Jeg stod på jernbanestasjonen og ventet på at toget skulle komme tøffende med min lille svigerinne og svoger. Det var enda noen minutter til (jeg var for tidlig eller toget for sent, men siden jeg har en familiær sympati med NSB, sier vi det var jeg som var for tidlig) og jeg hadde allerede lest forsidene på avisene. Så selv om stasjonen var full av folk jeg kunne studere, var det likevel litt kjedelig.
Men på Trondheim jernbanestasjon har de en rimelig stor modelljernbane med broer, fjell, tunneler, hus, stasjon - det var jo noe jeg kunne titte på. Og tittingen ga en umåtelig lyst til å se toget faktisk tøffe rundt på disse skinnene... Alt som trengtes var 5 kroner å putte på en liten boks. Men er det sosialt akseptert at en ung dame på 28 år, alene på en stasjon, uten unger, putter penger på en liten boks for å se et modelltog tøffe rundt?
Jeg var veldig usikker.
Veldig. Men jeg hadde så lyst!
Og jeg hadde en femmer i lommeboka! Da så jeg mitt snitt. Ved siden av den lille pengeboksen sto et lite barn. "Jeg later som det er mitt", var min gode idé (la gå at ungen hadde en helt annen hudfarge enn meg, men jeg kunne jo ha adoptert). Femmeren kom opp, fant veien til boksen med et "la oss se om toget kan gå rundt" til ungen som sto der (jeg måtte jo underbygge min falske identitet. Jeg ble nok avslørt da ungen begeistret ropte på et språk jeg ikke kjenner til en søster som satt hos sin egentlige mor, men skitt au). Så da sto vi der da og så fascinert på det lille toget som gikk rundt og rundt; det lille barnet - og det store barnet. Tut, tut!
(Og ja; det har vært OL. Selv om det har passert i stillhet på bloggen, har det absolutt ikke passert i stillhet hos denne jenta. Jeg sjokkerte min lille svigerinne da hun kunne observere at jeg faktisk gråt da stafettgullet for jentene var et faktum. Det var ikke de eneste jubeltårene - eller hylene - i løpet av perioden... Nesten godt det er over.)