Fredagstradisjon...

...er slikt som taco og Nytt på nytt, men for meg ser det ut til å ha blitt feber. Dette var tredje fredagen temperaturen begynte å stige, og jeg måtte ta turen til akuttmottaket. Jeg var klar for å argumentere meg rett hjem igjen, men det er ikke lett å argumentere mot blodgassprøver og neseprøver. Så jeg måtte finne meg i en natt på sykehuset, men jeg slapp i det minste antibiotikaen. Og flaks for meg at skisesongen på tv er i gang igjen. 

Og har du fått med deg at jeg har kjøpt figurer til en julekrybbe? Jeg har virkelig slått på stortromma! De er i full menneskestørrelse, Jesusbarnet, Maria, Josef, en gjeter og de tre vise menn. Heldigvis er de oppblåsbare slik at de er ganske lette å lagre. Så nå trenger jeg bare å få snekret en stall som kan stå på verandaen i adventstida. Det var i hvert fall versjonen som jeg serverte svigerforeldrene mine ved middagsbordet, og jeg er takknemlig for at deler av min familie har så stor tillit til meg. Det kan være at jeg har begynt å slite litt på den tilliten....😉

Siste dose!

«24 uker med cellegiftbehandling» var noe av det første legen sa til meg da jeg fikk diagnosen i vår. Og nå er jeg altså inne i min aller siste uke! Jeg tenkte det var flere omstendigheter som kunne stoppe den siste kuren; et par dager med feber på meg, feber og mulig omgangssyke (takk for «dusjen» jeg fikk i går) eller  munn-, fot- og håndsyke på Lillesøster, men det viktigste var hvordan føttene mine kjentes ut og i akkurat i dag var det ikke så ille, så sykepleieren godkjente meg. 

For å underholde meg selv de timene det tar, lagde jeg en snapstory som inkluderte en liten kviss som jeg også deler med bloggleserne mine: 

Hvilke to ting på bildet er snart historie?

(Mine blogglesere anser jeg for å være svært oppegående, men de som går i klikklås av kviss, kan få sniktitte på teksten med liten skrift nederst i innlegget)

For å få et bilde med OK kvalitet til kvissen min, måtte jeg ta ganske mange bilder. Jeg var alene i rommet, trodde jeg, til jeg oppdaget sekretæren som satt bak den tynne gardina si og tittet ut på meg. Hva hun tenkte om pasienten som satt i stolen og tok bilder av sitt eget brystparti mens hun dro i genseren for å få passe mengde kløft, vil jeg ikke vite. Eller egentlig så hadde det vært litt artig, men hun dro fra jobb før jeg var ferdig. 

Og ferdig ble jeg og kunne vandre ut med min siste (forhåpentligvis, kryss i taket, ti fingre i tærne og alt det der) dose med kjemomenn i kroppen. Da jeg satte meg i bilen, måtte jeg rett og slett hulkegråte litt av lettelse for å ha kommet i mål med en lang og krevende etappe. 

Så nå er det bare resten igjen. Også julegavene, da. 

(1. Cellegift. 2. Kløft)

Godt nytt!

Det er novemberkveld, ute er det vått, mørkt og kaldt, men her inne har vi fått se glimt av lys.

Legen min ringte med svar fra biopsien av brystbeinet: Det var ikke kreftceller i prøvesvarene.

Hva gir du meg?! Den så jeg ikke komme, men jeg er selvfølgelig veldig, veldig glad for å få noen gode nyheter i dette tunge maratonløpet. 

Hva har skjedd, spør du kanskje? Legen mente at det mest sannsynlige er at behandlingen har virket og at det er cellegiften og immunterapien som har tatt knekken på kreftcellene i brystbeinet. De kommer likevel til å forsette behandlingen som om det fortsatt er kreft der, i håp om at de skal klare å gjøre meg varig frisk. 

Jeg merker at jeg gleder meg med et forbehold for det er en lumsk sykdom jeg har fått, men i kveld er det lov å danse på bordet - hvis jeg hadde orket! 

Skoklang

I morges ble det skotravelt da jeg skulle ut døren for å rekke å ta blodprøver tidsnok før ny kur. På fredag hadde jeg endelig fått kjøpt meg nye, varme sko, men da jeg dro dem på meg i dag, føltes de for små. Jeg antar jeg ikke har fått større føtter i løpet av helga, men at det er nevropatien i føttene som spiller meg et puss - nervene var vel ikke helt i lage da jeg prøvde skoene i butikken. 

Vel, for små sko har man ikke lyst til å gå i, så jeg gravde bokstavelig talt frem et par gamle støvletter fra skapet. Jeg hadde ingenting å utsette på dem fram til jeg tråkket innenfor dørene på sykehuset. 

Det ljomet i gangen i når jeg gikk.

 Da kom jeg på at på begge støvlettene hadde sålen på hælen falt av, det var verken støt- eller lyddemper på plass. Hadde jeg vært veldig opptatt av «å se og bli sett», eller snarere «bli sett og hørt»,  ville støvlettene vært et godt virkemiddel, men det er jeg altså ikke. 

Som dominobrikker som faller, snudde alle hodene i den lange blodprøvekøen seg da jeg kom rungende mot kølappmaskinen. Og med alles oppmerksomhet festet på meg, trakk jeg den magiske lappen som skyver meg fremst i køen og jeg kom umiddelbart inn. Når man har sneket i kø og vet man må møte de man har sneket forbi, ønsker man seg å kunne gli lydløst gjennom lokalet. Jeg prøvde å gå lett som en fjær, men mislyktes fra første tråkk. Hodene i blodprøvekøen kikket igjen like intenst på meg og tenkte sikkert sitt om hun som sniker i køen. 

I et fattig forsøk på å bøte på sålemangelen fant jeg to servietter som jeg puttet opp i hulrommet i sålene. Kanskje det ville gjøre noe med resonansen? Det gjorde det ikke og jeg har klakket rundt i hele dag. I morgen blir det slippers eller tøfler med skinnsåle. 

Nevnte jeg forresten at taksolkur 11/12 fyker rundt i systemet og herjer? Hurra! 

Fever!

...Fever - in the morning, fever all through the night...

Riktig så ille var det ikke, men da jeg ringte inn til sykehuset fredag kveld og avla rapport om lettere feber, ville de ha meg inn. Siden dette er tredje gang feberen kommer krypende på kveldstid, var jeg forutseende nok til å hive i meg en dobbel brødblings med nugatti før turen gikk til sykehuset. Og så gikk halve natten med til undersøkelser, blodprøver, blodgass og ufyselige neseprøver som nesten førte til at jeg forsøkte en rett høyre mot turnuslegen. 

Prøvene var ganske fine, men med lavt immunforsvar ble antibiotikaen koblet opp i tilfelle jeg var i startgropa for en infeksjon. I skrivende stund er feberen borte, men jeg blir nok til i morgen for observasjon. 

Så langt har det vært fattig med begivenheter i løpet av dagen - jeg begynner å bli for rutinert. Ikke var det mandel i grøten, heller - sykehuset begynner ikke like tidlig med jula som Nille. 

Montebello

Den 10. dosen taksol kom mandag inn i systemet sammen med både Herceptin og Perjeta - en herlig cocktail for kroppen, der altså! Denne gangen var det inn til Radium for legekontroll og cellegift. Jeg sa til legen min at jeg begynner å føle meg ganske sliten nå, og det kunne hun forstå ved å se på blodprøvene mine. Kroppen kjøres hardt og jeg håper jeg får klarsignal til å få de siste to dosene, også. Det føles som et maraton akkurat nå, men man vil jo gjerne komme helt i mål - merkelig nok. 

Denne gangen måtte vi hyre inn en sjåførvikar og pappa tok jobben. Vi spiste en heller vassen fish-and-chips-lunsj i øverste etasje på Radium og tok oss en spasertur i ventetiden, nærmere bestemt i Montebello-området. Der ligger det en lystgård fra gamle da’r som er fredet...

...og pappa mente vi burde ta en nærmere titt. Jeg påpekte at eiendommen var godt gjerdet inn og at det kanskje ikke var velkomment at vi vaset rundt der inne. Det at den var fredet, var derimot pappas argument for at det var greit å gå innenfor porten...

...og siden de gamle er og blir eldst, åpnet vi porten og gikk inn. Helt sikker kan ikke gamlefar ha vært på at vi var på lovlig ferd for han påpekte at vi fikk holde oss på grusveien da jeg beveget meg innover plenen. 

Vi fikk se både ødelagt markise, kanon, flott utsikt, en låvebru og tom hundegård, og så førte veien oss til en port på andre siden av eiendommen. Og på den andre siden av porten fikk vi se...

...hvem som hadde rett. 

Lett (å få i) narkose

Vi får ta det kronologisk: Mandag fikk jeg runde 9 av Taksol. Det betyr at det bare er 3 igjen - 3 uker igjen av 24 uker med cellegift! Med runde 9 skulle man også tro at det bare var plankekjøring å få tømt posen inn kroppen, men da jeg satt der, begynte jeg plutselig å hoste, halsen tyknet til og jeg skjønte jeg fikk en allergisk reaksjon. Igjen? Og etter flere ganger uten? Det viste seg at sykepleieren hadde dristet seg til å la væsken føres inn i kroppen med normal fart, men det aksepterer tydeligvis ikke min kropp. Så da var det bare å trappe ned til skilpaddefart - og jeg rakk nesten å pjone ferdig en vott mens jeg satt der.


Tirsdag var det nok en lang dag på Radium. Våre trofaste barnevakter troppet opp kl 7, mens mannen og jeg tok den etter hvert så kjente kjøreturen innover - og alltid over Siljan, selvfølgelig. Den første avtalen denne dagen, var med en psykiatrisk sykepleier. Samtalen var fin, men jeg fikk vel ikke så veldig mye mer ut av det, så det ble heller en bekreftelse på at jeg mye av det jeg gjør, er rett for kropp og sinn. Sykepleieren mente at jeg brukte både ressurser i meg og rundt meg på en god måte, så vit det du som bidrar inn i hverdagen min på stor eller liten måte at du er betydningsfull for at jeg holder meg greit i vater.


Det største spenningsmomentet denne dagen var biopsi av brystbeinet. Ikke fordi jeg er så veldig spent på resultatet, men mer fordi jeg aldri har gjort det før og jeg visste at jeg skulle legges i lett narkose. Jeg prøver å tenke som Pippi: Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert. Vel, jeg ble iført den kledelige sykehusskjorta, denne gangen en dristig utgave med bare to knapper, og trillet opp til CT-rommet. Der var det en flokk med mennesker som hilste på meg og veiledet meg over på CT-benken. Anestesisykepleieren lurte på om jeg ville ha noe beroligende eller noe å sove på, og jeg sa at det fikk de avgjøre for jeg visste ikke hva jeg gikk til - narkose var nytt for meg. "Vi kan begynne forsiktig på 2", sa han, uten at jeg aner hvor lang skalaen hans er. Radiologen forklarte meg at legen kom snart og ville forklare meg mer om selve biopsien. Siden jeg kjente at jeg begynte å bli litt susete i toppen, lukket jeg øynene mens jeg ventet på legen.


---


50 minutter senere, uten at jeg hadde den minste forståelse av at den tiden hadde passert, hørte jeg en stemme si: "Ja, da er vi ferdige!" "Er du legen?" spurte jeg den bebrillede mannen - og så sa han noe til meg om at området var lite, men i min tåkete tilværelse fikk jeg ikke med meg fortsettelsen. Antakelig var det noe om at det var vanskelig å treffe, men jeg tenker uansett at et lite område er positivt når det kommer til brystbeinet. Så ble jeg trillet ut på gangen, og der lå jeg og lo høyt for meg selv da sykepleieren kom for å hente meg. "Jøye meg, har du det så morsomt?" spurte hun meg, og jeg sa til henne at dette var det latterligste enkle jeg noen gang hadde vært med på og lo hele veien tilbake til dagenheten. Lett narkose, tydeligvis min greie.