Bygningen og dens følelser

I dag var det tid for kontroll på Radiumhospitalet, jeg hadde gode forventninger til dagen, følte meg rolig og avbalansert. Men en bygning kan åpne opp for så mange følelser.

Inngangsdørene åpner seg, jeg gjenkjenner resepsjonisten, kjenner pølselukta fra Narvesen og husker straks den intense ingefær-shoten Mannen kjøpte der en gang, ser alle menneskene som myldrer rundt, noen uten hår, noen i rullestol, mange eldre, noen unge, et par barn, helsepersonell, vasketralla, kunsten på veggen, alle lappene med forskjellig informasjon, pianoet jeg aldri har hørt noen spille på, lukta av selve bygget - og med inntrykkene kommer også et tog med følelser.

Medfølelse. Sorg. Tristhet. Uro. Glede. Takknemlighet. Et sammensurium som det er vanskelig å finne ord til.

Jeg kjenner også min egen kropp når jeg står der, kjenner at jeg føler meg oppreist, sterk. Noe som kan likne en frisk kropp. Det er godt.

Og det er dette jeg forventer å høre i dag, i den grad en kreftlege kan si til deg at du er frisk.

Men først: Mammografi. Easypeasy, tenker jeg, jeg har ikke kjent noe unormalt i det høyre brystet. Vente litt, fylle ut skjema, Bergsland neste. Av med klær, lett framoverbøyd, puppen i skvis. Vent litt, må sjekke om det skal taes flere bilder. Kle på deg du, så gir jeg deg beskjed når de har sett på bildene. To minutter på venterommet. Kom, de vil også ta ultralyd av deg.

Her har jeg vært før. 10. mai 2017. Det endte ikke bra.

Av med klær, ned på benken, legen kommer straks. Venteminutter. Skal jeg tenke? Pusteøvelser. Døra går opp, legen kommer inn. Og en til. To leger. Hva betyr det? Begge hilser, jeg hører ikke hva de heter. Vi gjør dette for sikkerhets skyld. Vi sier ifra hvis vi finner noe. Ja, gjør nå endelig det. Lyset slukkes i taket, gelen sprutes på, armen over hodet, proben føres rundt. Fullstendig stillhet. Proben føres fortsatt rundt. Ingen sier noe. Gode muligheter til å tenke. Ny svulst? Ny operasjon? Kan jeg få mer cellegift nå? Sjekker hun ikke litt ekstra mange ganger på det samme stedet? Fortsatt stillhet. Hvor lenge skal jeg få lov til å tenke? Jeg kan tenke langt. Endelig begynner småpraten. Lette stemmer. Dette ser bra ut. Fine linjer. Ja, enig, dette er nok bare fett. Så henvendt til meg: Dette ser bra ut. Vi ville bare være sikre med tanke på historien din. Og du har jo lang reisevei.

Det var rimelig godt å komme ut av det undersøkelsesrommet. Mannen fant jeg sovende i en stressless. Så forskjellige halvtimer kan man ha.

Tid for samtale og undersøkelse hos legen. Legen med den rolige stemmen, de undersøkende øynene, små smil innimellom. MR-bilder er tatt av brystbeinet, i to omganger, men ikke alle resultatene er klare. De som er klare, viser ingen unormalitet. Jeg tror de andre bildene også er fine, sier jeg. Det tror jeg også, sier legen. Godt å være enige. Spør jeg om jeg er frisk? Jeg husker ikke. Jeg synes det er et vanskelig ord å bruke. Jeg tror jeg spør: Hva tenker du nå, om også de andre bildene er fine? Legen ramser opp med fingrene: Med tanke på spredningens lokasjon, krefttypen din, behandlingen med kurasjon som mål...jeg har et godt håp om at vi har oppnådd full helbredelse. Men du skal stå på medisiner i lang tid framover. År. For sikkerhets skyld. Nærmere kommer man kanskje ikke "du er frisk" fra en kreftlege? Noen tårer blir det i dag også, men det er takknemlige tårer til en lege som har betydd mye for meg.

Jeg er fornøyd med dagen. Forventningene ble innfridd. Og så vet jeg at fri for kreft er noe annet enn frisk etter behandling. Der har jeg fortsatt noen høner å plukke, men jeg kan ta en fjær av gangen.

(og så er det et par MR-bilder som må ventes på, men hva er vel en hverdag uten litt spenning?)