Her har det vært stille den siste tiden, men livet har heldigvis ikke stått stille. Sommeren har sust avgårde med aktiviteter for store og små og jeg har hengt ganske godt med i svingene. Innimellom har jeg tenkt på det jeg ikke har gjort i sommer. Jeg har ikke fått cellegift. Ikke mistet håret. Ikke ligget på isolat. Ikke vært kvalm. Ikke følt meg helt bunnskrapt. Ikke bare sett på at de andre bader. Ikke hatt lavt immunforsvar og unngått klemmer. Ikke vært redd for at barna mine er redde.
Og så har det vært varmt. Da jeg i vinter fikk beskjed om at jeg etter strålebehandlingen måtte være svært forsiktig i solen i ett år etter stråling, sa jeg at sommeren kommer helt sikkert til å bli tidenes sommer. Og det ble den jo. Heldigvis var det godt å være i skyggen.
Denne uka har jeg hatt comeback i klasserommet. Det var en såpass stor milepæl at jeg faktisk måtte kjempe med en klump i halsen på vei til klasserommet. Hadde noen satt på filmmusikken da, hadde jeg begynt å tute foran elevene. Det hadde nok gjort et uslettelig inntrykk på dem, men jeg fikk forhåpentligvis oppmerksomheten deres på annet vis. Var det som å sykle? Mye var som før - jeg skriver som ei kråke på tavla og humoren min møter ikke uniddelbar forståelse hos elevene. Kollegaen min passerte utenfor og sa til meg at det så ut som jeg var på G, så det gikk kanskje ikke så verst. Godt å være i gang, jeg begynner i det små med én klasse og så blir det å ta steg for steg.
Og ja - comebacket ble gjort på en splitter ny skole og det er veldig stas!
Dette bildet kaller jeg: «Nytt arbeidsrom - gammel lærer». Jeg er ikke helt sikker, men det kan være greit å ha min litt eldre historielærer rett bak ryggen i tilbakekomsten!