Dette er...

utsikten fra Geitfjellet i Trondheim. Fin utsikt, fin tur, men...

til tross for alt dette og mitt blide åsyn medførte turen at jeg ble slått ut en hel uke av en kraftig forkjølelse (det var i grunn ikke turens feil, heller det at jeg ikke har forstått hvordan man skal kle seg for en trøndersk sommer. Jeg lærer, jeg lærer. Det hjalp heller ikke på at jeg midt i sykdomsperioden reiste på teater på en liten øy i fjorden, sto ute/inne i dogangen i nesten halvannen time fordi det ikke var andre steder å oppholde seg før forestillingen begynte, og det var regn, vind og sol på en gang. I tillegg var tårnet hvor forestillingen ble spilt, en rimelig kald affære - til tross for ullpledd og kakao. For all del - det er ikke teaterturen sin feil at jeg ble verre; det var en meget trivelig og uvanlig teatertur som inneholdt både kokosbolle og brosteinsspurt til båten i frykt for å måtte fryse mer. Det handlet igjen om at jeg tydeligvis har igjen å lære en ting eller to.) I stedet for at dette blogginnlegget skal bli en selvmedlidende suppe, velger jeg å fokusere på en liten bildeserie fra den omtalte Geitfjell-turen:

Noe av det som tydeligvis er stas på Geitfjellet, er alle hulene man kan krabbe i. Noen av oss forsto at når barn under 8 år snakker om huler, kan det godt være snakk om en sprekk. Det var det...

ikke alle som forsto. I hvert fall var det ikke alle som ville innse sin begrensning når det kom til kroppsstørrelse.

Noen satte seg mer fast enn andre...

....selvfølgelig til underholdning for oss andre...

....hmpf...pust...pes...stønn...

...etter mye meitemarkvrikking kom han seg ut av "hula"...

...og kunne igjen kalle seg kongen av Geitfjellet.

Etter at jeg kom med noen klager over at jeg ikke hadde noe å blogge om, har underbevisstheten min tatt ansvar.

Dette er hva jeg kan huske av natten: Jeg la meg i rimelig tid i går med en begynnende migrene. Da jeg våknet i morges med en fullt utviklet migrene, kunne jeg svakt erindre at jeg hadde ligget på sofaen i stua i løpet av natten, og at TV hadde kommet inn og spurt om jeg ikke skulle legge meg i senga igjen. Jeg kan også huske at jeg krabbet opp i senga. Disse minnene var likevel så uklare at jeg avfeide dem som drømmerier.

Men så kom TV hjem fra jobb. "Var jeg ute og gikk i natt?" spurte jeg. "Ja, noe så voldsomt også. Husker du det ikke??" utbrøt TV.

Dette er hva TV opplevde i natt: Utpå natta begynte jeg å bli urolig. Huff, nå begynner hun å bli virkelig dårlig, hadde TV tenkt. Etter en stund gikk jeg ut av senga, og TV registrerte i halvsøvne at jeg gikk fram og tilbake ved skapdørene* noen ganger før jeg åpnet soveromsdøra på en lite stille måte og gikk ut. Nå begynte han å bli såpass våken at han hørte at jeg holdt på ute på kjøkkenet, blant annet med springen. TV så for seg at jeg snart kom til å rase inn på doen og kaste opp. Men så ble det stille. Ikke kom jeg inn igjen heller. TV sto opp og begynte å se etter meg - ikke på do. Ikke på kjøkkenet. Ikke på kontoret. Så tittet han inn på stua, og der lå jeg i fosterstilling på sofaen. TV gikk inn på stua og spurte både om jeg ville ligge på stua, om han skulle hente et teppe, dyne eller laken eller om jeg ville komme inn i senga igjen. Jeg ga ikke en lyd fra meg. Til slutt tenkte TV at det kanskje var best at jeg fikk være i fred hvis jeg var så dårlig. Men da han begynte å gå ut av stua, reiste jeg meg opp av sofaen og fulgte etter. Så veldig målbevisst var jeg ikke; jeg stoppet opp ved døra inn til kontoret og sto der og kikket noen sekunder, og brukte også litt tid til å se meg litt rundt på kjøkkenet. TV fant det best å bare gå sakte foran å vise vei. Vel inne på soverommet hadde jeg krabbet opp i senga. Velstanden varte imidlertid ikke så lenge. Plutselig hadde jeg satt meg opp i senga igjen, og etter å ha sittet der en stund gikk jeg ut av senga og oppholdt meg ved garderobeskapet litt. Deretter krabbet jeg opp i senga igjen. Så uforutsigbar oppfattet TV oppførselen min for å være at han sto opp og låste døra.

"Utgangsdøra?" spurte jeg da han fortalte det.
"Nei, soveromsdøra" svarte han.

* Ja, skapdør har vært både et fremmedord og fremmedlegeme her i leiligheten. Men nå er det faktisk blitt dører på garderobeskapet på soverommet! Utrolig. For en oppfinnelse dører er. Plutselig virket ikke skapet så rotete lenger.

Jeg har gått rundt og tenkt at nå skjer det jammen ikke mye å blogge om. Og, vips, så skjedde det noe. I går kveld kom jeg hjem etter å ha vært ute på vift og skulle rote fram nøkkelen min - og da oppdaget jeg at nøkkelen aldri var blitt putta i veska. Den lå på benken på kjøkkenet, og mannen var på to hjul et ukjent sted. Med en diger hjelm på hodet var det ikke sannsynlig at han skulle høre mobilen, men jeg ringte og ringte mens mobilen skrek illevarslende om at den hadde lavt batteri. For sikkerhets skyld sendte jeg en melding om at jeg satt på trappa nøkkelløs og mismodig. Heldigvis hadde jeg vasket trappeoppgangen den dagen, så min tid utenfor døra var i det minste ikke en skitten affære. Dessuten fikk jeg nøye gått gjennom innholdet i veska mi. Der var det blant annet: et tomt Daimpapir (type twist), en fisherman delt i fire, to blyanter (en ikea og en blå), en kassert teipbit, en mp3-spiller uten høretelefoner (heter det det? Høretelefoner? Morsomt ord.), en åpnet pakke Kleenex (type med balsam), en ibux, to tjuekroninger, en lommebok, et visittkort til ei dame på et reklamebyrå, en togtabell, en busstabell, et utgått busskort, den lille dingsen til å komme inn på nettbanken, en hårnål, et hårstrikk og et tomt AAA-batteri. Det tror jeg var det hele. Veldig lite å underholde seg med der jeg satt nøkkelløs - bortsett fra å pugge jernbanestasjoner strekningen Skien-Lillehammer. Jeg begynte i stedet å tenke på at en inngangsdør faktisk er en inngang til en liten verden. Et øyeblikk var jeg altså i det filosofiske hjørnet. Plutselig ringte TV (akkurat i det naboen kom ut av døra og nesten fikk hjertestans fordi hun skvatt så av at det satt et menneske i gangen), og han kunne opplyse meg om at han var på Støren - altså en times tid fra min stengte dør. Vanligvis er jo jeg ganske mistenksom, men denne gangen gikk jeg glatt på - jeg takket ja til naboens tilbud om å sitte inne hos henne til TV kom - og TV var selvfølgelig på pletten bare ti min senere; han var ikke lenger unna en sentrum! Så lykkelig var jeg for en åpnet dør at jeg ikke en gang husket på å bli snurt fordi jeg var blitt lurt.

I dag har mannen og jeg vært på shopping. Jeg har prøvd mengder med turbukser, men ikke kjøpt en eneste en. Bestemmelsesvansker (og andre vansker). Mannen derimot har vært meget løssluppen med kortet - et par ekstra fartsstriper i det i dag - og det hele endte med at han betalte matvarene til dama som sto foran han i køen da hennes kort ikke fungerte. Navnet hennes eller telefonnummeret fikk han derimot aldri med seg, han var så oppspilt over å ha gjort en god gjerning at han ikke klarte å registrere det. I dag satser vi altså stort på at det finnes ærlige mennesker der ute.

Jeg har besøk i helga av damene i en og to generasjoner over meg - altså mamma og bestemor. Det er trivelig med litt langveisfarende besøk, og ekstra trivelig når Trondheim viser seg fra en solfylt side en fredagskveld.

Plutselig var spisestuebordet blitt et blomsterbord.

Damene kosær sæ på veranda'n...


...og jeg likeså!

Dagens har bestemor allerede kommet med:
Etter middag gikk hun inn på senga for å hvile litt, og etter et kvarters tid måtte TV forstyrre roen for å hente noe der inne. Vi kunne høre at hun skvatt litt, men det var først da hun kom ut av rommet etter hvilen at vi fikk vite mer av bakgrunnen for hvorfor hun skvatt:

"Guri, jeg vakk da TV kom inn i stad! Jeg hadde glemt at jeg var i Trondheim. Jeg trodde han kom på besøk!"

Dette kan nok bli en artig helg! =)
(Eller hva sier du, onkel?)

Det brakte løs, og jeg smatt ut på andre sida med fyrverkeri og karamellsmak i munnen. Master i nordisk språkvitenskap - eller den litt mer intetsigende master of arts. En opplevelse var det, og jeg kjenner jeg er bittelitt vemodig for at disse to årene er over (det skulle bare mangle at ei som blir rørt av blomsterutdeling på en generalforsamling også blir litt vemodig av å avslutte masteren sin).

Om jeg er litt vemodig, ser jeg i hvert fall veldig blid ut etter å ha fått både champagne og jordbær og en rød rose på sommerfesten.

Masterjentene på sommerfest.

(På en annen utgave av bildet befant det seg også et stk veileder i vannrett stilling foran oss)

Og da folk fikk se meg stå og pjuske med håret til veilederen min på festen, skjønte plutselig alle hvordan jeg hadde fått fatt i karakterene mine... (et tips til de som kommer etter, kanskje?)

Ja, i morgen braker det løs. Min avsluttende dag som masterstudent i nordisk språk. I går hørte H på at jeg prøvekjørte forelesninga mi, og hun satt som et tent lys borti kroken i en halvtime. Om det var fordi hun var slått av min kunnskap og formidlingsevne eller om hun holdt å sovne der borte, er jeg ikke helt sikker på, men jeg kom meg i hvert fall gjennom. Og så satser jeg på at jeg gjør det i morgen også - uten at hosta tar meg.

Forøvrig ble mannen vekket på en ubarmhjertig måte i går - av meg selvfølgelig. Han var usedvanlig trøtt (selvforskyldt, siden han reker ute om natta), og han kom seg rett og slett ikke opp. Så da jeg var klar for å reise på skolen, gikk jeg inn og vekket ham, og sa: "Er jeg fin nok til å holde en prøveforelesning nå?" Han begynte å grynte nede i puta, og jeg gjentok spørsmålet. "Du skal jo ikke det i dag", svarte han til slutt søvndrukken. "Jo, jeg skal det snart", svarte jeg litt oppgitt i stemmen. "Nei, det er torsdag du skal ha", fortsatte han. "Nei, det er TIRSdag", sa jeg. "Torsdag", sa han igjen, litt mer våken nå. "Nei, TIRSdag, det har jeg jo sagt!", repliserte jeg en anelse skuffa i stemmen. Plutselig begynte han å rulle seg ut av senga: "Men jeg har jo booka torsdag på jobb", utbrøt han fortvilet før han sjanglet ut på badet uten dør. Jeg ventet noen sekunder mens han prøvde å få øye på seg selv i speilet. "Ja, ja, du har i hvert fall kommet deg opp nå da", sa jeg med et lurt smilt og kastet meg på sykkelen.