Min akilleshæl

Helten Akilles ble ifølge myten felt av sin svake hæl i Trojanerkrigen. Min akilleshæl, ja, det viser seg faktisk å være min akilleshæl. Søndag våknet jeg intetanende opp til en øm og stiv fot, og gangen i dag har også hatt et haltende preg. Er det symptomatisk at det dukker opp tegn på fysisk forfall bare en uke etter jeg gikk inn i mitt siste år i tjueårsalderen? Jeg undrer meg jo over hvordan jeg har pådratt meg denne såre akilleshælen, og den eneste fysiske utskeielsen jeg klarer å oppdrive i forkant av søndagen, er denne: Jeg vasket dusjen. De fleste skader oppstår virkelig i hjemmet.

En annen av mine akilleshæler slo også til i dag, og da mer av den psykiske varianten. Vel hjemme etter jobb skulle jeg låse opp ytterdøra, men nøkkelen manglet i lomma mi. Snøen og vinden jaget rundt hushjørnene, og der sto jeg med min såre akilleshæl uten mulighet til å komme inn. Mannen var fortsatt en halvtime unna, og gode råd var dyre. Nød lærer selv en kvinne i boblejakke å spinne, så jeg haltet meg bort til Plantasjen og tilbrakte min utestengte halvtime der. Det er virkelig ikke det verste stedet å oppbevare seg selv for de har en kafé midt i den grønne oasen og kakaoen smakte utmerket. Det var imidlertid få eller ingen andre gjester i kafeen, så de andre hadde vel husket husnøkkelen sin, de da.

Skijente?

Jeg gikk til det drastiske skritt og ønsket meg nye langrennski til bursdagen, og jammen fikk jeg ønsket mitt oppfylt. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er den ivrigste skigåeren, og det skal ikke mye til før jeg freser hvis noe går meg imot på en skitur. Men kanskje nye ski også gir meg en ny vår som skijente? Uansett er jeg nok aller mest glad i å se på ski på TV, så glad at jeg i dag har tatt opp etappene av Tour de Ski som gikk mens jeg var på jobb. Jeg sang av panikk  for å ikke høre noe da radioen gikk på i bilen da jeg skulle hjem og jeg skjønte at Tour de Ski var temaet.

Selv om ski var en flott bursdagsgave, fikk jeg likevel den fineste overbrakt per telefon i går. Høsten 2008 gjorde jeg et forsøk som Kirsten Giftekniv da jeg foreslo E som en mulig hjertevenn for R. Starten gikk tregt, men etter en knottfylt kajakktur der Es ansikt ble mer eller mindre spist opp, ble det fart i sakene og sjelden har jeg vel sett to som passet bedre sammen. Og i går kunne de klukkende av glede fortelle meg at de hadde forlovet seg og at bryllupet står til sommeren. Vakkert!