Vinterferie

Så du trodde jeg var ferdig? Ikke riktig ennå, jeg skal fortsatt få HER2-behandling. Hver tredje uke i to-tre år framover er jeg blitt forespeilet, så jeg kommer til å bli en gjenganger i lenestolene på sykehuset. Fint å vite at selv om den store behandlinga nå er ferdig, så er det fortsatt noen stoffer som jakter ulumskheter i kroppen min. 

Vel, når kroppen hadde fått sitt, var det klart for vinterferie på hytta i Vrådal!

 Fin miks av sol, snø, ski, aking, OL, leking, spilling, dansing, krangling, lego og strikking - ja, det gikk også med noen Kvikk Lunsj...

 ...og det var hele tiden jakt på bakkerekorder i aking...

...og Yatzy-mesterskapet varte hele hytteturen. Storebror fastsatte premien:  Omma (av andre kalt mormor) måtte gi vinneren 100 kr og andreplassen 50 kr. Stakkars Omma, tenker du kanskje, men hun kom ikke så verst ut av det for sisteplassen måtte betale Omma 150 kr. Det ble dessverre meg...

Jeg burde vel ha blogget i går

for milepælens skyld

for jeg sto på venteværelset

og gråt en skvett

mest for gull i skiskyting 

og litt for meg

som er ferdig med

23 dager med stråling

Jeg burde vel ha blogget i går

for milepælens skyld

men så kom jeg hjem

og spiste mammas middag 

og pappa måtte ha hjelp med mobilen

og så var det storebrors lekser

og lillesøster sprang rundt med

sverd

og gjorde det litt vanskeligere 

å finne på ord på y

så ble det litt dans på stuegulvet

et slag med Uno

som jeg tapte

fisk på brødskiva til kveldsmat

rygger som skulle koses i søvn

før jeg selv fikk en skjeggete kos av mannen

som hadde klippet seg for anledningen 

og så ble senga dagens endestasjon

rydde kunne jeg gjøre i morgen 

(altså i dag...)

Jeg burde vel ha blogget i går

om at nå er det tid 

for å ta hverdagen

 tilbake

Jeg tror jeg er i gang

Ekspress i sneglefart

Velkommen ombord på Helseekspressen!

Den tar deg til Oslo på 3,5-4 timer - her er det ikke snakk om snarveier over Siljan.

Om man ikke synes tiden går i ekspressfart, er det hyggelige bussverter ombord som gjerne serverer deg forfriskninger.

Sitronteen er spesielt populær. Er det en passasjer som ber om denne teen, brer lukten seg og så er resten av gjengen på sitrontekjøret. Selv har jeg holdt meg til kakao, men har trappet ned etter at jeg fikk halve koppen i fanget i forbindelse med en hump i veien.

Å få en god plass er viktig for å få en optimal ekspresstur...

...og jeg jakter på ett av to singelseter i bussen. Der får jeg stort sett ro til å gjøre min favorittaktivitet...

...ja, sove. Det har gitt meg stiv nakke, tørrhet i munnen når jeg sover med gapet oppe og generelt mindre avslapping enn man skulle tro man fikk av å sove. 

Jeg jakter ikke på singelsetet fordi jeg ikke liker andre mennesker for jeg har gjort meg flere interessante bekjentskaper. For eksempel mannen som satte seg ved siden av meg og fylte sitt sete og halve mitt. Da han sovnet og slappet av i kroppen, ble det enda trangere for meg som satt innerst. Følelsen av klaus ble noe intens da han også slapp noen stille smygere i søvne. Eller den dagen da jeg satte meg på bussen hjem med sterk hodepine og jeg fikk en bergenser ved siden av meg. Han. Snakket. Hele. Veien. Til. Skien. Jeg visste ikke at det fantes så mange samtaleemner. Siste bekjentskap var en eldre dame med gule briller som ga meg kvikk lunsj-kake som lønn for å være hennes bodyguard og på kjøpet fikk jeg store deler av livshistorien hennes. På hjemveien satt vi dessverre ikke ved siden av hverandre. 

Jeg trenger imidlertid ikke lenger jakte singelseter. Antall timer på ekspressen har nå kvalifisert meg til ansettelse og jeg har fått ansvaret for det tekniske. Jeg håper ikke det er kritisk at det røde lyset blinker på knappen det står oksygen...

Det viktigste først

Jeg hadde tatt plass i min faste blå sofa for å vente på dagens stråledose (som nå tar 30 sekunder å gjennomføre) da en stråleterapeut passerte min lille krok og oppdaget meg. 

«Skal ikke du ha behandling nå?» spurte han. 

Litt desperat i blikket nikket jeg bekreftende og svarte: 

«Jo, men jeg må bare strikke ut pinnen først!»

Han viftet med hendene og hastet videre mens han sa «ja, ja, ja». 

Et øyeblikk etter dukket en lege opp rundt hjørnet ved min blå sofa. 

«Jeg kunne ikke unngå å høre hva dere snakket om. Det er veldig bra du gjør det viktigste først!» 

(Og det var faktisk 2 min til timen min begynte, så jeg hadde goood tid.)

Pust inn i det blå

...pust rolig ut.

Disse beskjedene har jeg fått i 14 ukedager nå, ca 17 ganger per dag. Det er ikke en yoga-instruktør til stede når jeg bombarderes av radioaktivitet, men strålene kommer ikke før brystkassa er hevet til et visst nivå og en mannsstemme forteller meg når jeg må holde pusten og når jeg kan slippe den igjen. Puste inn i det blå skal jeg gjøre i 9 dager til, jeg fikk vite denne uka at brystbeinet skal få 8 dager ekstra med stråler. Det blir forhåpentligvis et strålende resultat! 

Men nå er det helg, ingen busskjøring og jeg skal bare puste ut. For å feire inngangen til helga fikk jeg hanket inn bror og svigerinne som barnevakter, kjøpte billetter til poesiprat og intimkonsert med Stein Torleif Bjella og ga Mannen (altså min mann, ikke Bjella) en mystisk beskjed om å møte meg i byen når jeg hoppet av Helseekspressen. Bjella-konserten var først og fremst en gest til Mannen som stadig korer på sangene hans. Det viste seg imidlertid at Bjella og jeg har mer til felles enn jeg visste, til og med gleden over utlodning av fruktkurv. Dessverre vant jeg ikke denne gangen, men jeg hadde heldigvis en banan hjemme. 

Pust rolig ut.