Tattis!

Jeg kunne kjørt en bloggkviss og spurt «hva er dette?»,  men jeg sparer kvissen til en annen gang og går rett på svaret: Dette er et bilde av min første tatovering. Ikke krysset, men den svarte prikken du ser midt i krysset. Fem slike prikker har jeg fått på statens regning. Det er kanskje ikke dødningehoder eller sommerfugler jeg har fått meg, men vi kan jo kalle det for kunst om vi putter dem i modernisme-sekken? 

Tatoveringene markerer starten på neste etappe: stråling. I går var jeg på Ullevål for forberedelse til strålingen som skal skje i januar, og tatoveringene fikk jeg av stråleterapeuten som tok bilder, markerte med tusj og linjer for hvordan jeg skal ligge og lærte meg hvordan jeg skal puste. Det vanskeligste var i grunn å få venstrearmen til å ligge som den skulle - over hodet. Muskulaturen og bevegeligheten er ikke helt på plass, og jeg fikk vel ca. 7 kramper i ryggmusklene mens jeg lå på benken mens stråleterapauten viste sin medfølelse med sine «huffameg!»

Jeg hadde også en samtale med lege som forklarte meg om stråling og dens bivirkninger. Stråling kalles av mange som sjarmøretappen i behandlingen, men jeg synes legen ofte tok i bruk formuleringen «Dette er det mange som ikke merker noe til, men i ditt tilfelle...», så det kan nok kjennes på kroppen denne etappen, også. Et av dilemmaene jeg må ta stilling til, er at hvis de skal stråle med full effekt mot brystbeinet, vil hjertet få en høyere stråledose enn det som er grenseverdien de har fastsatt. Men jeg tenker at det er viktigere for meg å kontrollere eller fjerne de kreftcellene som eventuelt er igjen der enn å prøve å unngå en hjertefeil som kan komme om 20 år. 

Uansett, skal jeg fortelle dere hvorfor et halvt år på cellegift har vært verdt det? Resultatet av obduksjonen av brystet mitt viser at svulsten som var 9x8 cm hadde krympet til 2 mm! Det er svært godt jobbet av kjemomannen Kasper og vennene hans! 

2017 er snart over og går inn i historien som det året da jeg fikk meg tattis, men mistet en pattis. Den så jeg ikke komme, så får vi se om 2018 overgår den! 

Takknemlig

Det er alvorlig å være alvorlig syk, men i en slik situasjon får en også virkelig se hvor mange gode mennesker med varme hjerter det er rundt omkring. Jeg er veldig takknemlig for alle som på den ene eller andre måten har vist meg og familien min omsorg og godhet i denne tida. Det er mange som lurer på hvordan jeg klarer å stå såpass oppreist i denne stormen, men jeg står oppreist fordi jeg blir båret av så mange. 

Med fare for å ha glemt noe - sjekk ut denne godhetslista:

- mengder av tekstmeldinger, facebookmeldinger og bildemeldinger, både den omsorgsfulle typen, festlige typen og hestlige typen 

- en egen snap-gruppe som kaller seg Muntrasjonsrådet

- selskap og besøk i ulike lengder - enten hos oss, hos andre eller på bøljan blå

- et jevnt driv av blomster i alle varianter, til og med et sitrontre som fortsatt lever

- middagsinvitasjoner og middager levert på døra

- godsaker i form av brød, boller, kaker og syltetøy (kanskje noe av grunnen til at jeg ikke har gått ned i vekt?)

- sjokolade! (Her er vel kanskje den egentlige grunnen...)

- bøker - både tykke romaner og oppmuntringsbøker

- annet tidsfordriv som filmer og tegnesaker

- hjernetrim som sudoku og kryssord

- en Mr. Thornton-kopp (og sier det deg ikke noe, bør du skaffe deg kunnskap om denne referansen. Med fare for å bli forelsket)

- flere varme luer

- månedslange Wordfeud-kamper (dessverre ikke bare seire)

- alle som bryr seg om barna våre; trofaste barnevakter,  ferievikarer, store og små lekekamerater, kjøring til aktiviteter

- gode venner som tar meg imot som jeg er; uten hår, uten øyenbryn, uten øyevipper, med én pupp, med tårer, med latter, med lite energi - det er godt å få kunne være akkurat slik man er

- praktisk hjelp som vasking, raking, maling, snekring

- mange tilbud om hjelp, noen har vi takket ja til og andre vet vi står parat om vi skulle trenge det

- overnatting for han som trofast følger til sykehusopphold

- kakelunsj på jobb - og kollegaer som bryr seg

- gode møter med et dyktig helsepersonell - all ære til dem! 

- en skare av folk som ber for meg - både folk jeg kjenner og ikke kjenner

- klemmer i fleng - eller dansetrinn om jeg har vært redd for at immunforsvaret har vært for lavt

...og selvfølgelig alle dere som leser bloggen min: dere jeg kjenner godt, dere som er bekjente, dere jeg vet om og dere jeg ikke kjenner. Å skrive er terapi for meg og det er fint å ha noen som leser. Og en ekstra takk til alle som kommenterer - og et forståelsesfullt smil til dere som skriver kommentar,  men som mangler den siste tekniske innsikten for å få publisert den ;) 

Alt dette er vel noe å være takknemlig for? Det er jeg! 

TAKK! ❤️ 

Opptrening

Den harde opptreninga har begynt. Det er en lang vei å gå. Bare tenk på alt man må lære seg på nytt etter å ha mistet et bryst. Å gå med ett bryst, for eksempel. Man må lære seg å finne balansen på nytt - vekten er blitt skjevfordelt i kroppen. Man dras mer mot den ene siden og høyresiden av kroppen blir blåflekkete etter kollisjoner med veggen. Å spise med ett bryst - plutselig har man bare et halvt fuglebrett til å fange opp smulene som drysser ned fra brødskiva. Drikke te, hente posten, betale regninger i nettbanken - ja, dere forstår tegninga. Her er det bare å legge seg i selen for å oppnå full funksjonalitet igjen. 

En strøtanke: Hva om jeg legger en liten tute i min foreløpige vatt-pupp? Det kan bli artig om noen faller for fristelsen og vil klype meg i puppen! 

Nyoperert, enbrøsta banditt

Da var det gjort! Jeg våknet i dag tidlig med vondt i halsen, og var redd det skulle utsette hele operasjonen. Et øyeblikk vurderte jeg å la være å rapportere om utviklingen, men antok at kirurgen antakelig ville være informert og jeg valgte åpenhetens vei. Det var et godt valg og jeg fikk grønt lys for å ta pre-medikamentene. Kl 9 ble jeg trillet ned til operasjonssalen mens jeg informerte sykepleieren som trillet meg om at vi pasienter driver med hemmelig poengføring om hvem som er den mest behagelige sengekjøreren. Hun la seg i selen og fikk toppscore av meg. 

Vel nede fikk jeg en kledelig, grønn lue og blå plastsokker og så steppet jeg inn i operasjonssalen. Dessverre fikk jeg ikke ha med meg mobilen for å dokumentere dette, men dere hadde gitt meg ti i stil. Operasjonsbordet var dekket av varmetepper, nesten i varmeste laget, men jeg skulle jo snart ikke føle noen ting så jeg holdt det ut. En grønnkledd sykepleier fra Gvarv spiddet meg med nåler mens vi hadde en dialektprat, og så kom anestesilegen Ulf og ga ordre om medisinering. En maske ble lagt over ansiktet mitt og mer kan ikke jeg skrive om operasjonen, for da var det over og ut for meg! 

Litt over ett våknet jeg på OP, eller postoperativ avdeling om du ikke kjenner stammespråket. Jeg kavet meg ut av søvnen og irriterte meg over at jeg ikke klarte lese teksten på plakaten på døra. Forrige gang jeg kom ut av narkose gikk jeg rett i latterkrampe, men denne gangen var jeg bare lei meg. Sikkert fordi det føles sårt å miste et bryst, jeg er mer lei meg for det enn jeg hadde forventet. Fornuften og følelsene henger ikke helt sammen - ennå. 

Litt over to var jeg tilbake på sengeposten og her tusler jeg rundt i en blå morgenkåpe, type godt vasket, med et dren slengende rundt beina med sårvæske. På et tidspunkt gikk jeg avgårde mens drenposen var festet til senga. Jeg skal prøve å ikke gjøre det igjen, for å si det sånn, det røsket godt i operasjonssåret. Kirurgen kom opp for å se til meg og fortalte at hun var godt fornøyd med operasjonen. Hun hadde ikke mikroskopøyne, men fra det hun kunne bedømme, så og kjentes vevet bra ut etter hun hadde fjernet brystet og lymfeknutene fra armhulen. Riktig bryst er vekk også, så da får man være fornøyd! 

Nabodamen deler tv-en sin med meg, så nå blir det håndballkamp og en utmerket pose Knott resten av kvelden. Tror jeg skal rive i en mugge isvann, også! 

Ny etappe...

...er faktisk i gang. I skrivende kveldsstund sitter jeg på Radium og ser på repriser på lineær-TV og venter på morgendagens operasjon. For en midlertidig blogger er det jo fint at det skjer noe, men i dag er det ikke så mye å rapportere om - det har rett og slett vært mest venting på samtaler med kirurg og sykepleier. 

 Ventetiden har blitt brukt til å fundere over hvordan skjeggemannens skjegg kan pyntes med julekuler, og så tok vi venstrepuppen med på en siste luftetur, tekkelig tildekket vel å merke, og fant en mathall med nydelig calzone. 

Resten av kvelden blir nok tilbrakt i avslappet stilling i en blå sofa til det blir leggetid og jeg får servert min første innsovningstablett. Jeg antar det blir mer å rapportere om i morgen!

Hårfint

Det er lørdag og jeg er hjemme - uten feber. Lillesøster har imidlertid tatt over febertradisjonen og jeg får være sykepleier i stedet. 

Feberfriheten gir meg tid til å tenke på årets julesveis. Jeg har grodd akkurat nok hår til at en av lillesøsters babyspenner fester seg. Sveisen er i boks!