Trøtt uvær med flaksen på sin side

Jeg sto, senere enn vanlig og meget trøttere enn vanlig, og venta på bussen imorges. Med smale glugger og generelt et litt bistert uttrykk prøvde jeg å komme inn i modusen der det ikke plager meg å vente på bussen. Mens jeg sto der med uværet mitt, la jeg merke til den store skya med måker som gled fram og tilbake over meg. Himla mange måker da, tenkte jeg, før tanken fortsatte med: Nå skulle det bare mangle... Og bang! Der smalt det en diger hvit klase rett ned i asfalten en halv meter fra meg. Men ikke på meg! Jeg hadde virkelig forventa at den skulle lande på meg. Flaksen sto tydeligvis den trøtte bi. Sikrere var jeg likevel ikke på flaksen enn at jeg tusla kjapt inn i busskuret da skya med måker kom glidende igjen...

Den som ler...

...av andre, angrer som regel etterpå (nytt anettesk ordtak). Det fikk jeg i hvert fall erfare imorges da jeg venta på bussen rundt fem på syv (her hadde det vært på plass med et utropstegn, for ja, jeg syns det er litt tidlig, men siden det er en dagligdags hendelse, blir det altså ikke noe utropstegn). Ja, poenget var at jeg sto og moret meg litt over min medventer som strevde veldig med en innpåsliten veps - det var høy armføring og hoderisting en periode. Men etter en liten stund fikk jeg angre min skadefryd og jeg sto selv og viftet med armer og hår. På et tidspunkt så jeg vepsen i hvitøyet, faktisk såpass i hvitøyet at vepsen var helt uklar. Så imorra - hvis vepsen dukker opp igjen - skal jeg heller tre viftende til.

Ellers har man jo stemt i dag. Jeg trasket avgårde med en stemmemotivert mann, og han var så glad for det fine været at han gikk avgårde i shorts og t-skjorte. Etterhvert begynte han å merke at gradestokken faktisk bare viste 10 grader, og kommentarer som "det var jo litt kaldt faktisk", ""jeg burde kanskje hatt på meg litt mer klær" og "det er sykt kaldt i albuegropa" begynte å komme oftere og oftere. Etter en stund lurte han også på hva jeg hadde på meg under jakka, og jeg kunne se han ønsket at jeg skulle svare to boblejakker. Men nei, han måtte nok bare fryse, men han fikk opp varmen litt igjen i stemmelokalet og tok av seg capsen for valgdama og tullet litt med mannen som voktet stemmeurna. På hjemveien måtte vi rett og slett løse fryseproblematikken med litt førstemann-til-den-søppeldunken-der-sprint. Vi fikk i hvert fall stemt.

Og ja, jeg sprengte nok en grense på dette-blir-anette-rørt-av-skala. Da jeg putta stemmeseddelen min i stemmeurna, ble jeg faktisk rørt. Den så jeg virkelig ikke komme.

Litt bildetekst er på sin plass: Selv om mannen strever og pusser opp badet, har han likevel tid til å lyse opp litt, og endelig har det kommet lampe over spisebordet. Hurra!

Det er liv

En skulle nesten tro jeg hadde gått under jorden så stille som det er her for tida. Men det er nok bare det at jeg plutselig fikk veldig mye å drive med og mye nytt å sette meg inn i. Det var en som spurte meg om jeg hadde hodet over vannet, og kanskje har jeg ikke det ennå, men jeg svømmer så godt jeg kan og innimellom får jeg da trukket en sup luft!

På hjemmefronten er det fortsatt preget av baderomsoppussing. Jeg har blitt en dusjnomade og dusjer både her og der - og plutselig er jeg i en dusj nær deg! Men det går framover, og det gikk veldig framover den helga brodern var her og snekra litt:

Oppussinga setter sitt preg på leiligheten og det er vel ikke et rom hvor det ikke er verktøy eller materialer. Det setter også litt preg på oversikten til de som bor i denne leiligheten for plutselig kunne ikke mannen finne den ene buksa si. Søkk borte. Og dagen etterpå manglet jeg to plagg. Det var nesten så jeg begynte å mistenke besøkende for å ta med seg ting, men nå tror jeg det meste er sporet opp - og sikkert noe nytt som er borte...

Og ja, jeg vurderer å skifte hårfarge og jeg har fått med meg noen fargeprøver hjem. Hvem skal jeg velge, synes dere?

Bli med i blondineklubben?

Eller gå for den litt mørkere varianten med tydelige spor av visdomshår?

Da satser jeg på at jeg er tilbake igjen og klarer å spore opp noen bloggverdige øyeblikk!