I dag holdt jeg på å bli tatt ved nesen. Utsatt for et pek. Og det var bare samvittigheten til hjernen bak det hele som forhindret at det faktisk skjedde - eller ville ha skjedd i morra:

I min hektiske praksishverdag holdt jeg på å forberede litt til historietimene i morra. Spenstig som jeg er, hadde jeg funnet meg et kart jeg skulle bruke. Et bilde hadde jeg også funnet. Siden printeren aldri vil godta å skrive ut fra min pc, må jeg sende alt jeg har til min makker A. Han tok i mot, trykket på "skriv ut" og jeg tøffet til printeren og for å finne arkene mine. Et par transparenter laget jeg i samme slengen, blant annet av kartet. Fornøyd med det jeg hadde prestert så langt, bunket jeg papirene sammen og la dem til side på arbeidspulten og begynte å forberede norsktimen.

Dagen gikk mot slutten, og det begynte å bli på tide å reise hjem. Plutselig sier A: "Kan jeg få se litt på de arkene du printa ut?" "Se på de", brummet jeg, "skal du plutselig sjekke om det er bra nok, nå?" A fikk bunken, og han begynte å bla i den mens jeg fortsatte å jobbe med mitt. Etter en liten stund hører jeg: "Har du sett på det du har printa ut?" "Sett på det? Hva mener du? Jeg vet jo hva jeg har printa ut!" svarer jeg. "Ja, men har du sett på kartet? Det som står med liten skrift..." Jeg begynte å få bange anelser, og grep transparenten. Jeg kunne ikke se noe rart med stedsnavnene, men så fanget et ord under kartet blikket mitt...

Der, med liten skrift, men likevel godt synlig om det hadde blitt lagt på overheaden, sto det et kallenavn på meg. Ikke et kallenavn som jeg har fått fra elevene, men et som likevel har dukket opp i løpet av praksisperioden - internt i praksisgruppa. Du lurer på hva det er? Vel, her kommer en rebus: søt+ frossent vann + navnet mitt. Skjønner? Hvordan jeg har endt opp med det navnet, er en helt annen historie, men nå sto det altså på transparenten min. Og hadde det ikke vært fordi personen som hadde smuglet inn ordet, begynte å få kalde føtter når det gjaldt å gjennomføre morsomheten, så hadde jeg imorra tidlig klasket transparenten på overheaden, og for evig og alltid blant 28 elever vært kjent som søt+frossent vann-anette.

Tenk på det. *

Takk og lov for at A hadde et snev av samvittighet, og fant ut at det var litt drøyt å blande kjønnsorganer inn i det hele. Takk og lov.


*Noen mener kanskje at jeg hadde hatt godt av å bli utsatt for et pek. Det kan godt være, men ikke en kjønnsorgankallenavnspøk. Håper jeg.

En søndag...

...tureri...

...blomsteri...

...lyseri...

...hekleri...

På arbeidsrommet (også kjent som kottet)

Jeg: "Petimeter. Det betyr pedantisk, småskåren person. Pirkete, nøyaktig."
A: "Søkte du på Anette Bergsland for å finne ut det der, eller?"

Parpraksis er en kunst.

Jeg har lagt merke til at lilla er en av høstens farger.

Det passer ypperlig til fargen under mine øyne.

Høtt-tur i vakre Meldalen - med vakre jenter :)

Helga ble tilbrakt i godt selskap på koselig hytte i flotte høstomgivelser. En perfekt avkobling fra en hektisk hverdag!

Den store hiten ble Cranium. Prøv å tegne dreadlock-frisyre (det nøyaktige ordet, takk) og se hvor lett det er!

Sjokoladekake, tur og jenter hører sammen - men hva gjør vi uten stekeovn? Speideren visste råd, og MJ smalt sammen en røre.

De andre lo av meg da jeg krabbet rundt på myra for å ta bilder, men det er jo ofte i det små man finner det fine.

Jentene på rad og rekke foran Trollhetta.

Speideren har satt oss til å grave ut appelsinkjøtt...noen fisket etter mer skryt enn andre.

Speideren tok seg av båltenninga, og klarte det med glans. Jeg kan slenge med at det etterhvert ble skapt en voldsom konkurranse om å få speider-skryt. Jeg tror jeg til slutt endte opp med to eller tre skryteepisoder. Andre måtte nøye seg med en halv skryt...

Appelsinskallene ble fylt med kakerøre, pakket inn i aluminiumsfolie, og så sto vi der spent og venta...

...og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Sjokoladekake i appelsinskall var super!

Det ble en bittebitteliten topptur. Vi fikk i hvert fall skrevet oss inn i boka...

...og jeg var tydeligvis veldig fornøyd med det.

Hyttekos!

Skumring på lørdagskvelden.

Høst.

Den flotte helga var over - takk for turen, jenter! :)

I går tok jeg flyvemaskin fra Torp til Værnes. Altså: i Norge. Men. Den eneste flyvertinnen ombord var amerikansk og snakket ikke et kvekk norsk. Hva er det for noe? Til og om med sikkerhetsinstruksjonen ble kun gitt på engelsk. Hadde det ikke vært for den lille dramatiseringen hun gjorde parallelt, kunne det blitt vanskelig å forstå. I hvert fall for den gamle damen som satt et par rader bak meg og var litt engstelig i utgangspunktet. Før man kunne lukke døra på flyvemaskinen, måtte en av bakkemannskapene komme inn i flyet fordi den engstelige, gamle damen lurte på noe, og flyvertinnen forstod ikke hva hun spurte om, og den gamle damen forsto ikke hva flyvertinnen sa. I Norge bør man snakke norsk - til nordmenn, ikke engelsk. Jeg vurderte nesten å sende en mail til flyselskapet. Det ble bare et blogginnlegg.

Da vi skulle lande, hadde jeg selvfølgelig sovnet. Plutselig dyttet den engelsktalende flyvertinnen med i skuldra og ba meg ta på meg beltet. Jeg kikket forundret ned i fanget for jeg hadde da vitterlig aldri åpnet beltet etter at jeg tok det på meg. Men der lå det åpent i fanget. Jeg skulte bort på næringslivmannen som satt ved siden av meg. Det må ha vært han som åpnet det. Hva ville han egentlig oppnå med det? Jakka hans var altfor blank til at jeg hadde mot til å konfrontere han med saken, så jeg spente på meg beltet og sov videre (de fem minuttene det var igjen).

Det var på fredagen. Vi hermet etter hverandres dansebevegelser. Vi lå på gulvet og pustet med magen. Vi veivet med løse armer. Vi sang aaaaaaaaaaa. Vi masserte hverandre. Vi flakset med armene. Vi joika. Vi sto tetttett sammen. Det var siste forelesning før vi kunne ta helg. Til slutt utbrøt M: "Tenk, nå kunne jeg vært hjemme og tilbrakt tid med sønnen min. I stedet for må jeg være her og ta på deg". Selv om jeg ikke har noen sønn, forstår jeg godt hva hun mente.

Jeg svitsjet innom en film med Jennifer Aniston i stad. I scenen jeg dumpet inn i, hadde hun akkurat fått en aspirin og et glass vann i hånda. Hun puttet tabletten i munnen, tok en slurk vann - og så kastet hun hodet bakover for å svelge tabletten. Ikke bare et lite nikk med hodet, hun kastet hodet bakover. Akkurat slik jeg gjør det. Neste gang jeg får kommentar på måten jeg tar tabletter på, skal jeg henvise til at slik gjør superkjendisene det også. (Da ser jeg selvfølgelig bort i fra at jeg gjerne tar en slurk vann FØR jeg putter tabletten i munn, og så kaster jeg hodet bakover. Min teori er at det da vil være enda mindre sjanse for at tabletten kommer i kontakt med tunga. Har jeg virkelig så lite å blogge om en søndagskveld? Ja, det har jeg.)

Jeg skjønner ikke hva slags liv eller arbeidskapasitet de har som påstår at PPU er pis åv keik og lite å gjøre - jeg synes det stadig vokser en arbeidshaug foran meg, samt at alt ser ut til å må gjøres i samme tidsrom. Takke meg til master (tror jammen minnene om masterkjøret begynner å blekne, og at tiden framstår som rosenrød. Jeg kan høre mannen protestere hvis han hadde visst hva jeg satt her og skrev). Og på mandag skal jeg undervise 3 stk studenter og en lærer om et selvvalgt tema - ka i all verda ska det vær? Gi meg noe å undervise i. Gjerne noe jeg kan illustrere med en gjenstand (som det står i heftet vi har fått).

Ei venninne av meg klarer å sleike seg på albuen (sin egen altså, andres albu kan vel jeg klare å sleike på også). Klarer du?

(tipper du tok en ekstra titt rundt deg før satte igang med den litt kårni bevegelsen)