fredag, desember 23, 2011

"Har du sett frimerkesamlinga mi?"

...spurte mannen meg her om dagen.

Siden det er ti år siden han sjekka meg opp (eller var det omvendt?), antar jeg at han faktisk mente det han sa.

Og da jeg kunne respondere med: "Nei, har du sett min?", fant vi ut at vi har en svunnen felles interesse.

Men vi aner ikke hvor samlingene våre er.

mandag, november 28, 2011

Dagens...

...gjennombrudd: Å rulle fra mage til rygg (ja, ikke jeg altså, men min lille sønn)
...nesten-gjennombrudd: Å rulle fra rygg til mage - bare en liten arm i veien før rullen kan kalles fullverdig
...trippel: Ibux
...grublings: Hvordan slå speider og ZzzZnOrK i WordFeud?
...grublings2: Skal jeg lage julekalender på bloggen i år? Og hva slags oppgaver skulle det vært?
...grublings3: Hva skal jeg ønske meg til jul? Og hva skal jeg gi til andre?
...irritasjon: den ferdigstrikkede bolen på Marius-genseren som ser ut som en slapp kjole når den has på. Må antakelig strikke hele greia på nytt.
...innsats: Ikke stort, men litt plukking av søppel som gårsdagens vind sørget for å spre.
...håp: At mannen har kjøpt det jeg trenger for å få lys på busk nummer 2.

søndag, november 20, 2011

Dagens verk


Ja, det var det jeg hadde å melde. 

onsdag, november 16, 2011

Frøken Kresen i knipe

Jeg er i visse kretser kjent for å være kresen. Ja, jeg kan være kresen på så mangt, men jeg er vel kanskje mest kjent for å være kresen når det kommer til mat. Noen hevder dette er toppen av barnslighet, mens jeg hevder at det å være voksen innebærer å kunne la være å spise mat jeg ikke vil spise. (Og ja, også mat jeg ikke har smakt på og egentlig ikke vet at jeg ikke liker. Ordet lungemos byr meg imot, og da får jeg heller ikke lyst til å spise det.) Mannen i huset er en av dem som hører til i disse kretsene, og han kommer med stadige utfall mot mine foreldre om at jeg har blitt bortskjemt som barn. Ingen protesterer stort på det, jeg har spist mange boller med havregryn mens resten av familien spiste middagen som ble servert.

Nå har jeg havnet i en knipe. Nyttår skal i år feires på nordvestlandet. Og hva består festmåltidet av der? Pinner av kjøtt! Du ser kanskje hvor knipa er? Jeg sier ikke mer. Men til tross for min kresne gane (eller barnslighet), skjønner jeg at jeg ikke kan begynne å bråke med en gjeng vestlendinger om festmaten. Jeg har kun to østlendinger som jeg eventuelt kunne brukt som støtte, men den ene er mannen i huset som både er halvt vestlending i blodet og som ikke er barnslig i matveien, og den andre har giftet seg med en vestlending og må ha visst hva hun gikk til. Her må jeg rett og slett ut av min komfortsone.

Og siden jeg har fått høre av en psykolog at alt er psyskisk, har jeg begynt på det planet. I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut. Jeg spiste pinnekjøtt. Og det var ikke hvem som helst jeg satt til bords med på min mors kjøkken: kronprins Haakon, kronprinsesse Mette-Marit og prinsesse Märtha-Loiuse. Med slik rojal støtte skal jeg nok komme igjennom.

(De kongelige hadde imidlertid spist opp all kålrotstappa, noe jeg syntes var litt ufint (men kanskje greit siden jeg ammer). For jeg liker tilbehøret. For eksempel poteter. Hvis det er saus på.)

tirsdag, november 01, 2011

Rakefant

Her om dagen kjørte jeg forbi en mann som rakte - på utsiden av autovernet, ned ei li hvor det bare er kratt og steinrøys og da tenkte jeg: "Hvis du synes det er så gøy å rake at du raker på utsiden av autovernet hvor ingen ser resultatet av rakinga di kan du godt komme til min plen å rake for der er det masse løvtrær som har plassert bladene sine i haugevis og jeg har faktisk begynt på jobben men det er det ingen som ser fordi jeg begynte å rake før det store eiketreet hadde gitt slipp på alle bladene sine og nå er det like mye løv der som da jeg startet og det er bare å begynne på nytt igjen så du må gjerne komme hjem til meg å rake, din rakefant".

søndag, oktober 16, 2011

Frisering

Med egen hage og frukttrær som har fått vokse fritt i lang tid, var det på tide med en frisering. Heldigvis kjenner vi en vaskekte anleggsgartner, så vi slapp å skamskjære trærne selv.

 Finn mannen.

 Alltid glad for å kunne ruse litt med motorsaga. 

Mor og sønn tok også turen ut, og sønnen får for første gang være med på selvportrettering. 

mandag, oktober 03, 2011

Når far kler på...


...kommer rampen fram!

onsdag, september 28, 2011

Høstkos

Her om dagen bakte jeg eplekake med epler fra egen hage og skrøt av det på Facebook. Såpass mange likte akkurat dette, så jeg tenkte at det var flere som ville smake den fantastisk gode kaka (og så enkel!). Men med mindre du kommer på besøk til meg, må du altså bake den selv:

4-6 epler
2,5 dl mel
2,5 dl sukker
1 ts bakepulver
100 g smør
1 egg
Evt. kanel til å drysse over eplene

Skrell eplene, del dem i biter og fordel dem i en smurt kakeform. Bland mel, sukker og bakepulver. Smelt smøret og rør dette og egget inn i melblandingen. Fordel røren over eplene. Stek kaken i 30-40 min på 200 grader.

Kos deg :)


søndag, september 25, 2011

St(r)ikk motsatt

Forrige jul ga jeg mannen en Marius-genser i julegave. Det vil si: Han fikk en blå, en rød og en hvit tråd i gave som skulle bli en Marius-genser etter hvert og jeg skulle selvfølgelig strikke den selv. Jeg begynte også, strikket som en gal i påska, men det er noe med vår og sommer som ikke passer med strikking for meg. Så genseren har støvet ned mellom graviditet, pakking og flytting, men likevel gnagd langt bak i bevisstheten (jeg har jo tross alt gitt bort en gave som ennå ikke kan taes i bruk). Høstens inntog (og litt mer kontroll på den nye tilværelsen) har ført til at jeg har satt i gang med prosjektet igjen, og motivasjonen ble enda større da jeg kom over på mønsterdelen.

Så, i går, i en samtale med svigermor kom vi tilfeldigvis inn på hvilken vei en leser en strikkeoppskrift. (Legg på skarre-r selv): "Eg leser oppskriften fra høyre til venstre, det er jo den veien eg strikker", sa svigermor. For noe tull, tenkte jeg, vi bor da ikke i Japan, selvfølgelig skal den leses fra venstre til høyre. Jeg skal ikke påberope  meg å ha strikket enorme mengder i mitt liv, men det har blitt en god del Selbu-votter med både tilhørende lue og strømper, og alle disse er strikket med mønster lest fra venstre til høyre uten problem. Jeg var som vanlig skråsikker i min sak, men argumentet om at det er den veien vi strikker mønsteret skal leses, ville ikke slippe taket. For sikkerhets skyld sendte jeg en melding til en av mine strikkementorer og gjorde et kjapt google-søk.

Og hva gir du meg?! Strikkeoppskrifter skal leses fra høyre til venstre! Hva er det for slags godt bevart hemmelighet i strikke-verdenen? I min stadig tilbakevendende skråsikkerhet er jeg sikker på at dette ikke har stått i de strikkeoppskriftene jeg har vært borti. Er det virkelig bare jeg som synes det er naturlig å lese strikkeoppskrifter den veien vi leser alle tekster? Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om jeg skal føle meg mer avansert enn andre som klarer å lese motsatt vei av det jeg strikker, eller om jeg rett og slett er litt dummere enn andre som ikke har forstått at en selvfølgelig skal lese mønster og strikke samme vei...

Til tross for min nye innsikt strikker jeg ufortrødent videre og leser oppskriften fra venstre til høyre - her skal det ikke rekkes opp en maske! Jeg håper bare inderlig at mønsteret går opp til slutt likevel...

mandag, september 12, 2011

Sangfuglen

Selv om jeg nå har en liten krabat i huset og har lest at det er viktig allerede fra starten å synge for den lille, har jeg ikke gjort noen store forberedelser når det kommer til å oppfriske og utvide repertoaret av barnesanger. Men synge gjør jeg likevel, og i det siste har jeg begynt å følge med på hva jeg faktisk synger (om lillegutt følger med på det, er jeg mer usikker på).

Dette har jeg observert:
- Det går en del i "Har du hørt historien om de tre små fisk". Den bare kommer.
- Når det kommer til nattasangen jeg synger når jeg går rundt i mørket med en liten gutt som ikke vil sove, er det  denne som av en eller annen grunn traller ut av munn. Jeg visste ikke at jeg kunne den en gang. Hakkebakkeskogen har gjort sterkere inntrykk enn jeg trodde.
- Jeg har også vært innom "Byssan lull" og "Kjære Gud, jeg har det godt". Og når jeg synger sistnevnte, ender jeg stadig inn på en julesang: "Det var midt i julenatt..." Men hvilken sang er det? Hva er førsteverset? Og er det i det hele tatt samme melodi?
- Noen sanger vet jeg ikke hvor kommer fra, blant annet den dagen jeg gikk rundt og sang "I want candy" (Kun denne tekstlinja, selvfølgelig, jeg kan rett og slett ikke denne sangen).
- Og siden P1 har stått en del på, synger jeg på en sang av Jonas Fjeld som kanskje heter "Hjemmeseier". Ordet hjem går i hvert fall igjen.
- Det er ikke til å stikke under en stol at det også går en del i egenkomponerte sanger. "Bleieskiftfabrikken" er en  hit ved stellebordet. Både melodi og tekst er ekstremt ukomplisert.

Det spørs om jeg ikke bør kjøpe meg en bok med barnesanger.

torsdag, september 01, 2011

Det nye livet

Det nye livet er en perfekt liten skapning - og verdens peneste ifølge meningsmålinger blant helt upartiske foreldre. 
 Bare et par dager gammel...

 ...hjemme i vogga går det mye i soving...

 ...og innimellom har vi også tid til å utforske den nye verden...


For de nybakte foreldrene består det nye livet av mye kos, rolig tempo, bleieskift på bleieskift (og egne klesskift etter å ha blitt tisset ned), mange spørsmål (er dette normalt?), altfor lite søvn (det jo om natta det er fest), nye utfordringer (hvordan være et sted til et bestemt tidspunkt for eksempel), snevert fokus (er det en verden utenfor disse veggene?), andre prioriteringer (rydde? vaske? nei, det...) - og selv om det nye livet noen ganger virker overveldende (for det er det innimellom), er det også en overveldende fantastisk følelse å tilbringe dagene med den lille prinsen!

Ble det klissete? Har ikke tid til å endre, noen skal ha mat. 

torsdag, juli 28, 2011

På gjensyn, Trøndelag - god dag, Telemark

Det var ikke med lett hjerte jeg forlot den fine trønderbyen med de godegode vennene og fine kollegene mine i begynnelsen av juli, men det er en tid for alt, og nå var tiden inne for å prøve seg som telemarking igjen. Feriefølelsen har vel foreløpig dominert over flyttefølelsen, men som nybakt huseier, begynner den nye tilværelsen å bli en realitet. Og her er huset som plutselig ble vårt!

 Huset er gammelt og det er mange utbyggingsplaner på gang, men vi er fornøyde og beliggenheten er akkurat slik vi ville ha den. 
 Mannen er fornøyd med den doble garasjen, og bakerst i bildet kan man skimte han i gang med gressklipperen. 
 En liten hvit benk omgitt av prestekrager og rødkløver står bak flaggstanga, men jeg har foreløpig ikke tort å sette meg på den...
 I innkjørelsen står det en stor eik...

 ...og i hagen er det et stort epletre med mange epler, men det store kirsebærtreet er rundstjålet av fuglene. 

Nytt hus, og jammen ble det en ny bil også - og om ikke lenge det største av alt - et nytt liv! 

mandag, juni 13, 2011

Flytting 2

Kommentarer som dukker opp i løpet av pakkeprosessen:

"Aha, er det der den er!"

"Jøss, her fant jeg et biffbestikk."

"Jeg vet i grunn ikke hva dette er..."

Flytting 1

På vårt fine, smale bad har vi et dusjhjørne der en må stille seg i hjørnet når en åpner dusjdøra for å komme inn i dusjen. En fin vektkontroll, tenkte vi den gangen vi satte inn døra  - magen kan ikke bli for stor. Siden min mage begynner å bli ganske stor uten at det skyldes ukontrollert sjokoladespising, begynner jeg å få litt problemer med å komme inn i dusjen. Dette ville jeg demonstrere for mannen, og da han så manøveren min for å komme inn i dusjen, utbrøt han:

"Shait, det er på tide vi kommer oss her ifra!"

fredag, mai 13, 2011

Kravstor kone, kjærlig mann

Kona trenger litt oppvartning og oppmuntring i litt tøffe tider. Hun vet at mannen har en bæroverraskelse i kjøleskapet til henne.

"Kan jeg få overraskelsen nå?" spør hun.
"Vil du ha den nå? Du vil ikke spare den til i morgen?" svarer mannen mens han lager mat til henne.
"Da får jeg vel en ny overraskelse?" repliserer hun.
"Ja, du gjør vel det", svarer han.

Er det noe problem, sier jeg bare?

mandag, mai 09, 2011

Tut og kjør

Det er en strålende mai-sommerkveld i Trondheim. Jeg skal treffe mine fine venninner på kafé og durer mot sentrum i Volvoen. Livet er fint, og det irriterer meg ikke at jeg må stoppe i et lyskryss.

Plutselig hører jeg noen tute. Først en gang, så en gang til.

Jasså, er det noen som driver med ureglementert kjøring her? tenker jeg. Eller er det bare en hissig trønder?

Jeg speider rundt meg, men kan ikke se noe dramatisk som skjer i trafikkbildet. Rart. Kanskje det er noen kjente bak meg som vil ha kontakt, er mitt neste forslag. Men nei, jeg kjenner ikke ekteparet som sitter i bilen bak. Jeg trekker på skuldrene og titter framover igjen.

Lyset skifter til gult, og så - til rødt.

Da går det opp for meg. Jeg har faktisk stoppet på grønt. Ikke rart bilen bak var utålmodig. Lettere flau vinker jeg i speilet, og jeg ser at mannen bak meg ler godt.

I det minste virker det litt tryggere å stoppe på grønt enn å kjøre på rødt...

torsdag, mars 31, 2011

Mens vi venter...


...på VÅREN i Trondheim, tok vi turen til Molde,  

 tittet på venners framtidige bosted, 

 fikk en smak av gode årstider 
 med grilling av ostesmørbrød på bål i fjæra,
 og besøk på øyer

der vi møtte slekta!

onsdag, mars 23, 2011

Narko-tatt

I morges sto jeg på jernbanestasjonen for å ta imot mannen som hadde tilbrakt natten på sovekupé fra Oslo til Trondheim (vel og merke ikke som et alternativ til sofaen). Da han morgentrøtt kom tuslende, var det første han sa: "Har du lagt merke til alle narkohundene her? Det var sikkert 5 på perrongen!" Jeg rakk så vidt å registrere en stor, svart hund holdt i bånd av branne av en kar før mannen fortsatte med opplysninger om full blære og forsvant på toalettet.

Og det  var visst muligheten den store, svarte narkohunden ventet på. Den kastet seg mot meg og viste en intens interesse for jakkelomma mi. Nå kunne jeg fortsatt historien med at jeg få sekunder senere fant meg selv liggende på gulvet med armene holdt i en skrustikke av den store hundemannen mens alle de andre narkohundene strømmet til fordi de også hadde fått ferten av det som gir dem belønning. Men nei, dette kunne nok bare ha skjedd om narkohunden egentlig var en godishund og kjente ferten av knott (godteri-typen altså, jeg går ikke rundt med insekter på meg).

To spennende sekunder en tirsdags morgen var det likevel.

onsdag, mars 16, 2011

Hjelpsom på gamle trakter

Mannen og jeg var på gamle trakter i dag, nærmere bestemt Coop Obs Bygg, for å kjøpe litt plank. Mens mannen bar og skar opp planker (evt. bærte og skjærte), svinset jeg lettere uinteressert rundt. I det mannen er ferdig og henger fra seg saga, kommer ei dame bort med en ferdigmalt list og spør om ikke mannen kan dele den i to. Som alltid på pletten for å hjelpe kvinner i nød, svarer mannen at jo, det kan han da. Jeg tenker at damen er i overkant frimodig, men kan hun ikke sage, så kan hun ikke sage. Han forklarer damen at sagene her er dårlige, så han kan ikke love et pent kutt, men damen beroliger med at det skal finkuttes senere. Mannen gjør seg flid, men det blir likevel litt avskalling på den ene siden av lista. Det er tydelig at damen ikke er helt fornøyd, men hun finner til slutt ut at det skal kuttes av såpass mye at det vil forsvinne.

Mannen får knapt tenke tanken om å henge fra seg saga før damen plasserer to små flasker i sikten hans og spør om dette er den samme fargen som på lista. "Jeg må bare beklage, men det aner jeg ikke", svarer mannen ærlig og unnskyldende, og jeg kan se damen surne lettere til.

Min mistanke er bekreftet. Hun tror mannen er en ansatt som skal stå på pinne for henne. Jeg klarer ikke holde meg og begynner å le, og hun lurer nok et øyeblikk på hva slags frekt vesen jeg er som står her og ler av henne. For å hindre ytterligere misforståelser får jeg liret av meg et "han jobber ikke her", hun får lest litt nøyere hva som faktisk står på genseren hans, blir ganske så rød, og endelig kommer han som faktisk jobber der... Som takk for hjelpen får hun sagt at den hjelpsomme mannen kunne ha jobbet her, for hun fikk mer hjelp av han enn av andre som faktisk. Godt å vite at det finnes flere jobbalternativer der ute!

torsdag, februar 24, 2011

Harde dager

Torsdag. Kl. 15.39. VM er i gang. Kvalifisering med Ola Vigen Hattestad i heatet har akkurat startet. Jeg har sittet benket siden 12.15.

Mannen: "Griner du?!"
Jeg: "Griner! Jeg har vært rørt siden sendinga starta."
Mannen: "Hva er det å grine av?"
Jeg:"Alt! Alle folka, jubelen, den gode stemninga, de som går videre, stakkars Pølsa som ikke gikk videre..."
Mannen:"Du er nå søt."

En times tid senere. Et gull og en sølv har ikke gjort meg mindre rørt. Dette kan bli noen harde dager.

fredag, februar 18, 2011

Fremst på bussen

Jeg er en erfaren busser. Jeg har busset til skole, og jeg busser til jobb. Jeg har ingen problemer med det. Bortsett fra når folk lukter. Ulempen med busskjøring er at du kan havne på sete med noen som lukter. Det er noen ganger mer enn jeg kan takle, og i det siste har jeg funnet en løsning på problemet som noen ganger oppstår.

Jeg setter meg helt fremst ved sjåføren på det single setet. Der får jeg sitte alene og til og med en dose frisk luft hver gang noen går på.

Men det må sies: Jeg er litt forutinntatt om folk som setter seg på det fremste setet ved sjåføren når det er andre ledige seter på bussen. De er ofte litt rare. Kanskje veldig bussinteresserte. Og opptatt av å snakke med sjåføren.

Og nå har min forutinntatthet blitt selvoppfyllende. I dag satte jeg meg fremst på bussen. Studerte bussjåførens jobb noen minutter. Lente meg kjekt framover, og sa til sjåføren:

"Det ser ut til å være en suksess det nye billettsystemet. Det er mange som bruker det."

Neste gang skal jeg snakke om føret.

lørdag, februar 12, 2011

Godt svart

Jeg satt og leste en tekst sammen med ei som er i godt gang med å lære seg norsk. Da vedkommende støtte på setningen "Det var heitere enn i helvete", lurte hun på hva heitere betyr.

"Det betyr at det er veldig varmt", svarte jeg. "Du  vet, det er veldig varmt i helvete".
Hun nikket forstående før hun ombestemte seg og ristet på hodet og sa: "Det vet jeg ikke, jeg har ikke vært der."

Nei, det har i grunn ikke jeg heller.

mandag, januar 10, 2011

Min akilleshæl

Helten Akilles ble ifølge myten felt av sin svake hæl i Trojanerkrigen. Min akilleshæl, ja, det viser seg faktisk å være min akilleshæl. Søndag våknet jeg intetanende opp til en øm og stiv fot, og gangen i dag har også hatt et haltende preg. Er det symptomatisk at det dukker opp tegn på fysisk forfall bare en uke etter jeg gikk inn i mitt siste år i tjueårsalderen? Jeg undrer meg jo over hvordan jeg har pådratt meg denne såre akilleshælen, og den eneste fysiske utskeielsen jeg klarer å oppdrive i forkant av søndagen, er denne: Jeg vasket dusjen. De fleste skader oppstår virkelig i hjemmet.

En annen av mine akilleshæler slo også til i dag, og da mer av den psykiske varianten. Vel hjemme etter jobb skulle jeg låse opp ytterdøra, men nøkkelen manglet i lomma mi. Snøen og vinden jaget rundt hushjørnene, og der sto jeg med min såre akilleshæl uten mulighet til å komme inn. Mannen var fortsatt en halvtime unna, og gode råd var dyre. Nød lærer selv en kvinne i boblejakke å spinne, så jeg haltet meg bort til Plantasjen og tilbrakte min utestengte halvtime der. Det er virkelig ikke det verste stedet å oppbevare seg selv for de har en kafé midt i den grønne oasen og kakaoen smakte utmerket. Det var imidlertid få eller ingen andre gjester i kafeen, så de andre hadde vel husket husnøkkelen sin, de da.

mandag, januar 03, 2011

Skijente?

Jeg gikk til det drastiske skritt og ønsket meg nye langrennski til bursdagen, og jammen fikk jeg ønsket mitt oppfylt. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er den ivrigste skigåeren, og det skal ikke mye til før jeg freser hvis noe går meg imot på en skitur. Men kanskje nye ski også gir meg en ny vår som skijente? Uansett er jeg nok aller mest glad i å se på ski på TV, så glad at jeg i dag har tatt opp etappene av Tour de Ski som gikk mens jeg var på jobb. Jeg sang av panikk  for å ikke høre noe da radioen gikk på i bilen da jeg skulle hjem og jeg skjønte at Tour de Ski var temaet.

Selv om ski var en flott bursdagsgave, fikk jeg likevel den fineste overbrakt per telefon i går. Høsten 2008 gjorde jeg et forsøk som Kirsten Giftekniv da jeg foreslo E som en mulig hjertevenn for R. Starten gikk tregt, men etter en knottfylt kajakktur der Es ansikt ble mer eller mindre spist opp, ble det fart i sakene og sjelden har jeg vel sett to som passet bedre sammen. Og i går kunne de klukkende av glede fortelle meg at de hadde forlovet seg og at bryllupet står til sommeren. Vakkert!