Jeg trodde jeg slapp unna, men jammen klarte Heidi å få tagget meg. Så...

Dagens glade: Ferdig med første praksisperiode!

Dagens sang på hjernen: Aaaaa...ramsamsam! Aaaaa....ramsamsam! Golligolligolligolligolli ramsamsam! Aaaalea, aaalea! Golligolli....og så videre.

Dagens beste måltid: Tja, det må vel bli fredagslunsjen på Gauldal det da. Fikk til og med meg litt napoleonskake.

Dagens fnis: Jeg kan huske at jeg har ledd en god del hittil i dag, men enten så husker jeg ikke av hva (noe som ofte er tilfelle) eller så er det for internt. Regner med at jeg får meg noen fnis eller mer enn det i løpet av kveldens Cranium-runde :)

Dagens overraskelse med påfølgende panikk: Det har i grunn vært lite overraskelser å spore i dag. Det eneste var at jeg klarte å skjære et stykke av napoleonskaka uten å skvise den helt, men det var ikke akkurat panikkartet. Panikken knytter seg heller tidsproblematikk/ting som skulle vært gjort.

Dagens irritasjonsmoment: Er vel i grunn lite som har irritert meg i dag. (Jeg velger å overse oppussingstilstandene. Eneste måten å komme gjennom det på.) Ellers er jo arbeidsoppgaver på ppu er tilbakevendende irritasjonsmoment...

Dagens spørsmål: Hvorfor trenger maling tid til å tørke? (Se der, klarte ikke helt å overse oppussingstilstandene...)

Dagens sjarmis: Foreløpig er det få som har sjarmert meg i dag. Med mindre jeg skal anse de gryntende morgenrutinene her i huset som sjarmerende. Med avstand fra trøttheten (i hvert fall morgentrøttheten) og med kjærlighetens blikk kan jeg vel til en viss grad se noe sjarmerende i det...:)

Det var ikke den mest spenstige dagen ser jeg, men det er nå en dag likevel. Jeg velger å sende neste runde ut av landet, og til svensken som tidvis har vært glad i "Dagens...". Værsågod, Mr Zorro, du er tagget!

Samtale på praksisrommet

A til meg: Jeg tror det hadde vært mindre krig i verden om flere hadde vært som oss. Selv om vi har vært uenige har jeg ikke hatt lyst til å drepe deg.
I kommenterer: Ja, dere kan virkelig kunsten med å være uenige. Dere krangler hele tida, men har det likevel gøy.

Første praksisperiode er over, og jeg kom fra det i live (og uten å havne i krig). Og praksisnavnet mitt ble heldigvis holdt innenfor praksisrommets fire vegger.

Fredag ettermiddag på Rena. Jeg måtte hvile høyrebeinet og fylle på med litt energi, så jeg fant meg en kafé, kjøpte meg en avis og en baguett. Siden jeg omtrent var alene der inne, kikket jeg opp da jeg hørte noen snakke. Og jammen var det meg det ble snakket til. En liten mann, type utenlandsk, med en slags kapteinlue på hodet og pilotbriller plassert kjekt på solskjermen.

- Kjører du bil? spurte han.
- Ja, svarte jeg litt nølende. Ikke fordi jeg var i tvil om jeg kjørte bil, men fordi jeg ikke forsto helt hva han ville med spørsmålet.
- Du kjører? spurte han igjen mens han gjorde rattebevegelser, akkurat som han ikke trodde meg første gangen.
- Ja, jeg kjører bil, svarte jeg igjen, litt mer kontant denne gangen.
- Har du førerkort? fortsatte han litt mer ivrig.
- Ja, jeg har da det, svarte jeg mens jeg fortsatt lurte på hva han ville med denne kjøresamtalen.
- Vil du kjøre en fin bil? spurte han der han satt med armene i kryss.
- Jeg har ikke mulighet til det nå..., svarte jeg litt avventende, for jeg forsto virkelig ikke hva han ville.
- Vil du kjøre en fin bil? spurte han igjen. Forsto han ikke hva jeg sa?
- Nei, jeg har ikke mulighet til det nå, sa jeg igjen. Hva slags bil var det han ville jeg skulle kjøre?
- Du skal få...500 kroner! fortsatte han med, han var virkelig oppsatt på å få meg til å kjøre den fine bilen.
- Nei, jeg har ikke mulighet, svarte jeg nok en gang.
- Ok, ok, sa han og ga seg, reiste seg og gikk ut av kafeen.

Jeg lurte litt på hva i all verden slags bil jeg skulle få betalt 500 kr for å kjøre, men jeg var i grunn fornøyd med å kunne sette meg inn Hondaen og forlate Rena og biltilbudet.

Siden jeg har vært på 5-års reunion for folkehøyskolen i helga, tenker man jo litt på hva som har skjedd på de årene som har gått. Det føles både som det er kort tid siden og som en evighet siden. Noen ting forblir dog det samme...

...jeg var sjef da, og er sjef nå...


...jeg tok bilder av meg selv og gjør det også nå...

...men nå finner jeg også glede i å inkludere andre på bildene...

...noen liker fortsatt å showe...

...stemmer fortsatt...

...stemte her også gitt...

...men det er kanskje greit at jeg har lagt av meg behovet for å sprade rundt i et laken...

Siden jeg ikke har noe bedre å skrive om, og siden mitt forrige innlegg har ført til at det nå på en rekke nettsider blir spekulert over hvordan håret mitt ser ut - de drøyeste spekulasjonene går ut på at alt er f jernet - velger jeg å legge ut et bilde for å legge diskusjonen død. Jeg har hår. Det utrente øye ser sikkert ikke at det er endret en gang. Da må mer selvkritiske blikk til. Nå ja, alt vokser seg snart til det normale.


Jeg hentet noen kubber ved i stad. Og siden sekken med ved lå inneklemt blant andre sekker med ved, måtte jeg ta i et tak og røske den løs. Jeg røsket, fikk sekken opp i lufta og lot den smelle...ned på min storetå. Jaja, så lenge man har vann og ved.*

* Denne sangen er en delvis bakgrunn for et tidligere blogginnlegg om et nytt tv-program. Jeg til og med hylte da jeg kom over denne sangen på radio E6. Slik kan man bli av å jobbe på verksted en helg.

Uke 42:

Jeg...

• har blitt publisert (ja, en god ting kan nevnes flere ganger)
• holder fortsatt stand i praksis (men du og du så trøtt jeg blir)
• har fått høre etter endt historietime: "Det ble bra det der. Jeg likte det. Du fikk rett til slutt som vanlig". Jada.
• har klart å få de samme personene til å gå på den samme spøken med to minutters mellomrom. Grunnen til at de gikk på den den andre gangen også: "Ingen er så blåst at de drar den samme spøken to ganger på rad". Jo, jeg er visst så blåst.
• har laga lister i håp om at jeg skal gjøre det som står på listene. Foreløpig har jeg vært forholdsvis passiv. (Men nå gjør tidspresset seg såpass gjeldende, i hvert fall på skolefronten, at det snart MÅ bli fortgang i listene.)
• bor i en hybelkanin.
• er frustrert og rådløs fordi knoppene på den nye orkideen er i ferd med å tørke inn. Det er ikke første gang. Hvorfor skjer det??
• må gå planken hver dag fordi bakken rundt inngangspartiet er rett og slett gravd vekk.
• har laga min første skikkelige powerpoint med både lyd og bilde. Du og du så stolt jeg var.
• har hissa på meg en tolk og fikk høre det også.
• har blitt mer lokalkjent i Trondheimsområdet etter å ha vært kjørelærer.
• er nok en gang blitt dørløs. Nå er inngangsdøra den eneste døra som oppfyller sin funksjon som dør.
• har vært hos frisøren, og fikk høre: "For et fantastisk hår! Du har jo hår som en gud!" Tre kvarter senere hadde hun klipt av meg en halv kilo hår. Det var bare å gå hjem og finne fram lua...

Og så har jeg tova to par tøfler. Ble sånn mellomfornøyd med hjertene jeg fant på at jeg skulle sy. Jeg ser at jeg kan øve litt mer på akkurat det.

Dagens anbefaling (eller dagens skryt) fra Anettes hjørne finner du her, først og fremst fra side 23.

Uhyre interessant.

Lys aubergine & sans

Nå har jeg 8,5 stykker.

NRKs nye medlem i gullrekka

Eksperimentering

Berkåk by night.

30 sekunder lukkertid. Ustø hånd.

Bil 1.
En mann eller dame, eller begge to, er ute og kjører en mørk høstkveld på vei inn mot Oppdal sentrum. Det regner og asfalten er svart. Det lyser varmt fra de få husene som passeres på veien. I speilet ser sjåføren at det nærmer seg to lys. Han er visst ikke alene på veien i kveld likevel. Bilen ligger rolig bak noen sekunder. Plutselig forsvinner lysene fra speilet, og veien ved siden av sjåføren blir opplyst - han er i ferd med å bli forbikjørt. Det er en kassebil som beveger seg raskt oppover langs siden. Gnister! Et fyrverkeri av gnister! Hva er i ferd med å skje? Kassebilen har nå passert, men ikke på sedvanlig vis. Fra hengeren på kassebilen står det en gnistersprut til alle kanter. Kassebilen fyker forbi og videre bortover den mørke veien med en gnistrende henger. Sjåføren rekker såvidt å registrere alt dette før han på nytt ser to lys i speilet. Og lysene blinker febrilsk, så fort blinker de at det nesten ikke synes. På nytt forsvinner lysene fra speilet, og en ny bil kommer i en rasende fart opp på siden. Sjåføren kan såvidt se ansiktet til ei ung jente i passasjersetet som er fullt fokusert på bilen med den gnistrende hengeren. Det ser ut som hun roper. Sjåføren i bilen på siden ligger på hornet, og forsvinner blinkende med lysene etter gnisterregnet.

Bil 2.
Det er en mørk, regnfull søndagskveld. Far og datter kjører bak den fullasta kassebilen med henger som sønn/bror og svigerdatter/svigerinne sitter i. De kjenner de har stått på i helga, og gleder seg til en middag i Oppdal. Datteren registrerer at noe fra hengeren spretter ut i den mørke grøfta, og sekundet etter står gnistregnet fra der hjulet akkurat hadde vært. Det blir oppstandelse i bilen. Hengeren har mistet hjulet! Plutselig vrenger kassebilen ut i venstre felt og øker farten. Den er i ferd med å kjøre forbi bilen foran - med en henger med bare ett hjul! "Han hakke merka det! Han hakke merka det!" ropes det i bilen ¨på forkvakla grendlandsdialekt. Faren blinker det han kan med lysene og ligger på hornet, men kassebilen forsvinner forbi bilen og videre på veien. Faren legger press på høyrebeinet, raser forbi bilen som akkurat har blitt forbikjørt av gnisterregnet, og prøver febrilsk å nå igjen kassebilen.

Bil 3.
Kvelden er mørk. Det regner, og jeg kunne ønske jeg var nærmere hjemme enn jeg var. Men først skal vi innom Oppdal og spise litt, så jeg vet det kommer til å ta enda noen timer før vi er framme. Jeg tenker matt på den fulle kassebilen med ting, og endatil en henger med ved. Det kommer til å bli natt før jeg får legge meg. Mannen vil også gjerne komme hjem, og når vi tar igjen en bil i den mørke høstkvelden, legger han seg ut og kjører forbi. Ganske på likt spisser vi ørene. "Hva er den lyden?" sier mannen, "den var ikke der i stad". Jeg lytter. "Det høres ut som det er...noe som skraper", svarer jeg. Vi kikker i hvert vårt speil og ser at lysene på bilen bak oss...ja, hva er det med de lysene? Blinker de? Det går så fort at det nesten ikke synes. "Jeg tror de blinker på oss", sier jeg, og nå har mannen oppdaget gnistregnet i sidespeilet. "Det er hengeren", stønner han.

Og hengeren var det. Skulle gjerne ha vært flue på veggen i bil 1 disse sekundene.

I helga har jeg vært i Oppdal.

Der gikk jeg med hatt.

Og jobbet på snekkerverksted. Hamret og bar. Bar og hamret. Mannen fikk skjære.

Det ble nesten hjemmekoselig da jeg fant denne kassa. Men bare nesten.

Fargene måtte fram for å få med det hvite som dalte fra himmelen...

Om jeg bare tok bilder av de som jobbet? Tja, tok i et tak innimellom...

En garde! Sverdet er det forresten stor sannsynlighet for at jeg har satt sammen.

Far og sønn jobber hardt for å lage hylla som til slutt fyller et tomrom i rommet under oppussing.

Sen søndag kveld. To dager med snekring, bæring, flytting osv. er over. Fire sultne mager fikk seg et herremåltid. Og samtidig øvd seg på å holde samme stilling i noen sekunder fordi lukkertida var lang.

Vi er i gang...

...eller, mannen er i gang. Han er flinkest.

Jeg svima rundt i halvsøvne på coop og kjøpte maling. Det blir spennende å se hva slags farge jeg valgte til slutt.