Ekstranummer

Jeg har for første gang vært i en konfirmasjon der det ble bedt om ekstranummer da kvelden egentlig var over. Ikke overraskende kjenner jeg han som sto for nummeret, og jeg har til og med fått tak i et lite opptak! Det er ikke så lett å se så mye på opptaket, men man kan i hvert fall høre storebror synge til lillesøster. Og en liten konkurranse: På hvilken melodi?

Vårens gleder

Det er så godt å stå opp en søndagsmorgen og kjenne at det formelig dirrer av vårstemning ute!

Dype knebøy

Torsdag kveld. Jeg hadde sittet litt for lenge på jobb, og fant ut at det var på tide å pakke snippsekken (egentlig vet jeg ikke hva det er, men det høres unektelig litt fint ut). Siden jeg er en busser, tuslet jeg avgårde til bussholdeplassen. Der sto det allerede en ung gutt med sixpence på hodet og en bag over skuldra og venta. Siden det ennå var et par minutter til bussen skulle komme, satte jeg meg like så godt inne i busskuret og gikk inn i bussmodusen som betyr å egentlig ikke tenke på noe i det hele tatt. Etter en liten stund registrerte jeg at bussen kom langt der nede - og da skjedde det!

Gutten som sto utenfor busskuret - og midt i glaninga for meg - begynte å ta knebøy. Dype knebøy. I en hyppig frekvens. Med armene godt strukket foran seg i hver bøy. Først kikket jeg overrasket på han. Men da han bare fortsatte med sin aktivitet, skjønte jeg at dette kunne jeg ikke stirre på. For det første er det vel ikke så høflig, og for det andre var jeg få millimeter fra å bryte ut i latter. Hva var dette for noe? Ble jeg filmet med skjult kamera? Hva var det han drev med - og hvorfor?? En bil kjørte forbi og jeg skulle gjerne likt å vite hva sjåføren tenkte om situasjonen han så: En ung dame sitter og stirrer stivt ut i luften, og et par meter fra henne står en ung gutt med sixpence og gjør dype knebøy. Egentlig hadde jeg mest av alt lyst til å påpeke at han hadde en forferdelig teknikk på knebøyen sin - det var altfor mye knær over tær! Men jeg rakk aldri å gjøre det - bussen kom, gutten stoppet sin lille aktivitet og gikk ombord. Og jeg fulgte etter.

Blant likesinnede

Selv om jeg har bodd noen år i Trøndelag, har jeg aldri følt meg som en trønder. De er koselige, trege, har bart, en vanskelig j-lyd på orda sine, apokoperer i hytt og pine - og heier på Rosenborg. Det behøves flere ord for å beskrive trøndere, men blant de jeg har nevnt, er det vel dialekta jeg sliter mest med å tilegne meg (ja, dette fotballaget har jeg også litt problemer med å heie på). Og det er nettopp dialekt dette innlegget handler om.

I det siste, i går for å være presis, ble jeg utsatt for massiv kritikk av min språklige kompetanse. Mine vanligvis sympatiske og litt gale norskkolleger og kontordelere ble plutselig veldig opptatt av alt som var feil med språket mitt. Det begynte med at jeg aldri har skrevet noe, men skrivd har jeg, og ikke vet jeg om folk har gått gjennom eller mellom isen. Og da jeg kunne avsløre at jeg også kunne finne på å si hvems bil er det? rett etter at min kollega hadde ytret at dette var det verste hun hørte, reagerte hun rett og slett med et lite hyl. Kollegene begynte rett og slett å trekke i tvil min egnethet som norsklærer selv om jeg har strevd med å vise at jeg er faglig kompetent (til tross for at jeg bruker min tid på nynorskstilene). Og den språkfeilen som opprørte dem mest, var at jeg ofte må nødt til ting. Jeg er ikke nødt, men jeg må nødt (til å rette disse stilene!). Hva hadde jeg å stille opp med? Jeg hadde tydeligvis språklige svakheter.

Men da - som lyn fra klar himmel - kom plutselig trønderne meg til unnsetning! For hvem andre er det som også ofte må nødt til noe? Jo, de herlige trønderne. Det ble til og med bekreftet av en vaskekte trønder til lavmælt brumming fra grammatikkens voktere rundt meg. Det var innsprøytningen jeg trengte for å få gjenopprettet min språklige selvtillit - og å måtte nødt til noe kommer jeg til å fortsette med - blant likesinnede.

(Og i dag torde jeg å avsløre at ordformer som huser, treer og teær også er en del av mitt språk...)