meg til å innrømme at det var vi som hadde tatt tingene, men vi mente hun burde gå til kontordama. Det ville hun ikke: "Sei at det e dåkk, sei at det e dåkk som har tatt tingan mine!" ba hun på sine knær. Så da sa vi med lite overbevisning i stemmen: Ja, det er oss, Å, hjalp det?" Å kunne ikke avgjøre om vi snakket sant eller ikke. "Æ nekte å gå te kontordama før dåkk har sagt at det e dåkk", maste hun med en nervøs latter. Gang på gang sa vi at det var oss, men hun klarte ikke bestemme seg for om vi mente alvor eller ikke. Til slutt gjorde jeg ende på pinen hennes: "Gå og se i vinduskarmen hos MJ, så skjønner du hvem som har tatt tingene dine. Til og med jakka di har hun tatt". Endelig fant Å tingene sine, og gjensynsgleden var stor; følelsene flommet ut i latter og tårer. MJ, som plutselig hadde fått skylda for det hele, prøvde febrilsk å bevise sin uskyld, men det var tross alt i hennes vinduskarm tyvegodset ble funnet. Herlige action! H og jeg hadde en særdeles morsom stund, og var enige om at dette hadde vært en god start på nok en lesesalsdag!

Kjære Å! Hvis du nå går og tenker på evt. hevntokter, vil jeg bare gjøre deg oppmerksom på at H og jeg er i en veldig ustabil livsfase for tiden. Dersom du allikevel velger å overse dette, ber jeg deg huske på hvem som ligger best an med masteren sin (altså H hvis du skulle være usikker), og er den som er best rustet til å tåle et angrep. Jeg vil også legge til at jeg synes sjiraffer er særdeles pene og grasiøse dyr, riktig smarte er de også. Til sist vil jeg legge til at du bør spinne videre på tanken om at H og jeg bare var marionetter - husk hvilken vinduskarm tingene dine ble funnet i.

tirsdag, mars 11, 2008

Masterhysteriet har nå følelsesmessig gått over i en ny fase. Den gamle fasen bestod av tildels nedstemthet og relativt åpne tårekanaler - og generelt et uforutsigbart reaksjonsmønster. I går dukket en ny form for avreagering opp. Jeg skulle fortelle TV om en hendelse som jeg syntes var ganske morsom, men jeg ante ingenting om hvor morsom jeg egentlig syntes den var. Mens jeg prøvde å formidle historien, ble den bare mer og mer morsom for meg, og til slutt satt jeg og hulket av latter. Det var ikke snakk om å få litt tårer i øyekroken fordi jeg lo så mye. Tårene rant, nei, de plasket nedover kinnene. Jeg var rett og slett klissvåt i ansiktet. Ikke klarte jeg å stoppe heller. I tillegg satt TV, som ikke helt var på det samme planet som meg, og kikket litt bekymret på meg, og jeg skjønte at han lurte på om jeg grein eller om jeg lo. Jeg ble faktisk litt usikker selv for makan til hiksting og tåreplask er det lenge siden jeg har opplevd. Aldri før har uttrykket "jeg lo så jeg grein" hatt en mer bokstavelig betydning for meg. Men jammen var det godt!

mandag, mars 10, 2008

Siden det å berette fra lesesalslivet kan være et vel smalt bloggemne, velger jeg heller å poste noen bilder fra forrige helgs opplevelse - en rekreasjonstur til Tromsø. Jeg har vært en av dem som har ansett Trondheim for å ligge langt nord, så det var på tide at fikk litt perspektiv på den oppfatninga.


Koselig by, godt selskap og nydelig vær! Når jeg har sett bilder fra Tromsø, har jeg alltid lurt på hvorfor det alltid er det samme motivet som dukker opp. Nå har jeg fått et eksemplar av motivet selv (med en irriterende skygge), og har skjønt at det å ta fjellheisen er et must når man er i Tromsø.

Et selvportrett må alltid til, og jeg vurderte det dit hen at det ville bli penest om jeg tok det i sterkt motlys og med en isende vind rett i fleisen. Og jeg fikk rett; det er jo lett å se.

Litt merkelig var det å se at Ishavskatedralen ikke var laget av is, men av plater som minnet om bølgeblikk. Alt hva man ikke vet.


Noen ganger er jeg tålmodig, andre ganger er jeg utålmodig. I orkidéverden jeg er utålmodig, for selv om jeg har 5 andre orkideer, klarte jeg ikke la være å kjøpe denne nydeligheten. De omtalte orkideene består for tiden bare av grønne blader og røtter, og jeg synes det tar alt for lang tid før det kommer nye skudd. Dermed ble det en ny - med 7 blomster og 25 knopper! Mitt eget blomsterkjøp har visst utløst et eller annet, for i løpet av to dager har jeg fått både en tulipanbukett og en rosebukett. Det er jo rene blomsterbutikken i stua!


onsdag, mars 05, 2008

Som lyn fra klar himmel utbryter plutselig H: - Jeg har orddeling!

Jeg roper hviskende med oppsperrede øyne: - Feil?!

H hvisker fortvilet tilbake: - Ja!

Det var sannelig min hatt godt at hun oppdaget det før hun viste fram elendigheten for autoriteten. En strek i regninga hennes er jo selvfølgelig at hun sa det til meg som legger ut skandalen på INTERNETTET!

Min egen komma*-elendighet holder jeg derimot for meg selv.

* Kanskje jeg skulle ha en kommaregelføljetong her? Nyttig for meg, nyttig for deg (bare innrøm det, du har ikke fullstendig kontroll, du heller)!