søndag, juni 28, 2009

Sommerintervjuet

Det er flere som blir intervjuet av Oppland Arbeiderblad for tida, og det er ikke til å stikke under en stol at det har vært et evig mas fra den kanten om ikke jeg også kan la meg intervjue. Nå velger jeg å gi mine svar slik at jeg skal slippe å se at jeg har 32 ubesvarte anrop hver dag på den lydløse mobilen (orker ikke høre på all den ringinga). De har tross alt en drivende dyktig journalist.

1. Hva er sommer for deg?
Sol! Etter at jeg flytta fra relativt solsikre østlandet til relativt regnsikre Trøndelag, har jeg oppdaget hvor viktig sola er for at jeg skal få sommerfølelsen. Sommerklær, isspising, jordbær, late dager og lyse sommernetter, gjerne på hytta i Vrådal, plasking i vannet (selv om jeg krever høyere og høyere temperatur for hvert år), låne et lass med bøker på biblioteket, se på at mannen prøver å fange fisk med henda - alt som er godt! En ting savner jeg: Å slippe hestene på sommerbeite; det ga sommerfølelse det!

2. Hva blir høydepunktet sommeren 2009?
Tja, si det. Sommeren sålangt har vært veldig fin og det er mer godt i vente. Akkurat nå gleder jeg meg veldig til en nær forestående kajakktur!

3. Hva leser du i sommer?
Faktisk har jeg ikke kommet meg på biblioteket ennå, så det er ikke godt å si. Jeg leste for fem minutter siden ut Blomster og blod av Fredrik Skagen og det var en litt uhyggelig opplevelse siden den handlet om en seriemorder løs i Trondheim. Det er noen steder jeg kommer til å unngå de neste ukene (ikke noe galt med fantasien). Ellers kjøpte jeg Balansekunst i går, jeg innbiller meg at noen har anbefalt meg den.

4. Den ultimate sommerlåten
Jeg er jo elendig til å huske navn på sanger, men det er en truddelutt som får meg i sommerstemning og det er vignetten til Reiseradioen.

5. Hva synes du om sommertilbudene i Vest-Oppland?
De er geniale. Hakke sett på makan.

6. Hvem vil du sende en sommerhilsen til?
Til deg som leser dette og som jeg ikke har fått ønsket god sommer; enten fordi jeg har glemt det, ikke truffet deg eller ikke kjenner deg.

7. Hva opptar deg for tida?
Å ha is i magen. Både psykisk og fysisk.

8. Hvilket spørsmål trodde du vi ville stille - og hva svarer du på det?
Hva føler du nå? I grunn er jeg ganske varm. Tror jeg skal ta meg en isbit.

tirsdag, juni 23, 2009

Is i magen

Lite blogging for tida, sier du? Vel, til gjengjeld har jeg blogget to ganger i dag, på selveste St.Hans-aften. Dagene suser avgårde ispedd diverse aktiviteter og daglig speiding etter sola på yr.no. Til nå har det vært kaldt når det (noen få ganger) er sol og varmt når det (ofte) regner. Det er en koblingsfeil et sted. Heldigvis ser det ut som det har vært en reparatør inne i bildet, for de neste dagene meldes det jo både varmt og sol! Jeg setter ikke kryss i taket før jeg har opplevd det.

Ellers lever jeg i en vakuumtilværelse. Ikke student. Ikke jobb. Det er nesten så man blir litt stressa, men foreløpig kaller jeg meg stort sett arbeidssøkende og ikke arbeidsledig. Jeg prøver å ha på plass isen i magen som alle sier jeg må ha.

Det får jeg dessuten hjelp til. På kjøkkenbenken har dette monstrumet tatt plass. Og når den får beskjed om det, lager den litt (eller mye) bråk...

Midtstill
...og produserer mengder av disse.


Trenger du is i magen?

Tanga-Trond og Flatakiso



Flatakiso har fått noe å bli våken på.


Fornøyd og intetanende.


Tanga-Trond tar på seg grimasa, for han vet det smaker pung. (Hvordan han vet hvordan pung smaker, er en annen sak.)


Spent? Kritisk? Våken?


Noe var det i den flaska.

Kommer til å savne jevnlig ablegøyer fra dette radarparet!
(Flytting er noe herk.)

søndag, juni 14, 2009

Diverse

- Den ene orkideen min har fått en baby. Det betyr at jeg er blitt bestemor. Jammen går det unna. (Har på følelsen av at jeg har skrevet dette før, og hvis det er tilfelle, må jeg bare beklage. Men en god nyhet kan jo fortelles flere ganger.)

- Jeg har hatt en periode der jeg var veldig trøtt. Etter bare en liten tur på clas ohlsson for å kjøpe en dings (hva annet er det man kjøper der) da man egentlig skulle ha tak i flere ting, var mitt eneste ønske å komme hjem igjen for å sove. I tillegg har jeg vært litt tett i nesa. Og hver gang jeg har ytret meg litt klagende om dette, får jeg høre: Du er nok allergisk. Ta noen allergitabletter. Nei, vettu hva. Jeg har aldri vært allergisk, er ikke allergisk og vil ikke være det. Det virker slitsomt. Jeg skylder på feriereaksjon og for kald trøndersommer. Dessuten er jeg våken igjen nå.

- (Jeg sto tross alt opp ti på åtte i dag - søndagsmorgen! Ingen planer, jeg bare var våken.)

- Samtalene i heimen for tida handler i det store og hele om gårdsdrift: Har du noe klart til høsting? Ja, du kan få høste solsikkene mine, men da vil jeg få høste hos deg også. Hvor mange level er du nå egentlig? Jeg skjønner ikke hvordan du får plassert ut de fugleskremslene! Kan ikke du sende meg noen gaver snart?? Jeg sender jo deg dyr og trær hele tida! Du har snart like mange penger som meg jo! Øy, jeg har ikke investert, det har du, det betyr at du har veldig mye mer penger enn meg! Lurer på om Bård snart kommer på...han har veldig mye klart! Det vil jeg ha! Kan vi ikke dele da? Får du noe jobb på markedet i dag? Har fått et par jobber på det danske markedet. Det gjelder å skille seg ut. Sånn går no dagan!

mandag, juni 08, 2009

20 år av mitt liv

I august 1989 stilte jeg meg i en liten kø med 8 elever utenfor den lille, gule grendeskolen. Jeg skulle begynne på skolen og det jeg kanskje husker best fra første skoledag, var at jeg ganske sint for at jeg måtte ha på meg kjole. Jeg hadde fått en rosa skinnsekk og penal med mange tusjer. Frøken kjente jeg fra før og klassekameratene mine var ikke ukjente de heller. Det var en trygg skole å være på, denne grendeskolen, der alle sprang frøken i møte hver morgen for å gi henne en klem.

I 4. klasse bar det over til storskolen. Nå var vi plutselig 3 ganger så mange i klassen, og det nyttet ikke lenger å bare huske de tre siste sifrene i telefonnummeret til hverandre. Jeg hadde ikke lenger én lærer i alle fag, men flere forskjellige. Noen var snille og noen var skumle og noen ble så sinte at de knakk pekestokken da de smalt den i kateteret. Fortsatt kunne man navna på alle som gikk på skolen og friminuttene bestod av lek og konkurranser.

Plutselig var jeg gammel nok til å begynne på ungdomsskolen. Nå skulle jeg ikke gå av bussen der jeg pleide, men sitte på helt til den hvite skolen med ugla på veggen nesten nede i byen. Det var mange ukjente ansikter rundt meg, men klassen min bestod av mange fra min gamle klasse så det var bare litt skummelt. Vi så med ærefrykt på de eldre elevene og vi skjønte at vi var nederst i hierarkiet. For første gang skulle jeg få karakterer for det jeg gjorde på skolen; det var spennende og fungerte som en konkurranse med meg selv. Vi lærte raskt at det ikke var noe lek i friminuttene på ungdomsskolen, her drev man med det uforståelige fenomenet å vandre rundt - men snart vandret vi rundt som vi aldri hadde gjort noe annet i livet. De typiske ungdomsskoleintrigene dukket etterhvert opp, nøkkelhullene i gymgarderoben ble behørig unngått og sminke, behåer og mensen gjorde for alvor sitt inntog blant jentene. I melkesalget solgte jeg go'morgen youghurt og litago til den store gullmedalje, og fortsatt minner Postgirobygget meg om sommerkveldene med ungdomsskolegjengen. 9. klassing ble jeg aldri, jeg rykket rett opp i 10., men det gjorde jo alle andre også. Jeg begynte å foretrekke kunnskapsrike lærere i stedet for de altfor snille som lot seg snurre rundt fingeren. For første gang skulle jeg opp til eksamen, og da skriftlig var unnagjort, ble jeg trukket ut til norsk muntlig. Jeg husker ikke lenger hva jeg kom opp i, bare at han som var oppe før meg kom opp i film, og at mamma tok meg med på kafé mens jeg ventet på karakteren, men det var ikke noe matlyst å spore. Ingen grunn til å være nervøs, alt gikk strålende, og så var det avsslutningssermoni i gymsalen og på samme tid som det var veldig trist å slutte, var det egentlig ganske godt også.

Så var det tid for videregående. Jeg kom inn på førstevalget mitt, og nok en gang havnet jeg i klasse med min beste venninne. Nå var det virkelig alvor; vi begynte så smått å føle oss voksne, og vi ble behandlet som det også. Klassen var fin og jeg ble medlem i en hard kjerne som holdt sammen til de 3 årene var over. Myndighet og lappen. Russetid og tur til Polen. Historier som ble dannet og som fortsatt dras fram. Fortsatt likte jeg de fleste fag, men norsk ble mer og mer faget mitt. Ennå husker jeg godt den stilen jeg ikke fikk karakter på fordi den var for god. Og hva skulle jeg bli? Rådgiverne fortalte oss om valgmulighetene våre, men jeg følte meg bare rådvill og ganske lei. Det skulle bli en løsning på det, men først skulle man skilles, og det jeg husker best er 6 personer på en parkeringsplass kl. 4 en sommernatt - noen skulle til Australia, noen til Colombia og jeg var blant dem som skulle på interrail. Nå var vi på egenhånd.

Løsningen for meg ble folkehøyskole. I to år. Og om disse to årene er det altfor mye å si. Det var et eget liv og en egen verden. Gode vennskap; noen som var forbeholdt de to årene, men også noen som fortsatt varer og som vil vare ut livet. Og ikke minst; den store kjærligheten. Den klovnen jeg først ikke likte, men som jeg endte opp med å like veldig godt likevel. Avskjedene disse årene var rene tiårsflommen, men etter 2 år var det nok. Nå måtte jeg bli noe.

Bli noe skulle jeg i Trondheim og på universitetet. Nordisk og historie ble studiene uten en klar plan, men jeg visste nok hva som lå og lurte i bakgrunnen. Nå var det eksamen hvert semester, og aldri hadde jeg vært mer nervøs for akkurat det. Men igjen gikk det bra - selv om det skulle ta noen år før jeg lærte meg at jeg ikke kom til å stryke for hver eksamen jeg tok. Hybelliv i forskjellige varianter - noen veldig mye bedre enn andre, men alltid med gode venner i nærheten. Og når 3 år var gått, tenkte jeg meg ikke lenge om før kastet meg ut i masterlivet med mastervenninner og masterliv og masterskriverier. Midt oppi det hele skiftet jeg sivilstatus, ble gift og eier av en leilighet som ble finere og finere. Og så ble jeg master og jeg visste at tida som student nærmet seg slutten. Men først skulle jeg gjøre det jeg egentlig alltid hadde visst at jeg skulle gjøre.

Og nå; etter et år med pedagogikk og fagdidaktikk og praksis, sitter jeg her i sofaen og kan kalle meg selv lektor selv om jeg egentlig vet at det er en stillingstittel. 2009. Lektor. Lærer. Ferdig. 20 år som elev og student og nå er det over. Alltid vært den lærende - nå skal jeg lære bort. Alltid hatt lærere og forelesere jeg har sett opp til, og nå skal jeg kanskje bli en av dem selv. Det er skummelt, veldig rart og også fint. En ny overgang til noe jeg ikke vet hva er.

Og hva nå? Nei, jeg vet ikke hva nå. Jeg begynner med å ta meg en brødskive.