Drømmetyder?

Drømmer. Hva i all verden betyr de? Noen ganger hadde det vært artig å vite. Jeg har hatt et par drømmer i det siste som jeg gjerne vil ha tydet.

Den første handler om ei frøken som jeg titt og ofte tilbringer kvalitetstid med. I drømmen skulle hun og mannen i hennes liv på bad taste-party. Hun var på jakt etter klær de kunne ha på seg, og anså mitt klesskap for å være det beste stedet å lete. Så sto jeg der da, mens hun gikk gjennom det store ikea-skapet mitt og plukket ut det hun ville ha. Jeg kan jo nevne at hun fant en gul tricot som hun mente ville passe perfekt til mannen (og bare for å ha sagt det; det finnes ikke noen gul tricot i skapet mitt).

Denne drømmen er ikke den verste å forholde seg til. Det er ikke til å stikke under en stol at denne frøkna er betraktelig mer velkledd enn meg. Kanskje jeg ønsker å være like velkledd som henne? Er jeg redd for at hun synes jeg har bad taste i klær? Kanskje jeg prøver å si til meg selv at det er på tide å shoppe litt? Eller vil jeg åpne en butikk på for bad taste-partyer? Ja, jeg kan komme på mange tydningsforslag for denne drømmen.

Så var det den andre.

I denne drømmen opptrer også ei frøken jeg titt og ofte tilbringer kvalitetstid med, til og med fra samme gjeng. Hun kom også hjem til meg, men ikke på grunn av min bad taste i klær. Hun kom rett og slett for å ---- ja, hun kom for å bajse.

Hva i all verden. Den klarer jeg rett og slett ikke tyde. Og kanskje jeg heller aldri skulle ha skrevet om den - i tilfelle den betyr noe jeg egentlig ikke vil vite. Men jeg tar sjansen; værsågod, tyd i vei!

Nyttårsforsett oppfylt

Ja, så har jeg gjort det da. Gått til tannlegen. I over et år nå har jeg hatt store planer om å få sjekka tanngarden, men jeg har hatt usedvanlig mange gode unnskyldninger for å ikke gjøre det. Og alle unnskyldningene medførte at det gikk 5 år uten noe besøk hos mannen med de skumle verktøyene.

Jeg sto utenfor døra til tannlegen og vurderte om jeg bare skulle dra hjem igjen. Trekking av fire visdomstenner og borre åtte hull var scenariet jeg så for meg. Med en slik innstilling tenkte jeg at det måtte gå bedre enn jeg fryktet.

"Er det lenge siden du har vært hos tannlegen?" spurte den hyggelige tannpleieren meg.
Joda, 5 år. Det var så mye snakk om borring og visdomstenner forrige gang.
"Så da fant du ut at det var på tide å slutte å gå til tannlegen?" spurte hun.
Joda, jeg så svakheten i den logikken. Tenkte det var lurt å gå mens jeg fortsatt var student - i tilfelle det blir dyrt.
"Har du tenkt på at det som regel er billigere å gå ofte til tannlegen?" kom det fra tanndama mens hun studerte bildene av tennene mine.
Joda, jeg så det poenget også. Det var da voldsomt så mange gode poenger denne dama satt inne med.
"Det ser fint ut dette. Et hull som må borres, ellers er alt greit."
Fantastisk mange gode poenger fra den dama! Hadde jeg ikke vært så blyg, hadde jeg invitert henne til en high five, gitt henne en klem eller reist meg jublende i stolen. Det gjorde jeg altså ikke. Men jeg var en særdeles interessert tannpasient som kikket like mye på bildene av tenna mine som det hun gjorde.

Og nå skal det ikke gå fem år til neste gang. Og borringa? Jeg velger å ikke tenke på mye på det - ennå.

Anette spiser ting hun ikke liker *

Det er ikke en ukjent sak at jeg er en smule kresen. Dette gjelder mange av livets ulike fasetter, men spesielt når det kommer til mat. Det er mye mat jeg ikke liker. Som jeg aldri har smakt. Et eksempel kan være lungemos. Eller blodpudding. Eller smalahovud. Jeg har aldri smakt det, men liker det ikke. 

Siden jeg er godt over fem år, begynner jeg å innse at jeg ikke alltid kan begynne med at "jeg liker det ikke...". Noen ganger må man faktisk smake. I går var en slik dag. Mannen har en god stund hatt et ønske om å introdusere kone, søster og svoger for sushi (som jeg ikke "liker"), i går skulle det altså skje. Det var med en viss skepsis jeg ble med, men jeg var innstilt på å la det få en sjanse. Jeg lar være å beskrive den første biten, for den var preget av alt for mye mat i munnen på en gang. Etter den lærepenga tok jeg litt mindre munnfuller, og jeg spiste nesten opp all maten min - etter å ha omsatt et par biter. Og grunnen til at jeg ikke spiste opp alt, var faktisk at jeg var mett - ingen barnslige "jeg-vil-ikke-nykker". 

Og hva jeg syntes? Det var greit. Kanskje litt under greit.Jeg spiste maten min høflig, men jeg var i grunn lettet når jeg kunne si at jeg var mett. Det var kanskje ikke en høydare, men det var i hvert fall artig å prøve det. Så nå kan jeg ikke lenger si at jeg ikke liker sushi, men heller at jeg ikke er så begeistret for det. Og ja - jeg har smakt. 

Noe jeg derimot liker, er denne filmen; Slumdog Millionaire. Den ville jeg ha gått og sett om jeg var deg (men ikke bry deg om de som skulle finne på å kalle den en drama/komedie. Jeg humret og lo flere ganger, men det var langt unna hva jeg ville kalle en komedie i hvert fall).  Særs bra film!

* Dette kunne selvfølgelig blitt en føljetong. Men det skjer ikke så veldig ofte, så jeg har sannsynligvis glemt at det er en føljetong neste gang det skjer. 

Jeg - i sikkerhetstjenesten?

Selv om H og jeg er i ferd med å utdanne oss til eminente norsklærere, er vi ikke fremmed for tanken at det også kan finnes et annet arbeid for oss der ute i den virkelige verden. Så da det i dag var arbeidslivdag på Dragvoll og flust med standfolk som ville snakke med fremtidige ansatte, tenkte vi at det var verdt å sondere terrenget. 

Det var i grunn én ting som gjentok seg ved våre besøk på standene. Jeg fant ut at det var like greit å finne ut hva slags kompetanse de ulike bedriftene var ute etter slik at vi ikke kastet bort noe tid. Da fikk vi som regel spørsmålet tilbake om hva slags fag vi hadde studert - og vi svarte som sant var: nordisk. Og da vi hadde sagt det magiske ordet, kom det noen varianter av samme grunnreaksjon. "Nordisk, sier du? Hva er det...er det noe med litteratur, eller?" - inkludert påfølgende flakking med blikket. Andre var litt mer oppdatert og direkte og sa at de nok ikke hadde arbeid som passet for en nordist. Den tredje dro kanskje litt på det, og svarte at det kunne nok tenkes, men de kom ikke på noen eksempler på det nå. 

Dette skjedde stand etter stand. Motet sank, og rettebunken ble mer og mer virkelig. Men så - ut fra intet - var det en arbeidsgiver som bare lyste gult i mot oss: Politiets sikkerthetstjeneste.

Den hyggelige standfyren kunne ikke umiddelbart se hvordan en med nordisk-bakgrunn kunne passe inn der, men han ga seg ikke og prøvde å finne en løsning. Og etter et par minutter samtale og samarbeid kunne han konkludere med at, jo, nordister kunne helt klart ha noe der å gjøre. Det kom rett og slett bare an på hva slags kompetanse som ble etterspurt i de forskjellige stillingene. 

Vi gikk derfra med hodet hevet. Det var ikke bare lærere vi kunne bli. PST ville ha oss. 

(H mente at jeg ikke kunne skrive om politiets sikkerhetstjeneste  - bloggen ville bli overvåket i lang tid framover. Men jeg mente at det kanskje var nettopp det som kunne skaffe meg en jobb. Om ikke annet får jeg en pen besøksstatistikk.)

Hvorfor jeg ikke er en toppidrettsutøver

Jeg er glad i toppidrett. Når de beste av de beste konkurrer, er jeg ofte med - som tv-titter, ikke deltaker. Og hvorfor det egentlig? Kunne jeg ikke vært med å konkurrert selv? 

I dagens utgave av Adressa kunne jeg lese:

Hard trening kan gi migrene 

Mens fysisk trening hjelper mot vanlig hodepine, kan hardtrening øke faren for å utvikle migrene. 

"...det er få migrenepasienter blant de som må trene hardt for å nå sine mål. Ikke fordi hardtrening ikke gir migrene, men fordi migrenepasienter ganske enkelt ikke klarer å trene nok til å komme i toppsjiktet." Og en professor Knut Hagen sier: " Under utmattende trening bryter vi ned kroppen, før den bygger seg opp igjen etterpå. Slik trening trigger migrene"

Migreneanfall er altså for mange en effektiv stopper for en karriere med mye hardtrening. Det er nok årsaken til at jeg aldri har vært i nærheten av å være en toppidrettsutøver. Jeg egner meg best som heiagjeng, rett og slett.

Men det er selvfølgelig ingen regel uten unntak, og Adressa hoster opp Marit Mikkelsplass og Fredrik Ljungberg som idrettsutøvere med migrene som klarer å takle smertene. Fint at andre tar på seg jobben med å være unntak, så slipper jeg.

Nå begynte jeg å lure på om migrenen også er grunnen til at jeg ikke er modell, men siden Ljungberg får til modelljobbing med migrene, er det kanskje ikke det som er grunnen...

Tørke

Det ser ut til å være litt bloggtørke for tida. Å skrive om vurdering for læring eller vurdering av læring eller forsknings- og utviklingskompetanse frister liksom ikke så veldig. 

Jeg kunne skrevet om at jeg har halvveis fullført et nyttårsforsett. Tannlegetimen er bestilt. Da gjenstår det bare å se om jeg går når dagen kommer. Jeg ble litt i tvil da jeg pratet med pappa samme dagen jeg hadde bestilt time. Han la ut om at lillebror hadde trukket en visdomstann nå...."de hadde visst skjært og sydd og meisla og greier". Jo takk, det satte mot i meg. 

I stedet for å skrive om dette legger jeg heller ut et bilde av at antall dører i leiligheten har økt i form av garderobedører i gangen - speil til og med. Særs bra. Nå mangler det bare 3 dører i hele leiligheten; 2 skapdører (som bare venter på henglser) og dør til badet (som venter på oppussing, og som jeg forøvrig ikke tenker på at skal være der. Man savner ikke noe man aldri har hatt).

Husmor?

Jeg var på sirkeltrening i kveld og der var det pip fullt. Ved siden av meg sto et par damer og skravlet, og den ene av dem kommenterte antallet mennesker: "Det er visst mange som har oppdaget denne husmor-timen".

Jada, der befinner jeg meg. På husmor-timen. Og det var riktignok bare et par-tre andre på min egen alder der (ja, fortsatt i 20-årene), resten kunne skilte med en god del mer livserfaring. (Én mann hadde våget seg inn der også, han var vel en husfar, han da.)

Mens jeg sitter her og skriver om husmor-timen, er det noe annet som renner meg i hu. Her om dagen fikk jeg et blad av min mann. Tror egentlig det var jeg som endte opp med å betale for det, men tanken var nå i hvert fall hyggelig. Og hvilket blad var det? Jo, Hjemmet.  Jeg trenger ikke påpeke forbindelsen til husmor-timen. (Men jeg kan påpeke hvorfor han ville at jeg skulle ha bladet: Det inneholdt oppskrift på Marius-genser som han så lyst på.  Han har tydeligvis umåtelig tro på mine strikkeegenskaper. Husmor igjen.)

Takk og lov for at jeg sitter og ser på Star Wars med et halvt øye. Det føles ikke så veldig husmoraktig. Eller kanskje jeg skal ta og finne strikketøyet i stedet...?

Å handle på salg og trafikkdirigent

Kjøleskapskaraffel, 4 skåler, gryteskje, pastaskje, øse, potetskreller, 4 skjærebrett, 4 forskjellige grand cru oppbevaringsglass, 2 kakebokser, langpanne, termos, vannkoker, 2 alessi eggeglassfigurer, 2 oppvaskkluter.

Sum: 14,50 Nkr.


Det var skøyteis på holdeplassen idag morges (en følge av det ville trønderværet for tida), og bussen kom seg rett og slett ikke ut på veien igjen. Noen måtte ut og dirigere trafikken for at bussen kunne få rygge. Siden jeg var den siste som kom på, og sto fremst, følte jeg presset. Jeg kikket forhåpningsfullt bak meg for å se om det var noen som tilfeldigvis hadde en drøm om å være trafikkdirigent som skulle melde seg med iver og lyst, men nei. Alle hadde på seg sitt busspassive uttrykk. Dermed måtte jeg bare melde meg frivillig, men den ene drar den andre med seg, og plutselig var vi tre stykker. Han ene gikk ut i veien og stoppet bilene, hun andre forklarte situasjonen til den første sjåføren mens jeg bare sto og kikket på. Jeg liker å tenke at jeg hadde overoppsynet i situasjonen, men jeg tror det bare er noe jeg tenker. Bussen kom seg i hvert fall videre - uten så mye hjelp fra min side.

Trenger du et skilt?

Etter kjøretur i kveld vurderer jeg å produsere skilt til å henge utenpå bilen med påskriften "Pass opp - jeg har ikke heeeelt kontroll på denne bilen". Både jeg og andre kunne hatt bruk for et slikt skilt.

Og er du brøytemannskap og leser denne bloggen - all ære til deg!

Noen siste juleglimt...

Selv om jeg synes det er greit at jula er over, tillater jeg en siste krampetrekning og legger ut noen bilder fra jula...

Jula ble for første gang - både for meg og mine medfeirende - feira på Sula. Ei forblåst lita øy ute i havgapet - og når en var ute (som jeg var særs lite), måtte en innimellom snu ryggen mot vinden for å få puste.

Julaften, julemiddag og god stemning

Havørn - flere faktisk! Men ingen gode bilder dessverre...

Seint lyst og tidlig mørkt - men glimt av dag likevel.

Et hopp i tid - nyttårsaften. Hvorfor jeg blir sminket så pent? Det begynte med 4 timer bowling. Slikt får en utrent bowlingspiller vondt i armen av. Heldigvis var det to små som hadde fått sykepleierting av bestemor, så jeg ble plastret og bandasjert samvittighetsfullt. Det jeg ikke visste, var at sminke også hjelper hvis en vil bli fort frisk. Da tar det bare ett år å bli frisk - i stedet for to år. Så da var det bare å sminke i vei da - snart frisk som en fisk! Og pen, selvfølgelig.

Og vinneren er...

BØRGE!

Anettes julekalender gratulerer så mye! Premien er middag ute* eller hos Bergsland, invitasjon vil komme.

Det var lenge jevnt, men vinneren halte i land noen førstemann-poeng på slutten og fikk alt riktig på luke 23 og tilnærmet riktig på luke 24, så da var det gjort.
Noen er kanskje interessert i sin poengsum, så jeg tar med topp 6:
Børge: 40, 5
Runar: 36, 5
Marthe-Julie: 32, 5
Tonje: 25, 5
Heidi: 24
Kari 23

...og er det andre som vil vite poengsummen sin, så er det bare å rope ut :)

Da gjenstår det bare å gratulere igjen, takke for en formidabel innsats både til dere som har ivret og svart (og slitt ut F5-tasten), mine supre bidragsyterer og ellers den som føler den fortjener en takk! Jammen har det vært moro, synd det er et år til neste gang. Kanskje man skal innføre påskekalender? Fastelavnskalender? Pinsekalender? Jeg ser uante muligheter!

Og jeg er i grunn glad jeg kan blogge vanlig igjen, har jammen vært slitmorro å finne på oppgaver til dere!

* jeg vil anbefale sistnevnte, siden det kan bli kaldt å sitte ute nå for tida.