Det er ikke annet å si enn: FANTASTISK!

Jeg visste det var noe spesielt med disse april-tider, men i min selvopptatthet har det gått meg hus forbi: Bloggen min har hatt fødselsdag! For 4 år og 4 dager siden ble den opprettet, og siden da har jeg jevnt og ujevnt oppdatert med interessante og uinteressante innlegg. Og siden den gang har mange av dere vært en fast leserskare - takker og bukker!

Jeg feirer begivenheten ved å gå tilbake til bloggens spede begynnelse, og mimrer i stikkordsform hva som skjedde i april for 4 år siden:

20. april, 2004: Bloggen starter, jeg har tydeligvis begynt å spise sunt (er under sterk påvirkning fra N), én plante vokser som en idiot og én dør sakte (veldig bra førsteinnlegg, Anette, veldig bra).
21. april, 2004: Humler truer tilværelsens ro, jeg tar opp kampen med oppvaskkost og avis.
22. april, 2004: Trist dag; orkideen min tok selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Klar for tur til Køben.
27. april, 2004: Tilbake fra Køben. Koser meg over at TV ble bomadert av dueskit. Nærmer meg eksamen.
28. april, 2004: Alderen gjør seg gjeldende, hvite hår funnet i manken. Panikk. Eksamen dagen etterpå, ikke åpnet en bok (hva slags eksamen var det? Ikke likt meg.).
29. april, 2004: Aha, jeg fikk utlevert hjemmeeksamen. 14 dager med lyrisk tiltaleform. Nytt hvitt hår funnet. Prøver å sette "problemene" mine i perspektiv.

Slik var altså begynnelsen for 4 år siden. Blir det 4 år til?

En del av masterlivet består av å bli litt besatt. Blant annet har jeg så å si hver eneste dag siden januar spist en appelsin til formiddagsmat. I denne perioden har jeg heller ikke vært syk. Og nå tør jeg ikke la være å spise min daglige appelsin - jeg er bombesikker på at jeg blir sengeliggende om jeg ikke får dosen min.

Andre ting jeg har blitt mer eller mindre avhengig av, ser du på bildet. Pastiller og appelsinextra. Jeg har ikke truffet på mange som synes appelsinextra er uovertruffen, men jeg tygger pakke på pakke (takket være mine medstudenter som har karret til seg mengder av denne tyggisen da den lå oppi den semesterlige studentposen). Den er kanskje ikke så veldig god på smak, men likevel - jeg må ha den. Nå er det 10 dager til levering, og godt er det, for mitt forbruk av appelsinextra kan få konsekvenser. Jeg siterer pakken:

Innehåller en fenylalaninkälla. Overdriven konsumtion/brug kan ha laxerande/afførende effekt. Sisältää fenylalaninin lähten. Liiallisella käytöllä voi olla lakstiivisia vaikutuksia.

Den samme teksten står på pastilleskene. Jeg sier igjen - godt det bare er 10 dager igjen.

Jeg fikk for et øyeblikk siden et kompliment for at jeg var fin på håret i dag.

"Takk", svarte jeg, og forsatte som sant var: "Jeg har vasket det."

"Kanskje du burde gjøre det litt oftere, da", repliserte komplimentgiveren.


Masterforfallet fortsetter (og blir lagt merke til).

I dag har jeg hatt en voldsom øye-kamp. For å øke koselig-faktoren ytterligere på en av de utallige lesesalsdagene mine, tok jeg i dag også på meg et sjal i tillegg til de røde tøflene mine. Garnet som sjalet er heklet av, er type litt hårete, og det er fort gjort å få en tynn, irriterende garnting i munnen - selv om man ikke prøver å spise sjalet. Denne gangen fikk jeg det ikke i munnen, men i øyet (selv om jeg ikke prøvde å blunke i meg sjalet). Jeg begynte å merke at det var noe ikke var som det skulle være; det ene øyet blunket oftere enn det andre, og jeg kunne kjenne at det venstre øyelokket hadde mer å kjempe med enn det høyre. Jeg prøvde meg med gni-metoden, men irritasjonen ga seg ikke. "Er det et øyevippehår som har gått helt bananas, eller?" tenkte jeg i mitt konsentrerte sinn. Så tok jeg meg en tur ut på toalettet, låste døren (jeg dobbeltsjekket) og stilte meg klin oppi speilet med et godt tak i øyelokket for å speide etter uromomentet. Ikke noe øyehår å se, men irritasjonen ble bare større og større. Etter mye speiding og blunking og gnukking og gniing kunne jeg ane et bittebittetynt fjon som lå rett over pupillen. Men hvordan få tak i det? Hver gang jeg prøvde å ta på mitt eget glasslegeme, kom øyelokket meg i forkjøpet og smalt igjen. Jeg ante ikke at øyelokket mitt var sterkere enn min egen hånd - øyelokket er tydeligvis på linje med mauren. Det var plent umulig å fatt i den fy-saken som forkludret øyet mitt, og det var også plent umulig å leve videre med forstyrrelsen. Hva skulle jeg gjøre? Med desperasjonen som drivkraft gikk jeg med oppsperret øye til veilederen min, og spurte om hun kunne veilede meg ut av knipa. Og dermed sto vi begge klin oppi vinudet, jeg med et godt tak i øyelokket mens hun gransket mitt venstre øye for usynlig hår.

Dette siste var selvfølgelig tull. Fantasien tok overhånd. Jeg klarte å få tak i garnfjonet selv etter noen lange, frustrerende minutter, og det føltes som en stor befrielse. Befrielsen til tross - denne kampen om øyet har fullstendig ødelagt konsentrasjonen for dagen.

Å skrive et blogginnlegg 1. april, føles for meg helt umulig. For det første synes jeg at blogginnlegget burde inneholde en narrings. Og for det andre tror jeg ingen lesere ville trodd på det jeg skrev denne dagen (men det finnes jo alltid unntak). Jeg har jo gjennomført flere narringser på denne bloggen, og derfor tror jeg leserne er særdeles skeptiske i dag. Hvis jeg skulle klart det, måtte jeg i hvert fall ikke poengtert i begynnelsen av innlegget at det er 1. april. Så da blir det ingen narrings fra meg. Ikke har noen prøvd å narre meg ennå heller - det er vel kanskje det mest overraskende. Jeg er på vakt.

Hvis du forøvrig har noen gode synonymer til adjektivet "positiv", så mottas de med stor takk!