Uten hår i suppa

Forrige uke, da håret begynte å falle av, tenkte jeg at dette innlegget kom til å ha overskriften "Hudløst hårløs". For jeg følte meg virkelig ikke hardhudet da jeg skjønte at håret begynte å løsne, da var jeg god, gammeldags lei meg. Tanken på at nå kom jeg til å se virkelig syk ut, ha identiteten kreftpasient ropende ut til alle som så meg, var ikke god å kjenne på.

Men dagene gikk, jeg børstet av klaser med hår morgen og kveld, og da vi barberte av resten i går ettermiddag, føltes det helt greit. Vi gjorde det hele til en liten familiehappening: Storebror fikk klippe av det som var igjen av hestehalen, lillesøster satt på vasken og sa "tlippe håret" og far svingte seg med barbermaskinen. "Kan vi barbere helt ned til kreftcellene?" spurte en ivrig storebror og studerte nøye hodebunnen som kom fram. Og med et slikt serviceteam gled jeg inn i min nye hårløse identitet på en fin måte. Det er vel ikke til å unngå at det lyser litt kreftpasient av meg nå, det er jo tross alt en del av meg for tiden, men i det minste synes jeg ikke at jeg ser veldig syk ut og slik føler jeg meg heller ikke.

Å være hårløs...
...er en kald følelse. Det kjennes ut som jeg har noe kjølig på hodet når jeg ikke har på meg hodeplagg. En ny opplevelse for meg som har vært vant til det stikk motsatte - det er ikke ofte jeg har følt på behovet for å ha på lue.
...føles også litt merkelig befriende.
...gjør at jeg plutselig forstår min fars og andre relativt hårløse menns hang til den litt snedige luestilen der lua dekker issen, men ikke ørene.
...er jeg riktignok ikke helt, for det er mange stubber igjen. Så i natt føltes det som om jeg sov med en borrelås på hodet, det var rett og slett litt stikkete.
...betyr at jeg slipper å bruke penger på shampo og frisør, vaskemaskinfilteret tettes ikke av lange hår, jeg trenger ikke bekymre meg for fett hår, det blir lite bad hair-days og finner man hår i maten er jeg like uskyldig som jeg ser ut.

Man kan fortsatt gå tur og treffe på firbeinte venner når man ikke har hår. Og noe sier meg at hår er en ganske effektiv solbeskytter....

 

Mange har lurt på hva slags parykk jeg har skaffet meg. Det er mye å velge i, og jeg tenkte at nå var tiden inne for at min indre blondine skulle få komme ut!

 

Sommer

 Ullsokker og shorts - norsk sommer på sitt mest typiske. Ellers har dagene gått i forkjølelse, kubb, grilling, Vaiana, podcast, kryssord, vindusvask, skogstur, hårtap, nødvanning av blomster, wordfeud, rydding og markjordbærjakt. Nesten normalitet, der altså! 

Skritt for skritt

Jeg sjekker bare inn for å si at jeg føler meg i fin form og legger ved dokumentasjon (ja, litt selvskryt) på antall skritt de siste dagene. Målet mitt er å tippe 10 000 skritt alle dagene jeg kan.


Mandag: 12 944
Tirsdag: 16 225
Onsdag: 15 473
Tors: 13 724
Fre: 7 152 (så langt!)


Det er tegn på at det er et hårsårt innlegg i emning - men det tar vi når det kommer!


God St. Hans-feiring! :)

Hjemme igjen!

I formiddag ble jeg skrevet ut igjen med et immunforsvar i funksjon og mange doser penicillin innabords. Jeg føler meg i fin form og håper på to gode uker før neste dose med cellegift.

På alle store events får man et armbånd som deltagerbevis festet på seg - en sykehusinnleggelse er ikke dårligere. Da jeg fikk på meg armbåndet denne gangen, oppdaget jeg at det var en QR-kode på armbåndet mitt. Jeg har nå en QR-skanner lastet ned på mobilen, så jeg var veldig spent på hva denne ville vise meg. Det var jo så mye det kunne være! 

 

Det kunne for eksempel være

...info til pleierne om pasienten: "Pasienten er nøytropen. I tillegg til veldig pen. Bruk maske og drakt på rommet. Ved nærkontakt, bruk hansker. Type plast, ikke silke."
...helseråd fra den O' store Stat: "Spis fem næringsrike måltider om dagen. Det vil holde blodsukkeret jevnt og gi deg større sjanse for å bli likt av dine medmennesker".
...fun fact om pasienten ved hjelp av et google-søk, for eksempel de tre første treff. I mitt tilfelle ville det vært en skuffelse for det ville bare gitt meg informasjon om meg selv fra Gule sider.
...en legevits for å bedre humøret til pasienten: "En mann gikk til legen og sa: – Jeg har vondt over alt, når jeg tar på armen, på beinet, i ansiktet. Legen så på mannen og sa: – Du har jo sår på fingeren."
...en pasientkonkurranse - det hadde jeg likt! "Hvor mange vinkler er det mulig å stille den elektriske sengen i?" Det er mulig driftsavdelingen hadde hatt noe å innvende mot denne.

Det var så mye det kunne vært, men det var dessverre bare en skuffelse da jeg skannet den: Ingenting. Det er i alle fall et utviklingspotensial der i et ellers så flott helsevesen.

Til slutt dagens hverdagsobservasjon: Sønnen har arvet farens egenskaper når det gjelder evnen til å lete og finne ting. Den egenskapen har en lavere verdi enn immunforsvaret mitt hadde i helga.

Fra topp til bunn

Dette bildet skulle være gårsdagens illustrasjonsbilde fordi jeg var glad for å komme meg på første skogstur på over en uke. 

 

Men senere på kvelden fikk jeg feber, og skog ble byttet ut med dette:

 

Det som har skjedd er at immunforsvaret mitt har kollapset og jeg fikk såkalt nøytropen feber og da må jeg få antibiotika raskt. Akkurat nå er så godt som ingen hvite blodlegemer på vakt og hvilken som helst basilusk kan spasere inn. "Systemet ditt har fått skikkelig juling", sa legen til meg i dag. Så da blir det noen dager på sykehuset til verdiene mine begynner å stige igjen...

Litt spennende er det, jo. Tenk deg for eksempel at du er alene på rommet, står på to bein, har akkurat fått lirket på plass tempmåleren i baken og så merker du at det begynner å svartne fordi blodtrykket ditt er svært lavt. Kvalifiserer det til #denfølelsen? 

Avskjed

I går fikk jeg ta avskjed med en gjeng fine ungdommer som jeg har fulgt tett det siste halvannet året. De fikk sitt diplom på at de er ferdige med videregående skole og klare til å gå løs på neste fase. 

De kommer antakeligvis til å savne å se meg hver mandag morgen kl 8, høre meg repetere etos, logos og patos, mase om fraværet, prøve å forstå mine eminente vitser, skille mellom grunnleggende og utløsende årsaker, forstå modernistiske dikt, legge ned PC-lokket og spise min utsøkte variant av Møllerens brownies når de tok meg i flere nynorskfeil enn jeg kunne akseptere. 

Gode som de er ga de meg en stor blomsterbukett, et nydelig kort og en haug med klemmer som avskjed! Lærenemme er de også for i buketten var det i tillegg to plater Firkløver :) Måloppnåelse: Over middels og varm om hjerterota! 

 

Lykke til videre på ferden, 3STG! 

Noen harde - og gode - fakta

Starten: Jeg oppdaget selv en kul i midten av mars. Den ble snart til to, fastlegen henviste til mammografi og ultralyd og da ble det også tatt en vevsprøve som slo fast at det var kreft. Vi vet ikke om andre tilfeller av brystkreft i familien og det er også mindre vanlig at kvinner under 45 blir rammet.


Behandlingen: Først cellegift. Jeg får EC90 i fire doser hver tredje uke, deretter skal jeg få taksol hver uke i 12 uker. Det blir et halvt år med cellegift, det... Deretter blir det operasjon og antakelig stråling.


Spredning: MR og CT av skjelett og bekken viser heldigvis at det ikke er snakk om spredning. Det er mulig spredning til en nærliggende lymfeknute, uten at det er noe voldsom dramatikk i det. Overlegen påpekte at svulsten hadde holdt seg bemerkelsesverdig konsentrert til brystet til å være så stor.


Grad: III - den aggressive typen. Toppscore der, altså. Nå er det ikke så mange av leserne som er begunstiget med nærkontakt med min rammede kroppsdel, men hadde dere hatt det, hadde dere ikke vært overrasket, for svulsten har vokst raskt. Jeg har nå én Pamela-pupp og en amme-pupp. Mannen som har fulgt med når skyvelæret har vært i bruk, har registrert mål på 10x8cm.


HER2-reseptor: Jeg er positiv på en hormonreseptor som kalles HER2. Det betyr at jeg i tillegg til cellegift, kan få immunterapibehandling som har vist seg å ha god effekt.


Det viktigste: Overlegen min sier at man har gode erfaringer med min krefttype og det behandlingsløpet jeg er i gang med, og at hun har stor tro på at jeg skal bli helt frisk.


Så da har jeg det også!

Det første døgnet med cellegift

Nå har det gått over et døgn siden jeg fikk første dose med cellegift. De første timene merket jeg ingenting, men etter 4-5 timer fikk jeg en intens fysisk reaksjon - var både kald og varm og bleik om nebbet og det føltes nær en besvimelse - men det gikk fort over, heldigvis. Så kjente jeg på kvalme i går og noe i natt, men i dag har jeg mest følt på en uggenhet og noe trøtthet. Så absolutt levelig sånn det har vært i dag, og så gjenstår det å se hvordan fortsettelsen blir...

Det viktigste for meg i dag var at jeg følte meg pigg nok til å bli med på sekkedag for fine storebror! Han var ivrig og engasjert - også når han kanskje helst skulle vært stille, men jeg liker frimodigheten hans :) 

 

Lillesøster fikk doktorsett i sykehusgave, og hun har sjekket hjerte, øre, knerefleks, feber og gitt meg utallige sprøyter i rompa i løpet av dagen og er stadig fornøyd med min helse. Sånne som henne burde det være resept på!

 

Radiumhospitalet

Nå er det dag 3 på Radiumhospitalet. De to første dagene har vært fylt av diverse undersøkelser for at legene skal få et fullstendig bilde. Blodprøver, EKG, venefloner, kontrastmiddel, MR, biopsi, hjertetest - og en cellespesialist med tversoversløyfe! 

 

Selve sykehusbygget ser kanskje slitent ut på utsiden, men for et maskineri og kompetanse på innsiden!  Det er som å komme inn i en maurtue der jeg blir sendt fra den ene posten til den andre og på hver post har jeg møtt gode , varme og profesjonelle mennesker. 

 I ettermiddag er forhåpentligvis alle brikkene på plass og jeg får min første dose med cellegift før vi reiser hjem. Da er vi virkelig i gang og jeg er spent på hvordan svulsten og kroppen og psyken reagerer på behandlingen. 

Men det har ikke bare vært sykdom og sykehus disse dagene. Det har vært vandring i hovedstaden,  kafékos, kino, bilkjøp, besøk hos venner og kjøring etter GPS. Og mannen, som er min trofaste skygge og bærer veska mi (for det er han mann nok til!), fornekter seg ikke. De av dere som kjenner ham, vet at han har mange prosjektideer og nå har han fått et nytt: 

"Jeg lurer på om jeg skal lage en hylle på soverommet til parykkstativet ditt..." :)

Vendepunktet

Hvordan skal man starte dette innlegget? Jeg gjør det slik:


Bleieskift. Oppvask. Uendelige stilbunker. Fotballtrening med 5-åringen. Bygging av veranda. Grilling med venner. Eksamenstid. Hull i sokken.


Hverdag.


Og så: Brystkreft.


Livet tok en vending. Det rista i grunnmuren. Selv ikke da jeg gikk opp trappene for å få svar på prøvene, trodde jeg at dette kom til å være resultatet. Men slik er det altså, og jeg har så vidt begynt reisen inn i en verden som er helt ukjent for meg. I morgen er ventetiden over og første etappe er i gang. Da går ferden til Radiumhospitalet og i løpet av et par dager er jeg antakelig i gang med cellegiftbehandling. Og så må vi bare ta det derfra.


Jeg er rolig, men også spent. Spent på hvordan jeg reagerer på behandlingen og hvordan hverdagen blir her hjemme. "Nå blir livet ditt snudd opp-ned, og i alle fall et halvt år framover er det bare deg", sa legen til meg. Det er vanskelig å se for seg.


Jeg er rolig fordi jeg har så mange rundt meg. Så midt oppi alt føler jeg også på takknemlighet for alt jeg har.


Og fordi jeg har så mange rundt meg, er det også mange som lurer på hvordan det går og hva som skjer. Derfor har jeg tørket støv av bloggen, både for at andre kan få vite om man vil og fordi det kan være godt for meg å skrive om det. Og selv om dette innlegget ikke er av det muntre slaget, håper jeg å finne skråblikket på det hele.


Min gode sønn kan hjelpe meg med starten:
"Du husker at mamma fortalte deg at jeg kommer til å miste håret når jeg får medisin?"
"Ja, det vet jeg."
*liten pause*
"Men mamma, da må vi få lov til å le litt av deg!"
"Ja, det skal vi jammen meg gjøre da!"