Mens vi venter...

...på VÅREN i Trondheim, tok vi turen til Molde,  

 tittet på venners framtidige bosted, 

 fikk en smak av gode årstider 

 med grilling av ostesmørbrød på bål i fjæra,

 og besøk på øyer

der vi møtte slekta!

Narko-tatt

I morges sto jeg på jernbanestasjonen for å ta imot mannen som hadde tilbrakt natten på sovekupé fra Oslo til Trondheim (vel og merke ikke som et alternativ til sofaen). Da han morgentrøtt kom tuslende, var det første han sa: "Har du lagt merke til alle narkohundene her? Det var sikkert 5 på perrongen!" Jeg rakk så vidt å registrere en stor, svart hund holdt i bånd av branne av en kar før mannen fortsatte med opplysninger om full blære og forsvant på toalettet.

Og det  var visst muligheten den store, svarte narkohunden ventet på. Den kastet seg mot meg og viste en intens interesse for jakkelomma mi. Nå kunne jeg fortsatt historien med at jeg få sekunder senere fant meg selv liggende på gulvet med armene holdt i en skrustikke av den store hundemannen mens alle de andre narkohundene strømmet til fordi de også hadde fått ferten av det som gir dem belønning. Men nei, dette kunne nok bare ha skjedd om narkohunden egentlig var en godishund og kjente ferten av knott (godteri-typen altså, jeg går ikke rundt med insekter på meg).

To spennende sekunder en tirsdags morgen var det likevel.

Hjelpsom på gamle trakter

Mannen og jeg var på gamle trakter i dag, nærmere bestemt Coop Obs Bygg, for å kjøpe litt plank. Mens mannen bar og skar opp planker (evt. bærte og skjærte), svinset jeg lettere uinteressert rundt. I det mannen er ferdig og henger fra seg saga, kommer ei dame bort med en ferdigmalt list og spør om ikke mannen kan dele den i to. Som alltid på pletten for å hjelpe kvinner i nød, svarer mannen at jo, det kan han da. Jeg tenker at damen er i overkant frimodig, men kan hun ikke sage, så kan hun ikke sage. Han forklarer damen at sagene her er dårlige, så han kan ikke love et pent kutt, men damen beroliger med at det skal finkuttes senere. Mannen gjør seg flid, men det blir likevel litt avskalling på den ene siden av lista. Det er tydelig at damen ikke er helt fornøyd, men hun finner til slutt ut at det skal kuttes av såpass mye at det vil forsvinne.

Mannen får knapt tenke tanken om å henge fra seg saga før damen plasserer to små flasker i sikten hans og spør om dette er den samme fargen som på lista. "Jeg må bare beklage, men det aner jeg ikke", svarer mannen ærlig og unnskyldende, og jeg kan se damen surne lettere til.

Min mistanke er bekreftet. Hun tror mannen er en ansatt som skal stå på pinne for henne. Jeg klarer ikke holde meg og begynner å le, og hun lurer nok et øyeblikk på hva slags frekt vesen jeg er som står her og ler av henne. For å hindre ytterligere misforståelser får jeg liret av meg et "han jobber ikke her", hun får lest litt nøyere hva som faktisk står på genseren hans, blir ganske så rød, og endelig kommer han som faktisk jobber der... Som takk for hjelpen får hun sagt at den hjelpsomme mannen kunne ha jobbet her, for hun fikk mer hjelp av han enn av andre som faktisk. Godt å vite at det finnes flere jobbalternativer der ute!