torsdag, september 28, 2017

Slektstreff

I går var det duket for 4. dose taksol og lite ante jeg om at det skulle bli et lite slektstreff. Etter blodprøver kl 08, en gåtur ned til Kulturminneparken på Faret der jeg studerte fordums kirker og rettersted, satt jeg godt plassert i lenestolen på infusjonsrommet. Ved siden av meg kom det etter hvert en hyggelig og pratsom dame, og da vi hadde pratet en stund om ditt og datt, uttrykte hun at hun syntes hun hadde sett meg før. Jeg sa navnet mitt og hvor jeg bodde, men det ringte ingen bjeller. Selv hadde hun vokst opp på Tollnes, og siden mamma også har det, foreslo jeg at hun kanskje kjente henne - det er nemlig ikke sjelden jeg får høre at jeg likner på min mor, så kanskje det var henne hun egentlig dro kjensel på? Og rett fikk jeg. Da hun fikk navnet til mamma, utbrøt hun: "Da er jo vi to i familie! I hvert fall på en måte!" Det viste seg at den hyggelige damen var niesa til stemora til min mormor. Henger du med? Uansett fikk jeg høre noen artige historier om min oldefar Johannes og hans kone og ble litt mer kjent med min sleksthistorie.


Og ikke nok med det. Da vi hadde pratet en stund, kom det plutselig fra en litt grovere stemme litt lenger bort i rommet: "Jeg tror vi to også er i slekt". Han hadde hørt på samtalen vår og snappet opp navnet mitt, og han kunne koble seg på farsslekta mi. Så neste gang tror jeg at slektstreet får være med i veska.


Den observante leser har kanskje allerede tenkt: Skulle ikke du vært i Oslo denne uka, der er du jo hver tredje uke? Du har helt rett, kjære leser. Men siden rytmen på kuren ble litt forsinket etter 2. kur, har det det vært litt mange kokker som har ordnet med timene mine, men kjøkkenslasken følger med litt selv, og nå er det orden i systemet igjen. Denne gangen endte jeg med å få være i Skien for å få fjerde kur og andre sprøyte med Herceptin. Og siden du er så observant, har du vel også lagt merke til at jeg ikke har skrevet noe om den tredje dosen med taksol. Det skyldes kun at jeg har vært en trægost, for den ble mottatt torsdag i forrige uke. Den runden, som i går, fikk jeg også en allergisk reaksjon, men langt fra så kraftig som på den andre dosen. Så det går greit, det eneste er at da må vi sette ned farta på dryppet og det tar lang tid å få inn de 250 ml inn i kroppen. Forrige runde var ellers ganske hendelsesløs. Det eneste var at jeg satt og hørte med et halvt øre en annen pasient som ble spurt en masse spørsmål i forbindelse med utfylling av et skjema, og av en eller annen grunn kom et plutselig et spørsmål om hun kunne stave et ord baklengs. Og jeg hadde så lyst til å svare! Det er en av mine styrker i spillet Cranium som det er altfor lenge siden jeg har spilt. Men jeg stavet det stille for meg selv, det er ikke sikkert de hadde satt pris på at noen andre brøt inn med konkurranselyst og volum på stemmen og stavet ordet som om det ble gjort under tidspress.


En hyggelig overraskelse ventet på infusjonsrommet forrige gang. En gjeng som kaller seg "Kjærlighet og varme på veien" strikker luer til kreftpasienter og jeg kunne velge meg en ny lue fra en stor kurv forrige uke. Takk!




mandag, september 18, 2017

Pusterommet


Kroppen er ikke bare vrakgods! I dag har jeg vært på Pusterommet, et treningstilbud for de med kreft, og hatt min første treningsøkt på veldig lenge. Og Pusterommet er et godt navn - det var behov for å puste når pulsen gikk opp og det var et godt pusterom for tankene som har vært utfordrende i det siste.

Det var også et sted for å komplimenter, og jeg er ikke et mer komplisert menneske enn at jeg liker det. Jeg fikk intet mindre enn to komplimenter som begge omhandlet min fysiske kontroll, og jeg nedtegner dem her slik at jeg alltid skal huske dem. "Jeg kan se at du har beveget deg før" kom under en koordinasjonsøvelse og jeg tok det som et tegn på at armer og bein var i harmoni.  Den neste kom i det jeg må anta var en perfekt utførelse av planken: "Du har en veldig god kroppskontroll". Jeg fikk mitt pass påskrevet i den positive retningen, der altså, og jeg ser fram til flere pusterom framover! 

torsdag, september 14, 2017

Overfølsom

I dag var blodverdiene gode nok og jeg ble godkjent for andre kur med taksol. Og med på kjøpet fikk jeg litt action og en overfølsomhetsreaksjon. 

Nå er det ikke noe nytt at jeg er overfølsom. En klem, gode ord, medfølelse, en sommerfugl eller en elevs prestasjon - det trenger overhodet ikke ha noe med meg å gjøre for at jeg skal bli rørt og kjenne på den berømte klumpen i halsen. Riktig plagsomt kan det være, overfølsomheten skiller ikke mellom passende og upassende situasjoner. Og idrettsmesterskap ser jeg helst på alene eller med andre som har stor evne til å leve seg inn i prestasjoner man ikke har ofret en svettedråpe for selv, men som likevel kan frambringe tårevåte jubelscener. Noen vil kanskje påpeke at jeg også i den mer hissige delen av følelsesskalaen er noe overfølsom, men DET HAR JEG IKKE SETT NOE TIL. 

I dag var det imidlertid den fysiske delen av legemet som reagerte kraftig. Etter å ha fått taksol-kuren i ca. 5 minutter kjente jeg plutselig at halsen begynte å snøre seg sammen og jeg ble utrolig varm. Hadde jeg hatt en utamæsjæl-opplevelse, hadde jeg kunnet se at jeg var blitt rødhudet. Deretter begynte jeg å kjenne smerte i korsryggen og følelsen av å ikke få puste forverret seg. Jeg visste det kunne skje, men det var likevel en veldig ubehagelig opplevelse. Sykepleieren som observerte meg, hadde heldigvis vært ute en vinternatt før og stanset straks tilførselen av cellegifta og loste meg rolig gjennom reaksjonene som ble sterkere. Så dalte de igjen, og innen legen entret rommet, var det hele over. Det er snedig å observere hvordan kroppen reagerer.  De bestemte seg for å gi meg mer kortison og la cellegifta komme med sneglefart inn i kroppen, og da ble det heldigvis ikke mer overfølsomhetsreaksjoner.

Nå er i alle fall dose to av tolv inne i kroppen og neste gang er jeg litt mer forberedt på at jeg kan være overfølsom. Jeg foretrekker tårene og klumpen i halsen! 

Rørende motiv?

mandag, september 11, 2017

En hump i veien

I dag skulle jeg for første gang få kur i Skien, men det ble det ikke noe av. Blodverdiene mine var for lave og da er det ikke så greit for systemet å få en dose gift. 



Jeg har hatt litt halsvondt de siste dagene, så jeg hadde en vag magefølelse av at immunforsvaret ikke var helt på topp. Men det er ikke like utslått som lyngen min ble av høstværet i dag, så vi prøver igjen på torsdag. Litt kjipt er det, jeg liker best at ting går som planlagt, men det er bare å finne fram tuba med tålmodighet og smøre på. 

Det er ingen grunn til å sitte og se på at hybelkaninene formerer seg, så hele gjengen gikk heller ut og reiv teltet som har vært ly for plank og sag i flere år. 

Og hva skal fylle tomrommet etter det 20m2 store teltet? En potetåker, plen med vakre blomsterbed eller ripsbusker og andre buskevekster? Antakelig ikke - jeg er varslet om hva som kommer. Jeg tar et magadrag med luft, forholder meg relativt rolig og tenker: Jaja, det blir vel i det minste et blogginnlegg av det... Stay tuned! 

tirsdag, september 05, 2017

1. taksolkur

Så var neste etappe i gang! I går fikk jeg min første taksolkur og den skal jeg få hver mandag i 12 uker. Så nå er det oftere kur, men andre bivirkninger. Foreløpig kjenner jeg at jeg er litt rød og varm i ansiktet, og det kan også komme noen dager med ledd- og muskelsmerter. Denne kuren kan også påvirke nervene slik at jeg kan oppleve prikking og nummenhet i fingre og tær. Allergiske reaksjoner kan taksol også gi, men det har jeg tatt en drøss av tabletter mot. Og så er det andre som jeg kjenner fra før som nedsatt immunforsvar, tretthet og hårtap. Men det beste er kanskje at kvalme ikke er en vanlig bivirkning ved denne typen, og det er utrolig godt å kjenne på fraværet av uggenheten!




Fun fact for de naturinteresserte: Taksol inneholder stoffet paclitaxel som er basert på ekstrakt fra nåler og bark fra barlind.




I går fikk jeg også min første sprøyte med Herceptin, et antistoff som motvirker brystkreft hos de som har HER2-reseptor på cellene, slik som meg. Fordi denne kan gi overfølsomhetsreaksjoner, måtte jeg være på sykehuset til observasjon i 6 timer i går. Så det ble en lang dag på sykehuset, men det ga jo også rom for noen egne observasjoner:




* For første gang møtte jeg en overlege for andre gang. Selv om han nok ikke husket meg, var det hyggelig å se noen jeg har sett før. Jeg bestemte meg for å teste ut hans humoristiske sans og prøvde meg på en spøk da han spurte om vi skulle føre opp samme vekt og høyde som sist gang. "Jeg er blitt litt høyere siden sist", svarte jeg. Da smilte han medfølende til meg, og sa: "De fleste pasienter opplever at de går opp litt i vekt". Så da måtte jeg forklare spøken for han - det er jo alltid like vellykket.
* Det er damer som tydeligvis er i samme syklusen som meg, for med en gang jeg kom inn på sykehuset i går, kjente jeg straks igjen en dame som også var der forrige gang. Hvorfor det var så lett å kjenne henne igjen, spør du? Vel, hun er bergenser og har bare én lydstyrke på volumknappen, over middels. Det betyr ikke at jeg har noe imot bergensere, svigermor, noen av dem er bare lette å legge merke til.
* Jeg merker at følelsene ligger rett under huden når jeg er på Radium, ikke fordi jeg synes det er skummelt eller ubehagelig, men sikkert fordi da kommer realitetene tettere på. Så da vi sto i heisen med en dame som idet hun går av i sin etasje, klemmer meg i armen og sier: "Lykke til! Jeg har vært der og det kommer bedre dager", var jeg glad for at vi skulle helt til 9. etasje.






Siden morgenrushet inn til Radium viste seg å være mer medgjørlig enn vi hadde regnet med, fikk vi tid til å en spasertur i nærområdet og historiske bakker som Husebybakken før dagens dont skulle begynne. Tid til å studere kunst på veggen og minuttene som gikk, var det også nok av.


Og på hjemoverturen fikk jeg til og med overta rattet den siste biten. Som en bonus inntok mannen rollen som kjørelærer og sjåførassistent - det er alltid lærerikt og stor, stor stas for alle parter!